Farvel til milde november

Når man er et novemberbarn, så har man fått føle både den milde frøken Bris og den harde herr Vinter på kroppen,- gjennom mange novembermåneder...

I fjor november kom den strenge herr Kulde, ikledd et tykt snøteppe, og han dro aldri igjen... Han gjorde ikke det ikke godt for verken min kropp eller mitt sinn.
Men i år, har frøken Mild bris vært rundt meg hele tiden, og det har passet meg utrolig bra. Men når det er sagt, så har jo frøken Bris fått sterke besøke av temperamentsfulle "Berit'" - som har herjet litt i krokene rundt om kring. Men "Berit" har virkelig fått vist sitt sanne jeg andre steder, enn her på Østlandet - og hun har ikke vært snill med omgivelsene sine... (Noen burde bure henne inne...)

Men nå pakker november mørket og mildheten sin inn, og tar farvel med oss i dag. En ny epoke er over. Det er et år til neste gang, og desember står klar til å melde sitt inntog nå. Desember med sitt mørke og sitt lys...
Frøken steming er i ferd med å ta sine mest fantastiske klær på... og det blir spennende å oppleve hva hun har å fare med...

Vinn min siste bok!

Jeg fikk lyst til å utfordre dere litt. En aldri så liten adventskonkurranse, kan jeg vel kalle det... Jeg har et gammelt "bakstefat" (jeg tror det er det, det blir kalt...) Jeg har tidligere brukt det til litt av hvert, men nå står det der så nakent og ensomt...

Jeg har puttet oppi en fyrstikkeske, slik at dere får en formening om hvor stort fatet er.

Det jeg nå lurer på... Har dere noen gode forslag til hva dette fatet kan brukes til? Kom med alle slags forslag! Bruk fantasien!

Det beste forslaget blir premiert med min siste bok - "Mikkel og Aurora hjelper naturen" - med en signert hilsen i.

Er det flere som kommer med samme forslaget, blir det den første som kom med idèen som vinner.

Skriv et forslag i kommentarfeltet under, eller send meg en mail, hvis du ikke har blogg, eller hvis du ikke får kommentert.

Jeg trekker vinneren torsdag 1. desember - på kveldstid.

Så...ønsker dere en spennende barnebok i julegave,- enten til dere selv eller til et barn,- så legg igjen et morsomt, kreativt eller lurt forslag...

Jeg venter i spenning på svarene... :-)

Nyt dagen! Selv har vi Åpen skole på skolen i dag - og jeg skal stå på Pepperkakebake-stasjonen!

Larviks kriminelle trekløver

Litteratur i Vestfold (LIV) ba meg om å skrive et lite referat fra bokbadet i går kveld, og det ville jeg gjerne. Jeg angret for at jeg ikke hadde med meg blokk og blyant og noterte underveis, som en annen journalist... men jeg husket det viktigste, tror jeg... Resultatet kan leses her: Litteratur I Vestfold

Tre dyktige krimforfattere

Ja, i går kveld var jeg på bokbad i kjelleren hos ARK - og det var både spennende og motiverende for meg som leser og som forfatter.

Jeg er selv ingen krimforfatter, men jeg elsker å lese sjangeren. Og et par krimnoveller har jeg vel også på samvittigheten...

Men det var ekstra spesielt å være på bokbad når man "kjenner" forfatterne. Jeg kan ikke si at jeg kjenner dem personlig alle sammen, men alle har jeg kontakt med gjennom Facebook, og Anita Berglund har jeg jo etter hvert blitt en god venninne, fordi vi har så mye til felles.

Felles for disse tre er at alle bor i lille Larvik, alle skriver krim, og alle er dyktige! Ellers skriver forfatterne veldig forskjellig har jeg skjønt. (den eneste jeg ikke har lest noe av enda, er Frode... men det endrer seg nå!)

De tre fortalte litt om måten de skriver på, litt om researchen, og alle leste til slutt litt fra hver sin bok. Det var utrolig morsomt å få være med på denne lille kveldsseansen.

Jeg har jo selvfølgelig allerede lest Anita Berglunds bok,- "Vintermørke", men jeg måtte sikre meg både "Hemmeligheten" til Frode Eie Larsen og "Vinterstengt'" av Jørn Lier Horst.

Med personlige hilsner i, selvfølgelig.

Og det var supermorsomt å slå av en liten prat med dem alle.

Jeg skal legge litt ut om bøkene senere.

Nyt fredagen!

Kriminelt bokbad

Jeg går en spennende kveld i møte, og jeg gleder meg masse! I kveld skal nemlig Larviks tre flotte krimforfattere bli bokbadet på ARK i Larvik. Den ene er Anita Berglund, som også har blitt en god venninne av meg. (På bildet skåler hun forøvrig både til meg, og hjemme hos meg! )
Hun skal  bli bokbadet om boka "Midtvintermørke".
Den andre, er den etterhvert så kjente etterforskeren Jørn Lier Horst. Denne gangen har han kommet med sin 7. bok, og den heter "Vinterstengt".
Og sist, men ikke minst, så er det siste tilskuddet på stammen; Frode Eie Larsen som debuterte i år med boka, "Hemmeligheten".

Det blir spennende... og fortsettelsen følger i morgen...

Herlig utsagn!

Siden jeg jobber i skolen, så er det jo sånn at vi snart begynner å synge julesanger, for å ha sangene litt "innabords" når kirkegangen, skoleavslutningen og juletrefesten inntreffer.
Siden det var jeg som stod for musikktimen i dag, fant jeg ut at vi kunne begynne så smått med litt jul.
"Er det noen av dere som husker noen julesanger?" sa jeg. Da kom det kjapt fra en av guttene:
"Ja, den om, så går vi rundt om hver eneste buss!"

Om å ha troen på seg selv

Jeg trodde jeg aldri skulle sovne i gårkveld... Jeg lå og tenkte og tenkte på skriveprøven jeg straks skal avlevere. Jeg har hele veien jobbet på og tenkt positive tanker, - tenkt tanker etter "loven om tiltrekning", samtidig er det nok en liten stemme som sier; dette klarer du ikke, Liv Hege. Dette er for stort for deg, for vanskelig, for mye research, for langt...
Men så prøver jeg å dytte den negativet stemmen langt vekk, langt under senga, inn i en krok, og tråkke på den... Jeg vil ikke at det er noe i meg som sier at jeg ikke klarer det.

Det jeg mener er, at jeg vil ikke tvile på meg selv mens jeg faktisk jobber iherdig med saken. Det er som å sette utfor på slalåm, og i det du gjør det, sier du til deg selv: Dette klarer jeg ikke! Dette klarer jeg ikke! Selvfølgelig klarer du det ikke, da!! Da er det dømt i utgangspunktet!

Hvis jeg ikke klarer å komme igjennom dette skrivenåløyet, så skal det ikke ha stått på meg selv!! Det er det som er det vesentlige! Jeg skal hele tiden ha hatt troen på meg selv, hvis ikke er løpet allerede kjørt.

Så... Jeg SKAL klare å nå de målene jeg har satt meg,- nemlig å klare og fullføre skriveprøven med all den innlevelse og fantasi og research det innebærer... Mer kan ikke jeg styre....

Her er det bare å fare hjem fra jobb denne uken, for å skrive....
Nyt dagen alle sammen, med deres store og små prosjekter!

Skriveprøven

Det er veldig hyggelig at det er mange av dere som følger med og lurer på hva jeg skriver på for tiden. For det første skriver jeg alltid på noe, men denne høsten har jeg hvilt skrivehodet litt, for å lande etter tidligere prosjekter, og nullstille meg, - rett og slett. Dette føler jeg at jeg nå får igjen for, for nå er gløden og skrivegleden her for fullt!

Novellesjangeren leker jeg stadig med, og jeg ser hele tiden mennesker, situasjoner og bevegelser som får meg på en eller annen skrivetanke. Det er så spennende å bare kunne få observere verdenen rundt meg, og allikevel være så inderlig til stede med alle mine sanser...

Men det som jeg nå holder på med, setter altså alt annet til side for en stakket stund. Jeg kan ikke si noe om mer om dette ennå, for det som er greia, er at jeg føler det som jeg er i ferd med å avlegge en eksamen... (jeg vet ikke om jeg har lov til å si noe, heller...)

Jeg skal faktisk vise hva jeg duger til, i det som dette forlaget er ute etter innen et helt spesielt prosjekt, og jeg føler meg bare så priviligert, at de var intereressert i å se mitt produkt...

Huff, jeg vet at jeg blottlegger meg på et vis nå, ved å fortelle dette, men når jeg først letter litt på sløret, så får det meg til å skjerpe meg ennå mer - og gjøre mitt ytterste av det jeg kan prestere innen denne skrivemåten, innen dette teamet og med mine evner...
Men... jeg vet også at det er antagelig mange om beinet, og mange som strever like mye som meg for å komme igjennom. Og det er sikkert mange som kan dette mye bedre enn meg,- men det som er det aller viktigste for meg - er at jeg jobber, jobber og jobber på...
Nå drømmer jeg om prosjektet om nettene, så det er helt klart at dette har blitt en del av meg. Det betyr at jeg i hvert fall skriver med hjerte og mage...

I dag sendte jeg inn en del av prøven, noe de sa jeg kunne gjøre,- så nå er jeg så vanvittig spent på hva svaret blir... Men jeg har ennå en uke (muligens litt mer, for jeg ba om det) før jeg må levere inn hele oppgaven... Så det er vanvittig spennende tider, som dere skjønner...

Research som aldri før!

Denne uken har jeg drevet research på en måte som jeg aldri har gjort før... Jeg har lett og lett... og jeg lest og lest... Jeg har saumfart hyller på biblioteket, hyller som jeg aldri har kastet så mye som et blikk på før... Jeg har gitt bibliotekarer noe å bryne seg på, for jeg har spurt etter spesifikke temaer, som de har lite eller ingenting litteratur på...
Jeg har tenkt, lest, fantasert, drømt og skrevet... Det jeg snakker om, er den skriveprøven jeg skal avlevere om kort tid. Jeg er absolutt ikke ferdig, og det nærmer seg innlevering... Men når det er sagt, så sendte jeg inn en bitteliten smakebit for en uke siden, og jeg fikk konstruktive tilbakemeldinger på teksten, - hva som var bra, og hva som ikke var bra. Dette var veldig lærerikt!
Så nå må jeg bare fortsette å tenke, lese, drive mer research og skrive med hjerte og mage... Jeg skal ikke se meg tilbake å tenke at jeg ikke prøvde...

Musikal bygget over min første bok

...Jeg kunne ikke dy meg, men ble litt melankolsk her jeg sitter, og kjenner at migrenen endelig er i ferd med å slippe taket. Jeg sitter og tenker på nåværende skriveprosjekt, og tidligere skriveprosjekt. For de av dere som har fulgt med meg en stund, fikk kanskje med dere den tiden da jeg og to andre dyktige sjeler, jobbet iherdig for å få til at min første bok "Mikkel og Ekornia" skulle bli musikal. Og vi klarte dette etter enormt mye jobbing!!
Jeg hadde skrevet boka på forhånd, - så ble boka gjort om til skriptbok med replikker og scener. Regissøren (Jørunn E. Halvorsen) var den som stod for hvor sangene skulle være i historien. Jeg lagde alle tekstene, og musiker Sølvi E. Halvorsen stod for all musikk - og sang også inn alle sangene. Vi klarte å komme i mål - etter nærmere to års jobbing fra idèen tok form! Alt ble skrevet ned, satt melodier til, og sunget inn. Det ble utgitt bok med cd. Kulisser og kostymer ble laget av lærere og elever, replikker og sanger ble øvd inn med HELE skolen jeg jobber på, og alt ble til slutt framført i SLIPERIET i Larvik med to fullsatte saler...
Det var en enorm opplevelse for meg!
Hvis dere har lyst til å høre en smakebit fra musikalen underveis mens vi jobbet, kan den høres HER (komponisten synger her - men elevene sang på oppsetningen)

Magic Magasin og skrivetanker

Jeg fikk en mail i går kveld fra Magic Magasin, Norges største alternative blad. De ønsket seg en julegave fra meg, skrev damen. Den besto i at jeg skulle skrive ned to hverdagsmirakler å sende dem til dem innen 1. desember.
Klart jeg vil! Det varmer når noen etterspør det jeg skriver. Jeg har skrevet mange "hverdagsmirkaler" for dem tidligere, så det er jo veldig moro når de spør etter flere.
Siden jeg er plaget av migrene innimellom, slår den meg fullstendig ut,- og jeg er ikke i stand til å gjøre noe. Disse dagene har vært en mare, men nå begynner det såvidt å lysne i tunnellen...
Jeg snuser nå såvidt på denne skriveprøven som jeg har tenkt å gi meg i kast med. Den såkalt hemmelige skriveutfordringen. Jeg har bestemt meg for èn ting: Jeg skal gjøre mitt ytterste med mitt bidrag, og så får vi se hvor veien går videre... men at det blir mye research, er ikke til å stikke under en stol. Spennende...
Nå må jeg hvile hodet litt igjen... Nyt novemberkvelden der ute! :-) 

Noveller og skriveutfordring

Ja, som jeg skrev i innlegget under, så er jeg i gang med å flikke og flekke på det manuset jeg har hatt liggende lenge... Men nå er det andre ting som presser på, og tankene melder seg i bøtter og spann.

I et tidligere innlegg skrev jeg at jeg hadde sendt inn tre forskjellige noveller til tre forskjellige ukeblader. Jeg synes novellesjangeren er kjempespennende. Og vanskelig.
Det ene bladet har jeg ennå ikke hørt noe i fra, det andre bladet skrev: "Vi synes ikke den holder god nok kvalitet", og det tredje bladet - som svarte meg i går, skrev: "Den var midt i blinken for oss!"

Dette får meg til å tenke... For det første vet jeg at bladene ønsker forskjellige typer noveller, og det betyr at jeg kan ikke sende hvilken som helst novelle til hvilken som helst blad. Men når det er sagt, så er det allikevel noen av bladene som tar inn alle sjangere, allikevel takker de alltid nei til mine noveller.
Ok, jeg godtar at de synes at ikke novellene mine er bra nok, men når jeg har sendt novellen som de har takket nei til, til et annet blad, så har ofte det bladet takket ja. Det betyr at jeg kan jo ikke ha skrevet såå dårlig.. Min konklusjon er at dette ofte blir veldig subjektivt.
Jeg går aldri "i kjelleren" lenger, når jeg får høre at de ikke ønsker novellen min. Skuffet, ja... men ikke veeeldig lei meg. Men.. jeg blir alltid strålende glad, når jeg får tilbakemeldinger som: "Den var midt i blinken for oss!"
Slike meldinger gir meg et kjempespark i skrive-selvtilliten min, og de får meg til å tro at jeg kan skrive, og at jeg har noe å formidle til mange lesere.

Jeg slipper ikke novellesjangeren,- for det å skrive en hel historie på noen få sider, det er meget fascinerende. Det er å finne denne nerven...

Og når det er sagt, så fikk jeg en mail i forgårs, og jeg fikk en telefon i går. Fra et forlag som jeg ikke kjenner. Om en skriveutfordring. Dette fikk hjertet til å banke i raske slag... De vil ha meg til å levere inn et kapittel om noe helt spesielt. Noe jeg har lite greie på... noe som krever mye research, og noe som jeg har meget kort tid på... Men jeg har jo ikke noe å tape, har jeg vel? Går det ikke gjennom nåløyet, så prøvde jeg i hvert fall.. og kanskje jeg ble bedre på noe underveis. Og får jeg det til, så er det nye dører som åpner seg... Ergo, jeg kan ikke annet enn å prøve - selv om jeg skjønner at dette er meget vanskelig. Og det er garantert mange andre forfattere som har fått den samme skriveutfordringen...
Det gjelder å klare og formidle denne nerven, sa forleggeren i telefonen til meg... Nemlig!

Så nå må alt annet ligge. Mitt liggende manus og nye noveller... Nå er det min skriveutfordring som gjelder... I skrivende stund er min noe vaklende skriveselvtillit iblandet med sterk migrene. Så det er bare å hvile til migrenen gir seg - og jeg kan kaste meg over utfordringen.
Fortsettelse følger - uansett utfall. Har jeg sagt A, så må jeg jo si B... ;-)

Manus

Jeg har et manus liggende. Det har ligget i lange, lange tider nå. Nå har det seg ikke slik at bortgjemte manus "oppfører seg" ikke som en del viner eller oster gjør... at de bare blir bedre og bedre jo lengre de ligger der i mørket... Hadde det bare vært så enkelt. Men på sett og vis, så er det noe i det, for etter at manuset har ligget bortgjemt på minnepenner og pc`r over lengre tid, så har det skjedd noe med meg i mellomtiden. Det er jeg som har modnet...
Så når jeg nå tar manuset frem på skjermen, så ser jeg så mye lettere alle mine feil, - hvor det er for eksempel er for tynt, hvor språket er for barnslig og hvor jeg kan uten tvil trykke på deleate-tasten.
For det som skjer, når jeg tar fram manuset etter så lang tid, er at jeg ser på det med "en fremmeds øyne". Jeg leser manuset som jeg aldri har sett det før, og da er det mye lettere å se feil, mye lettere å rette. Det hender til og med, at jeg tenker; fytti, så bra!
Men når det er sagt,- så er det selvfølgelig også mye jeg ikke ser, - og ting jeg "ikke kan bedre"... Foreløpig.
Og i mellomtiden har jeg også jobbet med flere andre skriveprosjekter, så jeg håper jo at jeg har lært noe på min vei. Men om dette er godt nok til at et forlag vil gi det ut, - ja, det vet jeg ikke. Derfor har jeg tenkt å bruke tid nå på dette manuset.
Pirke, endre, slette, legge til, trekke fra... og så skal jeg sende det inn til et forlag. Jeg har også bestemt meg for hvilket forlag jeg skal sende det til...

Pakke i posten

Jeg fikk en mail fra forlaget her om dagen, om at en bokpakke var sendt meg. Jeg skjønte ikke hva det var jeg skulle hente, og tenkte at dette haster da ikke... Jeg hadde riktignok bestilt en av høstens bøker, men hvorfor fikk jeg den ikke bare i posten? Den var da ikke så stor... Måtte jeg virkelig dra å hente den på nærmeste RIMI-butikk? Sukk...
Javel... så dro jeg innom butikken etter jobben i går, og da jeg kvitterte for pakken, tenkte jeg... Dette stemmer ikke. Det er en stor pakke, og det har ikke jeg bestilt.

Jeg kom ikke lenger enn inn i bilen, før jeg rev opp pappen på siden, for å finne svaret på innholdet. Og der åpenbarte det seg åtte bøker. Åtte titler som jeg raskt dro kjensel på. Åtte bøker som jeg allerede har lest. Grundig. Åtte bøker som jeg har hatt en en finger med i spillet på, gjennom hele manuset, tør jeg påstå... Det er nemlig åtte av de bøkene jeg språkvasket i sommer!
Det var utrolig morsomt å se dem i bokform, og at jeg faktisk fikk dem!
Dette er åtte vidt forskjellige bøker - det kan jeg virkelig underskrive på. Og jeg har også min favoritt blant dem... Det var den som jeg faktisk hadde bestilt fra forlaget... Og så fikk jeg en haug til på "kjøpet"! Herlig!

Spørsmålet

Livet.... Livet er den største gaven vi har fått. Livet med alle dets muligheter. Det er bare oss selv som kan sette grenser, sies det... Det kan være vanskelig å fatte til tider. Det kan jo være omstendigheter som f. eks. økonomi, fattigdom, sykdom, som gjør at man ikke kan leve det livet man vil.
Men hva med alle sansene våre? Er ikke de det mest fantastiske gavene vi har fått? Synet, hørselen, lukten, smaken, følesansen...(jeg vet jo at mange ikke har alle sansene, dessverre) og kanskje en sjette sans innimellom også?
Men vi har alle muligheter ut i fra de evnene vi har. Jeg beundrer stort de syke, de funksjonshemmede, de med smerte - som står på og lever så inderlig. Hvem er det som er funksjonshemmet da, tenker jeg innimellom...

Jeg husker så inderlig godt en desemberdag i 1999, da jeg så en lege inn i øynene. Jeg rakk å se alt som var - livet - og døden. Døden som jeg ikke kjenner, men som jeg den gang trodde var ensbetydende med død. Slukket og mørkt. Jeg så legen inn i øynene for jeg hadde stilt ham et spørsmål. Et spørsmål, fordi han hadde i forkant servart meg et svar på mitt spørsmål.
"Du har kreft", hadde han svart. Det kjentes ut som alt stoppet opp inni meg, og jeg måtte stille dette ene spørsmålet. Det spørsmålet som var det viktigste jeg noengang hadde stilt.
"Kommer jeg til å dø?" hadde jeg spurt.
Jeg glemmer det aldri. Aldri. Svaret altså. Han svarte... så likegyldig, så kaldt  med tre ord. Tre ord som for meg like godt kunne bety det verste som det beste utfallet. Han svarte: "Jeg vet ikke"...
Jeg husker jeg gikk ut gjennom døren med tårevåte kinn og lurte på om døden fulgte med meg...

Ja, vi skal alle dø. Det er det eneste vi vet, når vi blir født. Men min tid hadde ikke kommet den gangen. Jeg hadde fortsatt så mye å gjøre, så mye å utrette, så mye å finne ut av, så mye å sette pris på.
Så... jeg vet å sette pris på de små tingene, dagene, øyeblikkene... Det gjelder å bruke sansene. Leve mens man kan...

Å blogge...

Aldri hadde jeg trodd at "Blogglandia" ville komme til og gi meg så mye som det har gjort ... Det var en kollega som tipset meg om bloggeverdenen for et par år siden, og siden den gang, har jeg blitt kjent med massevis av andre forfattere og kreative mennesker.
Jeg har fått lov til å "komme inn" i kreative hjem, få nye idèer og impulser på alle plan - det være seg interiør, gjenbruk, planter, hage, klær...
Bloggeverdenen har vært og er en stor berikelse for meg. Jeg får nye idèer til skrivingen min, jeg får nye idèer til gjenbruk og kunst og håndverk. Men det er og blir skrivingen, som ligger mitt hjerte nærmest..
Jeg har blitt gjort oppmerksom på nye forfattere, lest flotte tekster og bøker og jeg har fått lov til å dele litt med meg om mine bøker og prosesser rundt mine skriverier.
Jeg har også fått svar på "mine farger" - det at jeg ser farger på tall, bokstaver og ukedager... Synestesi er "diagnosen".
Det er enormt mye spennende jeg har fått se, oppdage og lære her inne i Blogglandia, og jeg takker ydmykt  alle dere lesere og følgere som er med meg. Jeg takker samtidig alle dere jeg får lov til å stikke innom. Uansett når på døgnet det er! ;-)

Et av deres bloggeinnlegg kan faktisk redde dagen min - det være seg gode reflekterende innlegg, en god gjenbruksidè, et interiørtips, tips om en god bok, eller gode hverdagstanker.
For meg så dreier det seg om å gjøre positive ting - gjøre ting som gir energi...og bloggeverdenen er for  meg - bare lystbetont.

Skriveveien...

Så mange som undrer, så mange som spør...
Hva driver du med? Hva er det du gjør?
Hva skriver du nå?
Hva skriver du på?
Jeg sitter her nå denne mørke kveld
og kjenner at jeg går litt inn i meg selv.
Jeg er ikke sikker på hvor jeg vil.
På hva jeg kan skrive, om jeg får det til.
Jeg har latt skiveånden få hvile seg litt
Allikevel kommer tankene fritt.
Jeg har mine drømmer der inne et sted
og det er bare jeg som kan skrive dem ned...

Mitt lille sted

Da jeg var liten, hadde jeg mitt lille sted. Det var en kjempestor stein bak huset som ingen hadde innsyn til. Når jeg ville være alene med mine tanker, eller jeg var lei meg, så satte jeg meg på den store steinen. Ikke en gang mine foreldre visste om mitt lille sted.
Der satt jeg og tenkte tanker om livet. Tanker som jeg sendte ut til universet, i håp om at noen ville fange dem opp og virkeliggjøre dem... Tanker som ikke lot seg formulere til ord og videreformidle til venninner, brødre eller foreldre. Det var kun mine tanker og følelser. Ene og alene. Og jeg innbilte meg at "noen" tok i mot... At "noen" forstod meg... Noen som aldri kunne fortelle til noen andre, eller le eller erte meg. Nei, det var noen som var mektig, på et vis. Det var det jeg trodde og innbilte meg.

Denne steinen opplevde jeg som bare min, og bare min. Den var nærmest hellig. Den var hellig, for det var bare når jeg hadde mine "tanker" at jeg klatret opp på den, og ble sittende på toppen og speide opp på himmelen. Ellers ofret jeg ikke steinen en tanke.
Stor var derfor sjokket og sorgen den dagen da steinen ble sprengt bort, fordi mine foreldre skulle bygge ut huset... Hva skulle jeg gjøre nå? Hvor kunne jeg sitte alene og uforstyrret nå? Nå var jeg mutters alene, og ingen kunne høre og ta i mot mine tanker. Trodde jeg...

Lite visste jeg den gangen, at det jeg "faktisk sender ut" - uansett om jeg sitter på en stor stein eller ikke...blir faktisk fanget opp av universet - og ikke bare tatt i mot - men også sendt tilbake... Det jeg sender ut, for jeg igjen. Jeg snakker om Loven om tiltrekning.
Mye av grunnen til alle mine tanker som var samstemte med mine følelser og handlinger den gangen, er grunnen til at jeg er den jeg er i dag. Blant annnet. Tenker jeg...

Nå har jeg ingen stor stein å sitte uforstyrret på. Jeg har mange. Og mange rom. Det gjelder bare å se mulighetene. De er der. Overalt og hele tiden.

Novelleskriving

Jeg liker å skrive på forskjellige måter. Jeg liker å ekseperimentere  med språket. Det kommer helt an på hva jeg vil med historien. Jeg skriver dagbok, blogginnlegg, historier, noveller, barnebøker, sanger, taler...
Alt har sin form og sitt språk. Novellesjangeren elsker jeg, men det er en vanskelig skriveform. Jeg har lest drøssevis av noveller, og mange av dem er drepende kjedelige og forusigbare, selv om en god del av dem helt klart har et potensiale. Andre noveller er så glimrende, at de brenner seg fast i deg, i lange tider etterpå. De har den nerven som treffer - og DA har forfatteren fått til det han/hun vil...
Jan-Erik Vik og Anne-Gry Blikom er to gode forfattere, som begge mestrer novellekunsten glimrende!

Jeg har selv skrevet mange noveller, og jeg prøver å variere språket alt etter hva som passer temaet, og hvem historien handler om. Å male med språket, er en vidunderlig ting, synes jeg. Men jeg må allikevel være forsiktig, slik at jeg ikke utbroderer for mye og bruker for lange setninger, for ofte... Alt handler om balansegang. Og det er en kunst i seg selv.
Jeg har nå sendt inn flere noveller til forskjellige ukeblader, og jeg er veldig spent på om noen av dem er bra nok til å egne seg på trykk. Det er like spennende hver gang, og jeg vet at nåløyet er trangt...

Jeg husker veldig godt den første novellen jeg hadde på trykk i et ukeblad...
Flere uker etter at jeg hadde sendt inn novellen, fikk jeg en telefon på jobben. (det var før jeg hadde mobiltelefon)
Stemmen i den andre enden sa: "Jeg vil ikke helt slippe historien din, for den er så god. Men du må gjøre om slutten."
Hjertet mitt banket av spenning og glede. Tenk at fictionsansvarlig ringte meg, og sa at hun likte novellen min. Selv om den ikke var god nok....
Jeg tok mot til meg og spurte forsiktig: "Har du noen tips om hva jeg skal endre på, da?"
Da kom det klart og kontant fra damen i røret: "Drep ham!"


.... og... ja... Jeg gikk hjem og drepte ham!... Og da kom min aller første novelle på trykk!

Tankens kraft

Det er utrolig tungt å stå opp, når mørket omslutter meg på alle kanter, idet ringeklokka ringer... sukk og uff og dobbelt sukk og uff... Da er det bare å stålsette seg, og tenke positivt... Pøse på med positive tanker. Kreative tanker. Spennende tanker...
Det slår meg mer og mer hvor mye man selv kan få til når ord, tanker og gjerninger stemmer overens. Det er nettopp det "loven om tiltrekning" sier i klartekst... Det du "sender ut" - i tanker, følelser og sinn... det blir manifestert. Universet "samler opp trådene" du sender ut - og det skjer! (ikke umiddelbart) MEN... når det er sagt, så skjer det ikke hvis ikke alle disse tre elementene er samstemt. Altså, du må virkelig tro i ditt hjerte og i dine følelser at det du virkelig ønsker, kommer til å skje... Tror du ikke selv på det du "prøver å sende ut!", blir universet frustrert, og det blir ikke som du vil...
Universet er som en "kopimaskin". Den tar i mot det som blir sendt ut, og sender det tilbake... Det blir manifestert! Når det gjelder sykdom, helse, jobb, kjærlighet... alt kan du klare å få til - så lenge kropp, sinn og sjel er samstemte i det som du vil skal skje...
Jeg jobber som best jeg kan etter denne leveregelen, og jeg synes jeg får til mer og mer.... Det er så spennende og fascinerende å leve når man finner "nøkkelen" til det man leter etter...wow...
Så i dag... på denne "blågrå" torsdagen - har jeg bestemt meg for at dagen skal bli meningsfull og kreativ... Har du noen mål og mening med denne dagen?

Heksekveld...

I går fikk jeg være med ei venninne som "renset" et rom i et hus. Jeg kan ikke fortelle hvilket hus det var, for det får konsekvenser, som dere kanskje skjønner. Men dette rommet er av stor betydning for meg, for jeg oppholder meg en del der. For de av dere som ser på Åndenes makt, så skjønner dere hva jeg snakker om...
Jeg er en sensitiv person som føler og tar inne mye energier. Jeg merker med en gang når noe er godt, og jeg merker med en gang når noe er "ondt". Men jeg merker ikke med en gang når noe er "litt tungt"... Men når det går en tid, og jeg føler meg "tung som fytti fy" - og jeg føler at rommet til slutt kveler meg... ja, da er det på tide, og ta en titt på rommet...
Så i går kveld ble rommet renset for tunge, litt hissige energier. Rommet ble renset med røkelse, lys og tanker i fargede baner....
Etter at "seansen" var over - virket rommet både større, lysere og lettere...
Hva som har befunnet seg på stedet for lang tid tilbake, vet vi ikke, - men at det har vært stor aktitivet der - i forbindelser med masse mennesker, det vet vi.
Det blir spennende å se hvordan jeg opplever rommet neste gang jeg skal innom der...

Angående å ta egne valg...

Jeg har skrevet sikkert nærmere 1000 sanger og taler for folk, så jeg har vært borti enormt mange forskjellige mennesker, for å si det sånn.
Jeg mottar sanger på mail, over telefonen, eller de kommer innom meg. Jeg har skrevet til alle runde tall,- fra 30- 90 år, og alle slags jubileer og tilstelninger. Og jeg har skrevet på enormt mange forskjellige melodier. Men jeg forholder meg kun til norsk. Jeg har heller aldri sagt noe annet.
Men èn dag for en god stund tilbake, ringte telefonen, og det var en ung jente i den andre enden. Hun lurte på om jeg kunne skrive en sang for henne. En sang på engelsk. Jeg svarte med en gang, at det gjorde jeg dessverre ikke. Da hørte jeg et stønn i den andre enden, hvorpå stemmen utbrøt, på vei til å bli lettere hysterisk: "Men hvis ikke du kan skrive en engelsk tekst for meg, så kan jeg ikke starte band!"

...Ops!... Da var det kanskje ikke meningen at hun skulle starte band, da... Det er i hvert fall ikke jeg som skal stå i veien for andres valg... hm...

Ny uke, ny dag, ny farge

Ny uke, nye muligheter, heter det, - men man har vel nye muligheter hver eneste dag... Men det er jo noe spesielt med mandagsmorgen. Da er man stort sett trøtt. Spesielt trøtt. Og særlig når mørket omslutter en på alle kanter, når vekkeklokka ringer...
I dag er jeg utrolig trøtt. Skulle gjerne sovet tre timer til... men...enkelte ting kan man ikke velge her i livet, eller ta avgjørelser på. Har  man en jobb, må man forholde seg til tidsrammen på jobben... Men ellers er det utrolig mye her i livet, man selv tar avgjørelser på.
I løpet av en dag, så er det utrolig mange valg man tar. Hele tiden. Underveis på jobben, hva man skal ha til middag, hvilken vei man skal kjøre, hva man skal se på Tv, hva man skal bedrive på ettermiddagen... Hele tiden tar man valg, og det man kanskje ikke tenker på, er at alt får en konsekvens.
Hadde jeg spist noe annet til middag, hadde jeg kanskje ikke spist så mye. Hadde jeg kjørt en annen vei hjem, hadde jeg ikke punktert... Hadde jeg ikke snakket med det ene spesielle mennesket, hadde jeg kanskje ikke fått så mye ekstra energi... Det vil si, at valgene vi tar - også alle de små valgene,- gjør noe med oss. Det påvirker oss på en eller annen måte.
Ganske spennende og ganske skremmende...
Jeg vet jo at hvis man er veldig syk, eller veldig langt nede, så er det meget vanskelig å se at man har noen andre valg, enn der man er akkurat da. Men selv i de situasjonene, har man muligheter til å påvirke sitt eget liv, og ta små avgjørelser - og ting vil skje ut i fra de valgene man tar...
I dag er en ny dag. En ny dag hvor du kan endre på ting, hvis du har gått og tenkt på det. En ny dag, hvor du kommer til å ta massevis av valg og små avgjørelser... Det er du som bestemmer over ditt liv. Det er kun du som skal leve ditt liv...

Bruk denne gulaktige dagen (det er slik den ser ut i mitt hode) til mange gode valg. Valg som er bra for deg!

Levende farger

Havets cardinal, kalles den - den dyrebare hummeren. Følsom som jeg er, så får jeg helt vondt langt inn i margen, når jeg ser disse brune, flotte skapningene ligge å vri seg i baljen, med strikk rundt klørne, og i påvente av å bli kokt... Huff og huff... men nei, jeg er jo ingen vegetarianer,- men dog... å se noe som er levende og som straks skal bli min mat... det føles ikke helt greit... hmm...

Men øyeblikket etter de har blitt puttet ned i det kokende, salte vannet, ebber livet deres ut... eller kanskje det ikke gjør det? Kanskje de bare forandrer form... Kanskje de blir til noe annet - slik som jeg tror at vi mennesker gjør... Nå fantaserer jeg vilt her...

Men.. vi kan vel alle være enige om at fargen endrer seg kort tid etter at de har blitt puttet oppi det kokende vannet. Fra å være levende og mørkbrune, så slukker deres liv, men fargen på deres utseende forvandles til nydelig rødt...

Når det gjelder krabbene, så "følte jeg det samme for dem"... Stakkars, de lå der i hauger, med ødelagte sener i klørne, slik at de ikke kunne angripe hverandre eller mannen som hadde fanget dem... Og de fikk raskt samme sjebne som hummerne...

Fra å inneha èn brunfarge mens de krabbet rundt... så fikk de raskt en klarere brunfarge etter å ha blitt kokt...

Men når først delikatessene kom på bordet i alle sine flotte farger, så må jeg innrømme at jeg tenkte ikke en tanke på at jeg timer i forveien hadde syntes riktig synd på det jeg nå satt og spiste...

Alle storkoste seg, og alle hummerne og de fleste krabbene forsvant ned i menneskemagene sammen med kald, god hvitvin...

Og hvis det er noen som lurer på hva slags farge søndagen har (inni mitt hode), så er den...brun...omtrent som en...levende hummer...

Lørdag og ny farge

I dag kan man endelig sove litt lenger, for i dag er det lørdag. Og lørdagen bringer med seg en nydelig farge. En slags lyseblå/turkis farge har denne dagen på seg...
I dag blir det nok også en spennende lyseblå lørdag, for i dag, eller i kveld, da,- er det tid for fest.
Mannen i huset er ute på sjøen og tar opp hummerne han har fått i teinene, så i dag blir det skikkelig hummer og krabbefest - samt god hvitvin til, i sammen med min familie. Det blir nok snadder! Et skikkelig herremåltid, blir det... mmmm...

Så snart skal hummer og krabber kokes i bakgården, bordet dekkes og pyntes - men hele tiden skal dagen være nydelig "lyseblå".
Nyt den vakre fridagen!

Fredagens farge

For de av dere som har fulgt med på bloggen min de siste dagene, så har dere kanskje oppdaget at jeg ser farger på bokstaver, tall og ord. Dette er noe jeg så veldig sterkt helt fra jeg var ei lita jente.
På et eller annet tidspunkt må jeg ha fortrengt alle farger langt bak i hjernen, for det var jo aldri noen som snakket om dem, eller det stemte liksom ikke med virkeligheten... Men allikevel, - tallene og bokstavene har gjennom hele mitt liv,liksom kommet inn fra høyre, og vist seg for meg i forskjellige farger og drakter.

Når jeg nå endelig har fått et navn på dette fenomenet - og jeg skjønner at det "faktisk finnes", så er det så ubeskrivelig moro. Det er akkurat som jeg har fått ennå mer energi av det! Av farger får man jo som kjent energi!
Da jeg gikk tur i skogen med elevene mine i går, var det akkurat som  sansene mine var ennå mer skjerpet - og jeg oppdaget raskt alt det jeg var på jakt etter... (lav, mose og kjuker)
I dag er det fredag. Ukas beste dag, synes jeg. Og fargen på denne dagen, er nydelig, synes jeg. Den er kremhvit.
Ute er det i skrivende stund bekmørkt, men når jeg tenker på dagens farge - så blir det allikevel ganske lyst. Og varmt. (selv om gradestokken viser 0 grader...)
Ha en energirik kremhvit fredag alle sammen - på denne kalde oktoberdag

Å kunne føle seg hel...

Å være i bevegelse... det å føle at man er kreativ og får lov til å leve ut sine lidenskaper og drivkrefter, det er et alfa og omega for at man skal være hel som menneske, tenker jeg.
Hvis ikke jeg får skape og skrive, så er jeg ikke hel. En liten dose skriving må til, før hovedjobben starter... Og kreative tanker følger meg gjennom dagen, i den utstrekning jeg har tid til å drive litt tankeadspredelse - utenom skolejobben.
Mørke høstkvelder innbyr særdeles til kreativ tenkning, og i de siste månedene har jeg fått mye kontakt med andre "som er på samme frekvens", dvs. andre forfattere. Jeg føler meg så heldig på så mange plan. Jeg får lov, og jeg tør å leve akkurat som jeg er. Leve ut mine lidenskap og min drivkraft...
Tanken slår meg... hva med alle dem som ikke har det på samme måten? Hva med dem som ikke har kommet ut av skapet? Hva med dem som ikke tar seg tid til å kjenne etter hva de egentlig vil og hvem de egentlig er... Hva med dem som ikke tør å tenke etter, for de tør igjen ikke tenke på konsekvensene... Føler alle disse menneskene seg like hele?
Det har jeg vanskelig for å tro. Noe stort må jo mangle. Noe stort må ulme og brenne innvendig. Brenne hull, kanskje... Eller?
Vi er alle mennesker med evner, egenskaper, lyster og behov, men alle ting tåler ikke alltid dagslys, dessverre... Eller alle er ikke like sterke nok til å kunne tørre og klare og være seg selv... til å klare og takle det som eventuelt måtte komme i kjølvannet av det å komme ut av skapet... Selv om det i utgangspunktet ikke er mye som skjer. Men inni oss kan all ting skje.

Jeg er heldeg som ikke har behov for å komme ut av noe skap, for min lidenskap og min drivkraft, er "stueren og grei nok". Jeg vil skrive!
Jeg er ikke bare en skapforfatter. Jeg er en forfatter - dog før og etter en annen jobb, men...likevel en forfatter.
Det som er viktig, tenker jeg, er at vi hver og en føler at vi lever med hele oss. At vi er hele.

Jeg ønsker dere alle en god og hel gråblå torsdag!

Onsdag er en oransje dag

Onsdag. Det er en oransje dag. Det vil si at inni hodet mitt er onsdagen oransje. Det er  merkelig at jeg ikke har tenkt på det på den måten før... Men nå som jeg lar alle ord og tanker strømme fritt, etter at jeg kom over diagnosen synestesi, så ser jeg jo mer og mer...
Det har jo vært der hele tiden, men jeg  har tydeligvis prøvd å ignorere det, for det har "skurret med virkeligheten".
Jeg ser jo tydelig nå at hver ukedag har sin farge... Og da skjønner jeg også hvorfor det blir "feil i hodet mitt" når jeg bruker for eksempel dataprogrammer i undervisningen - som viser helt andre farger på ukedagene. Ukedagene som jeg forholder meg til hver dag på dagtavla jeg har hengt opp...
Det er da jeg kan tenke at det er sånn det må føles innimellom når man har autisme. Slik man opplever verden inni hodet sitt, stemmer ikke med den som er utenfor...
Kanskje det er pga. synestesi at jeg jobber med barn med diverse diagnoser - fordi jeg "forstår" så mange av dem... Kanskje det er pga. synestesi at jeg elsker å skape og skrive... slik at jeg får ut alt som beveger seg og viser seg i hodet mitt... Ikke godt å si, men det er moro å leke med disse tankene.
Det er fascinerende å oppdage at faktisk den "fargeverdenen" som befinner seg inni hodet mitt, opplever også mange andre på sin måte,- selv om vi ikke ser de samme fargene på de samme ordene, tallene og bokstavene.
Nå skal jeg ut å ta fatt på den oransje dagen. Og faktisk... så starter jeg med å undervise i kunst og håndverk i de tre første timene. Skapende, fargerike timer med lærevillige, flotte elever.
Bruk onsdagen på din fargerike måte!

Jeg har diagnosen synestesi

Jeg har fått svaret! Det er bare helt utrolig - og ennå mer fascinerende! Hurra for bloggeverdenen! Er det noe man lurer på, så får man svar! Og det mest rare, er at det var min gamle barndomsvenninne (som jeg ikke har sett på veldig mange år) som gav meg svaret- (se kommentarene på innlegget "Jeg ser farger") Det at jeg ser farger på tall, bokstaver og ord... er et fenomen som kalles synestesi.
Etter å ha googlet ordet, dukket det plustelig en helt ny verden opp for meg. Vel, det er ikke helt riktig, for den verdenen var ikke ny for meg, den var meget velkjent.

Det er enormt mye å finne om temaet, og gjett om jeg skal oppdatere meg på fronten. Dette er klippet fra Illustrert vitenskap:

"Kortslutning i hjernen gir oss en 7. sans

Noen mennesker opplever at sansene blandes, slik at de f.eks. oppfatter tall eller bokstaver i farger. Synestesi heter denne evnen, og forskerne er nær ved å forstå hvordan den oppstår i hjernen. Noen forskere mener at synestesi er en tilleggseffekt av evnen til å tenke kreativt, og at det har hatt stor betydning for utviklingen av språket. "

Nå skjønner jeg så mye mer... hvorfor jeg er såpass kreativ. Når jeg skriver fortellinger og bøker, så er det som jeg maler flotte bilder med farger. Det er jo sånn vi billedlig sier, men for meg - har det altså en sterk sannhet.
Aldri trodde jeg at jeg skulle bli så glad for å få en diagnose!

Fargene forfølger meg nå...

Etter gårsdagens innlegg har jeg fått mange tilbakemeldinger, både på mail, blogg og "in live"... Dette er virkelig spennende, og jeg kjenner jeg er i gang med å tenke grundig over disse fargene på bokstaver, tall og ord...
Da jeg begynte å skrive ned ord i går, oppdaget jeg at ord jeg trodde var "lyse" hadde mørke farger på seg, og omvendt... og jeg oppdaget at forskjellige ord "ser like" ut - og plutselig så jeg en slags sammenheng mellom dem... For eksempel så ser ordene engel og energi like ut i hodet mitt... Og når man tenker over det, så går kanskje disse tingene ut på det samme, kan noen av oss tenke...Oi...
Jeg merker nå - etter innspill fra dere - at jeg får en varme, et mørke eller gode følelser rundt enkelte bokstaver, tall og ord. Jeg har "forsket" for lite på dette enda, men nå er jeg i gang - for dette er virkelig spennende.
Jeg leker nå med tanken på å skrive ned ting etter hvert som det blir klart for meg... Noe er rokket ved nå, og det er skrekkelig spennende - for jeg vet ikke hvor det ender, eller hvor jeg havner..

Og det er også spennende når jeg får tilbakemeldinger fra andre, som stiller spørsmål og som får meg til å undre og reflektere grundig over dette "fenomenet"...
Det er også spennende å lese at èn ser farger på mennesker (er det auraen,  mon tro? ) og andre får opp samme bildet igjen og igjen...
Hvis det er noen som "ser noe av det som jeg ser" når det gjelder farger på tall og bokstaver, så hadde jeg blitt veldig glad for å bli kontaktet... Og når det er sagt, så blir jeg veldig glad for alle innspill, for dette er så fascinerende... og uforklarlig...

Jeg ser farger...

Hverdag. Jeg har aldri likt det ordet. Jeg vet ikke hvorfor,  men det ordet er av en eller annen grunn, grått... Hva jeg mener med det? Jeg mener ikke at hverdagen på noen som helst måte er grå, men ordet "hverdag" er grått - inni hodet mitt. Jeg skal forklare - selv om det ikke er lett å forklare...

Allerede fra jeg var liten, så jeg en klar farge på bokstaver og tall. De bare dukket opp i hodet mitt, hver gang et tall ble nevnt. (ikke store tall, for de blandes ut med de andre fargene)
Altså,- hver bokstav og hvert tall har sin farge. Jeg trodde alle så det samme som meg, men nei... Ingen så det jeg så...
Jeg husker min far testet meg - gang på gang - for å se hvilken farge jeg kom opp med nå.. Men hver gang kom jeg opp med den samme fargen på det samme tallet eller bokstaven han presenterte for  meg. Det var jo ingen test for meg - jeg så jo fargen klart foran meg....
For eksemepel, så er bokstaven A - rød i mitt hode.  Tallet 1 er hvit i mitt hode... Jeg har aldri skjønt hvorfor... Hva er meningen med dette?
Men uansett,- fargene har vært konstante.

Etter at jeg ble voksen begynte jeg plutselig "å se farger på ord" også. (ikke på alle ord) Og det er her ordet "hverdag" kommer inn. Det ordet er grått. Ordet "hjem" for eksempel, viser seg som grønt...
Dette er egentlig ganske fascinerende - og jeg har en sterk følelse av dette  har en dypere mening.
Jeg har vel aldri tatt meg tiden til å gå "dypere" inn i det - men kanskje jeg burde se etter et  mønster? En sammenheng?... Jeg vet ikke om det er andre som ser farger på bokstaver, tall og ord... Det hadde vært spennende å høre om... Men uansett,- jeg vil prøve å finne ut mer om dette...

NB...Til gårsdagens innlegg: Hvis noen lurte, så er maleteknikken som mannen i huset har benyttet seg mye av; airbrushing!

Hva kalles denne maleteknikken?

I vårt hus så kjeder vi oss aldri. Her bor to kreative sjeler som liker å skape og være i bevegelse. Det er stadig ting å ta seg til, stadig nye prosjekter. Kvinnen i huset - altså meg - er som dere sikkert har skjønt,- lidenskapelig opptatt av å skrive. Men også det å forme i leire, lage ting av naturmateraler, tegne litt og pusse opp gamle møbler og dandere... er toppers!

Mannen i huset - er en meget handyman, som digger musikk og å spille gitar. Han er suveren til å snekre, pusse opp og fikse. Han er superflink til å tegne og til å tatovere, og her om dagen fant jeg ham i garasjen fullt opptatt med å lage denne tegningen... Det var ganske så fascinerende å se hvordan han fikk motivet til "bare å komme ut av bildet"...

Er det noen av dere som ser/skjønner hvilken teknikk han har brukt? Svaret kommer i morgen, men det hadde vært morsomt om noen av dere vet...

Og ja... vi passer sammen som hånd i hanske! :-)

Det handler om å gjøre det som er bra for deg

I løpet av livet så går vi gjennom alle kontrastene som finnes. Vi opplever glede og sorg, sykdom og sunnhet, nedstemthet og fortvilelse, lykke og depresjon, frykt og kjærlighet... Vi opplever mørke og vi opplever lys. Hvordan skal vi kunne hige etter lyset, hvis vi ikke har opplevd å være i mørket? Livet består hele tiden av kontraster, og det er på denne måten at vi vet hva vi vil, vet hva vi ønsker, og vet hva som er godt for oss...
Går man gjennom livet som barn og ungdom, uten å være innom motgang, sorg og fortvilelse, blir fallhøyden stor den dagen man virkelig møter motgang... Har man vært innom de mørkere følelsene, de mørkere aspektene på forhånd, så står man bedre rustet til å takle det som måtte komme, tenker jeg.
Hvorfor man har kommet til denne jord, er det mange meninger om. Mange er jo av den oppfatning, - kanskje de fleste,- at vi har kun dette ene livet. Selv tror jeg ikke det. Jeg tror vi aldri dør. "Død" er ord vi har laget for å ha et ord og sette på det som skjer når kroppen vår sier takk for seg på denne jord. Men sjelen vår... den sier ikke takk for seg. Den går over i en annen dimensjon, tror jeg...

Men i dette ene livet, som vi har fått her på jord,- ønsker vi vel å gjøre mest mulig ut av det, mens vi har det.
Noen vil reise for å oppleve mest mulig, noen vil tilegne seg mest mulig kunnskap, andre igjen vil bidra til å hjelpe andre mennesker med sine evner. Noen bare tenker at "veien blir til mens man går", noen lever ut alle sine drømmer, noen gjør lite eller ingenting... Noen strekker grensene langt, for å se hvor langt de kan nå, og noen gjør det de kan, rett og slett for å overleve.
Andre igjen, gjør det de kan for å avslutte dette livet her på jord.
Livet er underfundig. Så uforståelig på et vis, men vi har alle opplevd kontrastene i livet. Mørke og sol. Og alle nyansene i mellom. Når man er alvorlig syk, har man bare et ønske; å bli frisk.
Når man er frisk, er det enormt mye man kan gjøre ut av livet sitt. Det handler om å gjøre det som er godt for deg, tenker jeg. Det som er godt for deg, gjør til at det drypper godt på de andre rundt deg. Har du det godt, smitter det... Og en ting til... Livet har også lært meg, at jeg søker nå til de mennesker som gir meg god energi - og de gir også jeg, forhåpentligvis god energi.

Høsttanker

Når man har en hel høstferieuke til rådighet, så gjelder det å bruke dagene og timene som best man kan... Min bedre halvdel har satt ut hummerteiner, men siden høstvinden har gjort det for vanskelig å dra opp teinene, venter vi i spenning på at vinden skal snu - og at den store hummerinvasjonen skal komme, og familiemedlemmene kan bes inn til en festmiddag Mmmm...
Selv har jeg samlet ny energi, landet etter ferdigstilte prosjekter, og venter på at ny skriveinspirasjon skal komme. Bak huset har jeg funnet meg en ny liten inspirasjonskilde som jeg stadig forsyner meg grådig av. Bare se på disse nydelige fargene som nå finnes der...
Her er det meget god energi, som jeg suger til meg - gjennom alle årstider...

Ny bok fra en forfattervenninne!

Ny bok fra min gode forfattervenninne, Anita Berglund. Hun har nå kommer med sin krimbok nummer 2,- og jenta beviser så absolutt at hun virkelig behersker det hun driver med. Hun er drivende god til å skrive, og handlingen er hele tiden i spennende flyt.

Det var stor stas da jeg fikk boka i hånden hjemme i stua mi, dagen etter hennes boklansering i Svelvik..

For dere som liker å lese krim: Denne anbefales så absolutt!

..Høygravide Rebekka Tangen blir overfalt og slått bevisstløs med en skiftenøkkel i sitt eget hjem i Svelvik. Det står om livet for både henne og det ufødte barnet. Nesten samtidig blir den lille småbyen rystet av et drap på åpen gate. Funn på åstedet knytter de to sakene sammen, og politiet retter blikket mot en østeuropeisk innbruddsliga. Didrik Claussen, profilerer med hovedvirke i USA, tror forklaringen ligger et helt annet sted. Brutaliteten i overfallet på Rebekka indikerer at det var personlig motivert. Det viser seg også at mannen hennes er forsvunnet - alt tyder på at han har rømt til Brasil. Samtidig utsettes Rebekkas svoger for et attentatforsøk. Familien Tangen omgis av truende skygger."

Året 2012...

Det går mot slutten på året 2011. Dvs. vi at vi nærmer oss det mystiske året 2012... Det året som er beskrevet i en del profetier at vil bli verdens undergang... Mayaindanernes kalender stopper ved 2012. Nærmere bestemt 21.12.2012... Hva betyr egentlig dette?

Orakler som levde for hundrevis av år siden, f. eks. kvinnen Sybilla, og orakelet i Delfi... Johannes åpenbaring i Bibelen, og for ikke å snakke om Nostradamus... Alle har de forutsett ting som skulle skje langt inn i framtiden, og veldig mye av det de forutså har faktisk skjedd...
Tsunamier, 9. september 2001, krigene i Midtøsten, jordskjelv... Og mange av disse "forutså" også at noe skulle skje med verden i det 21. århundre.
Og filmindustrien har kastet seg på og laget katastrofefilmer... Filmen 2012 har også jeg sett... Hvorfor ser vi slike filmer, tenker jeg...
Men hva gjør alt dette med det enkelte mennesket?

Til alle tider har profetier sagt at dommedag er nær forestående. Men ingen har hatt rett!
Vil Mayaindianerne få rett denne gangen? Kommer vi til å oppleve jordas undergang 21.12.2012?
Jeg har vanskelig for å tro på dette, og jeg vil heller ikke tro det...
Men... dette får oss til å tenke... Og dette får oss kanskje til å endre på hvordan vi lever. Kanskje vi kommer til å tenke mer på miljøet, på stresset, på hvordan vi prioriterer....
Hva er det som virkelig betyr noe? Kanskje denne datoen får oss til å endre vår tankegang.... Men vi må i tilfelle skynde oss...
Jeg tror... at noe kommer til å skje i nær framtid. Men jeg tror ikke at det blir verdens undergang. Men jeg tror at det vil skje en endring, en endring på noe. Og når det skjer en endring, så må også noe nytt oppstå eller komme...

Noen andre som har noen tanker å dele om dette temaet?

Forfattervenner er viktig!

Når man er lidenskaplig opptatt av stemninger, flyt og magi... Når man vil male vakre bilder og scener og filmer... med ord, - ja, da er man kanskje ikke en av massen. Ingen A4-person, for å si det sånn. For å skrive er ikke enkelt. Det er krevende som fytti fy, til tider, men allikevel er det noe som driver en videre og videre og videre...
Det er ikke alle som forstår denne lidenskapen. Som forstår oss forfattere. Og det er helt forståelig, tenker jeg.
Man kan heller ikke belemre alle og hvem som helst med sine rare tanker om formuleringer, ordspill og lek med ord... Og da.... DA er det utrolig godt å ha folk som man kan henvende seg til, som virkelig forstår! Det er så godt å vite at det finnes andre som er på samme planet som en selv, og som skjønner når man flyr rundt med penn og papir i perioder. Som skjønner når man midt oppi å skrive en historie, og det er så spennende, så trist eller så morsomt ... at den virkelige verden bare kan seile sin egen sjø, for en stakket stund... Som skjønner at alt annet stopper opp når man er inni en annen verden. En fiktiv verden som man skaper selv.

Jeg er så heldig at jeg etter hvert har fått noen gode forfattervenner. Krimbokforfatter Anita Berglund har blitt en nær og god venn, og vi kan dele mange tanker og frustrasjoner og gleder rundt skrivingen vår, selv om vi har skrevet veldig forskjellige ting.
Liz Bente Dæhli har jeg i løpet av det siste året, vil jeg si...også fått veldig godt kontakt med. Hun skriver barne -og ungdomsbøker, så vi har gitt ut bøker for samme aldersgruppe. Det er godt å kunne ha en "sparringspartner", og det tror jeg nok vi kan bruke hverandre til...
Jeg føler meg veldig beæret da jeg i dag fikk oversendt noen sider fra hennes siste manus , for å høre hva jeg synes. Hun vil ha min mening! Og da skal man også være ærlig med hverandre. Det er det vi lærer av. Spennende...
Jeg har også fått en god forfattervenninne i en forfatter som jeg aldri har møtt, men som jeg har skrevet masse med på mail, og som jeg har snakket med i telefonen. Anne-Gry Blikom er bare novelledronningen, spør du meg! Det er ikke mange som skriver sååå gode og så mange noveller som henne! Hun har publisert massevis av noveller i bladene Allers og Familien, blant annet. Hun har også fått gitt ut en barnebok, og mer kommer...
I tillegg har jeg kontakt med andre forfattere sånn innimellom på mail, og det setter jeg stor pris på.
Vi snakker samme språk, vi skjønner hverandre, og vi backer hverandre opp når det er nedturer og man står fast. Og vi gleder oss med hverandre når ting går bra!
Tusen takk, kjære forfattervenner, for at jeg har fått lov til å bli kjent med dere! Dere beriker meg stort!! Og det er deilig å kjenne noen som er i samme båt som meg...

Forfatterbesøk

I dag hadde jeg en flott og anderledes start på lærerdagen min, for i dag fikk elevene fint forfatterbesøk! Er det noe jeg digger, så er det jo forfattere! Hmmmm...

Forfatter Liz Bente Dæhli kom og holdt skrivekurs for elevene. Hun er en kjempegod barne -og ungsdomsbokforfatter, som etter hvert har mange bøker på samvittigheten. Hun og jeg har etterhvert opprettet en god kontakt, som jeg setter stor pris på, - og det var derfor ekstra morsomt for meg å få være med på hennes lille "skrivekurs" for de elevene jeg jobber med til daglig.

Hun la fram opplegget på en fin og interessant måte som fenget elevene. Fantasi, var et viktig stikkord... Og det er et viktig stikkord, hvis man skal være forfatter...

Og i samarbeid med elevene var det HØSTEN som ble hovedordet for dagen. Og ut i fra dette temaet skulle elevene skrive ned hva de assosierte med nettopp dette ordet... og jeg skal si at det var mange ord som dukket opp... (sjekk tavla)

Til slutt ble elevene delt inn i grupper, og gruppene skrev ned hvert sitt dikt ut i fra det som hadde kommet opp i timene.

Moro!! - og i neste uke skal jeg ha et aldri så lite kafètreff med denne produktive forfatteren.

Dere kan forøvrig lese mer om henne på Liz Bentes blogg.

Å undre seg...

Det er sol utenfor kontorvinduet mitt. Og det er høst. Men de vakre høstfargene har ikke meldt sitt inntog riktig ennå. Det heter seg at de vakre fargene ikke ankommer før kuldegradene har tittet innom. Men her om dagen kom jeg over et lite lønnetre som stod i rød drakt. Det var kun det ene lille treet som hadde tatt høstdrakten sin på... og ikke har det vært kuldegrader her, så vidt jeg vet...
Hvordan er det da mulig at det lille treet allerede har blitt rødt?
Rett nedenfor dette treet går en liten bekk. Er det bekken som er skyld i de flotte fargene på lønnetreet, tro? Jeg undrer meg... Jeg undrer meg på mye. Men jeg passer meg for ikke å gruble. Undre og gruble er to forskjellige ting. For mye grubling er ikke bra. For mye undring bare tirrer nysgjerrigheten og bevisstgjør sansene våre mer.
Jeg har innført en undringskasse sammen med elevene mine. Tanken er at man skal skjerpe sansene når man er ute, se....høre... lukte... føle... Og finner man noe rart, noe spennende, noe man undrer seg over, så tar man det med seg i sekken. Og vel tilbake i klasserommet blir alt puttet opp i undringskassen, og vi tar tingene fram. Èn etter èn...og vi ser, vi lukter og vi undrer oss... Elevene lærer nye ting, og vi blir alle mer bevisste på å bruke sansene, stoppe opp litt...
Jeg håper jeg aldri stopper å undre meg. Det er det som gjør at vi hele tiden er i bevegelse. Tenker jeg.

Høstkatalogen fra Publica

Høstkatalogen fra Publica dumpet ned i postkassa mi her om dagen. Det er på dette forlaget jeg selv har hatt fem bokutgivelser.

Det kommer ingen bok fra meg denne høsten, for jeg har hatt mer enn annet å holde på med. Men det som er litt morsomt - synes jeg - er at da jeg tittet gjennom katalogen, som rommer hele 34 nye boktitler - så har jeg allerede lest (ja, mer enn lest...) hele 11 av dem... Hvordan det kan gå an, når bøkene ikke har kommet ut enda? Jo, det er jeg som har språkvasket dem...

Så... jeg kan med hånden på hjertet si at i denne katalogen er det et stort spenn av bøker..Noe for enhver smak... God bok!

Siste timen

Jeg elsker å lese noveller, for de er så uforutsigbare. Du vet aldri hvor det ender. Og de er korte. De er spennende, triste, romantiske eller morsomme.

Det finnes "ukebladnoveller" (som man ikke alltid skal kimse av, for det finnes rasende gode noveller innimellom her også) og såkalt mer litterære noveller, som kommer i bokform.

Det er en stor kunst og kunne skrive gode noveller, og en del forfattere synes denne skriveformen faktisk er noe av det vanskleligste. Der er jeg ikke uenig...

Jeg har selv skrevet en del noveller, og jeg bruker alltid enormt lang tid på å få skrevet de få sidene som skal til. Alt skal klaffe, vet du...

Og når det er sagt... så er det noen som har fått det til å klaffe, så er det Jan-Erik Vik med sin første novellesamling. Ja, sin første bok i det hele tatt. Etter å ha leste disse tekstene, så slår det meg, at dette virker overhode ikke som noen debutant. Dette kan jeg si både som leser, som forfatter og som språkvasker. Jeg har lest  mange debutantbøker - men denne boka er i en helt særegen klasse.

Hvorfor? Jo... Boka inneholder ni noveller. Ni totalt forskjellige noveller. Det er en sterk og sikker nerve gjennom alle novellene. Alt er satt sammen som et riktig puslespill, og det som jeg bare digger helt og holdent... er den alltid overraskende slutten. Den er bare helt glimrende!

Forfatteren skriver utrolig godt, tar opp bare forskjellige temaer og miljøer, og han får sagt veldig mye på kort tid.

Den novellen som rørte mitt hjerte veldig, var novellen "Ensomhet"... Jeg fikk umiddelbart en klump i magen... og hjertet. Vanvittig bra. Men "Siste timen" er jo også fantastisk bra. Du sitter og stirrer ut i luften når den er ferdig lest, og tenker; "Nei..." Men... Alle novellene er utrolig gode, og ingen ligner på hverandre.

Tekstene vitner om at forfatteren har god livserfaring, har gjort god research, har mye innsikt - og kan språket sitt. Og prikken over i`en; er altså de geniale avslutningene.

Så...til dere som ønsker å lese noen noveller i løpet av høsten... Novellesamlingen "Siste timen" anbefales på det sterkeste. Den er rett og slett sjelden god! Her er intet overflødig beskrevet. Rett på sak.

Fantastisk flott levert, Jan-Erik! Gleder meg til å lese din neste novellesamling! Det blir spennende å se hvor langt denne forfatteren kan nå...

Boka er gitt ut på det forlaget jeg selv gir ut mine bøker på:  www.publicabok.no

Høsten er en kreativ tid

Høsten er for meg, den mest kreative årstiden. Når dagene begynner å bli kjølige og mørket begynner å senke seg raskere og raskere på kveldene, - ja, det synes jeg er bare deilig. Det er da jeg har fått flest idèer, og det er da jeg får gjort mest. Jeg føler meg så levende om høsten. Jeg elsker den klare luften, og når de fine fargene melder sitt innpass på bladene, så kribler det i meg. Jeg er født på høsten, så jeg er og blir et høstbarn. Selv om det regner, så gjør det meg ingenting - hvis det ikke regner ekstremt mye, da...

Nå har jeg ryddet og ordnet på hele hobbbyrommet, jeg har ryddet og ordnet på kontoret mitt, og jeg har fått "profesjonell hjelp" med symaskinen min... Alt er på stell, for å si det sånn.

Nå er det bare noen timer på jobb, så er det faktisk langhelg. Har fri på mandag! Dagene skal brukes med omhu... Litt nødvendig arbeid må gjøres, men ellers har jeg god lyst til å la kreativiteten slå ut i høstfarger denne helgen...

Og i morgen skal jeg legge ut en liten bokanmeldelse her på bloggen min...

Ny blogg...

Siden jeg er et kreativt og skapende menneske, kan jeg selvfølgelig ikke la være å skape. Å skrive er en stor del av meg - og skrivingen gjør at jeg får skapt mye.
Men i perioder holder ikke dette... jeg må også til tider forme, male, strikke og gjøre om på ting... Og nå har jeg gitt meg i kast med en ny blogg. Nok en blogg. En blogg hvor jeg vil dele tips og smånips. Og det er nettopp det bloggen heter. Stikk gjerne innom, da vel!
http://tipsogsmaanips.blogspot.com

språkvask til side nå...

Språkvaskingen har lært meg mye om grammatikk, tegnsetting, ord og vinklinger. Jeg har språkvasket og korrekturlest 12 manus, og nå er det på tide å stoppe. Kanskje ikke for alltid. Men for en god stund, i hvert fall. Jeg har ikke hatt tid til å skrive ned egne tanker og utforme min egen kreativitet de siste månedene, fordi språkvasken har tatt all min tid. Det var ikke meningen. Fra nå av, blir det andre boller!

Høsten er for mange en tung tid. Det er den ikke for meg. Men så er jeg også et høstbarn, så det er vel noe med det... Høsten er for meg, tiden for kreativitet... Jeg elsker å skape i de regntunge høstkveldene, mens stearinlysene blafrer i en lun stue. Jeg synes høsten er en herlig tid.

Det er livet, alle dagene som kommer og går

Det er mandagsmorgen. Det er den morgenen som er kjipest av alle morgenene i uken. Synes jeg. Det burde jo ikke være sånn, for nå er det jo ny uke. Med nye muligheter. Men akk...søvnen sitter i, og det er alltid så mye som skal gjøres på mandager... Men tenk om alle dagene var like? Tenk, om vi visste hva som lå foran oss, - hva som kom til å skje... Så grusomt kjedelig...
Nei, det er bare å ta for seg...av timene og dagen som ligger der. Og som allerede er i ferd med å gripes og brukes.
Alle inntrykkene etter helgens loppisfunn er gode tanker - og huset er fornøyd med sitt nye innventar.
Nå er det på tide å dra på jobb. Undervise elever, være kreativ, være pedagog. Å samle nye inntrykk. Jeg elsker å samle inntrykk - og bruke dem til å sette sammen nye historier.
Det er høst. Og det er på tide å lage en ny historie. Jeg kjenner at noe presser seg på og vil ut.
Nyt mandagen! Enten det er tåke, sol eller regn... Kjenn at du lever!

Nye loppisfunn

Selv om værgudene ikke var med oss - eller kanskje det var nettopp det de var... For hadde det vært strålende sol, så hadde det muligens vært ennå flere mennesker på loppemarkedet. Og ennå flere som vi "skulle konkurrere med", for å få tak i det vi ønsket.

Vi stilte oss nemlig opp i møbelkøen i dag igjen. Også denne dagen før åpningstid.

Denne gangen visste vi hva vi var på utkikk etter... (det skulle være påfyll av møbler og ting og tang i dag) Så da var det bare å løpe hver vår vei, og håpe på at vi skulle ramle over noe av interesse.

Og jammen meg, fant vi det vi var ute etter! 

Og denne vakre saken, som dere her ser bilde av, måtte jeg bare ha... Og den passet glimrende inn i stua. (vi måtte bare ommøblere litt...)

I tillegg ble det et langt benkeskap (det var det vi var ute etter), gammel kakeboks og nydelige, gamle tallerkner.

Jeg føler at vi har vært på skikkelig skattejakt i helgen, og sannelig fant vi mange flotte skatter! Hadde tingene kunnet formidle sin historie, hadde jeg nok fått høre litt av hvert...

Men jeg må si, at det var vanvittig mye flott blant møblene, på dette loppemarkedet... Så er man tidlig ute, så har man stor sjans for å sikre seg noen som skatter...

Vestfolds største loppemarked

Dette loppemarkedet er en liten severdighet i seg selv, i og med at det er så stort, så velorganisert og så rommer det hele spekteret av alt hva du kan tenke deg. Det er loppemarkedet på Østre Halsen skole i Larvik, jeg snakker om. Vet du hva du er ute etter, og har vært der før - så gjelder det å stille seg i riktig kø...

Her er alt av kopper formet som et stort hjerte liggende på plenen... Det er boder med elektriske ting, boder med klær, bod med musikk og bøker, gymsalen er fylt med ting og tang, og den store Sinterco-hallen er fylt med møbler. Samt mye mer...

Denne gangen tok jeg med kjæresten på dette loppemarkedet, og vi stilte oss i køen før det åpnet. Vi stilte oss i møbelkøen - og min samboer fikk vel mer eller mindre sjokk, da "snoren ble klippet", og folk sprang som om de hadde sultne ulver i hælene... Det var bare å springe på selv, for ikke å bli sprunget ned...

Og ....jeg fant! Jeg fant!

For å gjøre historien kort - så fant jeg 4 flotte, kremhvite, gamle kjøkkenstoler. Gammelt lekkert porselsensfat med 13 tallerkener til, noen gamle glasskåler og et gammelt, lite skap. Jeg synes jeg var superheldig!

Egentlig kunne jeg bare gått inne på området i timevis, for det er så morsomt å se hvordan vi mennesker oppfører oss når vi tror vi kan komme over et lite kupp. Og det syntes jeg så absolutt at jeg gjorde i dag.

P.s... Kjæresten kunne ikke annet enn si seg enig, om at det var fine ting, jeg hadde fått tak i... .. men det var nesten ikke var plass til meg i bilen hjem... :-)

Et lite søndagsavbrekk

Ja, hverdagen har innhentet meg - og det meste av tiden har gått med til å sette seg inn i lærerarbeid og nye elever. Men nå begynner det å krible, så både språkvasking, sangskriving og litt annen skriving er så smått i gang igjen... :-)
Og i dag tok vi turen til Lågendalsmarkedet - og der ramlet jeg over et par flotte loppisfunn. Synes jeg selv, da!
Jeg vet jeg har glimret med mitt fravær, men jeg er i ferd med å komme tilbake nå. Kan jo ikke la være - verken å skrive, eller titte innom dere andre bloggere!
Nyt søndagskvelden!

Åtte ukers ferie er over

Det høres voldsomt ut med åtte ukers ferie. Det er det jo også! Men når det er sagt, så har jeg ikke akkurat ligget på latsiden denne sommeren. Jeg har ikke bare hatt ferie, for å si det sånn. Jeg har jobbet. og jeg har jobbet mye. Og jeg har stortrivdes med det jeg har holdt på med! Det er herlig å jobbe med det man storkoser seg med!
Jeg har hatt åtte uker ferie fra lærerjobben min, men jeg har jobbet med språk i mange av disse ukene.

Jeg har formidlet litt av min Foffa-historie, både på Foldvik gård og på Barnas dag. Jeg har språkvasket og korrekturlest seks voksen-manus. Jeg har skrevet sanger og taler. Jeg har "klekket ut" litt historier til nye noveller...
Men fra i morgen blir det annerledes. Nå er min lange sommerferie slutt, og det er andre arbeidsoppgaver jeg skal ta fatt på. Nye utfordringer og nye gjøremål. Men skrivingen fortsetter. Men selvfølgelig, i et helt annet omfang. Og tempo...

Foffa og gårsdagen

Det var strålende vær for "Barnas dag" i sentrum i går. Foffa med medhjelper dro ned på torget og hentet barna, for å ta dem med seg i en rekke opp til Amfi - hvor jeg satt i et åpent rom og ventet... Her kan dere se at barna er i ferd med å komme, mens Foffa-musikken blir spilt i sammen med Foffa!

Hele lokalet ble nærmest fullt av forventingsfulle barn, og jeg grep mikrofonen, og begynte å lese om superhelten, Foffa! Foffa selv, satt ved min høyre side og fulgte med på "sin egen historie"... Ungene fulgte godt med, og det var moro å formidle mine egne ord høyt...

Etter en liten stund, fikk jeg et lite vink om at nå var det nok for Foffa,- dvs. det var nok for mennesket inni Foffa...

Etterpå var det mulighet for å kjøpe Foffa-bamser og lydboka.

Dette var absolutt en fin, liten Foffa-opplevelse - også for forfatteren! :-)