Skriveveien...

Så mange som undrer, så mange som spør...
Hva driver du med? Hva er det du gjør?
Hva skriver du nå?
Hva skriver du på?
Jeg sitter her nå denne mørke kveld
og kjenner at jeg går litt inn i meg selv.
Jeg er ikke sikker på hvor jeg vil.
På hva jeg kan skrive, om jeg får det til.
Jeg har latt skiveånden få hvile seg litt
Allikevel kommer tankene fritt.
Jeg har mine drømmer der inne et sted
og det er bare jeg som kan skrive dem ned...

Mitt lille sted

Da jeg var liten, hadde jeg mitt lille sted. Det var en kjempestor stein bak huset som ingen hadde innsyn til. Når jeg ville være alene med mine tanker, eller jeg var lei meg, så satte jeg meg på den store steinen. Ikke en gang mine foreldre visste om mitt lille sted.
Der satt jeg og tenkte tanker om livet. Tanker som jeg sendte ut til universet, i håp om at noen ville fange dem opp og virkeliggjøre dem... Tanker som ikke lot seg formulere til ord og videreformidle til venninner, brødre eller foreldre. Det var kun mine tanker og følelser. Ene og alene. Og jeg innbilte meg at "noen" tok i mot... At "noen" forstod meg... Noen som aldri kunne fortelle til noen andre, eller le eller erte meg. Nei, det var noen som var mektig, på et vis. Det var det jeg trodde og innbilte meg.

Denne steinen opplevde jeg som bare min, og bare min. Den var nærmest hellig. Den var hellig, for det var bare når jeg hadde mine "tanker" at jeg klatret opp på den, og ble sittende på toppen og speide opp på himmelen. Ellers ofret jeg ikke steinen en tanke.
Stor var derfor sjokket og sorgen den dagen da steinen ble sprengt bort, fordi mine foreldre skulle bygge ut huset... Hva skulle jeg gjøre nå? Hvor kunne jeg sitte alene og uforstyrret nå? Nå var jeg mutters alene, og ingen kunne høre og ta i mot mine tanker. Trodde jeg...

Lite visste jeg den gangen, at det jeg "faktisk sender ut" - uansett om jeg sitter på en stor stein eller ikke...blir faktisk fanget opp av universet - og ikke bare tatt i mot - men også sendt tilbake... Det jeg sender ut, for jeg igjen. Jeg snakker om Loven om tiltrekning.
Mye av grunnen til alle mine tanker som var samstemte med mine følelser og handlinger den gangen, er grunnen til at jeg er den jeg er i dag. Blant annnet. Tenker jeg...

Nå har jeg ingen stor stein å sitte uforstyrret på. Jeg har mange. Og mange rom. Det gjelder bare å se mulighetene. De er der. Overalt og hele tiden.

Novelleskriving

Jeg liker å skrive på forskjellige måter. Jeg liker å ekseperimentere  med språket. Det kommer helt an på hva jeg vil med historien. Jeg skriver dagbok, blogginnlegg, historier, noveller, barnebøker, sanger, taler...
Alt har sin form og sitt språk. Novellesjangeren elsker jeg, men det er en vanskelig skriveform. Jeg har lest drøssevis av noveller, og mange av dem er drepende kjedelige og forusigbare, selv om en god del av dem helt klart har et potensiale. Andre noveller er så glimrende, at de brenner seg fast i deg, i lange tider etterpå. De har den nerven som treffer - og DA har forfatteren fått til det han/hun vil...
Jan-Erik Vik og Anne-Gry Blikom er to gode forfattere, som begge mestrer novellekunsten glimrende!

Jeg har selv skrevet mange noveller, og jeg prøver å variere språket alt etter hva som passer temaet, og hvem historien handler om. Å male med språket, er en vidunderlig ting, synes jeg. Men jeg må allikevel være forsiktig, slik at jeg ikke utbroderer for mye og bruker for lange setninger, for ofte... Alt handler om balansegang. Og det er en kunst i seg selv.
Jeg har nå sendt inn flere noveller til forskjellige ukeblader, og jeg er veldig spent på om noen av dem er bra nok til å egne seg på trykk. Det er like spennende hver gang, og jeg vet at nåløyet er trangt...

Jeg husker veldig godt den første novellen jeg hadde på trykk i et ukeblad...
Flere uker etter at jeg hadde sendt inn novellen, fikk jeg en telefon på jobben. (det var før jeg hadde mobiltelefon)
Stemmen i den andre enden sa: "Jeg vil ikke helt slippe historien din, for den er så god. Men du må gjøre om slutten."
Hjertet mitt banket av spenning og glede. Tenk at fictionsansvarlig ringte meg, og sa at hun likte novellen min. Selv om den ikke var god nok....
Jeg tok mot til meg og spurte forsiktig: "Har du noen tips om hva jeg skal endre på, da?"
Da kom det klart og kontant fra damen i røret: "Drep ham!"


.... og... ja... Jeg gikk hjem og drepte ham!... Og da kom min aller første novelle på trykk!

Tankens kraft

Det er utrolig tungt å stå opp, når mørket omslutter meg på alle kanter, idet ringeklokka ringer... sukk og uff og dobbelt sukk og uff... Da er det bare å stålsette seg, og tenke positivt... Pøse på med positive tanker. Kreative tanker. Spennende tanker...
Det slår meg mer og mer hvor mye man selv kan få til når ord, tanker og gjerninger stemmer overens. Det er nettopp det "loven om tiltrekning" sier i klartekst... Det du "sender ut" - i tanker, følelser og sinn... det blir manifestert. Universet "samler opp trådene" du sender ut - og det skjer! (ikke umiddelbart) MEN... når det er sagt, så skjer det ikke hvis ikke alle disse tre elementene er samstemt. Altså, du må virkelig tro i ditt hjerte og i dine følelser at det du virkelig ønsker, kommer til å skje... Tror du ikke selv på det du "prøver å sende ut!", blir universet frustrert, og det blir ikke som du vil...
Universet er som en "kopimaskin". Den tar i mot det som blir sendt ut, og sender det tilbake... Det blir manifestert! Når det gjelder sykdom, helse, jobb, kjærlighet... alt kan du klare å få til - så lenge kropp, sinn og sjel er samstemte i det som du vil skal skje...
Jeg jobber som best jeg kan etter denne leveregelen, og jeg synes jeg får til mer og mer.... Det er så spennende og fascinerende å leve når man finner "nøkkelen" til det man leter etter...wow...
Så i dag... på denne "blågrå" torsdagen - har jeg bestemt meg for at dagen skal bli meningsfull og kreativ... Har du noen mål og mening med denne dagen?

Heksekveld...

I går fikk jeg være med ei venninne som "renset" et rom i et hus. Jeg kan ikke fortelle hvilket hus det var, for det får konsekvenser, som dere kanskje skjønner. Men dette rommet er av stor betydning for meg, for jeg oppholder meg en del der. For de av dere som ser på Åndenes makt, så skjønner dere hva jeg snakker om...
Jeg er en sensitiv person som føler og tar inne mye energier. Jeg merker med en gang når noe er godt, og jeg merker med en gang når noe er "ondt". Men jeg merker ikke med en gang når noe er "litt tungt"... Men når det går en tid, og jeg føler meg "tung som fytti fy" - og jeg føler at rommet til slutt kveler meg... ja, da er det på tide, og ta en titt på rommet...
Så i går kveld ble rommet renset for tunge, litt hissige energier. Rommet ble renset med røkelse, lys og tanker i fargede baner....
Etter at "seansen" var over - virket rommet både større, lysere og lettere...
Hva som har befunnet seg på stedet for lang tid tilbake, vet vi ikke, - men at det har vært stor aktitivet der - i forbindelser med masse mennesker, det vet vi.
Det blir spennende å se hvordan jeg opplever rommet neste gang jeg skal innom der...

Angående å ta egne valg...

Jeg har skrevet sikkert nærmere 1000 sanger og taler for folk, så jeg har vært borti enormt mange forskjellige mennesker, for å si det sånn.
Jeg mottar sanger på mail, over telefonen, eller de kommer innom meg. Jeg har skrevet til alle runde tall,- fra 30- 90 år, og alle slags jubileer og tilstelninger. Og jeg har skrevet på enormt mange forskjellige melodier. Men jeg forholder meg kun til norsk. Jeg har heller aldri sagt noe annet.
Men èn dag for en god stund tilbake, ringte telefonen, og det var en ung jente i den andre enden. Hun lurte på om jeg kunne skrive en sang for henne. En sang på engelsk. Jeg svarte med en gang, at det gjorde jeg dessverre ikke. Da hørte jeg et stønn i den andre enden, hvorpå stemmen utbrøt, på vei til å bli lettere hysterisk: "Men hvis ikke du kan skrive en engelsk tekst for meg, så kan jeg ikke starte band!"

...Ops!... Da var det kanskje ikke meningen at hun skulle starte band, da... Det er i hvert fall ikke jeg som skal stå i veien for andres valg... hm...

Ny uke, ny dag, ny farge

Ny uke, nye muligheter, heter det, - men man har vel nye muligheter hver eneste dag... Men det er jo noe spesielt med mandagsmorgen. Da er man stort sett trøtt. Spesielt trøtt. Og særlig når mørket omslutter en på alle kanter, når vekkeklokka ringer...
I dag er jeg utrolig trøtt. Skulle gjerne sovet tre timer til... men...enkelte ting kan man ikke velge her i livet, eller ta avgjørelser på. Har  man en jobb, må man forholde seg til tidsrammen på jobben... Men ellers er det utrolig mye her i livet, man selv tar avgjørelser på.
I løpet av en dag, så er det utrolig mange valg man tar. Hele tiden. Underveis på jobben, hva man skal ha til middag, hvilken vei man skal kjøre, hva man skal se på Tv, hva man skal bedrive på ettermiddagen... Hele tiden tar man valg, og det man kanskje ikke tenker på, er at alt får en konsekvens.
Hadde jeg spist noe annet til middag, hadde jeg kanskje ikke spist så mye. Hadde jeg kjørt en annen vei hjem, hadde jeg ikke punktert... Hadde jeg ikke snakket med det ene spesielle mennesket, hadde jeg kanskje ikke fått så mye ekstra energi... Det vil si, at valgene vi tar - også alle de små valgene,- gjør noe med oss. Det påvirker oss på en eller annen måte.
Ganske spennende og ganske skremmende...
Jeg vet jo at hvis man er veldig syk, eller veldig langt nede, så er det meget vanskelig å se at man har noen andre valg, enn der man er akkurat da. Men selv i de situasjonene, har man muligheter til å påvirke sitt eget liv, og ta små avgjørelser - og ting vil skje ut i fra de valgene man tar...
I dag er en ny dag. En ny dag hvor du kan endre på ting, hvis du har gått og tenkt på det. En ny dag, hvor du kommer til å ta massevis av valg og små avgjørelser... Det er du som bestemmer over ditt liv. Det er kun du som skal leve ditt liv...

Bruk denne gulaktige dagen (det er slik den ser ut i mitt hode) til mange gode valg. Valg som er bra for deg!

Levende farger

Havets cardinal, kalles den - den dyrebare hummeren. Følsom som jeg er, så får jeg helt vondt langt inn i margen, når jeg ser disse brune, flotte skapningene ligge å vri seg i baljen, med strikk rundt klørne, og i påvente av å bli kokt... Huff og huff... men nei, jeg er jo ingen vegetarianer,- men dog... å se noe som er levende og som straks skal bli min mat... det føles ikke helt greit... hmm...

Men øyeblikket etter de har blitt puttet ned i det kokende, salte vannet, ebber livet deres ut... eller kanskje det ikke gjør det? Kanskje de bare forandrer form... Kanskje de blir til noe annet - slik som jeg tror at vi mennesker gjør... Nå fantaserer jeg vilt her...

Men.. vi kan vel alle være enige om at fargen endrer seg kort tid etter at de har blitt puttet oppi det kokende vannet. Fra å være levende og mørkbrune, så slukker deres liv, men fargen på deres utseende forvandles til nydelig rødt...

Når det gjelder krabbene, så "følte jeg det samme for dem"... Stakkars, de lå der i hauger, med ødelagte sener i klørne, slik at de ikke kunne angripe hverandre eller mannen som hadde fanget dem... Og de fikk raskt samme sjebne som hummerne...

Fra å inneha èn brunfarge mens de krabbet rundt... så fikk de raskt en klarere brunfarge etter å ha blitt kokt...

Men når først delikatessene kom på bordet i alle sine flotte farger, så må jeg innrømme at jeg tenkte ikke en tanke på at jeg timer i forveien hadde syntes riktig synd på det jeg nå satt og spiste...

Alle storkoste seg, og alle hummerne og de fleste krabbene forsvant ned i menneskemagene sammen med kald, god hvitvin...

Og hvis det er noen som lurer på hva slags farge søndagen har (inni mitt hode), så er den...brun...omtrent som en...levende hummer...

Lørdag og ny farge

I dag kan man endelig sove litt lenger, for i dag er det lørdag. Og lørdagen bringer med seg en nydelig farge. En slags lyseblå/turkis farge har denne dagen på seg...
I dag blir det nok også en spennende lyseblå lørdag, for i dag, eller i kveld, da,- er det tid for fest.
Mannen i huset er ute på sjøen og tar opp hummerne han har fått i teinene, så i dag blir det skikkelig hummer og krabbefest - samt god hvitvin til, i sammen med min familie. Det blir nok snadder! Et skikkelig herremåltid, blir det... mmmm...

Så snart skal hummer og krabber kokes i bakgården, bordet dekkes og pyntes - men hele tiden skal dagen være nydelig "lyseblå".
Nyt den vakre fridagen!

Fredagens farge

For de av dere som har fulgt med på bloggen min de siste dagene, så har dere kanskje oppdaget at jeg ser farger på bokstaver, tall og ord. Dette er noe jeg så veldig sterkt helt fra jeg var ei lita jente.
På et eller annet tidspunkt må jeg ha fortrengt alle farger langt bak i hjernen, for det var jo aldri noen som snakket om dem, eller det stemte liksom ikke med virkeligheten... Men allikevel, - tallene og bokstavene har gjennom hele mitt liv,liksom kommet inn fra høyre, og vist seg for meg i forskjellige farger og drakter.

Når jeg nå endelig har fått et navn på dette fenomenet - og jeg skjønner at det "faktisk finnes", så er det så ubeskrivelig moro. Det er akkurat som jeg har fått ennå mer energi av det! Av farger får man jo som kjent energi!
Da jeg gikk tur i skogen med elevene mine i går, var det akkurat som  sansene mine var ennå mer skjerpet - og jeg oppdaget raskt alt det jeg var på jakt etter... (lav, mose og kjuker)
I dag er det fredag. Ukas beste dag, synes jeg. Og fargen på denne dagen, er nydelig, synes jeg. Den er kremhvit.
Ute er det i skrivende stund bekmørkt, men når jeg tenker på dagens farge - så blir det allikevel ganske lyst. Og varmt. (selv om gradestokken viser 0 grader...)
Ha en energirik kremhvit fredag alle sammen - på denne kalde oktoberdag

Å kunne føle seg hel...

Å være i bevegelse... det å føle at man er kreativ og får lov til å leve ut sine lidenskaper og drivkrefter, det er et alfa og omega for at man skal være hel som menneske, tenker jeg.
Hvis ikke jeg får skape og skrive, så er jeg ikke hel. En liten dose skriving må til, før hovedjobben starter... Og kreative tanker følger meg gjennom dagen, i den utstrekning jeg har tid til å drive litt tankeadspredelse - utenom skolejobben.
Mørke høstkvelder innbyr særdeles til kreativ tenkning, og i de siste månedene har jeg fått mye kontakt med andre "som er på samme frekvens", dvs. andre forfattere. Jeg føler meg så heldig på så mange plan. Jeg får lov, og jeg tør å leve akkurat som jeg er. Leve ut mine lidenskap og min drivkraft...
Tanken slår meg... hva med alle dem som ikke har det på samme måten? Hva med dem som ikke har kommet ut av skapet? Hva med dem som ikke tar seg tid til å kjenne etter hva de egentlig vil og hvem de egentlig er... Hva med dem som ikke tør å tenke etter, for de tør igjen ikke tenke på konsekvensene... Føler alle disse menneskene seg like hele?
Det har jeg vanskelig for å tro. Noe stort må jo mangle. Noe stort må ulme og brenne innvendig. Brenne hull, kanskje... Eller?
Vi er alle mennesker med evner, egenskaper, lyster og behov, men alle ting tåler ikke alltid dagslys, dessverre... Eller alle er ikke like sterke nok til å kunne tørre og klare og være seg selv... til å klare og takle det som eventuelt måtte komme i kjølvannet av det å komme ut av skapet... Selv om det i utgangspunktet ikke er mye som skjer. Men inni oss kan all ting skje.

Jeg er heldeg som ikke har behov for å komme ut av noe skap, for min lidenskap og min drivkraft, er "stueren og grei nok". Jeg vil skrive!
Jeg er ikke bare en skapforfatter. Jeg er en forfatter - dog før og etter en annen jobb, men...likevel en forfatter.
Det som er viktig, tenker jeg, er at vi hver og en føler at vi lever med hele oss. At vi er hele.

Jeg ønsker dere alle en god og hel gråblå torsdag!

Onsdag er en oransje dag

Onsdag. Det er en oransje dag. Det vil si at inni hodet mitt er onsdagen oransje. Det er  merkelig at jeg ikke har tenkt på det på den måten før... Men nå som jeg lar alle ord og tanker strømme fritt, etter at jeg kom over diagnosen synestesi, så ser jeg jo mer og mer...
Det har jo vært der hele tiden, men jeg  har tydeligvis prøvd å ignorere det, for det har "skurret med virkeligheten".
Jeg ser jo tydelig nå at hver ukedag har sin farge... Og da skjønner jeg også hvorfor det blir "feil i hodet mitt" når jeg bruker for eksempel dataprogrammer i undervisningen - som viser helt andre farger på ukedagene. Ukedagene som jeg forholder meg til hver dag på dagtavla jeg har hengt opp...
Det er da jeg kan tenke at det er sånn det må føles innimellom når man har autisme. Slik man opplever verden inni hodet sitt, stemmer ikke med den som er utenfor...
Kanskje det er pga. synestesi at jeg jobber med barn med diverse diagnoser - fordi jeg "forstår" så mange av dem... Kanskje det er pga. synestesi at jeg elsker å skape og skrive... slik at jeg får ut alt som beveger seg og viser seg i hodet mitt... Ikke godt å si, men det er moro å leke med disse tankene.
Det er fascinerende å oppdage at faktisk den "fargeverdenen" som befinner seg inni hodet mitt, opplever også mange andre på sin måte,- selv om vi ikke ser de samme fargene på de samme ordene, tallene og bokstavene.
Nå skal jeg ut å ta fatt på den oransje dagen. Og faktisk... så starter jeg med å undervise i kunst og håndverk i de tre første timene. Skapende, fargerike timer med lærevillige, flotte elever.
Bruk onsdagen på din fargerike måte!

Jeg har diagnosen synestesi

Jeg har fått svaret! Det er bare helt utrolig - og ennå mer fascinerende! Hurra for bloggeverdenen! Er det noe man lurer på, så får man svar! Og det mest rare, er at det var min gamle barndomsvenninne (som jeg ikke har sett på veldig mange år) som gav meg svaret- (se kommentarene på innlegget "Jeg ser farger") Det at jeg ser farger på tall, bokstaver og ord... er et fenomen som kalles synestesi.
Etter å ha googlet ordet, dukket det plustelig en helt ny verden opp for meg. Vel, det er ikke helt riktig, for den verdenen var ikke ny for meg, den var meget velkjent.

Det er enormt mye å finne om temaet, og gjett om jeg skal oppdatere meg på fronten. Dette er klippet fra Illustrert vitenskap:

"Kortslutning i hjernen gir oss en 7. sans

Noen mennesker opplever at sansene blandes, slik at de f.eks. oppfatter tall eller bokstaver i farger. Synestesi heter denne evnen, og forskerne er nær ved å forstå hvordan den oppstår i hjernen. Noen forskere mener at synestesi er en tilleggseffekt av evnen til å tenke kreativt, og at det har hatt stor betydning for utviklingen av språket. "

Nå skjønner jeg så mye mer... hvorfor jeg er såpass kreativ. Når jeg skriver fortellinger og bøker, så er det som jeg maler flotte bilder med farger. Det er jo sånn vi billedlig sier, men for meg - har det altså en sterk sannhet.
Aldri trodde jeg at jeg skulle bli så glad for å få en diagnose!

Fargene forfølger meg nå...

Etter gårsdagens innlegg har jeg fått mange tilbakemeldinger, både på mail, blogg og "in live"... Dette er virkelig spennende, og jeg kjenner jeg er i gang med å tenke grundig over disse fargene på bokstaver, tall og ord...
Da jeg begynte å skrive ned ord i går, oppdaget jeg at ord jeg trodde var "lyse" hadde mørke farger på seg, og omvendt... og jeg oppdaget at forskjellige ord "ser like" ut - og plutselig så jeg en slags sammenheng mellom dem... For eksempel så ser ordene engel og energi like ut i hodet mitt... Og når man tenker over det, så går kanskje disse tingene ut på det samme, kan noen av oss tenke...Oi...
Jeg merker nå - etter innspill fra dere - at jeg får en varme, et mørke eller gode følelser rundt enkelte bokstaver, tall og ord. Jeg har "forsket" for lite på dette enda, men nå er jeg i gang - for dette er virkelig spennende.
Jeg leker nå med tanken på å skrive ned ting etter hvert som det blir klart for meg... Noe er rokket ved nå, og det er skrekkelig spennende - for jeg vet ikke hvor det ender, eller hvor jeg havner..

Og det er også spennende når jeg får tilbakemeldinger fra andre, som stiller spørsmål og som får meg til å undre og reflektere grundig over dette "fenomenet"...
Det er også spennende å lese at èn ser farger på mennesker (er det auraen,  mon tro? ) og andre får opp samme bildet igjen og igjen...
Hvis det er noen som "ser noe av det som jeg ser" når det gjelder farger på tall og bokstaver, så hadde jeg blitt veldig glad for å bli kontaktet... Og når det er sagt, så blir jeg veldig glad for alle innspill, for dette er så fascinerende... og uforklarlig...

Jeg ser farger...

Hverdag. Jeg har aldri likt det ordet. Jeg vet ikke hvorfor,  men det ordet er av en eller annen grunn, grått... Hva jeg mener med det? Jeg mener ikke at hverdagen på noen som helst måte er grå, men ordet "hverdag" er grått - inni hodet mitt. Jeg skal forklare - selv om det ikke er lett å forklare...

Allerede fra jeg var liten, så jeg en klar farge på bokstaver og tall. De bare dukket opp i hodet mitt, hver gang et tall ble nevnt. (ikke store tall, for de blandes ut med de andre fargene)
Altså,- hver bokstav og hvert tall har sin farge. Jeg trodde alle så det samme som meg, men nei... Ingen så det jeg så...
Jeg husker min far testet meg - gang på gang - for å se hvilken farge jeg kom opp med nå.. Men hver gang kom jeg opp med den samme fargen på det samme tallet eller bokstaven han presenterte for  meg. Det var jo ingen test for meg - jeg så jo fargen klart foran meg....
For eksemepel, så er bokstaven A - rød i mitt hode.  Tallet 1 er hvit i mitt hode... Jeg har aldri skjønt hvorfor... Hva er meningen med dette?
Men uansett,- fargene har vært konstante.

Etter at jeg ble voksen begynte jeg plutselig "å se farger på ord" også. (ikke på alle ord) Og det er her ordet "hverdag" kommer inn. Det ordet er grått. Ordet "hjem" for eksempel, viser seg som grønt...
Dette er egentlig ganske fascinerende - og jeg har en sterk følelse av dette  har en dypere mening.
Jeg har vel aldri tatt meg tiden til å gå "dypere" inn i det - men kanskje jeg burde se etter et  mønster? En sammenheng?... Jeg vet ikke om det er andre som ser farger på bokstaver, tall og ord... Det hadde vært spennende å høre om... Men uansett,- jeg vil prøve å finne ut mer om dette...

NB...Til gårsdagens innlegg: Hvis noen lurte, så er maleteknikken som mannen i huset har benyttet seg mye av; airbrushing!

Hva kalles denne maleteknikken?

I vårt hus så kjeder vi oss aldri. Her bor to kreative sjeler som liker å skape og være i bevegelse. Det er stadig ting å ta seg til, stadig nye prosjekter. Kvinnen i huset - altså meg - er som dere sikkert har skjønt,- lidenskapelig opptatt av å skrive. Men også det å forme i leire, lage ting av naturmateraler, tegne litt og pusse opp gamle møbler og dandere... er toppers!

Mannen i huset - er en meget handyman, som digger musikk og å spille gitar. Han er suveren til å snekre, pusse opp og fikse. Han er superflink til å tegne og til å tatovere, og her om dagen fant jeg ham i garasjen fullt opptatt med å lage denne tegningen... Det var ganske så fascinerende å se hvordan han fikk motivet til "bare å komme ut av bildet"...

Er det noen av dere som ser/skjønner hvilken teknikk han har brukt? Svaret kommer i morgen, men det hadde vært morsomt om noen av dere vet...

Og ja... vi passer sammen som hånd i hanske! :-)

Det handler om å gjøre det som er bra for deg

I løpet av livet så går vi gjennom alle kontrastene som finnes. Vi opplever glede og sorg, sykdom og sunnhet, nedstemthet og fortvilelse, lykke og depresjon, frykt og kjærlighet... Vi opplever mørke og vi opplever lys. Hvordan skal vi kunne hige etter lyset, hvis vi ikke har opplevd å være i mørket? Livet består hele tiden av kontraster, og det er på denne måten at vi vet hva vi vil, vet hva vi ønsker, og vet hva som er godt for oss...
Går man gjennom livet som barn og ungdom, uten å være innom motgang, sorg og fortvilelse, blir fallhøyden stor den dagen man virkelig møter motgang... Har man vært innom de mørkere følelsene, de mørkere aspektene på forhånd, så står man bedre rustet til å takle det som måtte komme, tenker jeg.
Hvorfor man har kommet til denne jord, er det mange meninger om. Mange er jo av den oppfatning, - kanskje de fleste,- at vi har kun dette ene livet. Selv tror jeg ikke det. Jeg tror vi aldri dør. "Død" er ord vi har laget for å ha et ord og sette på det som skjer når kroppen vår sier takk for seg på denne jord. Men sjelen vår... den sier ikke takk for seg. Den går over i en annen dimensjon, tror jeg...

Men i dette ene livet, som vi har fått her på jord,- ønsker vi vel å gjøre mest mulig ut av det, mens vi har det.
Noen vil reise for å oppleve mest mulig, noen vil tilegne seg mest mulig kunnskap, andre igjen vil bidra til å hjelpe andre mennesker med sine evner. Noen bare tenker at "veien blir til mens man går", noen lever ut alle sine drømmer, noen gjør lite eller ingenting... Noen strekker grensene langt, for å se hvor langt de kan nå, og noen gjør det de kan, rett og slett for å overleve.
Andre igjen, gjør det de kan for å avslutte dette livet her på jord.
Livet er underfundig. Så uforståelig på et vis, men vi har alle opplevd kontrastene i livet. Mørke og sol. Og alle nyansene i mellom. Når man er alvorlig syk, har man bare et ønske; å bli frisk.
Når man er frisk, er det enormt mye man kan gjøre ut av livet sitt. Det handler om å gjøre det som er godt for deg, tenker jeg. Det som er godt for deg, gjør til at det drypper godt på de andre rundt deg. Har du det godt, smitter det... Og en ting til... Livet har også lært meg, at jeg søker nå til de mennesker som gir meg god energi - og de gir også jeg, forhåpentligvis god energi.

Høsttanker

Når man har en hel høstferieuke til rådighet, så gjelder det å bruke dagene og timene som best man kan... Min bedre halvdel har satt ut hummerteiner, men siden høstvinden har gjort det for vanskelig å dra opp teinene, venter vi i spenning på at vinden skal snu - og at den store hummerinvasjonen skal komme, og familiemedlemmene kan bes inn til en festmiddag Mmmm...
Selv har jeg samlet ny energi, landet etter ferdigstilte prosjekter, og venter på at ny skriveinspirasjon skal komme. Bak huset har jeg funnet meg en ny liten inspirasjonskilde som jeg stadig forsyner meg grådig av. Bare se på disse nydelige fargene som nå finnes der...
Her er det meget god energi, som jeg suger til meg - gjennom alle årstider...

Ny bok fra en forfattervenninne!

Ny bok fra min gode forfattervenninne, Anita Berglund. Hun har nå kommer med sin krimbok nummer 2,- og jenta beviser så absolutt at hun virkelig behersker det hun driver med. Hun er drivende god til å skrive, og handlingen er hele tiden i spennende flyt.

Det var stor stas da jeg fikk boka i hånden hjemme i stua mi, dagen etter hennes boklansering i Svelvik..

For dere som liker å lese krim: Denne anbefales så absolutt!

..Høygravide Rebekka Tangen blir overfalt og slått bevisstløs med en skiftenøkkel i sitt eget hjem i Svelvik. Det står om livet for både henne og det ufødte barnet. Nesten samtidig blir den lille småbyen rystet av et drap på åpen gate. Funn på åstedet knytter de to sakene sammen, og politiet retter blikket mot en østeuropeisk innbruddsliga. Didrik Claussen, profilerer med hovedvirke i USA, tror forklaringen ligger et helt annet sted. Brutaliteten i overfallet på Rebekka indikerer at det var personlig motivert. Det viser seg også at mannen hennes er forsvunnet - alt tyder på at han har rømt til Brasil. Samtidig utsettes Rebekkas svoger for et attentatforsøk. Familien Tangen omgis av truende skygger."