Levende farger

Havets cardinal, kalles den - den dyrebare hummeren. Følsom som jeg er, så får jeg helt vondt langt inn i margen, når jeg ser disse brune, flotte skapningene ligge å vri seg i baljen, med strikk rundt klørne, og i påvente av å bli kokt... Huff og huff... men nei, jeg er jo ingen vegetarianer,- men dog... å se noe som er levende og som straks skal bli min mat... det føles ikke helt greit... hmm...

Men øyeblikket etter de har blitt puttet ned i det kokende, salte vannet, ebber livet deres ut... eller kanskje det ikke gjør det? Kanskje de bare forandrer form... Kanskje de blir til noe annet - slik som jeg tror at vi mennesker gjør... Nå fantaserer jeg vilt her...

Men.. vi kan vel alle være enige om at fargen endrer seg kort tid etter at de har blitt puttet oppi det kokende vannet. Fra å være levende og mørkbrune, så slukker deres liv, men fargen på deres utseende forvandles til nydelig rødt...

Når det gjelder krabbene, så "følte jeg det samme for dem"... Stakkars, de lå der i hauger, med ødelagte sener i klørne, slik at de ikke kunne angripe hverandre eller mannen som hadde fanget dem... Og de fikk raskt samme sjebne som hummerne...

Fra å inneha èn brunfarge mens de krabbet rundt... så fikk de raskt en klarere brunfarge etter å ha blitt kokt...

Men når først delikatessene kom på bordet i alle sine flotte farger, så må jeg innrømme at jeg tenkte ikke en tanke på at jeg timer i forveien hadde syntes riktig synd på det jeg nå satt og spiste...

Alle storkoste seg, og alle hummerne og de fleste krabbene forsvant ned i menneskemagene sammen med kald, god hvitvin...

Og hvis det er noen som lurer på hva slags farge søndagen har (inni mitt hode), så er den...brun...omtrent som en...levende hummer...