Jeg var "lettkledd" pike i Aktuell...

 I helgen fikk jeg en hyggelig telefon fra en dame fra Verdal. Ikke skulle hun selge noe, og ikke skulle hun ha en sang eller tale, eller noe som helst...
   Nei, hun hadde kjøpt en koffert med gamle blader på en auksjon, og inni et av bladene - Aktuell fra 1966 - så hun ei to år gammel jente som ikke hadde så mye klær på seg...
   Teksten i bladet lyder som følger: "Mange stiller opp i konkurransen om sommerens letteste antrekk, men noen må finne seg i å være med utenfor konkurransen, slik som 2 år gamle Liv Hege Refsdal på Tollerodden i Larvik. Hun hadde bare en hårsløyfe på seg!"

    Så denne fremmede, snille kvinnen tenkte at hun kunne prøve å spore meg opp - og forære meg dette bladet. For bladet hadde neppe jeg sett, tenkte hun. Det var jo utrooolig snilt! Jeg takket og bukket!
Og i dag kom bladet i posten - veldig artig å se og lese... En helt annet tid...bitte lille meg...

    Der sitter jeg - kliss naken- på stranda (fire bilder) - og siden jeg bare hadde en hårsløyfe på meg, tok jeg den av, og veide denne på en vekt. Det var liksom "konseptet" til denne konkurransen...

   Når det er sagt, så hadde disse bildene aldri kommet på trykk i dag, for jeg ble avfotografert på et par av bildene, hvor det virkelig syntes at jeg var ei jente, for å si det sånn...
Men det var andre tider, ingen tenkte vel på sånn. Kropp er naturlig, tenkte man sikkert, da... Og det er det jo også...

Så tusen takk, til deg, Wenche, for at du tok deg tiden og gadd å spore meg opp og sende bladet til meg. Det satte jeg stooor pris på! :-)

Førjulstidens tilbakeblikk

   Da jeg var liten klarte jeg ikke å glede meg ordentlig til jul - før ETTER at vi hadde hatt skoleforestillingen på skolen. Jeg hatet å stå foran alle foreldrene å ha roller i et skuespill - og det var som regel juleevangeliet som ble framført.
   Jeg gruet meg dag og natt, og jeg klarte ikke å glede meg til jul før dette hersens skuespillet var over...
   Og jeg husker med skrekk og gru den gangen jeg var syk da alle rollene ble tildelt. Det endte med at Maria, som var hovedrollen, og hun som skulle si mest,- ble meg som ikke var til stede den dagen. Fordi ingen av de andre jentene ville ha den rollen, syntes "frøken" at det var på sin plass at Liv Hege fikk den. Jeg var jo jenta som aldri sa nei... Nei, det gjorde jeg ikke... men jeg sa aldri "ja" heller. Jeg sa i grunnen aldri noen ting, - hvis jeg ikke måtte...
   Jeg var så sjenert og beskjeden - og jeg hatet å si noe foran folk. Det måtte da "frøken" ha fått med seg... og enda så fikk jeg hovedrollen. Jeg syntes det var så slemt gjort, husker jeg...
   Men pliktoppfyllende som jeg var - så pugget jeg alle ord og setninger og framførte alle replikker...
   Og da alt var over - ja, da.... da kunne jeg endelig glede meg til jul!

  Grunnen til at jeg kom på dette i dag, var for at det var som regel rundt 17., 18. desember at klassen framførte skuespillet... Og det betydde at jeg hadde en hel uke på meg som jeg kunne ta inn førjulsstemningen og glede meg til jul med alle mine sanser...

   Heldigvis har årene gjort noe med meg. Nå kan jeg si både ja og nei. Jeg tør å stå fram foran forsamlinger uten at det tar helt fra meg gleden over andre ting. Men alt har vært en prosess når jeg ser tilbake. En læringsprosess...
   Og noen ganger er det faktisk godt at man blir "tvunget til noe" - men det skjønner man ikke før i ettertid.

Mitt lille sted

Da jeg var liten, hadde jeg mitt lille sted. Det var en kjempestor stein bak huset som ingen hadde innsyn til. Når jeg ville være alene med mine tanker, eller jeg var lei meg, så satte jeg meg på den store steinen. Ikke en gang mine foreldre visste om mitt lille sted.
Der satt jeg og tenkte tanker om livet. Tanker som jeg sendte ut til universet, i håp om at noen ville fange dem opp og virkeliggjøre dem... Tanker som ikke lot seg formulere til ord og videreformidle til venninner, brødre eller foreldre. Det var kun mine tanker og følelser. Ene og alene. Og jeg innbilte meg at "noen" tok i mot... At "noen" forstod meg... Noen som aldri kunne fortelle til noen andre, eller le eller erte meg. Nei, det var noen som var mektig, på et vis. Det var det jeg trodde og innbilte meg.

Denne steinen opplevde jeg som bare min, og bare min. Den var nærmest hellig. Den var hellig, for det var bare når jeg hadde mine "tanker" at jeg klatret opp på den, og ble sittende på toppen og speide opp på himmelen. Ellers ofret jeg ikke steinen en tanke.
Stor var derfor sjokket og sorgen den dagen da steinen ble sprengt bort, fordi mine foreldre skulle bygge ut huset... Hva skulle jeg gjøre nå? Hvor kunne jeg sitte alene og uforstyrret nå? Nå var jeg mutters alene, og ingen kunne høre og ta i mot mine tanker. Trodde jeg...

Lite visste jeg den gangen, at det jeg "faktisk sender ut" - uansett om jeg sitter på en stor stein eller ikke...blir faktisk fanget opp av universet - og ikke bare tatt i mot - men også sendt tilbake... Det jeg sender ut, for jeg igjen. Jeg snakker om Loven om tiltrekning.
Mye av grunnen til alle mine tanker som var samstemte med mine følelser og handlinger den gangen, er grunnen til at jeg er den jeg er i dag. Blant annnet. Tenker jeg...

Nå har jeg ingen stor stein å sitte uforstyrret på. Jeg har mange. Og mange rom. Det gjelder bare å se mulighetene. De er der. Overalt og hele tiden.