Vårskrivingen fra min kant

   Grunnen til at det har vært så stille fra min bloggekant, er flere grunner - jeg har veldig mye å gjøre for tiden, og for det andre så får jeg fremdeles ikke bilder til å virke på pc`n min - eller linken vil ikke la seg sende. Jeg takker for gode råd -og jeg prøver dem ut, men det ser dessverre ut som det er noe med innstillingene på pc`n min som det er noe galt med. Så nå prøver jeg på å sende et innlegg fra min lille minipc... går det - så er det hovedpc`n min som svikter... Må kanskje kjøpe en ny en...
   Men nok om det... Nå nærmer det seg mars, og det betyr at jeg får mer og mer å gjøre på skrivefronten. Jeg annonser i to aviser om at jeg skriver sanger og taler til alle anledninger - og meldingene og telefonene har begynt å ramle inn.
   Jeg skrev min første sang da jeg var 18 til min brors konfirmasjon (han var da allerede en Norgeskjendis, for han spilte i popgruppa DRAMA). Siden skrev jeg sanger for venner og bekjente fram til 2004 - da jeg begynte å annonsere i avisa. Har 10 års jubielum i disse dager... Jeg tok en opptelling på alle sangene og talene jeg har skrevet her om dagen... og tallet er totalt på 1043 sanger og taler...Så jeg har skrevet litt, ja...
   Jeg elsker disse småoppdragene og de små historiene som utspiller seg i sangene og talene.
   Ved siden av disse oppdragene - så skriver jeg jevnt og trutt på barnebokmanuset mitt som jeg skal ha ferdig om 1 1/2 mnd...
   Og i går kom det inn en mail fra et magasin - og de lurte på om jeg ikke ville skrive en vårhistorie (novelle) for dem! Å få et slikt tilbud er bare helt fantastisk! Tidligere har jeg skrevet flere noveller for bladet (se bildet over)
    Jeg ser fram til en solrik - men også en veldig skrivenede vår... Herlig!!

Kan noen hjelpe meg???

Hjelp!
Jeg har ikke klart å laste opp bilder siden lillejulaften i fjor. Ingen bilder vil la seg laste opp, og når jeg linker blogginnlegget til FB, så dukker alltid bildet av meg opp - ikke moro.
Er det noen som kan gi meg et tips? Jeg har trykket på det meste her, men ingenting skjer.
Må jeg slette hele bloggen å starte på nytt, tror dere? Jeg håper inderlig ikke det..


Håper en av dere kan hjelpe meg.... Glad for alle innspill! Tusen takk!

OL-konkurranse! Vinn en av mine bøker!

OL-konkurranse! Ønsker du å vinne en av mine bøker, så gå inn på forfattersiden Liv Hege Refsdal på Facebook.
1. Trykk liker på siden
2. Skriv en kommentar.
Jeg trekker en vinner på Valentindagen, 14. februar. Vinneren kan velge en av mine 6 bøker (trykk på det som skrevet under Om - om meg, og min bibliografi vises inne på siden min.


P. S. Jeg får som tidligere nevnt, ikke lagt ut bilder... jeg finner ikke ut av det - men min bibliografi vises på høyre side nedover. Barnebøker og en voksenbok (novellesamling)


Veldig hyggelig om du stikker innom siden min! :-)


God helg til alle dere fine!

Ord er ikke bare ord...

   Som skribent og forfatter, er jeg naturlig nok opptatt av ord.
Ord er ikke bare ord. Et ord gir assosiasjoner. Et ord gir dybde, mening, følelser... Og to ord som beskrive det samme, kan gi meg totalt forskjellig assosiasjoner og følelser om den samme tingen.
Jeg skal gi dere noen eksempler på hvordan jeg tenker.


   Ordet "rom" - synes jeg er kjedelig. Da ser jeg for meg et "A4-rom", ikke stort, ikke lite. Ikke noe spesielt i det hele tatt. Men leser jeg ordet "værelse", blir rommet noe helt annet for meg med en gang. Ordet gir liksom mer tyngde, rommet blir større, og selvfølgelig litt mer høytidelig. Det henger lange gardiner der, og sengen har flott sengeteppe... For når ordet værelse blir nevnt, så tenker jeg jo at det er et soverom. Det er en seng der.
   Ordet "kontor" synes jeg er gørrkjedelig... Det gir meg assosiasjoner til fargene grått og brunt, det er rutinepreget, kjedelig, har praktiske møbler, lite design, lite kreativitet, lite humor... (dette henger selvfølgelig igjen fra gammelt av)
   Men når jeg leser ordet "arbeidsværelse", så får ordet en helt annen betydning for meg. Dette er ikke et ord som brukes mye i dag, men det brukes. Jeg leste det senest i går. Det gir meg assosiasjoner til ro, trygghet, arbeidsvilje, arbeidsmoral, forfattere, kreativitet, pågangsmot, drømmer...
    Nå får jeg meg liksom ikke helt til å si at "Nå tar jeg meg en tur inn på arbeidsværelset mitt"... Det høres unektelig veldig rart ut hvis jeg skulle ha sagt det. Men det jeg sier er: "Nå tar jeg en tur inn i skrivestua mi!" Skrivestue er nemlig et godt ord for meg - det gir meg glede, kreativitet, mangfold, drømmer - for det er jo nettopp i dette rommet, i dette værelset, i denne skrivestua at jeg får utløp for alle mine tanker, ord og skriverier, som igjen blir til diverse tekster...


   Og når det er sagt, så må jeg si at den store drømmen min er å skrive på heltid... Sånn er det bare!


(Jeg klarer ikke lenger å legge til bilder... de nekter å legge seg inn)

Ukebladnoveller

   Jeg har skrevet noveller i en mengde år, noe som betyr at jeg kjenner "ukebladnovellebransjen" ganske godt nå. Jeg vet hvilke sjangre hvilke blader vil ha. Og jeg vet også at nåløyet er forholdsvis trangt. Ukebladene stiller sine krav.
   Vi forfatterne er helt prisgitt den eller de to som sitter og vurderer novellene vi sender inn. Jeg husker at jeg gikk i kjelleren gang på gang, for svaret jeg fikk var alltid nei... Men jeg visste at det måtte være noe i meg som drev meg, siden jeg aldri ga meg... Jeg hadde noe å fare med, noe å formidle, noe å gi...
   Og endelig kom dagen! Jeg husker så inderlig godt da jeg fikk min første novelle på trykk. Det var i Hjemmet 2002. Jeg danset og jublet med konvolutten i hånden! Ja, du leste riktig... den gang fikk jeg ikke svar på mail, men i en konvolutt, med beskjed om å sende dem novellen min på diskett! Tenk, det er jo ikke sååå lenge siden...
   Siden har jeg fått solgt mange noveller. Men veldig ofte har et ukeblad sagt nei til novellen min, selv om de så og si hver gang har sagt at novellen har vært godt skrevet, den har vært for gammelmodig, for tynn, for trist, de skjønte den ikke.... mens neste blad har kjøpt den på stedet.(ikke hver gang, selvfølgelig)


    Noe jeg raskt fant ut, var at det er viktig å etablere et godt forhold til disse fictionsansvarlige. Noen følte jeg nærmest ble en god venn, og jeg har hatt god kontakt, med særlig fictionsansvarlig i Familien. Jeg følte derfor både en sorg og tristhet, da jeg fikk høre at hun skal slutte nå, og at fictionsansvarlig i Norsk Ukeblad skal overta.
   Det er også da man ser at Norge er et lite land. Det er få ukeblader med noveller her i landet, og vi er mange som har lyst til å selge våre noveller...
   Det gjelder å forme og skrive de fineste, beste, morsomste, kjærlighetsfylte og mest spennende historiene... Det er ikke lett... og jeg har en tendens til å skrive noveller som ikke passer i ukebladene... Jeg skriver for mye drama, får jeg til svar...
   Det var vel derfor jeg fant ut at mange av novellene min passet best i en bok. Boka "Kjærlighet, løgner og ølglass" (LIV forlag)
  
   Men i skrivende stund er jeg veldig spent på svaret jeg får fra et ukeblad hvor jeg sendte inn min sist skrevne novelle for to uker siden. Jeg fikk beskjed i går om at den er til gjennomlesning hos konsulent. Jeg venter i spenning.
   I mellomtiden skriver jeg en krimnovelle basert på gårsdagens innlegg...
 

Det gjelder å følge med på rare bevegelser

... Jeg gikk tidlig hjem fra personalfesten på fredag og gikk turen ned bakken, den korte veien jeg har fra jobben og hjem.
   Da jeg passerte nabohuset og jeg så fotsporene i snøen inn til huset, stusset jeg.
Naboene er stadig borte og jeg tar inn posten og kaster av og til et blikk bort på huset når jeg går eller kjører forbi. Denne gangen hadde min kjære attpåtil frest hele innkjørselen deres til de skulle komme hjem. Jeg trodde de kom på torsdag, men nei. Kanskje fredag, da... nei... Så litt snø var kommet etter måkingen.
   Men da jeg passerte huset, minutter før midnatt, så jeg altså disse sporene inn til døra. Og jeg så at det var trukket for det store vinduet. Jeg kikket meg rundt men så ingen bil. Da tenkte jeg at mannen var sikkert reist et ærend av gårde mens kona gikk inn i huset. Det var ikke svære mannestøvlespor jeg så... Jeg gikk videre, men noe surret litt i bakhodet. Da jeg la meg, slo det meg, det pleier aldri å være trukket for i det vinduet...
   Lørdag morgen ringte det på døra, nabokona kom for å hente posten sin.
- Når kom dere hjem? sa jeg.
- Akkurat nå, svarte kona.
-  Åååh, sa jeg. - Jeg så spor der i kveld.
- Det må ha vært noen andre, svarte hun.
 Javel, tenkte jeg.
   Men to minutter etterpå ringte nabokona på igjen, skrekkslagen sto hun der... Mannen hadde gått inn i huset mens hun hentet posten hos meg... og da hun kom inn i huset sitt med posten så det som mannen nettopp hadde oppdaget... Innbruddet...rotet... alt av smykker og arvegodt borte... to vinduer bak huset var ødelagt (bare tre meter fra vårt eget hus) - og der hadde andre spor funnet veien inn i huset (og tydeligvis åpnet for mannen med sporene ute i gården)
   De hadde ikke tatt pc`r, ipad, alkohol... merkelig... de hadde sett det, flyttet på det, men ikke tatt det med seg... De hadde ikke drevet med hærverk, men de visste liksom hva de lette etter...
 
   Og jeg sto altså utenfor og tittet inn på huset mens innbruddstyvene herjet i huset - nabohuset. Jeg vet nå at de var der, for det førte ingen sport ut igjen...
  Jeg kunne neppe forhindret det, men jeg ble veldig lei meg da jeg skjønte hva som hadde skjedd... Men hadde jeg kommet litt senere hjem, så hadde jeg kanskje flydd rett på innbruddstyvene... Den tanken liker jeg dårlig...
 
   Men her gjelder det å følge med... og takk og pris at vi har innbruddsalarm. Det hjelper jo på.
Men tenk å være så grusomt frekke å forsyne seg med smykker og ting og tang (som kunne bæres, tydeligvis) - på en fredagskveld, når folk vanligvis er lenger oppe...