Året 2011

Så var det på tide med en aldri så liten oppsummering av året som har gått... Kanskje mest for min egen del... Det har vært et meget begivenhetsrikt og spennende år, synes jeg... Det startet med at jeg ble samboer med verdens beste kjæreste, og det var også det beste som kunne skje. J

På vårparten skrev jeg bortimot 100 sanger og taler, og gjennom vinteren og våren skrev jeg i tillegg på to bokprosjekter.

I mars fikk jeg lov til være ”belønning” for en 2. klasse som hadde vært flinke til å lese over tid. En iskald mars-kveld dukket jeg opp og leste for en haug med spente barneøyne og - ører i gapahuken deres. Sånt varmer en barnebokforfatter, og det var ekstra moro at lokalavisen stilte opp.

Da sommerferien inntraff, innledet jeg ferien med å ha to boklanseringer på en helg.
17. juni kom jeg med min fjerde bok i Mikkel-serien; ”Mikkel og Aurora hjelper naturen”, og dagen etter var lanseringen for lydboka om Foffa,- som jeg laget i samarbeid med Foldvik gård og musiker Per Arne Strandbakken. Dvs. at jeg hadde rammer å forholde meg til, siden alt omhandlet dyrene på Foldvik gård, men det var min historie jeg kom med, og det var jeg som leste inn historien i studioet til Per Arne.
Dette var et meget morsomt, men ganske krevende prosjekt. Resultatet ble lydboka:
”Oki donki! Har du sett på maken, Foffa, han tar saken”.

St. Hans aften forlovet jeg meg med verdens beste, og sammen dro vi på en to ukers kjempeherlig tur til Kreta. Vi hadde 14 fantastisk varme og flotte dager, og på turen traff vi et norsk par som vi fikk veldig god kontakt med, og som vi nå setter stor pris på å ha som venner.

På slutten av sommeren fikk vi være med på det mest romantiske bryllupet jeg har vært med på – nemlig bryllupet til min venninne og forfatter Anita Berglund og hennes Jim. Siden jeg var så heldig å få følge hennes kjærlighetshistorie helt fra starten av (for her gikk alt unna på et år) – så var det helt utrolig flott å være tilstede på bryllupsfesten deres!

I løpet av forsommeren og sommeren jobbet jeg som språkvasker for et forlag – og jeg språkvasket 13 forskjellige bøker, før jeg la den jobben på hylla. For en stund i hvert fall. Det var en meget lærerik erfaring for meg, og jeg håper språkvaskingen er med på å gjøre meg til en ennå bedre forfatter. På sikt...

På Barnas Dag – midt på sommeren – ble jeg spurt om jeg ville lese fra lydboka om Foffa inne kjøpesenteret i sentrum. Jeg leste fra fortellingen min, mens selveste Foffa satt ved siden av meg og fulgte med. Mange barn hadde funnet veien inn i lokalet, og det var moro å få være med på.

Høsten ble en rolig tid, for jeg trengte å roe meg litt ned etter språkvask og boklanseringer.

Jeg skrev kun noen historier for bladet ”Magic magasin” og et par noveller.

Hele året har jeg blogget og jeg har fått massevis av nye bekjentskaper gjennom ”Blogglandia” ,- noe jeg setter stor pris på. Det er en stor glede å få lov til å skrive ned tanker, erfaringer og kommentarer – og det varmer stort å få tilbakemeldinger fra kjente og ukjente.

I tillegg til alle skriverier, har jeg jobbet 100% som lærer/spesialpedagog på mellomtrinnet på en spesialskole. Jeg jobber mye med kommunikasjon – tegn til tale, blant annet – noe jeg synes er veldig spennende.

Denne julen tilbrakte min forlovede og jeg på sydligere breddegrader – nemlig på Fuerteventura, og det var bare deilig avslappende!

Nå er året tilbakelagt,- et spennende, innholdsrikt år. Nå er det et nytt, blankt år som ligger foran. Mulighetene ligger der. Jeg må si til meg selv at jeg må lukke øynene for begrensninger, dårlig selvtillit og andre negative ting.

Tusen takk til alle dere som har fulgt meg dette året, og for alle tilbakemeldinger og gode vennskap jeg har fått. Jeg ønsker dere alle ET RIKTIG GODT NYTT ÅR!

Følg hjertet deres, og gjør det som gjør dere godt!

Kunsten å leve

...Tanken var å stå opp tidlig i dag, mens mørket ennå omsluttet meg,- men når jeg først hadde muligheten, sovnet jeg igjen da klokka ringte... Mannen i huset har vært på jobb i flere timer, og datteren kom hjem til mamma-huset sent i går, og hun sover godt fremdeles...
Nå sitter jeg her med kaffekoppen og masse tanker farer rundt i hodet. Tanken på ferden videre. Tanken på 2012. Hvilke mål jeg har, og hvilke ambisjoner jeg har for det neste året...
Det gjelder å leve mens man kan. Det gjelder å skape når kreativiteten kommer. Det gjelder å gripe tanken mens den er der...

Mannen på bildet, kom vi over på Fuerteventura. En mann som var vanvittig brun på ryggen, fordi han alltid satt med ryggen til solen og lagde sandskulpturer... Fantastiske skupturer... mens et lite håndkle lå et stykke unna, hvor man kunne legge noen slanter på... Var det alt han levde av? Men det var allikevel ikke det jeg hang meg opp i, da jeg gikk forbi, og blikket mitt hang igjen på det kunstverket han var i ferd med å avslutte...
Det som opptok meg, var at denne mannen gjorde antagelig det han likte aller best å gjøre. Nemlig å skape. Være kreativ...
Tenk om vi alle tok oss tid til det; gjøre det vi liker aller best...
Det handler om å leve mens man har livet, har muligheten...

Da jeg åpnet mailen til morgenen, lå det en melding der om at bladet KULT ønsker å trykke novellen jeg sendte dem her om dagen. Sånt varmer masse. At folk vil trykke, vil kjøpe, vil lese... det jeg skriver! :-)
Et av målene for 2012 vil være at jeg skal fullføre mitt liggende manus. Det skal bli sendt inn til forlag. Og jeg gleder meg til redigeringen...
Nå har det kommet lyder i huset, og datteren er i full gang... Da er det på tide å prate litt. Høre om hvordan datter-livet utarter seg. Hun er snart ferdigutdannet sykepleier. Flinke jenta mi...

Jul på Fuerteventura

Fuerteventura er en spansk øy, og den er en av Kanariøyene i Atlanterhavet utenfor kysten av Afrika. Flyreisen tar litt over 5 timer fra Gardermoen.

Det var her jeg tilbragte juleuken, og jeg må si at en veldig annerledes jul er tilbakelagt. En jul så totalt uten snø, kulde, julemat og stress. En jul uten julepynt, engler og gode nisser. En jul fullstendig uten julestemning...
Det siste var savnet, men ellers nøt jeg alt annet.
Hengende nisser som så ut som de var i ferd med å falle i døden alle sammen, hang ned fra skulpturer, bygninger og verandaer... Egentlig var det en blanding av makabert, teit og hylende morsomt... Dette var julepynten som den spanske befolkingen på øya hadde å tilby... Med andre ord,- julepynten og julestemning har ikke Furteventura "greie på". Eller med andre ord; vi i Norge har en helt annen holdning til julepynt og julestemning. Vi har i det hele tatt et helt annet levesett, en helt annen levestandard... That`s it!

Det var tydelig at fattigdommen rådet. Befolkingen lever stort sett av turismen, men det var mange attraksjoner og store byggverk som var blitt forlatt, pga. den labre økonomien på øya. Noen steder så det ut som spøkelsessteder - for alt var forlatt. Øde, forblåst, sort lava lå rundt og helt fritt for mennesker...
Når man ser ting slik i perspektiv, så er det lett å skjønne at vi lever livene våre veldig forskjellig...  På Fuerteventura handler det om å jobbe og overleve. Julepynt og stemning betyr intet.
1. juledag var dog det eneste beviset på at det var jul på øya - for da var det meste stengt, og befolkningen kunne endelig få noen timer fri og kose seg hjemme.
De fleste turistene var helt klart tyskere og engelskmenn - og norsk tale,  hørte vi lite til.. - men når alt dette er sagt, så var det litt av hvert å se på, mye god mat - og litt av hvert å skrive om i ettertid...
Fortsatt.. Feliz Navidad! :-)

GOD JUL!

Engler... Engler i alle slags former, størrelser og materialer tiltaler  meg. De som er laget av ull, av tre, av keramikk, og de som er malt... De er gode og milde og kommer med budskap vi vet så lite om. Jeg undrer meg, fordi jeg liker å undre meg... Jeg tror på skytsengler. Jeg tror at alle mennesker har minst èn skytsengel. De er våre hjelpere som er der for oss. For deg, og for meg.

Noen ganger tenker jeg at de må bli litt oppgitt, disse skytsengelene... De prøver å snakke til oss, advare oss, hjelpe oss,- men de aller fleste av oss, oppfatter det ikke. Vi er så opptatt med alt det jordiske, alt det materielle, og alle gjøremålene våre. Alle må-tingene gjør at vi blokkerer den sjette sansen vår.
Men når roen faller over oss, når vi tar oss tid til å lytte med alle våre sanser... da kan du kanskje sense noe... en bevegelse, en skygge... eller en lyd kanskje. Kanskje det er skytsengelen din som gir deg en hilsen? Eller kanskje det er en avdød som stikker innom? Ikke godt å si, men veldig fascinerende å tenke på... Og det er mye som skjer mellom himmel og jord.
Nå pakkes det her i huset, og jeg tar forhåpentligvis skytsengelen min med på min lille reise. Det må jo bli godt for "ham" å få leet litt på seg! ;-)

Jeg vil benytte sjansen til å ønske alle mine bloggevenner og lesere en riktig god jul! Blogglandia er et fascinerende, lærerikt og morsomt sted å vandre i... eller fly i. Det er kanskje sånn det er å være engel. Det å kunne forflytte seg fra et sted til et annet på null komma null... akkurat slik vi bloggere gjør.
Vips, så er vi inne hos en annen blogger og i en annen liten verden... Spennende...

GOD JUL, mine venner! Kos dere masse og ta godt vare på hverandre! Gjør det som gjør dere godt.
Varm julehilsen strøs over dere...

Min juletekst

I denne tiden er det mange tanker som presser seg på, og sånn skal det også være. Tanker om året som har gått, og tanker om året som kommer.
For flere år tilbake skrev jeg en juletekst til Thor Petter Thomsens melodi. Den har blitt framført en rekke ganger i Stavern kirke, både med korps og solister, og elevene på Frøy og Frostvedt skole har sunget den i Hedrum kirke gjennom mange år, før juleferien tar til. Det har vært veldig sterkt for meg å høre, for dette er liksom "min julesang".
For et par år siden sang Rakkastuten blandakor sangen syvstemt, men for å være ærlig, synes jeg vel det var litt i overkant... Ikke lett for noen å få med seg teksten. Allikevel har denne versjonen blitt lagt ut på Youtube. Har noen lyst til å høre - så legger jeg ved teksten min her...lettere å følge ordene da.
Det hadde vært fint å vite om teksten treffer noen av dere...

Nyt siste adventshelg! ... Sangen kan høres HER

I NATT STÅR JULEN FOR DØREN

Nå har alt gått til ro og sover.

Stor forventning hos hver og en...

Stjernen skinner, vi vet den lover
noe godt hvis du tror på den.

I hvert vindu så kan vi se det.

Alt er klart nå til lys, håp og tro.
Julen kommer til oss med glede.
Denne natten så skjer det no`.

Refreng:

Tanker kommer og går. Ja, det skjer hvert et år...
for julen, den banker snart på.
Og i natt står en høytid for døren.
Vi kan føle en stemning nå.

Vi skal få, vi skal gi, vi deler.

Denne natt blir til jul på ny...
Og i timene før vi dveler
litt ved tanken på morgengry.

Refreng:

Tanker kommer og går. Ja, det skjer hvert et år...

for julen, den banker snart på.
Og i natt står en høytid for døren.
Vi kan føle en stemning nå.
Vi kan føle en stemning nå.

En liten smakebit av fortiden

I dag fikk jeg være så heldig å komme innom Herregården i Larvik. (som er under Larvik museum)
Herregården ble bygget som residens for Ulrik Fredrik Gyldenløve, bygningen ble påbegynt i 1674 og stod ferdig til hans tredje bryllup i 1677. Gyldenløve var greve i Laurvigen grevskap og stattholder i Norge.

 Elevene mine og jeg kom inn i et skolebygningen, hvor en streng frøken stod med Mester Erik i hånden. Vi måtte sitte ved harde pulter, og her var det ingen kjære mor, nei...

 Øynene mine flakket mot det hvitmalte skapet med alle de gamle bøkene, men jeg hadde dessverre ingen mulighet til å ta bøkene i nærmere øyesyn. Ikke denne gangen. Det var ikke derfor jeg var der...

Elevene fikk utlevert hver sin tavle til å tegne på. Her fantes ingen blyanter eller papir, nei... Og etterpå lagde vi julepynt av hvitt papir (se: http://tipsogsmaanips.blogspot.com ) - slik de gjorde for over 100 år siden.
Tankene mine spant...dette kan absolutt være mye å skrive om...
Og vet dere... den "grå damen" går igjen der.. Sies det.

Hakk i leserytmen

Som noen av dere vet, så språkvasket jeg en rekke bøker i vår og sommer. Det tok veldig mye av min tid, men jeg lærte mye av det, - både når det gjelder riktig tegnsetting, grammatikken, og om en del språklige vinklinger.
Jeg fikk også lest mye forskjellig. Mye drepende kjedelig, spør du meg. Noe som var midt på treet, og noe som var veldig bra.
Men det gikk jo opp for meg, at jeg aldri fikk skrevet mine egne ting, og brukt mitt eget kreative hode. Jeg ble plutselig en lærer døgnet rundt. Det var ikke så moro, så jeg har droppet det, inntil videre...
Men bivirkningen av denne språkvaskingen har jeg nå fått kjenne sterkt på... Og det er ikke noe moro! Den har ødelagt leserytmen min! Samme hva jeg leser, så stopper hjernen min opp og tenker: Næmen, her var det en kommafeil, eller: her skulle det være dobbel konsonant. Eller; her har de gjentatt seg selv, her burde det vært formulert annerledes...
Dette er jo bare IKKE greit, tenker jeg. Jeg vil jo bare lese, for å lese og kose meg! Ikke for å rette eller språkvaske! Boka eller teksten har jo allerede kommet på trykk! Men dette har altså skjedd.. hmm..
Jeg må bare få avinstallert denne språkvaske-biten i meg! Rett og slett1 Ellers kan jeg ikke lese en bok på vanlig vis lenger...
Du hildrande du... Jeg må jo være stein rar... Noen som skjønner meg?

Husnissen grubler

Min aller eldste cernitnisse ligger og ser grublende på meg om dagen. Han lurer på hva jeg driver med, for jeg er så tankefull, sier han. - M-mmm, sier jeg.
Jul i stua skal det bli, for min gode, gamle husnisse er jo kommet fram i lyset - etter å ha dalt litt ned i skjul i selskap med en haug med engler for mange måneder tilbake.
Men det er noe som ikke stemmer, sier han.
- M-mm, svarer jeg. Jeg blir borte når selve julen er her, sier jeg, - men jeg kommer plutselig tilbake!
Husnissen skjønner ingenting. Jeg har aldri vært borte fra ham i julen før.
Jeg skapte ham en gang i det forrige årtusen, og han har aldri vært overlatt til seg selv i mange juledager, sier han sørgmodig til meg.
- Men dette klarer du fint, sier jeg. - Du har selskap med de andre nissene og englene. Og du har jo fått sjefsplassen i år! Du kan se ned på alle de andre i stua, og ikke bare det... Dere kan ha hjemmealenefest også! Og du er sjefen, sier jeg.
Gamlenissen ser på meg, og smiler. Nesten. Jeg har ham på gli nå. Han skjønner at det er ham selv som kan fylle juledagene med akkurat det han vil. Han kan fylle dem med stillhet, med dumme tanker, med glede, med lys, med selskap. Det er helt opp til ham.
Og sånn er det vel... Det er opp til deg hvordan du vil fylle dagene dine. Julen din. Livet ditt...

Ut å hente juletre med alle slags tanker

I går oppdaget jeg at jeg fikk ny rekord på folk som hadde tittet innom bloggen min. Det var utrolig morsomt å se at sååå mange var interessert i telefonsamtalen jeg fikk! Jeg kjenner at det blir spennende framover nå. Hva kommert til å skje på skrivefronten min?.. Hva ønsker jeg selv å gjøre? Det er jo det aller viktigste å kjenne på...
Tekstene skal være lystbetonte, de skal gi meg noe... Jeg elsker å gi meg i kast med skrivingen og kjenne at jeg lar meg drive avgårde på heftige bølger... Det gir et kick, en rus...

Akkurat nå kjenner jeg at jeg bare vil slappe av i hodet noen dager... Jeg vil bare ta inn med sansene det som måtte dukke opp, bruke nysgjerrigheten min... Overalt finnes det situasjoner, øyeblikk som inspirerer til å skrive. Det er det som er så fantastisk!

I dag skal jeg på en gård med elevene mine, for å hente et juletre som vi skal ha i klassen. Spennende... Hva kan dukke opp å pirre nysgjerrigheten min der? Kanskje det er en liten fjøsnisse  i nærheten? Jeg har foresten skrevet om fjøsnisser i min andre bok; "Mikkel og låveskrinet"... Fjøsnisser er herlige vesener, synes jeg...
Kanskje et skjevt, lite grantre, kan inspirere? Allerede nå begynner tankene å spinne... Så.. for en som elsker å skrive, så er det umulig å slå av "skriveknappen". Jeg er alltid pålogget... Jeg er alltid klar til å ta i mot informasjon, og til å skrive ned tankene...
Det er så mye fanastisk å skrive om, og nå kjenner jeg at jeg gjerne skulle brukt dagen til å sitte her inne i varmen med god kaffe, adventslysene tent...og latt fingrene fare over tastaturet...

...Men jeg må nok ta på meg votter og lue, støvler og jakke, - og kjøre ut i vinteren. Men hele tiden finnes det...skriveinspirasjon....
Ha en flott 8. desember! (jeg kommer innom bloggene deres så fort jeg kan - har hatt litt dårlig tid disse dagene)

Telefonen ringte!

Jeg gikk og ventet på telefon i hele går, for å si det sånn, men telefonen var temmelig tyst. Nettopp i går. Men da klokka nærmet seg ti på kvelden, ringte det et ukjent nummer... Det var telefonen jeg ventet på!!
Lurer dere på hva stemmen i røret sa?
"Du leverte en flott skriveprøve, og coatchen sier at det er spennende, det du skriver. Og da særlig med tanke på at du er nybegynner innen sjangeren. Det er ting som kan jobbes med, og vi må være ærlige med å si at det var en annen som stod sterkest,  men at du kommer som en god nummer 2..."

Jeg kjente at jeg ble kjempeglad for å høre disse ordene, for jeg vet at dette er tidkrevende saker, som krever sin kvinne! Og nummer 2, er ingen dårlig plass!
Hun fortsatte: " Vi har tenkt å ha flere forfattere inne, hvis det lar seg gjøre i en serie. Det kan være en som åpner serien, og andre kan komme inn underveis. (Det er da snakk om to eller tre) - eller det kan være snakk om et ev. samarbeid...."

Jeg kjenner at jeg er strålende fornøyd på nåværende tidspunkt. Det dette handler om, er altså en serie som skal bli skrevet. Og den skal bli skrevet rasende fort...noe som jeg kjenner på, kan bli vanskelig for meg - i og med at jeg jobber fullt i skolen i tillegg... Dette blir min største utfordring, i tilfelle...

Men jeg er åpen for hva som skjer videre... Det kommer også flere serier, sa hun. Og hun ville ha ting oversendt som jeg har skrevet tidligere, - så det er i ferd  med å åpne seg dører, merker jeg...

Om jeg blir med på dette prosjektet, eller et annet serieprosjekt, vet jeg ikke noe om enda. Men det aller viktigste for meg, var at jeg faktisk kom som en god nummer to, som hun sa. Noe som løfter meg som forfatter - og jeg tenker at; ja, Liv Hege, du har noe å formidle!

Og det var veldig spennende å høre at man jobber nært med en coatch hele tiden.
I morgen skulle det avholdes møte med den forfatteren som ble nummer 1 på lista,- og da tar nok forlaget stilling til arbeidsprosessen videre...
Jeg tenkte kanskje dere ville vite... :-)

Morgendagens telefon

Jeg hadde egentlig lagt meg i går kveld. Jeg skulle bare lese litt først, men så måtte jeg innom telefonen for å se hva klokka var, før jeg slukket lyset. Men så oppdaget jeg at det hadde kommet inn mail, og jeg kunne jo ikke la være å åpne den. Da jeg så hvem avsenderen var, ble jeg så giret, at jeg fikk et adrenalinkick, som fratok meg alt pulveret John Blund var i ferd med å strø over meg...
I mailen stod det noen ord. Noen veldig viktige ord, men jeg visste allikevel ikke hvordan jeg skulle tyde dem. På slutten stod det... Passer det at jeg ringer på tirsdag?...

Det er skriveprøven min det gjelder... og hvilke ord kommer jeg til å få inn i øret mitt i morgen, tro? Jeg er så spent...

Skrivetanker...

 I fjor på denne tiden, lå snøen som et tykt, hvitt teppe på min kant av landet, og kulda pakket det hele godt inn i sine mange blå grader. Det var kaldt. Veldig kaldt.

Nå er det grønt, og de milde, røde gradene lar naturen stå i knopp i hage og i skog.

Jeg gidder ikke å bry meg med hva som er normalt eller ikke normalt. Været kan jeg allikevel ikke gjøre noe med. Det blir som det blir, og vi får bare gjøre det beste ut av det, uansett...

Samtidig må jeg få si at jeg liker denne milde temperaturen meget godt, for vinteren kommer allikevel. Det gjør den alltid.

Jeg liker vær. Jeg liker forskjellig vær, for jeg liker variasjon.

Jeg liker å skrive. Jeg liker å skrive forskjellige ting, for jeg liker variasjon.

Jeg fikk en melding i innboksen på Facebook her om dagen, fra et fremmed mennske. En leser som skrev at både hun og datteren var fascinert av bøkene mine, og at hun håpet at jeg ville fortsette å skrive. Sånt varmer og inspirerer og motiverer noe helt utrolig. Det er da jeg skjønner at jeg har noe å gi. At jeg har noe å formidle som andre vil lese.

Skrivingen er og blir en del av meg. Noen lurer på hvorfor jeg ikke skriver mer fra mitt eget liv. Det har skjedd mye i mitt liv. Veldig mye. Men jeg har ikke vært klar. Har ikke visst om det er riktig å skrive om kapittler fra mitt eget liv... men på et eller annet tidspunkt kommer det. Drypp, eller kanskje mer enn det.

Men det er noe som heter; alt til sin tid...

Første lørdag i desember

..og små huslige julesysler gjøres rundt om i diverse rom. Jeg liker ikke lenger å overpynte, men mine hjemmelagde nisser,  mosekuler og lys må frem tidlig i måneden! For ikke å snakke om alle englene...

Englene er fremme hele året, men ennå flere engler kommer frem i begynnelsen av desember, etter å ha dalt ned i sjul, sist januar...

Denne julen blir annerledes, for denne julen skal tilbringes et sted jeg aldri har vært... Det er stor sannsynlighet for at julen ikke blir særlig julete,... men det blir helt sikkert supert på alle måter. Jeg gleder meg veldig. Hvor jeg skal, vil jeg ikke si - men dere skal få referat i ettertid. Promise!

Allikevel... så sniker julen seg fram på kjøkken og i stue. I gangen og på trappen... Egentlig så liker jeg førjulstiden aller best. Luktene, stemingen, lysene, alle forberedelser med elevene på skolen, julemusikken...
...og så går jeg her og lurer og lurer på hvordan skriveprøven min ble mottatt... Jeg aner ikke  når jeg får beskjed, men jeg vet jo at sjansen er liten for at jeg kommer igjennom nåløyet. Jeg er i hvertfall veldig fornøyd med meg selv at jeg klarte å fullføre målet mitt; å fullføre det de etterspurte... Men om det var godt nok, gjenstår å se...

Nyt adventshelgen alle sammen, med alle deres gjøremål

... Første desember og konkurransetrekking

Nå er min bittelille konkurranse avsluttet og avgjort,- og jeg takker for alle forslagene jeg fikk på mail og her på bloggen. De var faktisk så flotte, alle forslagene, - at jeg tok loddtrekning. Det endte med at vinneren ble... Lill-Karin.  Gratulerer til deg! Boka blir sendt deg en av de nærmeste dagene! Håper den vil gi litt glede.

Farvel til milde november

Når man er et novemberbarn, så har man fått føle både den milde frøken Bris og den harde herr Vinter på kroppen,- gjennom mange novembermåneder...

I fjor november kom den strenge herr Kulde, ikledd et tykt snøteppe, og han dro aldri igjen... Han gjorde ikke det ikke godt for verken min kropp eller mitt sinn.
Men i år, har frøken Mild bris vært rundt meg hele tiden, og det har passet meg utrolig bra. Men når det er sagt, så har jo frøken Bris fått sterke besøke av temperamentsfulle "Berit'" - som har herjet litt i krokene rundt om kring. Men "Berit" har virkelig fått vist sitt sanne jeg andre steder, enn her på Østlandet - og hun har ikke vært snill med omgivelsene sine... (Noen burde bure henne inne...)

Men nå pakker november mørket og mildheten sin inn, og tar farvel med oss i dag. En ny epoke er over. Det er et år til neste gang, og desember står klar til å melde sitt inntog nå. Desember med sitt mørke og sitt lys...
Frøken steming er i ferd med å ta sine mest fantastiske klær på... og det blir spennende å oppleve hva hun har å fare med...

Vinn min siste bok!

Jeg fikk lyst til å utfordre dere litt. En aldri så liten adventskonkurranse, kan jeg vel kalle det... Jeg har et gammelt "bakstefat" (jeg tror det er det, det blir kalt...) Jeg har tidligere brukt det til litt av hvert, men nå står det der så nakent og ensomt...

Jeg har puttet oppi en fyrstikkeske, slik at dere får en formening om hvor stort fatet er.

Det jeg nå lurer på... Har dere noen gode forslag til hva dette fatet kan brukes til? Kom med alle slags forslag! Bruk fantasien!

Det beste forslaget blir premiert med min siste bok - "Mikkel og Aurora hjelper naturen" - med en signert hilsen i.

Er det flere som kommer med samme forslaget, blir det den første som kom med idèen som vinner.

Skriv et forslag i kommentarfeltet under, eller send meg en mail, hvis du ikke har blogg, eller hvis du ikke får kommentert.

Jeg trekker vinneren torsdag 1. desember - på kveldstid.

Så...ønsker dere en spennende barnebok i julegave,- enten til dere selv eller til et barn,- så legg igjen et morsomt, kreativt eller lurt forslag...

Jeg venter i spenning på svarene... :-)

Nyt dagen! Selv har vi Åpen skole på skolen i dag - og jeg skal stå på Pepperkakebake-stasjonen!

Larviks kriminelle trekløver

Litteratur i Vestfold (LIV) ba meg om å skrive et lite referat fra bokbadet i går kveld, og det ville jeg gjerne. Jeg angret for at jeg ikke hadde med meg blokk og blyant og noterte underveis, som en annen journalist... men jeg husket det viktigste, tror jeg... Resultatet kan leses her: Litteratur I Vestfold

Tre dyktige krimforfattere

Ja, i går kveld var jeg på bokbad i kjelleren hos ARK - og det var både spennende og motiverende for meg som leser og som forfatter.

Jeg er selv ingen krimforfatter, men jeg elsker å lese sjangeren. Og et par krimnoveller har jeg vel også på samvittigheten...

Men det var ekstra spesielt å være på bokbad når man "kjenner" forfatterne. Jeg kan ikke si at jeg kjenner dem personlig alle sammen, men alle har jeg kontakt med gjennom Facebook, og Anita Berglund har jeg jo etter hvert blitt en god venninne, fordi vi har så mye til felles.

Felles for disse tre er at alle bor i lille Larvik, alle skriver krim, og alle er dyktige! Ellers skriver forfatterne veldig forskjellig har jeg skjønt. (den eneste jeg ikke har lest noe av enda, er Frode... men det endrer seg nå!)

De tre fortalte litt om måten de skriver på, litt om researchen, og alle leste til slutt litt fra hver sin bok. Det var utrolig morsomt å få være med på denne lille kveldsseansen.

Jeg har jo selvfølgelig allerede lest Anita Berglunds bok,- "Vintermørke", men jeg måtte sikre meg både "Hemmeligheten" til Frode Eie Larsen og "Vinterstengt'" av Jørn Lier Horst.

Med personlige hilsner i, selvfølgelig.

Og det var supermorsomt å slå av en liten prat med dem alle.

Jeg skal legge litt ut om bøkene senere.

Nyt fredagen!

Kriminelt bokbad

Jeg går en spennende kveld i møte, og jeg gleder meg masse! I kveld skal nemlig Larviks tre flotte krimforfattere bli bokbadet på ARK i Larvik. Den ene er Anita Berglund, som også har blitt en god venninne av meg. (På bildet skåler hun forøvrig både til meg, og hjemme hos meg! )
Hun skal  bli bokbadet om boka "Midtvintermørke".
Den andre, er den etterhvert så kjente etterforskeren Jørn Lier Horst. Denne gangen har han kommet med sin 7. bok, og den heter "Vinterstengt".
Og sist, men ikke minst, så er det siste tilskuddet på stammen; Frode Eie Larsen som debuterte i år med boka, "Hemmeligheten".

Det blir spennende... og fortsettelsen følger i morgen...

Herlig utsagn!

Siden jeg jobber i skolen, så er det jo sånn at vi snart begynner å synge julesanger, for å ha sangene litt "innabords" når kirkegangen, skoleavslutningen og juletrefesten inntreffer.
Siden det var jeg som stod for musikktimen i dag, fant jeg ut at vi kunne begynne så smått med litt jul.
"Er det noen av dere som husker noen julesanger?" sa jeg. Da kom det kjapt fra en av guttene:
"Ja, den om, så går vi rundt om hver eneste buss!"

Om å ha troen på seg selv

Jeg trodde jeg aldri skulle sovne i gårkveld... Jeg lå og tenkte og tenkte på skriveprøven jeg straks skal avlevere. Jeg har hele veien jobbet på og tenkt positive tanker, - tenkt tanker etter "loven om tiltrekning", samtidig er det nok en liten stemme som sier; dette klarer du ikke, Liv Hege. Dette er for stort for deg, for vanskelig, for mye research, for langt...
Men så prøver jeg å dytte den negativet stemmen langt vekk, langt under senga, inn i en krok, og tråkke på den... Jeg vil ikke at det er noe i meg som sier at jeg ikke klarer det.

Det jeg mener er, at jeg vil ikke tvile på meg selv mens jeg faktisk jobber iherdig med saken. Det er som å sette utfor på slalåm, og i det du gjør det, sier du til deg selv: Dette klarer jeg ikke! Dette klarer jeg ikke! Selvfølgelig klarer du det ikke, da!! Da er det dømt i utgangspunktet!

Hvis jeg ikke klarer å komme igjennom dette skrivenåløyet, så skal det ikke ha stått på meg selv!! Det er det som er det vesentlige! Jeg skal hele tiden ha hatt troen på meg selv, hvis ikke er løpet allerede kjørt.

Så... Jeg SKAL klare å nå de målene jeg har satt meg,- nemlig å klare og fullføre skriveprøven med all den innlevelse og fantasi og research det innebærer... Mer kan ikke jeg styre....

Her er det bare å fare hjem fra jobb denne uken, for å skrive....
Nyt dagen alle sammen, med deres store og små prosjekter!

Skriveprøven

Det er veldig hyggelig at det er mange av dere som følger med og lurer på hva jeg skriver på for tiden. For det første skriver jeg alltid på noe, men denne høsten har jeg hvilt skrivehodet litt, for å lande etter tidligere prosjekter, og nullstille meg, - rett og slett. Dette føler jeg at jeg nå får igjen for, for nå er gløden og skrivegleden her for fullt!

Novellesjangeren leker jeg stadig med, og jeg ser hele tiden mennesker, situasjoner og bevegelser som får meg på en eller annen skrivetanke. Det er så spennende å bare kunne få observere verdenen rundt meg, og allikevel være så inderlig til stede med alle mine sanser...

Men det som jeg nå holder på med, setter altså alt annet til side for en stakket stund. Jeg kan ikke si noe om mer om dette ennå, for det som er greia, er at jeg føler det som jeg er i ferd med å avlegge en eksamen... (jeg vet ikke om jeg har lov til å si noe, heller...)

Jeg skal faktisk vise hva jeg duger til, i det som dette forlaget er ute etter innen et helt spesielt prosjekt, og jeg føler meg bare så priviligert, at de var intereressert i å se mitt produkt...

Huff, jeg vet at jeg blottlegger meg på et vis nå, ved å fortelle dette, men når jeg først letter litt på sløret, så får det meg til å skjerpe meg ennå mer - og gjøre mitt ytterste av det jeg kan prestere innen denne skrivemåten, innen dette teamet og med mine evner...
Men... jeg vet også at det er antagelig mange om beinet, og mange som strever like mye som meg for å komme igjennom. Og det er sikkert mange som kan dette mye bedre enn meg,- men det som er det aller viktigste for meg - er at jeg jobber, jobber og jobber på...
Nå drømmer jeg om prosjektet om nettene, så det er helt klart at dette har blitt en del av meg. Det betyr at jeg i hvert fall skriver med hjerte og mage...

I dag sendte jeg inn en del av prøven, noe de sa jeg kunne gjøre,- så nå er jeg så vanvittig spent på hva svaret blir... Men jeg har ennå en uke (muligens litt mer, for jeg ba om det) før jeg må levere inn hele oppgaven... Så det er vanvittig spennende tider, som dere skjønner...

Research som aldri før!

Denne uken har jeg drevet research på en måte som jeg aldri har gjort før... Jeg har lett og lett... og jeg lest og lest... Jeg har saumfart hyller på biblioteket, hyller som jeg aldri har kastet så mye som et blikk på før... Jeg har gitt bibliotekarer noe å bryne seg på, for jeg har spurt etter spesifikke temaer, som de har lite eller ingenting litteratur på...
Jeg har tenkt, lest, fantasert, drømt og skrevet... Det jeg snakker om, er den skriveprøven jeg skal avlevere om kort tid. Jeg er absolutt ikke ferdig, og det nærmer seg innlevering... Men når det er sagt, så sendte jeg inn en bitteliten smakebit for en uke siden, og jeg fikk konstruktive tilbakemeldinger på teksten, - hva som var bra, og hva som ikke var bra. Dette var veldig lærerikt!
Så nå må jeg bare fortsette å tenke, lese, drive mer research og skrive med hjerte og mage... Jeg skal ikke se meg tilbake å tenke at jeg ikke prøvde...

Musikal bygget over min første bok

...Jeg kunne ikke dy meg, men ble litt melankolsk her jeg sitter, og kjenner at migrenen endelig er i ferd med å slippe taket. Jeg sitter og tenker på nåværende skriveprosjekt, og tidligere skriveprosjekt. For de av dere som har fulgt med meg en stund, fikk kanskje med dere den tiden da jeg og to andre dyktige sjeler, jobbet iherdig for å få til at min første bok "Mikkel og Ekornia" skulle bli musikal. Og vi klarte dette etter enormt mye jobbing!!
Jeg hadde skrevet boka på forhånd, - så ble boka gjort om til skriptbok med replikker og scener. Regissøren (Jørunn E. Halvorsen) var den som stod for hvor sangene skulle være i historien. Jeg lagde alle tekstene, og musiker Sølvi E. Halvorsen stod for all musikk - og sang også inn alle sangene. Vi klarte å komme i mål - etter nærmere to års jobbing fra idèen tok form! Alt ble skrevet ned, satt melodier til, og sunget inn. Det ble utgitt bok med cd. Kulisser og kostymer ble laget av lærere og elever, replikker og sanger ble øvd inn med HELE skolen jeg jobber på, og alt ble til slutt framført i SLIPERIET i Larvik med to fullsatte saler...
Det var en enorm opplevelse for meg!
Hvis dere har lyst til å høre en smakebit fra musikalen underveis mens vi jobbet, kan den høres HER (komponisten synger her - men elevene sang på oppsetningen)

Magic Magasin og skrivetanker

Jeg fikk en mail i går kveld fra Magic Magasin, Norges største alternative blad. De ønsket seg en julegave fra meg, skrev damen. Den besto i at jeg skulle skrive ned to hverdagsmirakler å sende dem til dem innen 1. desember.
Klart jeg vil! Det varmer når noen etterspør det jeg skriver. Jeg har skrevet mange "hverdagsmirkaler" for dem tidligere, så det er jo veldig moro når de spør etter flere.
Siden jeg er plaget av migrene innimellom, slår den meg fullstendig ut,- og jeg er ikke i stand til å gjøre noe. Disse dagene har vært en mare, men nå begynner det såvidt å lysne i tunnellen...
Jeg snuser nå såvidt på denne skriveprøven som jeg har tenkt å gi meg i kast med. Den såkalt hemmelige skriveutfordringen. Jeg har bestemt meg for èn ting: Jeg skal gjøre mitt ytterste med mitt bidrag, og så får vi se hvor veien går videre... men at det blir mye research, er ikke til å stikke under en stol. Spennende...
Nå må jeg hvile hodet litt igjen... Nyt novemberkvelden der ute! :-) 

Noveller og skriveutfordring

Ja, som jeg skrev i innlegget under, så er jeg i gang med å flikke og flekke på det manuset jeg har hatt liggende lenge... Men nå er det andre ting som presser på, og tankene melder seg i bøtter og spann.

I et tidligere innlegg skrev jeg at jeg hadde sendt inn tre forskjellige noveller til tre forskjellige ukeblader. Jeg synes novellesjangeren er kjempespennende. Og vanskelig.
Det ene bladet har jeg ennå ikke hørt noe i fra, det andre bladet skrev: "Vi synes ikke den holder god nok kvalitet", og det tredje bladet - som svarte meg i går, skrev: "Den var midt i blinken for oss!"

Dette får meg til å tenke... For det første vet jeg at bladene ønsker forskjellige typer noveller, og det betyr at jeg kan ikke sende hvilken som helst novelle til hvilken som helst blad. Men når det er sagt, så er det allikevel noen av bladene som tar inn alle sjangere, allikevel takker de alltid nei til mine noveller.
Ok, jeg godtar at de synes at ikke novellene mine er bra nok, men når jeg har sendt novellen som de har takket nei til, til et annet blad, så har ofte det bladet takket ja. Det betyr at jeg kan jo ikke ha skrevet såå dårlig.. Min konklusjon er at dette ofte blir veldig subjektivt.
Jeg går aldri "i kjelleren" lenger, når jeg får høre at de ikke ønsker novellen min. Skuffet, ja... men ikke veeeldig lei meg. Men.. jeg blir alltid strålende glad, når jeg får tilbakemeldinger som: "Den var midt i blinken for oss!"
Slike meldinger gir meg et kjempespark i skrive-selvtilliten min, og de får meg til å tro at jeg kan skrive, og at jeg har noe å formidle til mange lesere.

Jeg slipper ikke novellesjangeren,- for det å skrive en hel historie på noen få sider, det er meget fascinerende. Det er å finne denne nerven...

Og når det er sagt, så fikk jeg en mail i forgårs, og jeg fikk en telefon i går. Fra et forlag som jeg ikke kjenner. Om en skriveutfordring. Dette fikk hjertet til å banke i raske slag... De vil ha meg til å levere inn et kapittel om noe helt spesielt. Noe jeg har lite greie på... noe som krever mye research, og noe som jeg har meget kort tid på... Men jeg har jo ikke noe å tape, har jeg vel? Går det ikke gjennom nåløyet, så prøvde jeg i hvert fall.. og kanskje jeg ble bedre på noe underveis. Og får jeg det til, så er det nye dører som åpner seg... Ergo, jeg kan ikke annet enn å prøve - selv om jeg skjønner at dette er meget vanskelig. Og det er garantert mange andre forfattere som har fått den samme skriveutfordringen...
Det gjelder å klare og formidle denne nerven, sa forleggeren i telefonen til meg... Nemlig!

Så nå må alt annet ligge. Mitt liggende manus og nye noveller... Nå er det min skriveutfordring som gjelder... I skrivende stund er min noe vaklende skriveselvtillit iblandet med sterk migrene. Så det er bare å hvile til migrenen gir seg - og jeg kan kaste meg over utfordringen.
Fortsettelse følger - uansett utfall. Har jeg sagt A, så må jeg jo si B... ;-)

Manus

Jeg har et manus liggende. Det har ligget i lange, lange tider nå. Nå har det seg ikke slik at bortgjemte manus "oppfører seg" ikke som en del viner eller oster gjør... at de bare blir bedre og bedre jo lengre de ligger der i mørket... Hadde det bare vært så enkelt. Men på sett og vis, så er det noe i det, for etter at manuset har ligget bortgjemt på minnepenner og pc`r over lengre tid, så har det skjedd noe med meg i mellomtiden. Det er jeg som har modnet...
Så når jeg nå tar manuset frem på skjermen, så ser jeg så mye lettere alle mine feil, - hvor det er for eksempel er for tynt, hvor språket er for barnslig og hvor jeg kan uten tvil trykke på deleate-tasten.
For det som skjer, når jeg tar fram manuset etter så lang tid, er at jeg ser på det med "en fremmeds øyne". Jeg leser manuset som jeg aldri har sett det før, og da er det mye lettere å se feil, mye lettere å rette. Det hender til og med, at jeg tenker; fytti, så bra!
Men når det er sagt,- så er det selvfølgelig også mye jeg ikke ser, - og ting jeg "ikke kan bedre"... Foreløpig.
Og i mellomtiden har jeg også jobbet med flere andre skriveprosjekter, så jeg håper jo at jeg har lært noe på min vei. Men om dette er godt nok til at et forlag vil gi det ut, - ja, det vet jeg ikke. Derfor har jeg tenkt å bruke tid nå på dette manuset.
Pirke, endre, slette, legge til, trekke fra... og så skal jeg sende det inn til et forlag. Jeg har også bestemt meg for hvilket forlag jeg skal sende det til...

Pakke i posten

Jeg fikk en mail fra forlaget her om dagen, om at en bokpakke var sendt meg. Jeg skjønte ikke hva det var jeg skulle hente, og tenkte at dette haster da ikke... Jeg hadde riktignok bestilt en av høstens bøker, men hvorfor fikk jeg den ikke bare i posten? Den var da ikke så stor... Måtte jeg virkelig dra å hente den på nærmeste RIMI-butikk? Sukk...
Javel... så dro jeg innom butikken etter jobben i går, og da jeg kvitterte for pakken, tenkte jeg... Dette stemmer ikke. Det er en stor pakke, og det har ikke jeg bestilt.

Jeg kom ikke lenger enn inn i bilen, før jeg rev opp pappen på siden, for å finne svaret på innholdet. Og der åpenbarte det seg åtte bøker. Åtte titler som jeg raskt dro kjensel på. Åtte bøker som jeg allerede har lest. Grundig. Åtte bøker som jeg har hatt en en finger med i spillet på, gjennom hele manuset, tør jeg påstå... Det er nemlig åtte av de bøkene jeg språkvasket i sommer!
Det var utrolig morsomt å se dem i bokform, og at jeg faktisk fikk dem!
Dette er åtte vidt forskjellige bøker - det kan jeg virkelig underskrive på. Og jeg har også min favoritt blant dem... Det var den som jeg faktisk hadde bestilt fra forlaget... Og så fikk jeg en haug til på "kjøpet"! Herlig!

Spørsmålet

Livet.... Livet er den største gaven vi har fått. Livet med alle dets muligheter. Det er bare oss selv som kan sette grenser, sies det... Det kan være vanskelig å fatte til tider. Det kan jo være omstendigheter som f. eks. økonomi, fattigdom, sykdom, som gjør at man ikke kan leve det livet man vil.
Men hva med alle sansene våre? Er ikke de det mest fantastiske gavene vi har fått? Synet, hørselen, lukten, smaken, følesansen...(jeg vet jo at mange ikke har alle sansene, dessverre) og kanskje en sjette sans innimellom også?
Men vi har alle muligheter ut i fra de evnene vi har. Jeg beundrer stort de syke, de funksjonshemmede, de med smerte - som står på og lever så inderlig. Hvem er det som er funksjonshemmet da, tenker jeg innimellom...

Jeg husker så inderlig godt en desemberdag i 1999, da jeg så en lege inn i øynene. Jeg rakk å se alt som var - livet - og døden. Døden som jeg ikke kjenner, men som jeg den gang trodde var ensbetydende med død. Slukket og mørkt. Jeg så legen inn i øynene for jeg hadde stilt ham et spørsmål. Et spørsmål, fordi han hadde i forkant servart meg et svar på mitt spørsmål.
"Du har kreft", hadde han svart. Det kjentes ut som alt stoppet opp inni meg, og jeg måtte stille dette ene spørsmålet. Det spørsmålet som var det viktigste jeg noengang hadde stilt.
"Kommer jeg til å dø?" hadde jeg spurt.
Jeg glemmer det aldri. Aldri. Svaret altså. Han svarte... så likegyldig, så kaldt  med tre ord. Tre ord som for meg like godt kunne bety det verste som det beste utfallet. Han svarte: "Jeg vet ikke"...
Jeg husker jeg gikk ut gjennom døren med tårevåte kinn og lurte på om døden fulgte med meg...

Ja, vi skal alle dø. Det er det eneste vi vet, når vi blir født. Men min tid hadde ikke kommet den gangen. Jeg hadde fortsatt så mye å gjøre, så mye å utrette, så mye å finne ut av, så mye å sette pris på.
Så... jeg vet å sette pris på de små tingene, dagene, øyeblikkene... Det gjelder å bruke sansene. Leve mens man kan...

Å blogge...

Aldri hadde jeg trodd at "Blogglandia" ville komme til og gi meg så mye som det har gjort ... Det var en kollega som tipset meg om bloggeverdenen for et par år siden, og siden den gang, har jeg blitt kjent med massevis av andre forfattere og kreative mennesker.
Jeg har fått lov til å "komme inn" i kreative hjem, få nye idèer og impulser på alle plan - det være seg interiør, gjenbruk, planter, hage, klær...
Bloggeverdenen har vært og er en stor berikelse for meg. Jeg får nye idèer til skrivingen min, jeg får nye idèer til gjenbruk og kunst og håndverk. Men det er og blir skrivingen, som ligger mitt hjerte nærmest..
Jeg har blitt gjort oppmerksom på nye forfattere, lest flotte tekster og bøker og jeg har fått lov til å dele litt med meg om mine bøker og prosesser rundt mine skriverier.
Jeg har også fått svar på "mine farger" - det at jeg ser farger på tall, bokstaver og ukedager... Synestesi er "diagnosen".
Det er enormt mye spennende jeg har fått se, oppdage og lære her inne i Blogglandia, og jeg takker ydmykt  alle dere lesere og følgere som er med meg. Jeg takker samtidig alle dere jeg får lov til å stikke innom. Uansett når på døgnet det er! ;-)

Et av deres bloggeinnlegg kan faktisk redde dagen min - det være seg gode reflekterende innlegg, en god gjenbruksidè, et interiørtips, tips om en god bok, eller gode hverdagstanker.
For meg så dreier det seg om å gjøre positive ting - gjøre ting som gir energi...og bloggeverdenen er for  meg - bare lystbetont.

Skriveveien...

Så mange som undrer, så mange som spør...
Hva driver du med? Hva er det du gjør?
Hva skriver du nå?
Hva skriver du på?
Jeg sitter her nå denne mørke kveld
og kjenner at jeg går litt inn i meg selv.
Jeg er ikke sikker på hvor jeg vil.
På hva jeg kan skrive, om jeg får det til.
Jeg har latt skiveånden få hvile seg litt
Allikevel kommer tankene fritt.
Jeg har mine drømmer der inne et sted
og det er bare jeg som kan skrive dem ned...

Mitt lille sted

Da jeg var liten, hadde jeg mitt lille sted. Det var en kjempestor stein bak huset som ingen hadde innsyn til. Når jeg ville være alene med mine tanker, eller jeg var lei meg, så satte jeg meg på den store steinen. Ikke en gang mine foreldre visste om mitt lille sted.
Der satt jeg og tenkte tanker om livet. Tanker som jeg sendte ut til universet, i håp om at noen ville fange dem opp og virkeliggjøre dem... Tanker som ikke lot seg formulere til ord og videreformidle til venninner, brødre eller foreldre. Det var kun mine tanker og følelser. Ene og alene. Og jeg innbilte meg at "noen" tok i mot... At "noen" forstod meg... Noen som aldri kunne fortelle til noen andre, eller le eller erte meg. Nei, det var noen som var mektig, på et vis. Det var det jeg trodde og innbilte meg.

Denne steinen opplevde jeg som bare min, og bare min. Den var nærmest hellig. Den var hellig, for det var bare når jeg hadde mine "tanker" at jeg klatret opp på den, og ble sittende på toppen og speide opp på himmelen. Ellers ofret jeg ikke steinen en tanke.
Stor var derfor sjokket og sorgen den dagen da steinen ble sprengt bort, fordi mine foreldre skulle bygge ut huset... Hva skulle jeg gjøre nå? Hvor kunne jeg sitte alene og uforstyrret nå? Nå var jeg mutters alene, og ingen kunne høre og ta i mot mine tanker. Trodde jeg...

Lite visste jeg den gangen, at det jeg "faktisk sender ut" - uansett om jeg sitter på en stor stein eller ikke...blir faktisk fanget opp av universet - og ikke bare tatt i mot - men også sendt tilbake... Det jeg sender ut, for jeg igjen. Jeg snakker om Loven om tiltrekning.
Mye av grunnen til alle mine tanker som var samstemte med mine følelser og handlinger den gangen, er grunnen til at jeg er den jeg er i dag. Blant annnet. Tenker jeg...

Nå har jeg ingen stor stein å sitte uforstyrret på. Jeg har mange. Og mange rom. Det gjelder bare å se mulighetene. De er der. Overalt og hele tiden.

Novelleskriving

Jeg liker å skrive på forskjellige måter. Jeg liker å ekseperimentere  med språket. Det kommer helt an på hva jeg vil med historien. Jeg skriver dagbok, blogginnlegg, historier, noveller, barnebøker, sanger, taler...
Alt har sin form og sitt språk. Novellesjangeren elsker jeg, men det er en vanskelig skriveform. Jeg har lest drøssevis av noveller, og mange av dem er drepende kjedelige og forusigbare, selv om en god del av dem helt klart har et potensiale. Andre noveller er så glimrende, at de brenner seg fast i deg, i lange tider etterpå. De har den nerven som treffer - og DA har forfatteren fått til det han/hun vil...
Jan-Erik Vik og Anne-Gry Blikom er to gode forfattere, som begge mestrer novellekunsten glimrende!

Jeg har selv skrevet mange noveller, og jeg prøver å variere språket alt etter hva som passer temaet, og hvem historien handler om. Å male med språket, er en vidunderlig ting, synes jeg. Men jeg må allikevel være forsiktig, slik at jeg ikke utbroderer for mye og bruker for lange setninger, for ofte... Alt handler om balansegang. Og det er en kunst i seg selv.
Jeg har nå sendt inn flere noveller til forskjellige ukeblader, og jeg er veldig spent på om noen av dem er bra nok til å egne seg på trykk. Det er like spennende hver gang, og jeg vet at nåløyet er trangt...

Jeg husker veldig godt den første novellen jeg hadde på trykk i et ukeblad...
Flere uker etter at jeg hadde sendt inn novellen, fikk jeg en telefon på jobben. (det var før jeg hadde mobiltelefon)
Stemmen i den andre enden sa: "Jeg vil ikke helt slippe historien din, for den er så god. Men du må gjøre om slutten."
Hjertet mitt banket av spenning og glede. Tenk at fictionsansvarlig ringte meg, og sa at hun likte novellen min. Selv om den ikke var god nok....
Jeg tok mot til meg og spurte forsiktig: "Har du noen tips om hva jeg skal endre på, da?"
Da kom det klart og kontant fra damen i røret: "Drep ham!"


.... og... ja... Jeg gikk hjem og drepte ham!... Og da kom min aller første novelle på trykk!

Tankens kraft

Det er utrolig tungt å stå opp, når mørket omslutter meg på alle kanter, idet ringeklokka ringer... sukk og uff og dobbelt sukk og uff... Da er det bare å stålsette seg, og tenke positivt... Pøse på med positive tanker. Kreative tanker. Spennende tanker...
Det slår meg mer og mer hvor mye man selv kan få til når ord, tanker og gjerninger stemmer overens. Det er nettopp det "loven om tiltrekning" sier i klartekst... Det du "sender ut" - i tanker, følelser og sinn... det blir manifestert. Universet "samler opp trådene" du sender ut - og det skjer! (ikke umiddelbart) MEN... når det er sagt, så skjer det ikke hvis ikke alle disse tre elementene er samstemt. Altså, du må virkelig tro i ditt hjerte og i dine følelser at det du virkelig ønsker, kommer til å skje... Tror du ikke selv på det du "prøver å sende ut!", blir universet frustrert, og det blir ikke som du vil...
Universet er som en "kopimaskin". Den tar i mot det som blir sendt ut, og sender det tilbake... Det blir manifestert! Når det gjelder sykdom, helse, jobb, kjærlighet... alt kan du klare å få til - så lenge kropp, sinn og sjel er samstemte i det som du vil skal skje...
Jeg jobber som best jeg kan etter denne leveregelen, og jeg synes jeg får til mer og mer.... Det er så spennende og fascinerende å leve når man finner "nøkkelen" til det man leter etter...wow...
Så i dag... på denne "blågrå" torsdagen - har jeg bestemt meg for at dagen skal bli meningsfull og kreativ... Har du noen mål og mening med denne dagen?

Heksekveld...

I går fikk jeg være med ei venninne som "renset" et rom i et hus. Jeg kan ikke fortelle hvilket hus det var, for det får konsekvenser, som dere kanskje skjønner. Men dette rommet er av stor betydning for meg, for jeg oppholder meg en del der. For de av dere som ser på Åndenes makt, så skjønner dere hva jeg snakker om...
Jeg er en sensitiv person som føler og tar inne mye energier. Jeg merker med en gang når noe er godt, og jeg merker med en gang når noe er "ondt". Men jeg merker ikke med en gang når noe er "litt tungt"... Men når det går en tid, og jeg føler meg "tung som fytti fy" - og jeg føler at rommet til slutt kveler meg... ja, da er det på tide, og ta en titt på rommet...
Så i går kveld ble rommet renset for tunge, litt hissige energier. Rommet ble renset med røkelse, lys og tanker i fargede baner....
Etter at "seansen" var over - virket rommet både større, lysere og lettere...
Hva som har befunnet seg på stedet for lang tid tilbake, vet vi ikke, - men at det har vært stor aktitivet der - i forbindelser med masse mennesker, det vet vi.
Det blir spennende å se hvordan jeg opplever rommet neste gang jeg skal innom der...

Angående å ta egne valg...

Jeg har skrevet sikkert nærmere 1000 sanger og taler for folk, så jeg har vært borti enormt mange forskjellige mennesker, for å si det sånn.
Jeg mottar sanger på mail, over telefonen, eller de kommer innom meg. Jeg har skrevet til alle runde tall,- fra 30- 90 år, og alle slags jubileer og tilstelninger. Og jeg har skrevet på enormt mange forskjellige melodier. Men jeg forholder meg kun til norsk. Jeg har heller aldri sagt noe annet.
Men èn dag for en god stund tilbake, ringte telefonen, og det var en ung jente i den andre enden. Hun lurte på om jeg kunne skrive en sang for henne. En sang på engelsk. Jeg svarte med en gang, at det gjorde jeg dessverre ikke. Da hørte jeg et stønn i den andre enden, hvorpå stemmen utbrøt, på vei til å bli lettere hysterisk: "Men hvis ikke du kan skrive en engelsk tekst for meg, så kan jeg ikke starte band!"

...Ops!... Da var det kanskje ikke meningen at hun skulle starte band, da... Det er i hvert fall ikke jeg som skal stå i veien for andres valg... hm...

Ny uke, ny dag, ny farge

Ny uke, nye muligheter, heter det, - men man har vel nye muligheter hver eneste dag... Men det er jo noe spesielt med mandagsmorgen. Da er man stort sett trøtt. Spesielt trøtt. Og særlig når mørket omslutter en på alle kanter, når vekkeklokka ringer...
I dag er jeg utrolig trøtt. Skulle gjerne sovet tre timer til... men...enkelte ting kan man ikke velge her i livet, eller ta avgjørelser på. Har  man en jobb, må man forholde seg til tidsrammen på jobben... Men ellers er det utrolig mye her i livet, man selv tar avgjørelser på.
I løpet av en dag, så er det utrolig mange valg man tar. Hele tiden. Underveis på jobben, hva man skal ha til middag, hvilken vei man skal kjøre, hva man skal se på Tv, hva man skal bedrive på ettermiddagen... Hele tiden tar man valg, og det man kanskje ikke tenker på, er at alt får en konsekvens.
Hadde jeg spist noe annet til middag, hadde jeg kanskje ikke spist så mye. Hadde jeg kjørt en annen vei hjem, hadde jeg ikke punktert... Hadde jeg ikke snakket med det ene spesielle mennesket, hadde jeg kanskje ikke fått så mye ekstra energi... Det vil si, at valgene vi tar - også alle de små valgene,- gjør noe med oss. Det påvirker oss på en eller annen måte.
Ganske spennende og ganske skremmende...
Jeg vet jo at hvis man er veldig syk, eller veldig langt nede, så er det meget vanskelig å se at man har noen andre valg, enn der man er akkurat da. Men selv i de situasjonene, har man muligheter til å påvirke sitt eget liv, og ta små avgjørelser - og ting vil skje ut i fra de valgene man tar...
I dag er en ny dag. En ny dag hvor du kan endre på ting, hvis du har gått og tenkt på det. En ny dag, hvor du kommer til å ta massevis av valg og små avgjørelser... Det er du som bestemmer over ditt liv. Det er kun du som skal leve ditt liv...

Bruk denne gulaktige dagen (det er slik den ser ut i mitt hode) til mange gode valg. Valg som er bra for deg!

Levende farger

Havets cardinal, kalles den - den dyrebare hummeren. Følsom som jeg er, så får jeg helt vondt langt inn i margen, når jeg ser disse brune, flotte skapningene ligge å vri seg i baljen, med strikk rundt klørne, og i påvente av å bli kokt... Huff og huff... men nei, jeg er jo ingen vegetarianer,- men dog... å se noe som er levende og som straks skal bli min mat... det føles ikke helt greit... hmm...

Men øyeblikket etter de har blitt puttet ned i det kokende, salte vannet, ebber livet deres ut... eller kanskje det ikke gjør det? Kanskje de bare forandrer form... Kanskje de blir til noe annet - slik som jeg tror at vi mennesker gjør... Nå fantaserer jeg vilt her...

Men.. vi kan vel alle være enige om at fargen endrer seg kort tid etter at de har blitt puttet oppi det kokende vannet. Fra å være levende og mørkbrune, så slukker deres liv, men fargen på deres utseende forvandles til nydelig rødt...

Når det gjelder krabbene, så "følte jeg det samme for dem"... Stakkars, de lå der i hauger, med ødelagte sener i klørne, slik at de ikke kunne angripe hverandre eller mannen som hadde fanget dem... Og de fikk raskt samme sjebne som hummerne...

Fra å inneha èn brunfarge mens de krabbet rundt... så fikk de raskt en klarere brunfarge etter å ha blitt kokt...

Men når først delikatessene kom på bordet i alle sine flotte farger, så må jeg innrømme at jeg tenkte ikke en tanke på at jeg timer i forveien hadde syntes riktig synd på det jeg nå satt og spiste...

Alle storkoste seg, og alle hummerne og de fleste krabbene forsvant ned i menneskemagene sammen med kald, god hvitvin...

Og hvis det er noen som lurer på hva slags farge søndagen har (inni mitt hode), så er den...brun...omtrent som en...levende hummer...

Lørdag og ny farge

I dag kan man endelig sove litt lenger, for i dag er det lørdag. Og lørdagen bringer med seg en nydelig farge. En slags lyseblå/turkis farge har denne dagen på seg...
I dag blir det nok også en spennende lyseblå lørdag, for i dag, eller i kveld, da,- er det tid for fest.
Mannen i huset er ute på sjøen og tar opp hummerne han har fått i teinene, så i dag blir det skikkelig hummer og krabbefest - samt god hvitvin til, i sammen med min familie. Det blir nok snadder! Et skikkelig herremåltid, blir det... mmmm...

Så snart skal hummer og krabber kokes i bakgården, bordet dekkes og pyntes - men hele tiden skal dagen være nydelig "lyseblå".
Nyt den vakre fridagen!

Fredagens farge

For de av dere som har fulgt med på bloggen min de siste dagene, så har dere kanskje oppdaget at jeg ser farger på bokstaver, tall og ord. Dette er noe jeg så veldig sterkt helt fra jeg var ei lita jente.
På et eller annet tidspunkt må jeg ha fortrengt alle farger langt bak i hjernen, for det var jo aldri noen som snakket om dem, eller det stemte liksom ikke med virkeligheten... Men allikevel, - tallene og bokstavene har gjennom hele mitt liv,liksom kommet inn fra høyre, og vist seg for meg i forskjellige farger og drakter.

Når jeg nå endelig har fått et navn på dette fenomenet - og jeg skjønner at det "faktisk finnes", så er det så ubeskrivelig moro. Det er akkurat som jeg har fått ennå mer energi av det! Av farger får man jo som kjent energi!
Da jeg gikk tur i skogen med elevene mine i går, var det akkurat som  sansene mine var ennå mer skjerpet - og jeg oppdaget raskt alt det jeg var på jakt etter... (lav, mose og kjuker)
I dag er det fredag. Ukas beste dag, synes jeg. Og fargen på denne dagen, er nydelig, synes jeg. Den er kremhvit.
Ute er det i skrivende stund bekmørkt, men når jeg tenker på dagens farge - så blir det allikevel ganske lyst. Og varmt. (selv om gradestokken viser 0 grader...)
Ha en energirik kremhvit fredag alle sammen - på denne kalde oktoberdag

Å kunne føle seg hel...

Å være i bevegelse... det å føle at man er kreativ og får lov til å leve ut sine lidenskaper og drivkrefter, det er et alfa og omega for at man skal være hel som menneske, tenker jeg.
Hvis ikke jeg får skape og skrive, så er jeg ikke hel. En liten dose skriving må til, før hovedjobben starter... Og kreative tanker følger meg gjennom dagen, i den utstrekning jeg har tid til å drive litt tankeadspredelse - utenom skolejobben.
Mørke høstkvelder innbyr særdeles til kreativ tenkning, og i de siste månedene har jeg fått mye kontakt med andre "som er på samme frekvens", dvs. andre forfattere. Jeg føler meg så heldig på så mange plan. Jeg får lov, og jeg tør å leve akkurat som jeg er. Leve ut mine lidenskap og min drivkraft...
Tanken slår meg... hva med alle dem som ikke har det på samme måten? Hva med dem som ikke har kommet ut av skapet? Hva med dem som ikke tar seg tid til å kjenne etter hva de egentlig vil og hvem de egentlig er... Hva med dem som ikke tør å tenke etter, for de tør igjen ikke tenke på konsekvensene... Føler alle disse menneskene seg like hele?
Det har jeg vanskelig for å tro. Noe stort må jo mangle. Noe stort må ulme og brenne innvendig. Brenne hull, kanskje... Eller?
Vi er alle mennesker med evner, egenskaper, lyster og behov, men alle ting tåler ikke alltid dagslys, dessverre... Eller alle er ikke like sterke nok til å kunne tørre og klare og være seg selv... til å klare og takle det som eventuelt måtte komme i kjølvannet av det å komme ut av skapet... Selv om det i utgangspunktet ikke er mye som skjer. Men inni oss kan all ting skje.

Jeg er heldeg som ikke har behov for å komme ut av noe skap, for min lidenskap og min drivkraft, er "stueren og grei nok". Jeg vil skrive!
Jeg er ikke bare en skapforfatter. Jeg er en forfatter - dog før og etter en annen jobb, men...likevel en forfatter.
Det som er viktig, tenker jeg, er at vi hver og en føler at vi lever med hele oss. At vi er hele.

Jeg ønsker dere alle en god og hel gråblå torsdag!

Onsdag er en oransje dag

Onsdag. Det er en oransje dag. Det vil si at inni hodet mitt er onsdagen oransje. Det er  merkelig at jeg ikke har tenkt på det på den måten før... Men nå som jeg lar alle ord og tanker strømme fritt, etter at jeg kom over diagnosen synestesi, så ser jeg jo mer og mer...
Det har jo vært der hele tiden, men jeg  har tydeligvis prøvd å ignorere det, for det har "skurret med virkeligheten".
Jeg ser jo tydelig nå at hver ukedag har sin farge... Og da skjønner jeg også hvorfor det blir "feil i hodet mitt" når jeg bruker for eksempel dataprogrammer i undervisningen - som viser helt andre farger på ukedagene. Ukedagene som jeg forholder meg til hver dag på dagtavla jeg har hengt opp...
Det er da jeg kan tenke at det er sånn det må føles innimellom når man har autisme. Slik man opplever verden inni hodet sitt, stemmer ikke med den som er utenfor...
Kanskje det er pga. synestesi at jeg jobber med barn med diverse diagnoser - fordi jeg "forstår" så mange av dem... Kanskje det er pga. synestesi at jeg elsker å skape og skrive... slik at jeg får ut alt som beveger seg og viser seg i hodet mitt... Ikke godt å si, men det er moro å leke med disse tankene.
Det er fascinerende å oppdage at faktisk den "fargeverdenen" som befinner seg inni hodet mitt, opplever også mange andre på sin måte,- selv om vi ikke ser de samme fargene på de samme ordene, tallene og bokstavene.
Nå skal jeg ut å ta fatt på den oransje dagen. Og faktisk... så starter jeg med å undervise i kunst og håndverk i de tre første timene. Skapende, fargerike timer med lærevillige, flotte elever.
Bruk onsdagen på din fargerike måte!

Jeg har diagnosen synestesi

Jeg har fått svaret! Det er bare helt utrolig - og ennå mer fascinerende! Hurra for bloggeverdenen! Er det noe man lurer på, så får man svar! Og det mest rare, er at det var min gamle barndomsvenninne (som jeg ikke har sett på veldig mange år) som gav meg svaret- (se kommentarene på innlegget "Jeg ser farger") Det at jeg ser farger på tall, bokstaver og ord... er et fenomen som kalles synestesi.
Etter å ha googlet ordet, dukket det plustelig en helt ny verden opp for meg. Vel, det er ikke helt riktig, for den verdenen var ikke ny for meg, den var meget velkjent.

Det er enormt mye å finne om temaet, og gjett om jeg skal oppdatere meg på fronten. Dette er klippet fra Illustrert vitenskap:

"Kortslutning i hjernen gir oss en 7. sans

Noen mennesker opplever at sansene blandes, slik at de f.eks. oppfatter tall eller bokstaver i farger. Synestesi heter denne evnen, og forskerne er nær ved å forstå hvordan den oppstår i hjernen. Noen forskere mener at synestesi er en tilleggseffekt av evnen til å tenke kreativt, og at det har hatt stor betydning for utviklingen av språket. "

Nå skjønner jeg så mye mer... hvorfor jeg er såpass kreativ. Når jeg skriver fortellinger og bøker, så er det som jeg maler flotte bilder med farger. Det er jo sånn vi billedlig sier, men for meg - har det altså en sterk sannhet.
Aldri trodde jeg at jeg skulle bli så glad for å få en diagnose!

Fargene forfølger meg nå...

Etter gårsdagens innlegg har jeg fått mange tilbakemeldinger, både på mail, blogg og "in live"... Dette er virkelig spennende, og jeg kjenner jeg er i gang med å tenke grundig over disse fargene på bokstaver, tall og ord...
Da jeg begynte å skrive ned ord i går, oppdaget jeg at ord jeg trodde var "lyse" hadde mørke farger på seg, og omvendt... og jeg oppdaget at forskjellige ord "ser like" ut - og plutselig så jeg en slags sammenheng mellom dem... For eksempel så ser ordene engel og energi like ut i hodet mitt... Og når man tenker over det, så går kanskje disse tingene ut på det samme, kan noen av oss tenke...Oi...
Jeg merker nå - etter innspill fra dere - at jeg får en varme, et mørke eller gode følelser rundt enkelte bokstaver, tall og ord. Jeg har "forsket" for lite på dette enda, men nå er jeg i gang - for dette er virkelig spennende.
Jeg leker nå med tanken på å skrive ned ting etter hvert som det blir klart for meg... Noe er rokket ved nå, og det er skrekkelig spennende - for jeg vet ikke hvor det ender, eller hvor jeg havner..

Og det er også spennende når jeg får tilbakemeldinger fra andre, som stiller spørsmål og som får meg til å undre og reflektere grundig over dette "fenomenet"...
Det er også spennende å lese at èn ser farger på mennesker (er det auraen,  mon tro? ) og andre får opp samme bildet igjen og igjen...
Hvis det er noen som "ser noe av det som jeg ser" når det gjelder farger på tall og bokstaver, så hadde jeg blitt veldig glad for å bli kontaktet... Og når det er sagt, så blir jeg veldig glad for alle innspill, for dette er så fascinerende... og uforklarlig...

Jeg ser farger...

Hverdag. Jeg har aldri likt det ordet. Jeg vet ikke hvorfor,  men det ordet er av en eller annen grunn, grått... Hva jeg mener med det? Jeg mener ikke at hverdagen på noen som helst måte er grå, men ordet "hverdag" er grått - inni hodet mitt. Jeg skal forklare - selv om det ikke er lett å forklare...

Allerede fra jeg var liten, så jeg en klar farge på bokstaver og tall. De bare dukket opp i hodet mitt, hver gang et tall ble nevnt. (ikke store tall, for de blandes ut med de andre fargene)
Altså,- hver bokstav og hvert tall har sin farge. Jeg trodde alle så det samme som meg, men nei... Ingen så det jeg så...
Jeg husker min far testet meg - gang på gang - for å se hvilken farge jeg kom opp med nå.. Men hver gang kom jeg opp med den samme fargen på det samme tallet eller bokstaven han presenterte for  meg. Det var jo ingen test for meg - jeg så jo fargen klart foran meg....
For eksemepel, så er bokstaven A - rød i mitt hode.  Tallet 1 er hvit i mitt hode... Jeg har aldri skjønt hvorfor... Hva er meningen med dette?
Men uansett,- fargene har vært konstante.

Etter at jeg ble voksen begynte jeg plutselig "å se farger på ord" også. (ikke på alle ord) Og det er her ordet "hverdag" kommer inn. Det ordet er grått. Ordet "hjem" for eksempel, viser seg som grønt...
Dette er egentlig ganske fascinerende - og jeg har en sterk følelse av dette  har en dypere mening.
Jeg har vel aldri tatt meg tiden til å gå "dypere" inn i det - men kanskje jeg burde se etter et  mønster? En sammenheng?... Jeg vet ikke om det er andre som ser farger på bokstaver, tall og ord... Det hadde vært spennende å høre om... Men uansett,- jeg vil prøve å finne ut mer om dette...

NB...Til gårsdagens innlegg: Hvis noen lurte, så er maleteknikken som mannen i huset har benyttet seg mye av; airbrushing!

Hva kalles denne maleteknikken?

I vårt hus så kjeder vi oss aldri. Her bor to kreative sjeler som liker å skape og være i bevegelse. Det er stadig ting å ta seg til, stadig nye prosjekter. Kvinnen i huset - altså meg - er som dere sikkert har skjønt,- lidenskapelig opptatt av å skrive. Men også det å forme i leire, lage ting av naturmateraler, tegne litt og pusse opp gamle møbler og dandere... er toppers!

Mannen i huset - er en meget handyman, som digger musikk og å spille gitar. Han er suveren til å snekre, pusse opp og fikse. Han er superflink til å tegne og til å tatovere, og her om dagen fant jeg ham i garasjen fullt opptatt med å lage denne tegningen... Det var ganske så fascinerende å se hvordan han fikk motivet til "bare å komme ut av bildet"...

Er det noen av dere som ser/skjønner hvilken teknikk han har brukt? Svaret kommer i morgen, men det hadde vært morsomt om noen av dere vet...

Og ja... vi passer sammen som hånd i hanske! :-)