Totalt antall sidevisninger

søndag 23. november 2014

Julenovellen min i Magic Magasin

   I det siste nummeret av Magic Magasin har jeg skrevet julenovellen; "Smykket". ( i tillegg til et par hverdagsmirakler)
   Denne novellen var morsom å skrive, fordi begynnelsen er helt, fullstendig sann! Jeg fikk nemlig et smykke av en kollega - sånn helt uten videre. Sånn midt på parkeringsplassen!! 
Og hun fortalte meg - som jeg også skriver i novellen - at hun ikke ville ha det smykket i hus mer, fordi hun hadde fått det av sin eksmann. I det jeg satte meg inn i bilen (i virkeligheten) - så fant jeg raskt ut at dette blir det en novelle av!
  Og det ble det! - Men fra jeg satt meg inn i bilen ( i historien) - så er alt renspikka fantasi. Bare så det er sagt! ;-)

tirsdag 18. november 2014

Min novelle i Danmark

    Min første novelle på trykk i utlandet! Det er stas! Det er ikke noe annet å si! Novellen er å finne i danske Hjemmet denne uke, og den er hentet fra novellesamlingen min "Kjærlighet, løgner og ølglass." Tittelen heter "Evig din" på  norsk - men på dansk ble det "For evig min"... Snodig...
    Veldig moro å lese sin egen tekst på dansk. Underlig - men en utrolig morsom opplevelse og erfaring.
Foreløpig har jeg bare fått novellen overført på en pdf fil - og det fungerte jo utmerket, det. Men redaksjonen i Danmark lovet å sende meg bladet. Så da finner jeg det vel i posten en av dagene.
  For de av dere som lurer, så er IKKE dette noen kjærlighetsnovelle - men en "uhyggelig krimi" som bladet skriver...
   Så kjære danske venner.., nå har dere muligheten til å lese en tekst av meg på dansk!

   Ellers sendte jeg inn et bidrag til Årets krim 2015, her om dagen. Det er tredje gangen jeg bidrar. Jeg ble slått på målstreken til å få finaleplass - og bokplass - både i 2013 og i 2014... og hva som skjer denne gangen, er jo ikke godt å vite. Men jeg gjorde mitt beste, og bidro.

lørdag 8. november 2014

Novelleveien min

... Jeg har skrevet ganske så mange noveller opp igjennom årene, men du verden, for en hard vei det har vært å gå. Jeg husker så inderlig godt da jeg satt i et hus på nittitallet - og ikke hadde det spesielt bra -mns jeg prøvde å drømme meg bort ved å skrive noveller. Resultatet ble dårlige noveller, med kjipt innhold, mange klisjeer og logiske brister... Det var ingen kjærlighetsnoveller, for å si det sånn...
 
    Den gangen sendte jeg riktig nok novellen på mail, men jeg måtte vente i det vide og det breie, før jeg fikk svar fra de forskjellige ukebladene... i posten! Og hver gang, hver bidige gang, var svaret nei. Jeg husker jeg ble bunnfortvilet hver gang, og jeg var nedtrykt i opp til flere dager... Men jeg ga meg ikke... og jeg husker at jeg undret meg... Hvorfor gir jeg ikke opp? Hvorfor finner jeg ikke på noe annet? Hvorfor gjør jeg det så vanskelig for meg selv?... Men det var noe inni meg - noe dypt inni meg, som drev meg videre. Og da måtte det jo bety at jeg kunne komme til å klare det en dag...
   Så gjorde jeg noe som endret på alt. Jeg skrev om noe jeg  hadde opplevd, jeg skrev om noe jeg virkelig kunne noe om. Jeg skrev om noe jeg trodde på! Og DA begynte snøballen å rulle.
   I 2002 fikk jeg min første novelle på trykk. Og jeg husker ennå hvordan jeg hoppet og danset av glede. Jeg hadde vunnet min Lottogevinst - og den var jobbet for i mange år! Siden gikk det slag i slag - ikke mange på trykk i året, men etter hvert ble det flere og flere.

   Aldri hadde noen hjulpet meg med å skrive, og aldri leste noen igjennom det jeg hadde skrevet før jeg sendte det inn. Det vil si; jeg visste altså aldri hva jeg gjorde feil. Det hjalp lite å få tilbakemeldinger som "Denne novellen passer ikke for oss", eller:"Denne novellen er forsåvidt godt skrevet, men vi må takke nei til den". Kunne de ikke skrevet hvor jeg kunne forbedre meg? Hva ønsket de? Men nei, jeg  måtte famle meg fram selv.
   Jeg leste noveller på spreng, og skjønte etterhvert hva som var gode noveller og hva som ikke var så bra. Jeg lærte meg mye om oppbygging, handling og avslutninger. Men ennå var det mye å lære...
   Etter hvert lærte jeg også at selv om et ukeblad sier nei, så betyr det ikke nødvendigvis at den er dårlig, eller at ingen ville ha den. Jeg har opplevd at et ukeblad alltid sier nei til mine noveller (de kjøpte riktignok mine to første, men aldris siden) - og et annet ukeblad sier alltid ja til de samme novellene. Det sier nok noe om flere ting, men blant annet noe om at bladene ønsker forskjellige temaer, forskjellig "stemmer",- og så er det også noe annet viktig; kjemien mellom forfatter og fictionsansvarlig. Det er i hvert fall min erfaring. Noen som har lignende erfaringer?
   Men da jeg fikk noen timer gjennom forlaget - med en skrivekonsulent i 2012, så jeg ettertid at jeg lærte utrolig mye av  ham, selv om det var tøffe timer mens det sto på. For da ble mine "ferdigskrevne" noveller revet i fillebiter av mannen... for så å bli satt sammen bit for bit igjen. Jeg skjønte det ikke helt da, ikke før jeg begynte å skrive nye noveller... og jeg "hørte" stemmen til konsulenten i ørene mine... Klisje! Utbroder mer! Feil ord! osv... - at jeg oppdaget hvor mye jeg hadde lært!

   Denne ukenn som nå er på hell - har jeg skrevet novellen "Søker høy og mørk" som befinner seg i bladet ALLERS.

  God helg!
   

mandag 13. oktober 2014

Ja, jeg skriver!

   Dagene går, ukene går...Tiden går. Det kan se ut som jeg gjør alt annet enn å skrive. Jeg knipser mye bilder, er litt hekta på Instagram for tiden. Må innrømme det. Masse flotte bilder der, moro å legge ut, moro å få følgere og moro å følge andre inspirerende folk...
   Jeg hekler, jeg jobber, jeg handler, jeg... Ja, jeg gjør masse greier hele tiden - men jaaa, jeg skriver også!
    I forrige og denne uka kan min novelle "Det handler om å leve" leses i bladet Familien. Veldig moro å få novellene på trykk. Og denne novellen prøvde jeg å være litt "dyp i"... Det passer dårlig hos de fleste blader, men Familien ville heldigvis ha den.

   Jeg skal også straks i gang med å bearbeide bokmanuset mitt som jeg har fått antatt. Gleder meg stort til denne prosessen. Det blir også veldig moro å se illustrasjonene fra illustratøren. Hvem nå det blir... Illustrasjonene er viktige!...

    Ellers fikk jeg en utrolig gledelig og hyggelig og overraskende mail i dag. Jeg fikk et spørsmål. Et spørsmål om jeg ville være en av noen få novellister i et kjent norsk ukeblad. Jeg ble tilbudt en gjenbruksavtale - dvs. at novellene som blir antatt kan bli solgt til Danmark og Sverige - uten at jeg får noe ekstra for det - men da er jeg inne i varmen, og de ønsker å ta inn mine noveller. (det er vanskelig å få antatt noveller i ukeblader nå - mange som slåss om beinet)
Så dette var utrolig gledelig! YES!

   Fortsettelse følger... ;-)

søndag 7. september 2014

Frode Eie Larsens siste boklansering

(Bildet er sakset fra siden til LIV forlag)

 Det er alltid spennende å overvære en boklansering. En annens boklansering.  Da kan jeg lene meg tilbake, nyte min kaffe (når jeg kjører bil, så kan jeg jo ikke nyte et glass vin. Undrer meg alltid på alle de andre som sitter med vin eller ølglasset sitt... Kjører ingen av dem?)

Denne gangen befant boklanseringen seg på Mikrobryggeriet i Larvik. Et meget herlig og passende sted for denne begivenheten.

Frode Eie Larsen - krimforfatter fra Larvik - slapp sin fjerde bok her om dagen. Jeg har vært så heldig å følge ham så og si fra den spede start. Han har en fantastisk fantasi og driv, og det er fantastisk reise å lese bøkene hans. 

Men jeg må si at fra første til tredje bok - så har det skjedd en utrolig utvikling når det gjelder språket hans. Han har rett og slett mørnet, og nå er han som en knakende god biff.

Den tredje boka hans "Jordtårer", syntes jeg var helt fantastisk. Og forventingene mine til den siste boka "Du skal lide" er ikke akkurat mindre.

Jeg gleder meg stort til å ta fatt på boka - og det var moro å få en personlig hilsen av ham i boka jeg kjøpte av ham. (Han jobber nå også i forlaget som har utgitt mitt siste manus)

Lokalavisa hadde virkelig skjønt hva slags forfatter vi nå har med å gjøre, for dagen etter lanseringen, fikk han en flunkende, nydelig femmer - på terningskastet. Glimrende! - Gratulerer så mye, Frode!



    Landets eneste (selvutnevnte)bokinspirator var også til stede - og hun har fulgt Frode hele veien, og hun snakket sprudlende og boblende om både mannen og bøkene hans. Hun er en fryd og høre på, og hun prater så varmt om bøkene hun tror på - at jeg tror hun er salgstypen som kan selge sand i Sahara....

(Bildet er sakset fra siden til LIV forlag)


onsdag 3. september 2014

Bidrag i bok - samt en hel bok - fra meg!

   Tidligere - ja, for en ganske god stund tilbake, faktisk... sendte jeg inn et par bidrag til konkurransen som LIV forlag utlyste - angående tekster fra Vestfold.
   Og i august fikk jeg beskjed fra forlaget om at nærmere 500 tekster var kommet inn, men bare 48 tekster var blitt plukket ut. Blant dem befant det ene bidraget mitt seg.
Det er alltid en stor glede å få teksten sin på trykk. Og spesielt moro å komme i samme bok som blant annet Ingvar Ambjørnsen (som har blitt bedt om å bidra med en tekst, sammen med flere kjente Vestfoldforfattere.)

   Boklanseringen skjer i november måned - og denne boka kan kanskje være et bidrag til julegaveinnkjøpene for noen. I boka finner du tekster, dikt og noveller fra rundt om i Vestfold. Sikkert noen vakre bilder også... Gleder meg til den kommer!

   Men den største gleden, var selvfølgelig at jeg fikk antatt mitt siste manus på søndag. Da sto selvfølgelig jubelen i taket hos meg! Det er alltid vanvittig moro når et manus blir antatt.
Jeg har foreløpig ikke røpet noe om hva slags manus det er - men jeg kan fortelle såpass at det er en barnebok - en barneroman - som ikke bare passer til barn - men for de liker å tenke litt utenfor A4- boksen - og har glede av det!
Jeg skal røpe litt mer senere.  Foreløpig vet jeg ingenting om når den er tenkt gitt ut, eller noe som helst annet enda. Får nok greie på mer om kort tid. :-)

   I morgen har jeg tenkt meg på boklanseringen til Frode Eie Larsen - og høre samt kjøpe hans fjerde krimroman. Det blir spennende! Frode og jeg har sittet på flere boksigneringer sammen - og det har jammen vært moro å følge skriveutviklingen hans. Han har blitt utrolig god! - så har dere ikke lest bøkene hans, så gjør det!!
   Jeg håper også på å møte flere fra forlaget der...

Endelig ruller ballen litt igjen. Skriveballen. Digg!

    

torsdag 14. august 2014

Christiania -Fristaden i København

... Å tre inn i en verden som ikke er min, føltes rart. Som om jeg beveget meg i en film fra en annen tid, et annet sted... Christiania. En egen, liten verden midt i en "vanlig verden"...
   Vi var en gjeng fra jobben som tråkket inn på denne arenaen. Fordi vi var nysgjerrige. Vi så, vi luktet, vi senset. Særlig jeg, da...
Jeg så de tykke hasjkakene som lå på bordene rundt omkring, kjente den søtlige hasjlukten som lå som en eim rundt området. Jeg så fargene, kreativiteten, blikkene og roen. Det fantes intet stress der. Alt var så rolig, så harmonisk på en måte. Det var fargerike innslag overalt. Bruksting, smykker og klær. Flotte kunstverk på vegger og bygninger. Det var meditasjonshus, barnehage, en stor scene, verksteder, barer og kafeer...
   Du fant alt på dette store, lille området. Det fascinerte meg. Og det fascinerte min kollega og venninne så mye, at hun slo seg ned blant noen av musikerne og sang med dem. Det gjorde intet om gitaren var falsk, at den manglet en streng... nei, musikkgleden var der. Og smilene var store.
   Jeg kjente at jeg kunne gått langs elven der i flere timer (hm... litt usikker nå... var det en elv, tro... Et stort vann, var det...) og tittet på alle kunstverkene, alle bygningene, alle plantene, alle folkeslagene...
   Men de andre jeg var sammen med, ble fort forsynte og "ville ut i EU igjen"... Så jeg ble med. Men det hører allikevel med til denne lille historien at vi dro tilbake samme kveld, og hørte på en konsert som fant sted der... Jeg så og jeg lyttet. Jeg snuste ufrivillig inn alle luktene og jeg drakk en dansk tuborg.
   Men til slutt måtte jeg bare kapitulere - det ble for hasjrøyk rundt meg. For mange unge som satt tett innpå med sine jointer og sløve blikk og hengende hoder. Hvor var gleden og roen deres, blitt av? For meg så ble det bare en masse tristhet som jeg tok innover meg. Det finnes garantert masse lykkelige mennesker i Christiania, men jeg følte sterkt at det også finnes mange skjebner, mange historier, mange bører å bære.
  Intet av dette var mitt. Men jeg fikk mine øyeblikk i denne fristaden. Jeg fikk lov til å titte innom. Jeg fikk lov til å observere og fundere...
   Vi er alle forskjellige, og vi velger forskjellig. Det er lov. Men jeg må få lov til å undre meg... særlig over disse barna som løp og skatet der inne... Hva skjer med dem, mon tro...

fredag 8. august 2014

Å reise

... Vi er stadig på reise. Enten vi fysisk skal hit og dit, men jeg tenker akkruat nå mest på vår indre reise; Alle de nattlige drømmene vi har (og jeg har mange - hver natt), alle de indre reisene vi tar gjennom hver dag - hele året... For ikke å snakke om alle historiene noen av oss lager og skriver.
 
   Hele tiden er vi på reise, og jeg slutter aldri å forundre meg over vårt indre liv. Hvor rikt det er, hvor fantastisk det hele er... Vi kan forestille oss hva som helst. Være hvor som helst. Gjøre hva som helst... Jeg er i en fysisk kropp, men jeg lever kanskje mest i mitt indre liv...
 
    Du kan lukke øynene, og på et blunk er du på det stedet du ønsker å være...
Men ikke bare det; hvis du for eksempel ser for deg en appelsin. Lukk øynene og se den for deg. Vær der med alle dine sanser. Så prøver du å ta på appelsinen... og du kjenner det "knudrete skallet", skrell den, lukt på den, dra inn den deilige appelsinlukten - og til slutt bryt av en  båt og smak på den...
Klarte du det? Det er bare helt fantastisk! Og sånn er det med alt - tror jeg... Se det for deg, og det er der.
  Og hva med drømmer man vil oppnå i virkeligheten? Jo, i følge loven om tiltrekning - så skjer det samme. Se det for deg, tro på det i hjerte, sjel og sinn, og det vil skje! Det du sender ut, får du tilbake. Universet er som en kopimaskin - det du sender - får du tilbake...
  Sender du bare klager og uffing og slit fra deg - får du det tilbake. Det er på en måte det du ber om, selv om du ikke er klar over det...
  Sender du derimot glede, takknemlighet og gode ønsker som du virkelig har tro på, får du det tilbake.
   Jeg har lest flere bøker om temaet, har levd etter det - og det virker... Men jeg vet også, at dette er vanskelig. For der jeg tviler på ting, så skjer det heller ikke noe... Da er det på en måte "tvilen" jeg har sendt ut... og ikke troen på det jeg vil skal skje...

   Noen elsker å reise. Reiser fra land til land, sted til sted. Opplever og nyter forskjellig klima, kulturer, språk og musikk.
    Noen reiser for å komme vekk fra noe, kanskje mest vekk fra seg selv... Da sier det seg selv at man står i sin egen stampe hele tiden...
   Andre reiser mens de ser på filmer eller på internett...
    Noen reiser og lever inderlig i musikkens toner...
    Noen reiser i sitt indre, skaper bilder, musikk og historier...

   Det er mange, uendelig mange måter å reise på. Det viktige er at man finner sin måte å reise på.
Selv elsker jeg å reise i tankenes verden... la tanken føre meg hit og dit... til det har blitt en historie ut av tankerekkene...

torsdag 7. august 2014

Høysensitiv

Ti tegn på at du er høysensitiv

    Etter å ha lest linken over, fikk jeg egentlig mange svar på ting jeg har lurt på, ved meg selv...
Fra jeg var liten, har jeg alltid følt meg annerledes enn alle andre. Jeg har alltid observert og følt og tatt inn... På godt og vondt. Jeg har kjent på alle slags følelser, også de som ikke er mine, nær sagt...
 
   I min tidlige ungdom, stengte meg inne på rommet mitt, skrev dagbøker i fleng og hadde brevvenner over hele verden. Det var en spennende verden, den gangen. Min måte å få et pusterom fra omverdenen på. Jeg ante ingenting om meditasjon og yoga, på det tidpsunktet. Ikke det at jeg driver med yoga, nå heller. Men litt meditasjon, er godt for min kropp, sinn og sjel.
   
   Det kan virke som jeg tar inn mer informasjon i en gitt situasjon, enn kanskje mange andre gjør...
Det har vært interessesant, slitsomt, tungt, energitappende... og litt vemodig.
   Etter en intens dag med mye "informasjon" og inntrykk, så er jeg sliten. Trives best med rolige omgivelser rundt meg. Elsker min lille hule med skriving og kreative utfoldelser...

   Jeg er utadvendt, men jeg blir "fort lei" av "mengden med mennesker". Jeg hater egentlig small talk og sladring  - da begynner det å prikke i huden min...
   Jeg liker å se og lytte, bruke sanser. Blir det mye skravling, og for meg "meningsløse ting" , sliter jeg. Jeg hater å gå rundt "å shoppe"... Det er for meg bortkastet tid og energi.
   Jeg kjøper det jeg skal, og ferdig med det...

    Men nå som jeg skal mange dager til København med jobben, må jeg bare ta en del forhåndsregler... Det blir sikkert mye shopping, skravling og "kaos".
Egentlig er jeg veldig spent på turen. Jeg vil observere, ta inn ny kunnskap og nytt påfyll. Jeg vil sitte på en utekafè med et glass hvitt eller en latte - og nyte lyden av de danske vokalene og det pulserende livet i Nyhavn...
   Jeg skal også få med meg to hele dagers dansk fagpåfyll. Det er jo derfor vi skal dit, og det blir spennende. Bare jeg får med meg det de sier... (dansken er ikke alltid like lett å forstå)


     Når det gjelder linken over, så fant jeg ut at jeg oppfyller alle de 10 punktene... så at jeg er høysensitiv, er ikke til å stikke under en stol. Men nå skjønner jeg så mye mer av meg selv, og det fikk meg til å senke skuldrene. Jeg skal lese boka jeg har kjøpt om emnet, etter hvert.

    Jeg føler meg aldri ensom. Har alltid noe å gjøre, fordype meg i, tenke på, reflektere over... Jeg er heldig, sånn.

    Noen andre som har det på samme måten?

Hvis det er noen som lurer, så skal jobben og jeg på foredrag med RAFAELCENTERET i København...

 

torsdag 31. juli 2014

Imac!

Endelig!

   Nå løper fingrene over tasturet her - for første gang - på et helt splitter nytt tastatur og en splitter ny iMac 27 tommer! Yes! Yes! Yes! Dette blir spennende - og så vanvittig moro å både skrive og oppdage nye ting på denne stooore skjermen. Og endelig kan jeg komme inn på bloggen igjen... (Bildene er ikke lagt inn enda, måtte jo bare prøve et innlegg her først. Etterpå skal jeg installere officepakka!)

    Sommeren har vært fantastisk! For alle, vil jeg tro! Sol og varme, hete og varme og sol og varme... Hele juli. Jeg fikk påfyll både på Kreta og i mengder her hjemme. Fantastisk ferie med drøssevis av gode øyeblikk og godt påfyll. Dro på meg Helvetsild også - da brant det ennå mer... Vooondt... men er under god behandlig av selveste pappaen min!

    Ellers; når det gjelder skrivingen min, har jeg hatt novellen "Pust inn, pust ut" på trykk i Allers i sommer, og novellen "Nyt livet mens du kan" på trykk i Magic Magasin. Og mens jeg koste meg på Kreta fikk jeg beskjed fra Danmark at de ville kjøpe en novelle av meg til Danske Hjemmet. Stas!


Kort innlegg, men nå er jeg i gang igjen! Måtte bare teste ut min nye mac! - og jeg stikker snart innom dere bloggere... har ikke vært innpå siden i mai... Skamme seg! :-(  (men den pc`n min kranglet så, så bloggingen uteble)

Nyt siste julidag, dere! 

mandag 12. mai 2014

Min novelle i ukas VI MENN

   Åååh, så lenge siden sist jeg har vært her inne... Hele 2 måneder, ser jeg... Beklager, beklager!
Men dere skal vite at jeg har skrevet og skrevet - men altså ikke på bloggen...

   Siden sist har jeg skrevet ferdig og sendt inn mitt bidrag til barnebokkonkurransen i Cappelen Damm. Jeg har også skrevet et ukebladroman og sendt inn til et ukeblad. Jeg har ikke hørt noe enda - og det er vel heller tvilsomt om den blir antatt. Ikke erfaring med slike tekster - men det er så moro å prøve seg på nye ting!) - og jeg har skrevet sanger og taler i fleng.
   Denne uka er det jeg som har skrevet krimnovellen i VI MENN, "Arveoppgjøret". Det er den novellen som jeg kom til finalen med i Årets krim (LIV forlag).
  Det er alltid morsomt å se sin egen tekst på trykk! - og det er alltid moro å se hvilken illustrasjon som blir lagt ved novellen. Denne illustrasjonen var veldig beskrivende, synes jeg...

onsdag 12. mars 2014

Jeg var "lettkledd" pike i Aktuell...

 I helgen fikk jeg en hyggelig telefon fra en dame fra Verdal. Ikke skulle hun selge noe, og ikke skulle hun ha en sang eller tale, eller noe som helst...
   Nei, hun hadde kjøpt en koffert med gamle blader på en auksjon, og inni et av bladene - Aktuell fra 1966 - så hun ei to år gammel jente som ikke hadde så mye klær på seg...
   Teksten i bladet lyder som følger: "Mange stiller opp i konkurransen om sommerens letteste antrekk, men noen må finne seg i å være med utenfor konkurransen, slik som 2 år gamle Liv Hege Refsdal på Tollerodden i Larvik. Hun hadde bare en hårsløyfe på seg!"

    Så denne fremmede, snille kvinnen tenkte at hun kunne prøve å spore meg opp - og forære meg dette bladet. For bladet hadde neppe jeg sett, tenkte hun. Det var jo utrooolig snilt! Jeg takket og bukket!
Og i dag kom bladet i posten - veldig artig å se og lese... En helt annet tid...bitte lille meg...

    Der sitter jeg - kliss naken- på stranda (fire bilder) - og siden jeg bare hadde en hårsløyfe på meg, tok jeg den av, og veide denne på en vekt. Det var liksom "konseptet" til denne konkurransen...

   Når det er sagt, så hadde disse bildene aldri kommet på trykk i dag, for jeg ble avfotografert på et par av bildene, hvor det virkelig syntes at jeg var ei jente, for å si det sånn...
Men det var andre tider, ingen tenkte vel på sånn. Kropp er naturlig, tenkte man sikkert, da... Og det er det jo også...
Så tusen takk, til deg, Wenche, for at du tok deg tiden og gadd å spore meg opp og sende bladet til meg. Det satte jeg stooor pris på! :-)

fredag 7. mars 2014

Døden...

   Døden. Et ord som fortsatt er det mest skremmende som kan snakkes om for mange. Men vi kommer nærmere og nærmere døden jo eldre vi blir. Ingen unnslipper. Vi er her på jorden på lånt tid... så det gjelder å gjøre det beste ut av det mens man har tiden på sin side...
  
   Jeg husker så inderlig godt den første gangen jeg hørte om at et ungt menneske som jeg kjente, var død... Jeg var 15 år, og en klassekamerat hadde akkurat fått mopedlappen.
   Det ble hans skjebne. Han døde der og da - i trafikkulykken. Jeg husker det så inderlig godt... Livet stoppet plutselig opp i noen dager, alt gikk i sakte kino. I mitt unge, naive sinn, døde ikke unge mennesker. Det gikk ikke an, innbilte jeg meg...
   Men jeg husker noe annet like godt. Kanskje enda bedre, egentlig... Jeg tenkte umiddelbart på bestekameraten til denne gutten. Disse to hang nemlig sammen som erteris til en hver tid. De bodde ikke mange meterne fra meg, noen av dem.
   Og hver dag gikk eller syklet de sammen. Aldri kom de en og en  til skolen. Alltid, alltid var de to! Jeg tror knapt jeg hadde sett dem en og en - de var liksom "ett"...

   Og plutselig var det bare èn av dem igjen. Og det skar i hjertet mitt da jeg så ham, for han så så inderlig alene ut. Hver eneste gang jeg så ham, så han så trist ut. Kanskje jeg bare innbilte meg det, men det var slik jeg følte det... Halve ham manglet, liksom.
   Også hver gang jeg har sett denne gutten, som etterhvert ble en mann, tenkte jeg på den dyrebare kameraten hans som ble brått revet bort. Den dagen ble også halve ham borte...
  
   Sist gang jeg pratet med ham, var på en kafè. Da smilte han til meg og ville kjøpe en av mine bøker, for han var nettopp blitt bestefar, sa han. Han strålte der han satt, og jeg signerte bok til ham. (husker ikke hvorfor jeg hadde bøker med meg)
  
   Og i dag nådde den grusomme beskjeden mine ører. I dag døde han også. Jeg visste at han var syk, men ikke  noe mer. Og nå har også han forlatt denne jorden. Fortsatt så alt for tidlig, tenker jeg...

   Men jeg tenkte umiddelbart at nå står den aller beste vennen din og venter på deg med utstrakte armer, sammen med mange andre nære og kjære... Den kjære bestevennen som aldri fikk oppleve stort av livet, som aldri rakk å bli noens kjæreste, mann, far eller bestefar.
   Mens han som døde i dag, rakk alt dette. Men hvem var mest lykkelig så lenge han hadde tiden? Det vet ingen...
  
   Det er ikke lengden på livet som er det viktige, men hva man fyller livet med, tenker jeg...
   Bare den som har levd-  kan si noe om egeverdien på sitt liv....
  

tirsdag 25. februar 2014

Vårskrivingen fra min kant

   Grunnen til at det har vært så stille fra min bloggekant, er flere grunner - jeg har veldig mye å gjøre for tiden, og for det andre så får jeg fremdeles ikke bilder til å virke på pc`n min - eller linken vil ikke la seg sende. Jeg takker for gode råd -og jeg prøver dem ut, men det ser dessverre ut som det er noe med innstillingene på pc`n min som det er noe galt med. Så nå prøver jeg på å sende et innlegg fra min lille minipc... går det - så er det hovedpc`n min som svikter... Må kanskje kjøpe en ny en...
   Men nok om det... Nå nærmer det seg mars, og det betyr at jeg får mer og mer å gjøre på skrivefronten. Jeg annonser i to aviser om at jeg skriver sanger og taler til alle anledninger - og meldingene og telefonene har begynt å ramle inn.
   Jeg skrev min første sang da jeg var 18 til min brors konfirmasjon (han var da allerede en Norgeskjendis, for han spilte i popgruppa DRAMA). Siden skrev jeg sanger for venner og bekjente fram til 2004 - da jeg begynte å annonsere i avisa. Har 10 års jubielum i disse dager... Jeg tok en opptelling på alle sangene og talene jeg har skrevet her om dagen... og tallet er totalt på 1043 sanger og taler...Så jeg har skrevet litt, ja...
   Jeg elsker disse småoppdragene og de små historiene som utspiller seg i sangene og talene.
   Ved siden av disse oppdragene - så skriver jeg jevnt og trutt på barnebokmanuset mitt som jeg skal ha ferdig om 1 1/2 mnd...
   Og i går kom det inn en mail fra et magasin - og de lurte på om jeg ikke ville skrive en vårhistorie (novelle) for dem! Å få et slikt tilbud er bare helt fantastisk! Tidligere har jeg skrevet flere noveller for bladet (se bildet over)
    Jeg ser fram til en solrik - men også en veldig skrivenede vår... Herlig!!

søndag 9. februar 2014

Kan noen hjelpe meg???

Hjelp!
Jeg har ikke klart å laste opp bilder siden lillejulaften i fjor. Ingen bilder vil la seg laste opp, og når jeg linker blogginnlegget til FB, så dukker alltid bildet av meg opp - ikke moro.
Er det noen som kan gi meg et tips? Jeg har trykket på det meste her, men ingenting skjer.
Må jeg slette hele bloggen å starte på nytt, tror dere? Jeg håper inderlig ikke det..


Håper en av dere kan hjelpe meg.... Glad for alle innspill! Tusen takk!

lørdag 8. februar 2014

OL-konkurranse! Vinn en av mine bøker!

OL-konkurranse! Ønsker du å vinne en av mine bøker, så gå inn på forfattersiden Liv Hege Refsdal på Facebook.
1. Trykk liker på siden
2. Skriv en kommentar.
Jeg trekker en vinner på Valentindagen, 14. februar. Vinneren kan velge en av mine 6 bøker (trykk på det som skrevet under Om - om meg, og min bibliografi vises inne på siden min.


P. S. Jeg får som tidligere nevnt, ikke lagt ut bilder... jeg finner ikke ut av det - men min bibliografi vises på høyre side nedover. Barnebøker og en voksenbok (novellesamling)


Veldig hyggelig om du stikker innom siden min! :-)


God helg til alle dere fine!

torsdag 6. februar 2014

Ord er ikke bare ord...

   Som skribent og forfatter, er jeg naturlig nok opptatt av ord.
Ord er ikke bare ord. Et ord gir assosiasjoner. Et ord gir dybde, mening, følelser... Og to ord som beskrive det samme, kan gi meg totalt forskjellig assosiasjoner og følelser om den samme tingen.
Jeg skal gi dere noen eksempler på hvordan jeg tenker.


   Ordet "rom" - synes jeg er kjedelig. Da ser jeg for meg et "A4-rom", ikke stort, ikke lite. Ikke noe spesielt i det hele tatt. Men leser jeg ordet "værelse", blir rommet noe helt annet for meg med en gang. Ordet gir liksom mer tyngde, rommet blir større, og selvfølgelig litt mer høytidelig. Det henger lange gardiner der, og sengen har flott sengeteppe... For når ordet værelse blir nevnt, så tenker jeg jo at det er et soverom. Det er en seng der.
   Ordet "kontor" synes jeg er gørrkjedelig... Det gir meg assosiasjoner til fargene grått og brunt, det er rutinepreget, kjedelig, har praktiske møbler, lite design, lite kreativitet, lite humor... (dette henger selvfølgelig igjen fra gammelt av)
   Men når jeg leser ordet "arbeidsværelse", så får ordet en helt annen betydning for meg. Dette er ikke et ord som brukes mye i dag, men det brukes. Jeg leste det senest i går. Det gir meg assosiasjoner til ro, trygghet, arbeidsvilje, arbeidsmoral, forfattere, kreativitet, pågangsmot, drømmer...
    Nå får jeg meg liksom ikke helt til å si at "Nå tar jeg meg en tur inn på arbeidsværelset mitt"... Det høres unektelig veldig rart ut hvis jeg skulle ha sagt det. Men det jeg sier er: "Nå tar jeg en tur inn i skrivestua mi!" Skrivestue er nemlig et godt ord for meg - det gir meg glede, kreativitet, mangfold, drømmer - for det er jo nettopp i dette rommet, i dette værelset, i denne skrivestua at jeg får utløp for alle mine tanker, ord og skriverier, som igjen blir til diverse tekster...


   Og når det er sagt, så må jeg si at den store drømmen min er å skrive på heltid... Sånn er det bare!


(Jeg klarer ikke lenger å legge til bilder... de nekter å legge seg inn)

tirsdag 4. februar 2014

Ukebladnoveller

   Jeg har skrevet noveller i en mengde år, noe som betyr at jeg kjenner "ukebladnovellebransjen" ganske godt nå. Jeg vet hvilke sjangre hvilke blader vil ha. Og jeg vet også at nåløyet er forholdsvis trangt. Ukebladene stiller sine krav.
   Vi forfatterne er helt prisgitt den eller de to som sitter og vurderer novellene vi sender inn. Jeg husker at jeg gikk i kjelleren gang på gang, for svaret jeg fikk var alltid nei... Men jeg visste at det måtte være noe i meg som drev meg, siden jeg aldri ga meg... Jeg hadde noe å fare med, noe å formidle, noe å gi...
   Og endelig kom dagen! Jeg husker så inderlig godt da jeg fikk min første novelle på trykk. Det var i Hjemmet 2002. Jeg danset og jublet med konvolutten i hånden! Ja, du leste riktig... den gang fikk jeg ikke svar på mail, men i en konvolutt, med beskjed om å sende dem novellen min på diskett! Tenk, det er jo ikke sååå lenge siden...
   Siden har jeg fått solgt mange noveller. Men veldig ofte har et ukeblad sagt nei til novellen min, selv om de så og si hver gang har sagt at novellen har vært godt skrevet, den har vært for gammelmodig, for tynn, for trist, de skjønte den ikke.... mens neste blad har kjøpt den på stedet.(ikke hver gang, selvfølgelig)


    Noe jeg raskt fant ut, var at det er viktig å etablere et godt forhold til disse fictionsansvarlige. Noen følte jeg nærmest ble en god venn, og jeg har hatt god kontakt, med særlig fictionsansvarlig i Familien. Jeg følte derfor både en sorg og tristhet, da jeg fikk høre at hun skal slutte nå, og at fictionsansvarlig i Norsk Ukeblad skal overta.
   Det er også da man ser at Norge er et lite land. Det er få ukeblader med noveller her i landet, og vi er mange som har lyst til å selge våre noveller...
   Det gjelder å forme og skrive de fineste, beste, morsomste, kjærlighetsfylte og mest spennende historiene... Det er ikke lett... og jeg har en tendens til å skrive noveller som ikke passer i ukebladene... Jeg skriver for mye drama, får jeg til svar...
   Det var vel derfor jeg fant ut at mange av novellene min passet best i en bok. Boka "Kjærlighet, løgner og ølglass" (LIV forlag)
  
   Men i skrivende stund er jeg veldig spent på svaret jeg får fra et ukeblad hvor jeg sendte inn min sist skrevne novelle for to uker siden. Jeg fikk beskjed i går om at den er til gjennomlesning hos konsulent. Jeg venter i spenning.
   I mellomtiden skriver jeg en krimnovelle basert på gårsdagens innlegg...
 

søndag 2. februar 2014

Det gjelder å følge med på rare bevegelser

... Jeg gikk tidlig hjem fra personalfesten på fredag og gikk turen ned bakken, den korte veien jeg har fra jobben og hjem.
   Da jeg passerte nabohuset og jeg så fotsporene i snøen inn til huset, stusset jeg.
Naboene er stadig borte og jeg tar inn posten og kaster av og til et blikk bort på huset når jeg går eller kjører forbi. Denne gangen hadde min kjære attpåtil frest hele innkjørselen deres til de skulle komme hjem. Jeg trodde de kom på torsdag, men nei. Kanskje fredag, da... nei... Så litt snø var kommet etter måkingen.
   Men da jeg passerte huset, minutter før midnatt, så jeg altså disse sporene inn til døra. Og jeg så at det var trukket for det store vinduet. Jeg kikket meg rundt men så ingen bil. Da tenkte jeg at mannen var sikkert reist et ærend av gårde mens kona gikk inn i huset. Det var ikke svære mannestøvlespor jeg så... Jeg gikk videre, men noe surret litt i bakhodet. Da jeg la meg, slo det meg, det pleier aldri å være trukket for i det vinduet...
   Lørdag morgen ringte det på døra, nabokona kom for å hente posten sin.
- Når kom dere hjem? sa jeg.
- Akkurat nå, svarte kona.
-  Åååh, sa jeg. - Jeg så spor der i kveld.
- Det må ha vært noen andre, svarte hun.
 Javel, tenkte jeg.
   Men to minutter etterpå ringte nabokona på igjen, skrekkslagen sto hun der... Mannen hadde gått inn i huset mens hun hentet posten hos meg... og da hun kom inn i huset sitt med posten så det som mannen nettopp hadde oppdaget... Innbruddet...rotet... alt av smykker og arvegodt borte... to vinduer bak huset var ødelagt (bare tre meter fra vårt eget hus) - og der hadde andre spor funnet veien inn i huset (og tydeligvis åpnet for mannen med sporene ute i gården)
   De hadde ikke tatt pc`r, ipad, alkohol... merkelig... de hadde sett det, flyttet på det, men ikke tatt det med seg... De hadde ikke drevet med hærverk, men de visste liksom hva de lette etter...
 
   Og jeg sto altså utenfor og tittet inn på huset mens innbruddstyvene herjet i huset - nabohuset. Jeg vet nå at de var der, for det førte ingen sport ut igjen...
  Jeg kunne neppe forhindret det, men jeg ble veldig lei meg da jeg skjønte hva som hadde skjedd... Men hadde jeg kommet litt senere hjem, så hadde jeg kanskje flydd rett på innbruddstyvene... Den tanken liker jeg dårlig...
 
   Men her gjelder det å følge med... og takk og pris at vi har innbruddsalarm. Det hjelper jo på.
Men tenk å være så grusomt frekke å forsyne seg med smykker og ting og tang (som kunne bæres, tydeligvis) - på en fredagskveld, når folk vanligvis er lenger oppe...

søndag 19. januar 2014

Vinterens skriveprosjekter

   Godt nytt år, alle lesere!
Beklager min lange stillhet men noe er galt med bloggen - eller innstillingene, derfor har jeg ikke kommet inn på den, før nå... og jeg klarer fremdeles ikke å få lagt ut bildene mine. Men jeg jobber med saken!


    Men nå har januar virkelig tatt vinterdrakten sin på. Tykk og helhvit. Og det ser ikke ut til at den har tenkt å ta den av seg på uker og måneder.
Det er bare å gjøre som januar - kle seg tykt og godt. Tulle seg inn i varme klær - både ute og inne.
  
Litt oppsummering; Jeg kom til finalen i Årets krim (LIV forlag) - dvs. at jeg kom blant de 10 beste av 98 innsendte bidrag - men så røyk jeg ut på målstreken, i år som i fjor...
Sånne tradisjoner kan jeg godt styre meg for... men å komme til finalen to år på rad, må vel også bety at jeg har noe å fare med...
  
Ellers har jeg opprettet en forfatter Facebook-side i mitt navn. Der legger jeg ut glimt fra mitt forfatterliv, litt om mine tekster og litt om andres prosjekter - samt at jeg legger ut en konkurranse i ny og ne - for dem som liker min. (så sjekk gjerne - og lik gjerne)


    Jeg vil skrive litt noveller til ukeblader og magasiner dette året - jeg kjenner jeg er i modus for det, og jeg har tenkt å begynne med det samme!
  
   Ellers kan jeg røpe at jeg er i gang med å skrive på et barnebokmanus. Og for å være ærlig så kjenner jeg at jeg ikke orker tanken på å måtte forhåndsselge en haug med bøker en gang til... Derfor har jeg noen tanker om hvor jeg vil sende manuset, så får jeg ta det der i fra.
 
Men først må jeg gjøre det jeg liker aller best; skrive manuset, fullføre det!
  ... Det å veksle mellom å skrive fakta og fantasi er vanvittig herlig og befriende. Leke med ord og setninger... Finne fram gullkorn som mine elever har sagt, og bruke dem i mine tekster, er bare helt digg...
Gå inn i en verden som bare er min... og når det sagt; der er det ikke vinter...