Drømmer du mye?

   Vi drømmer alle sammen, hver eneste natt. Mange husker ikke at de har drømt når de våkner, men jeg er heldigvis ikke en av dem. Underbevisstheten min må være opptatt av utrolig mye, for når jeg våkner husker jeg bruddstykker av flere drømmer...
   Siden jeg drømmer så mye har jeg nettopp gått til anskaffelse av en drømmebok. Og etter at jeg leste den fikk jeg litt mer innsikt i hva drømmer er. Veldig interessant.
Jeg har nå begynt å virkelig tenke etter hva jeg har drømt når jeg våkner... Og nå er det mye lettere å huske, etter at jeg leste denne boka.
   Det er akkurat som jeg befinner jeg meg i minst tre- fire forskjellige situasjoner hver natt. Ofte er det mye som skjer, mange mennesker - som regel fremmede - eller de ser annerledes ut enn de gjør i virkeligheten. Men alle situasjonene er tilsynelatende uavhengige av hverandre. Jeg tror allikevel at alle situasjonene prøver å si meg noe.
   Jeg synes drømmer er utrolig spennende og interessant. Underbevisstheten jobber når vi faller i søvn. Den bearbeider, tolker og analyserer... Ideer dukker opp, man kommer fram til et svar man har fundert på (utrykket "sove på det" - er det absolutt noe i) og man roer seg på ting.
Jeg tror også at man kan få beskjeder og hint om ting...

   Jeg har ikke tenkt å skrive ned noen drømmebok hver dag, som også er en del av opplegget rundt denne "drømmeboksen" jeg har anskaffet meg. Men innimellom - når jeg har helt spesielle drømmer, vil jeg nok skrive dem ned.
   Helt spesielle drømmer glemmer jeg ikke. Jeg husker ennå en drøm fra jeg var 10 år gammel. Det var en beskjed som ble gitt meg, og den sitter som spikret.
   De fleste drømmer er muligens bearbeidelse eller tolking av impulsene vi blir bombardert med i løpet av en dag (jobb, mennesker, lukter, lyder, musikk, tv, osv....) Mens andre drømmer er noe helt annet, og det er dem jeg er opptatt av.
  
   I natt drømte jeg blant annet at jeg kjørte i bil nedover en gate i sentrum. Det var mørkt, men snøfnugg så store som mandariner dalte i ett ned fra himmelen. Innimellom de gigantiske snufnuggene - som lignet litt på svære marsmallows - var det også vanlig snøfnugg. Men jeg husker jeg tenkte at hvis det fortsetter å snø snøfnugg på den størrelsen, så kommer vi raskt til å bli snødd ned...
Samtidig så tenkte jeg at angret på jeg hadde sagt ja til å være solist på et arrangement...

Virkeligheten: Ikke er det snø og vinter, og ikke har jeg tenkt å være solist noe som helst sted...

   Så hva denne drømmen kan bety, kan jeg jo prøve å analysere som best jeg kan (har ikke tenkt å bruke mye tid på den) - men jeg husker veldig godt følelsene og fargene i drømmen. Og det er fascinerende.
   Drømmer er også helt klart en kilde til skriveinspirasjon. Jeg husker blant annet at jeg ved en anledning sto fast i slutten på en novelle jeg holdt på å skrive. En natt drømte jeg hvordan jeg kunne gjøre slutten annerledes.
   Så... man burde ikke undervurdere den nattlige drømmen. Husk, den kan fortelle deg noe... viktig!

   Husker du mange av drømmene dine?

Onsdag er en oransje dag

Onsdag. Det er en oransje dag. Det vil si at inni hodet mitt er onsdagen oransje. Det er  merkelig at jeg ikke har tenkt på det på den måten før... Men nå som jeg lar alle ord og tanker strømme fritt, etter at jeg kom over diagnosen synestesi, så ser jeg jo mer og mer...
Det har jo vært der hele tiden, men jeg  har tydeligvis prøvd å ignorere det, for det har "skurret med virkeligheten".
Jeg ser jo tydelig nå at hver ukedag har sin farge... Og da skjønner jeg også hvorfor det blir "feil i hodet mitt" når jeg bruker for eksempel dataprogrammer i undervisningen - som viser helt andre farger på ukedagene. Ukedagene som jeg forholder meg til hver dag på dagtavla jeg har hengt opp...
Det er da jeg kan tenke at det er sånn det må føles innimellom når man har autisme. Slik man opplever verden inni hodet sitt, stemmer ikke med den som er utenfor...
Kanskje det er pga. synestesi at jeg jobber med barn med diverse diagnoser - fordi jeg "forstår" så mange av dem... Kanskje det er pga. synestesi at jeg elsker å skape og skrive... slik at jeg får ut alt som beveger seg og viser seg i hodet mitt... Ikke godt å si, men det er moro å leke med disse tankene.
Det er fascinerende å oppdage at faktisk den "fargeverdenen" som befinner seg inni hodet mitt, opplever også mange andre på sin måte,- selv om vi ikke ser de samme fargene på de samme ordene, tallene og bokstavene.
Nå skal jeg ut å ta fatt på den oransje dagen. Og faktisk... så starter jeg med å undervise i kunst og håndverk i de tre første timene. Skapende, fargerike timer med lærevillige, flotte elever.
Bruk onsdagen på din fargerike måte!

Jeg har diagnosen synestesi

Jeg har fått svaret! Det er bare helt utrolig - og ennå mer fascinerende! Hurra for bloggeverdenen! Er det noe man lurer på, så får man svar! Og det mest rare, er at det var min gamle barndomsvenninne (som jeg ikke har sett på veldig mange år) som gav meg svaret- (se kommentarene på innlegget "Jeg ser farger") Det at jeg ser farger på tall, bokstaver og ord... er et fenomen som kalles synestesi.
Etter å ha googlet ordet, dukket det plustelig en helt ny verden opp for meg. Vel, det er ikke helt riktig, for den verdenen var ikke ny for meg, den var meget velkjent.

Det er enormt mye å finne om temaet, og gjett om jeg skal oppdatere meg på fronten. Dette er klippet fra Illustrert vitenskap:

"Kortslutning i hjernen gir oss en 7. sans

Noen mennesker opplever at sansene blandes, slik at de f.eks. oppfatter tall eller bokstaver i farger. Synestesi heter denne evnen, og forskerne er nær ved å forstå hvordan den oppstår i hjernen. Noen forskere mener at synestesi er en tilleggseffekt av evnen til å tenke kreativt, og at det har hatt stor betydning for utviklingen av språket. "

Nå skjønner jeg så mye mer... hvorfor jeg er såpass kreativ. Når jeg skriver fortellinger og bøker, så er det som jeg maler flotte bilder med farger. Det er jo sånn vi billedlig sier, men for meg - har det altså en sterk sannhet.
Aldri trodde jeg at jeg skulle bli så glad for å få en diagnose!