Hvordan lever du?

   

   Av og til tenker jeg at livet - veien man går - er som å bevege seg i blinde, uten at man er blind. Er man blind, så bruker man andre sanser enn synet for å komme seg fram dit man skal; hørsel, blindestokk, lukter, og hva vet vel jeg... Men sansene til den blinde tror jeg er ekstra skjerpet, og de brukes!

  Men når man er seende, så går man bare på - uten så mye ekstra tanke på sansene man har. Ok, vi ser til venstre og høyre, vi hører sikkert når noen tuter, vi ser det er rødt lys, vi kjenner det lukter ild... Men ikke alltid så mye mer enn det - vi har ikke tid. 

   Vi gjør det vi vil, vi spiser det vi vil, vi drikker det vil vil ...

   Veien - livet - er fullt av huller i bakken, snubletråder, bratte bakker, sprekker i veien og store vannpytter... Stort sett så ser vi dem, vi hopper over, går rundt, finner en annen vei... Men hva med alt vi ikke ser... alle de eventuelle sykdommene, smertene, sorgene – men også alle gledene som ligger der og lurer foran oss… 

   

   Det er fantastisk godt at vi ikke vet- men allikevel så tar jeg meg i å tenke igjen og igjen; så heldig jeg er som ikke har den eller den sykdommen …

   Alle får vi vårt, ingen slipper helt unna. Noen snubler over sykdom igjennom hele livet, mens andre får det kanskje bare på slutten av livet. Noen få seiler igjennom uten annet enn små skrammer. Hvorfor, kan man tenke?   

  Jo, jeg har touchet innom sykdom, jeg også. Som kunne fått alvorlig utfall. Det gikk bra den gangen. Men ingen vet hva som lurer bak neste sving …

   Man kan si at det går ikke an å forhindre alvorlig sykdom. Til det vil jeg si bade ja og nei. Noe kan man gjøre noe med, noe ikke…

   Jeg har lært så mye av min far som har jobbet som naturmedisiner og akupunktør i 30 år. Maten vi spiser og stresset vi påfører oss – gjør noe med oss… Vi kan forhindre mange alvorlige sykdommer om vi tenker over hvordan vi lever, men det virker ikke som folk i vårt samfunn tror på det … For har vi i det hele tatt tid til å tenke over slikte ting i vår stressende kultur?

  Tenk over hvordan du lever? Har du vondter? Er du stresset? Stopp opp litt, lytt til deg selv… Bruk sansene dine også når det gjelder deg selv … For du vil vel leve et godt liv?

Døden...

   Døden. Et ord som fortsatt er det mest skremmende som kan snakkes om for mange. Men vi kommer nærmere og nærmere døden jo eldre vi blir. Ingen unnslipper. Vi er her på jorden på lånt tid... så det gjelder å gjøre det beste ut av det mens man har tiden på sin side...
  
   Jeg husker så inderlig godt den første gangen jeg hørte om at et ungt menneske som jeg kjente, var død... Jeg var 15 år, og en klassekamerat hadde akkurat fått mopedlappen.
   Det ble hans skjebne. Han døde der og da - i trafikkulykken. Jeg husker det så inderlig godt... Livet stoppet plutselig opp i noen dager, alt gikk i sakte kino. I mitt unge, naive sinn, døde ikke unge mennesker. Det gikk ikke an, innbilte jeg meg...
   Men jeg husker noe annet like godt. Kanskje enda bedre, egentlig... Jeg tenkte umiddelbart på bestekameraten til denne gutten. Disse to hang nemlig sammen som erteris til en hver tid. De bodde ikke mange meterne fra meg, noen av dem.
   Og hver dag gikk eller syklet de sammen. Aldri kom de en og en  til skolen. Alltid, alltid var de to! Jeg tror knapt jeg hadde sett dem en og en - de var liksom "ett"...

   Og plutselig var det bare èn av dem igjen. Og det skar i hjertet mitt da jeg så ham, for han så så inderlig alene ut. Hver eneste gang jeg så ham, så han så trist ut. Kanskje jeg bare innbilte meg det, men det var slik jeg følte det... Halve ham manglet, liksom.
   Også hver gang jeg har sett denne gutten, som etterhvert ble en mann, tenkte jeg på den dyrebare kameraten hans som ble brått revet bort. Den dagen ble også halve ham borte...
  
   Sist gang jeg pratet med ham, var på en kafè. Da smilte han til meg og ville kjøpe en av mine bøker, for han var nettopp blitt bestefar, sa han. Han strålte der han satt, og jeg signerte bok til ham. (husker ikke hvorfor jeg hadde bøker med meg)
  
   Og i dag nådde den grusomme beskjeden mine ører. I dag døde han også. Jeg visste at han var syk, men ikke  noe mer. Og nå har også han forlatt denne jorden. Fortsatt så alt for tidlig, tenker jeg...

   Men jeg tenkte umiddelbart at nå står den aller beste vennen din og venter på deg med utstrakte armer, sammen med mange andre nære og kjære... Den kjære bestevennen som aldri fikk oppleve stort av livet, som aldri rakk å bli noens kjæreste, mann, far eller bestefar.
   Mens han som døde i dag, rakk alt dette. Men hvem var mest lykkelig så lenge han hadde tiden? Det vet ingen...
  
   Det er ikke lengden på livet som er det viktige, men hva man fyller livet med, tenker jeg...
   Bare den som har levd-  kan si noe om egeverdien på sitt liv....
  

Livet kan være så skjørt...

Mikkel fra Larvik...

 

 

   På min arbeidsplass er det mange skjebner. Her er en av dem...
Livet er uforutsigbart, så grip dagen!...

Solskinn

"De fleste av livets skygger skyldes at vi selv står i veien for vårt eget solskinn," sa en klok sjel. Det er så sant, så sant, tenker jeg...

Vi er ofte så overskygget av egne dystre tanker, er misfornøyde med så mye ved oss selv, at vi ser ikke solen foran oss.

De siste ukene har lært meg så utrolig mye... om livet, om hvor vakker overgangen til døden kan være - ut i fra hva vi levende kan observere og ta inn over oss, vel og merke... Om menneskene rundt, om nære relasjoner, om familie, om sykehuspersonale, om primærbehov, om det som virkelig er viktig her i livet.

  

Noe av det som blir stående som et aha for meg - er at når et menneske er i ferd med å forlate dette livet, så blir plutselig tankene til de pårørende og også til den døende som en sil... Alt unødvendig, alle bagateller, alle ubetydelige problemer... blir liggende igjen i silen, og det som virkelig betyr noe faller ned i den vakre skålen...

Og blir satt ord på.

 

Det eneste som betyr noe er man har fred og ro og kjærlighet... At gode ting blir snakket om og formidlet... At vonde ting blir begravd, og aller helst aldri mer tatt frem. (sånn er det dessverre ikke alltid)

Fyller man hjertet med godhet, gir det en helbredende effekt til hele kroppen. Og godhet og smil smitter også til omgivelsene. Det er vel den eneste form for smitte - man tar gladelig i mot.

Ikke stå i skyggen - nyt solen!

 

 

Siste hilsen

   Vi våknet til solstråler inn vinduet. Selvfølgelig skulle det være sol denne dagen. Jeg var aldri i tvil.
Sortkledde kjørte vi ned til krematoriet. Men et lite tovet hjerte lyste på brystet mitt. Mormor likte fargen rød, og det andre tovede hjertet jeg hadde laget, hadde hun jo på brystet helt til siste åndedrag...
  
Programmet vi fikk utdelt da vi stille gikk inn i kapellet, bar bildet ovenfor... Så nært, så personlig, og så inderlig godt...
  Mens man ventet på at seremonien skulle starte, ble det spilt nydelige melodier fra pianoet... Engler i snøen, Adjø, Idas sommervise...
 Den hvite, vakre kisten var fylt med røde og hvite roser fra barn og svigerbarn. Foran lå nydelige hjerter fylt med røde roser fra barnebarn og oldebarn. Samt flere andre blomster rundt om... Alt var ubeskrivelig vakkert...
  Og da min tre år eldre tante satte i gang å synge - sammen med en venninne - ja, da var det vanskelig å beholde fatningen, og tårene borte. Hun sang med sin klokkeklare røst så det runget i kapellet. Det var så nydelig, og så sterkt... Det å klare og gjøre det i sin mors begravelse, var virkelig beundringsverdig...
   Nydelige minneord ble sagt av presten, og da han sa at han ga ordet til det eldste barnebarnet, hamret hjertet mitt som aldri før... Jeg dro pusten dypt, grep briller og manus og entret podiet. Jeg skulle klare det - for mormors skyld.

   Da jeg tittet ut over forsamlingen ble jeg temmelig forskrekket over å se hvor mange mennesker som hadde kommet. Det var ikke få... Men jeg dvelte ikke mer ved det.
  Jeg satt i gang med å formidle mine ord til henne... "Livet består av uendelig mange øyeblikk. Og noen øyeblikk blir stående som udødelige, de blir ikke glemt. Jeg vil gjerne nå få dele noen av de flotteste øyeblikkene jeg opplevde med deg på slutten av ditt liv...."
 
Jeg var redd stemmen skulle briste, men jeg klarte meg. Jeg fikk til det jeg hadde håpet på, jeg fikk sagt det jeg hadde på  hjertet.
Da jeg var ferdig satte jeg meg stille ned igjen, sang med på en felles sang - og nøt den neste flotte solosangen til min tante...
  Så kom prekenen, jordpåkastelsen, opplesning av blomsterkransene... og så ble kisten båret ut i solen av seks barnebarn. Og kisten ble kjørt avgårde...

   Det hadde vært en aldeles vakker ramme rundt min mormors bortgang. En gammel og helt fremmed mann for meg, kom bort til meg, tok meg i hånden og sa: "Jeg har vært i mange begravelser, men denne var den flotteste begravelsen jeg har vært i." Kona hans sto ved siden av og sa: "Og jeg er helt enig med ham!"
 
   Det ble en veldig nær, personlig og vakker bisettelse. Og når det blir personlig, så kan det ikke bli annet enn flott og vakkert. Men alle ordene og tilbakemeldingene etterpå fra folk, gjorde godt. For alle.
  
Jeg tror mormor var rørt og stolt og fornøyd, der hun befant seg...
 

Tankene før morgendagen

   Jeg sitter mye i paviljongen om dagen. Tankene vandrer. Det er regn, det er vind, det er sol, det er varmt. Det er vær. Livet er...
   Jeg har skrevet utrolig mange forskjellige oppdrag for folk de siste 10 årene. Når  jeg ser bort i fra alle sangene til alle mulige anledninger, har jeg også skrevet mange forskjellige taler.
  Alle talene har vært til lystbetonte og glade anledninger, - konfirmasjoner, jubileum, bryllup, fødselsdager... Men èn gang, kun èn gang... har jeg skrevet noe som var hjerteskjærende vondt... Ord til en minnestund, der et ungt menneske tok livet av seg på en grusom  måte. Jeg gråt meg gjennom hele teksten, men jeg klarte å skrive ned ord som passet oppdragsgiver. Men fytti, det var tøft. Men det var kanskje ennå tøffere for hun som skulle framføre teksten... Formidle den høyt for hele familien som var samlet. Og for den avdøde selv...
 
  Jeg er et skrivende menneske som liker å formidle ordene mine - stille, ned på papiret eller aller helst på tastaturet. Å framføre tekstene mine muntlig er noe helt annet.
  I  morgen skal jeg gjøre noe jeg aldri har gjort før, og det blir nok noe av det tøffeste jeg har gjort... Jeg skal formidle mine ord, til min kjære mormor, i bisettelsen... Jeg skjelver ved tanken og magen lever sitt eget liv her... Ikke for at jeg gruer meg for å lese noe som jeg har skrevet høyt. Det har jeg gjort mange ganger. Men jeg har aldri formidlet noe om noen som er meg nær, i en så trist, vakker, vemodig... situasjon.
  
Jeg håper av hele mitt hjerte at jeg klarer det, uten at tårene tar fullstendig overhånd...
   Jeg håper av hele mitt hjerte at det blir en vakker seremoni. Min tante, som bare er tre år eldre enn meg - er solisten i bisettelsen til sin egen mor, min mormor... Fantastisk!
Hvis hun klarer å synge i sin mors bisettelse, skal jeg klare å lese mine ord for min mormor...

   Det kommer til å bli en veldig nær, varm og personlig bisettelse. Det er viktig å huske på at det triste og vemodige, også kan være vakkert. Det skal bli en vakker dag.

Sjelen har dratt videre

Med hver vår røde rose i hendene gikk fem kvinner stille inn i rommet. Tre døtre og to barnebarn. Vi ville ta en siste avskjed, et siste blikk, et siste klapp, si en siste bønn i rommet.

Jeg har aldri sett et dødt menneske før, men jeg vet jo at man ser forskjellig ut når døden inntreffer. Det kommer vel an på hvordan døden inntreffer, har jeg tenkt.

Jeg var allikevel ikke forberedt på synet. Det var så uvirkelig...

Men det som slo meg brått som et fredfullt vindpust, var at det var ikke et menneske som lå der. Det var ikke mormor som lå der lenger... Sjelen hennes hadde forlatt kroppen. Det var så tydelig å se.

 

En tom, kald dukke lå under et blått teppe. Oppå teppet lå hjertet jeg hadde laget til henne for noen dager siden. Hjertet som jeg hadde festet rundt en bukett blomster, jeg hadde plukket fra hagen.

Siden lå det røde, tovede hjertet over hennes eget hjerte helt til det siste... Ufattelig sterkt...

Vi la rosene på brystet hennes og hvisket gode ord mot henne mens tårer rant stille.

Hun var så glad i blomster, og i farger, mormor...

 

En forvandling hadde skjedd i løpet av natten. Ventetiden var over. Puppeforvandlingen var over. Stadiet her på jord er over, hun har fløyet videre.

Jeg lukker øynene.

Jeg hører fremdeles den klingende latteren din og ser for meg smilehullene dine...

 

Jeg har mine tvil om jeg klarer å lese opp mine tanker og ord i bisettelsen - eller om jeg skal gi fra meg teksten min til presten.

Det kan bli for sterkt for meg... Det viktigste er vel at ordene og tankene mine blir formidlet. Tenker jeg.

 

Et hjerte har sluttet å slå

   Hun fikk deilig berøringsmassasje og ble smurt inn med fuktighet. Vi så hun syntes det var deilig, selv om hun ikke kunne si noe mer. Hun tok i  mot og nøt.
   Et piano ble trukket inn i rommet. Værelset ble fylt med sang og musikk. Tonene nådde inn til henne med alle sanser. Hun trengte ikke annet enn hørselen for å ta inn det som ble gitt henne.
Hørselen har hele tiden vært der. Det er det siste som forsvinner, sies det...
   Hun lyttet til stemmene våre, tonefallet, musikken, berøringen...
   Da døtrene klemte henne i går kveld, rant en tåre nedover kinnet. Kjærlighetens tåre.
Det  hadde vært en vakker dag - midt oppi all ventingen.

  I dag tidlig kom telefonen. Det er ikke lenger noe mer for henne å høre på denne jord, ikke noe mer å føle, ikke noe mer å tenke på... Nå har hun fått kommet over på den andre siden. Til de som venter henne der... Jeg liker å tenke på det sånn.
 Jeg skal ned å ta farvel med henne nå, for siste gang. Dette er en meget sterk og emosjonell dag, kjenner jeg. Dette er trist og vakkert og vondt og... naturens gang...
   Et mammahjerte, et mormorhjerte og et oldermorhjerte har sluttet å slå.
Et varmt hjerte har fått hvile - etter 91 friske år...

Ventetiden

De unge hendene griper etter den gamles hånd. Smeiker, stryker og holder fast. Den gamle tar i mot, liker å bli holdt i. Det er trygt å bli holdt i, tatt på, kost med, "dullet med". Det merkes. "Å bli dullet med" var hennes egne ord - for dager tilbake.

 

Det er trist, det er vondt, det er vakkert...

De nære og kjære er rundt henne - dag som natt, nå. Hjertet som slår, pusten går. Hun åpner øynene innimellom, av og til kommer et ord eller to... Hun får med seg det som skjer, det som blir sagt rundt henne.

Hjertet og pulsen er god - hjertet har slått lenger enn alle andre hjerter jeg har kjent...

Et hjerte, et sinn og en sjel skal snart få hvile.

 

Vi er inne i ventefasen  nå. Ventetid. Det ordet har jeg aldri likt. Det å gå å vente på et svar, det er det som forbindes med ventetiden... En tid som stort sett ikke er forbundet med gode følelser. Ofte blandede følelser, men kanskje like ofte følelser forbundet med nerver, angst, søvnløshet, redsel... nettopp fordi man er redd for at svaret man venter på skal være negativt...

Det å vente på et eksamenssvar, svaret på en blodprøve, en celleprøve, har man bestått/ikke bestått på førerprøven... er meget nervepirrende, og tar fra en alt annet fokus.

 

Men nå er det en litt annen ventetid vi er inne i... Det er ikke et spørsmål om hun kommer til å leve videre eller ikke. Nei, livet her på jord er slutt. Ventetiden går ut på - for oss alle; Når er det slutt? Når tar hun sitt siste åndedrag? Når får hun endelig hvile?

 

Det kan være timer, det kan være dager, - men kan det fremdeles være uker?

 

Oldebarnet har måttet reise tilbake til sitt bosted og jobb. Så bildet er unikt...

Det er sterkt å se når et oldebarn - det eldste oldebarnet - griper fast i oldemors hender.

For aller siste gang...

 

Liv og død 2

   Jeg er opptatt av døden for tiden. Naturlig nok. Når et nært familiemedlem er klar for å ta farvel for å gå videre, så er det masse følelser og tanker som er i sving.
Jeg tror ikke døden er noe stoppested. Langt i fra. Jeg tror livet fortsetter og fortsetter. Hva som venter på den andre siden vet vi ikke før vi er der...
   Ja, jeg er opptatt av døden for tiden, men jeg er kanskje ennå mer opptatt av livet. Å leve mens man har det. Hva er det som er viktig, og hva er veldig lite viktig... Det er alt for mange som er opptatt med alt for uvesentlige ting...

   I alle familier er det kjærlighet, omsorg... og intriger. Sånn er det bare. "Noe er det overalt," sies det. Man kan spørre seg hvorfor.. Men når døden nærmer seg for et familiemedlem, samles familien og tanker og følelser kommer til overflaten.
  
Jeg har aldri vært nær et dødende mennesker før. Jeg har aldri tidligere opplevd et menneske skrumpe inn fra dag til dag... Jeg har aldri sett et menneske forvandles til en pustende dukke men med en klar og tenkende hjerne helt inn til det siste. Men det er nettopp dette jeg opplever nå om dagen.
   Det er tårer, det er glede, det er samtaler, det er tid for ettertanke. Det handler om livet - og det handler om døden.

Karen Blixen sa: "Livet og døden er to avlåste skrin, og det ene inneholder nøkkelen til det andre."
Ja, jeg er så enig med Blixen! Og som Euripides uttalte i sin tid: "Hvem vet om ikke livet er døden og døden livet?" Ja, det vet jo vi som lever på denne jord intet om. Men tenk om det faktisk døden som er selve livet?

Vi vet ingenting. Vi vet bare at det eneste som er sikkert, er at blir født, så kommer vi til å dø. Å hva som skjer etterpå får vi alle en gang vite...

"Jeg kjenner kjærligheten i hjertet mitt," hvisket hun. Tårene sto i øynene mine, og jeg skjønte at sanser, tanker og følelser var klare. Det er noe av det vakreste jeg har hørt...
Hun kjente kjærligheten i hjertet sitt. Og sa det. Tre generasjoner var i rommet. Den eldste er klar til å gå videre. Det er kun ventetiden igjen for henne. Og hvorfor hun må vente, vet vi heller ingenting om. Alt hun kom til jorden for å gjøre, er nå gjort. Det er helt klart på tide å gå videre...
Det blir trist, men på en måte vakkert også. Det er livet...

Berøring kan utløse et skred...

 

... Den gamle lå der. Om hun er mett av dage, vet bare hun selv. Ånden virket villig, men kjødet er svakt nå, veldig svakt...

De næreste sto rundt henne, ga henne gode ord med myke stemmer. Øynene hennes var innsunkne men hjernen fulgte med.

Hun ble klappet på kinnene, strøket over håret. Hun ble kysset og klemt på. Hun tok i mot, kunne ikke annet - for kroppen lystret ikke. Men hun kjente berøringen, nærheten - og hørte stemmene og ordene - og hun observerte godt menneskene hun hadde rundt seg.

 

For hvert klapp og kyss og berøring, ble øynene hennes videre og videre. Hun blunket ikke, kunne nok ikke tillate seg det.

 

Hvor lenge siden - hvor mange år siden - var det sist noen strøk henne over håret, kysset henne på kinnet og ga henne kjærlige ord...

 

Hun lukket øynene igjen. Er du sliten? spurte noen. Hun nikket svakt. Hun var kanskje ikke mer sliten enn for et par timer siden, men hun var blitt berørt av all berøringen, tonefallet, ømheten... Det sitret et sted i kroppen hennes - noe som hadde ligget i dvale ble vekket.

 

Ingen hadde vært henne så nær på lenge, lenge, lenge... Kanskje hadde hun ikke tillatt det, kanskje hadde det bare blitt sånn... Men nå kunne hun ikke annet enn å ta i mot det som kom..

 

All ensomheten hennes var brått blitt forvandlet til et kaos av berøring og nærhet.

Tårene var veldig nær ved å bli utløst denne gangen - men hun lukket øynene, tvang tårene tilbake.

Hun ville være alene litt med tankene.

"Jeg tenker mye," hadde hun hvisket tidligere. "Det har jeg alltid gjort."

Å leve eller ikke

(sakset fra FB)

   Livet. En underlig gave. Livet fylles med følelser, tanker og handlinger fra den dagen du blir født, til den dagen du lukker øynene for siste gang. Hvor det bærer videre etterpå, vet vi intet om. Selv om jeg er av den oppfatning at vi aldri dør. Vi går bare over i en annen dimensjon. Men nok om det...
   Livet er komplisert og ikke for amatører, er noe som ofte blir sagt. Det er mye sant i det. Men vi har valg, muligheter... Eller har vi alltid det?
   
   Hun hadde dyp kjærlighetssorg og kjente et stort gap i sinnet sitt. Kjolen var kjøpt inn, den var sid, hvit og flortynn. Det var den hun skulle ha på når hun sto på toppen av svaberget. Hun hadde sett seansen for sitt indre, igjen og igjen. Kjolen skulle flagre rundt henne som blafrende vinger når hun kastet seg utfor. Det mørke, salte havet ville ta henne i mot, hun ville drukne seg i den våte favnen. Det var ingen annen løsning, det var sånn det måtte ende, tenkte hun.
 
   Livet var kaotisk, rusfylt og angsten tok ham. Abstinensene spiste biter av ham. Han la igjen en lapp på bordet, en eller annen ville finne den. En krøllete lapp hvor det sto: "Jeg hadde lyst til å prøve noe annet".

   Han slet med følelsene etter å ha vært i Libanon. Det hjalp ham ikke at det ble kalt et navn, et Libanonsyndrom av noe slag. All krig og død gjorde sitt til at følelsene rev og slet i ham. Han kjente ikke seg selv igjen, og klarte heller ikke å finne tilbake til ham. Han forsvant ut i skogen, folk lette, fant ham og reddet ham. Han forsvant igjen, ble funnet og reddet. Igjen forsvant han.

   Jenta på svaberget hadde sett seansen foran seg så tydelig så mange ganger, hun kjente vinden som strøk henne når hun hoppet. Hun kjente vannet som tok i mot henne med åpne armer når hun traff det. Men noe hindret henne fra å ta på seg den kjolen og dra ut til stranden og gå opp på svaberget. Noe - og hva var det noe?

  Gutten som slet med sine rusproblemer, prøvde noe nytt. Noe helt nytt som han skrev på lappen, han endte sitt liv. Hvorfor var det intet som stoppet ham?

   Mannen som hadde vært i Libanon, hadde ropt "ulv" mange ganger. Ikke bevisst, det var bare hans rop om hjelp - igjen og igjen. Han ble reddet hver gang, men omgivelsene tenkte sitt... Siste gang, da han ikke ropte, var det ingen som kom. Hjertet sviktet bare til slutt. Hadde  han "sendt det ut" så mange ganger, at han ikke orket livet mer? Til slutt fikk han det som han ville?


Vi har valg, muligheter... Når livet blir for vanskelig å leve, klare noen å søke hjelp, noen lytter til sin indre stemme, noen skjønner at det er lys bak alt mørket. Noen tror på Gud, har sin religion og livssyn. Men noen tror ikke på noen ting - lenger - ikke på Gud eller livet, ikke på mennesker eller seg selv. Når man ikke lenger har troen på seg selv... da er det farlig, tenker jeg.

Jeg liker utsagnet til Ferdinand Finne: "Jeg tror at man tiltrekker de muligheter man selv legger grobunn for."  Men jeg vet også at man aldri helt kan forstå et annet mennske - for hver og en må leve sitt liv - med alle dets utfordringer... Noen velger å reise seg opp, eller ta en helt annen vei enn tidligere. Noen gjør det ikke.
 
  
  

Forvarselet...

Det er mange som tror at det finnes et liv etter døden. Men de fleste tror kanskje kun på et liv før døden. Det er nå vi lever, det kan vi enes om. Det er viktig å leve mens man har det. Jeg har nok av eksempler på det.

Men jeg tror at det finnes mye der ute. Det er mye mellom himmel og jord, og jeg tror ikke at vi noensinne dør. Hva som skjer i ettertid, vet vi jo intet om, men jeg har en sterk overbevisning om vi fortsetter å leve. På et eller annet vis, i en helt annet dimensjon.
Har du sansene med deg, så er det mye å legge merke til, men det er ikke alltid det er lett å skjønne tegnene, bildene eller inntrykkene man får.

Har dere lyst til å lese om en opplevelse en bekjent av meg opplevde, så har jeg skrevet den ned. Har noen av dere noen formeninger om hva som kan ha skjedd, og hvorfor - så kom gjerne med andre innspill inn de jeg hadde.
Historien kan leses HER