Høysensitiv

Ti tegn på at du er høysensitiv

    Etter å ha lest linken over, fikk jeg egentlig mange svar på ting jeg har lurt på, ved meg selv...
Fra jeg var liten, har jeg alltid følt meg annerledes enn alle andre. Jeg har alltid observert og følt og tatt inn... På godt og vondt. Jeg har kjent på alle slags følelser, også de som ikke er mine, nær sagt...
 
   I min tidlige ungdom, stengte meg inne på rommet mitt, skrev dagbøker i fleng og hadde brevvenner over hele verden. Det var en spennende verden, den gangen. Min måte å få et pusterom fra omverdenen på. Jeg ante ingenting om meditasjon og yoga, på det tidpsunktet. Ikke det at jeg driver med yoga, nå heller. Men litt meditasjon, er godt for min kropp, sinn og sjel.
   
   Det kan virke som jeg tar inn mer informasjon i en gitt situasjon, enn kanskje mange andre gjør...
Det har vært interessesant, slitsomt, tungt, energitappende... og litt vemodig.
   Etter en intens dag med mye "informasjon" og inntrykk, så er jeg sliten. Trives best med rolige omgivelser rundt meg. Elsker min lille hule med skriving og kreative utfoldelser...

   Jeg er utadvendt, men jeg blir "fort lei" av "mengden med mennesker". Jeg hater egentlig small talk og sladring  - da begynner det å prikke i huden min...
   Jeg liker å se og lytte, bruke sanser. Blir det mye skravling, og for meg "meningsløse ting" , sliter jeg. Jeg hater å gå rundt "å shoppe"... Det er for meg bortkastet tid og energi.
   Jeg kjøper det jeg skal, og ferdig med det...

    Men nå som jeg skal mange dager til København med jobben, må jeg bare ta en del forhåndsregler... Det blir sikkert mye shopping, skravling og "kaos".
Egentlig er jeg veldig spent på turen. Jeg vil observere, ta inn ny kunnskap og nytt påfyll. Jeg vil sitte på en utekafè med et glass hvitt eller en latte - og nyte lyden av de danske vokalene og det pulserende livet i Nyhavn...
   Jeg skal også få med meg to hele dagers dansk fagpåfyll. Det er jo derfor vi skal dit, og det blir spennende. Bare jeg får med meg det de sier... (dansken er ikke alltid like lett å forstå)


     Når det gjelder linken over, så fant jeg ut at jeg oppfyller alle de 10 punktene... så at jeg er høysensitiv, er ikke til å stikke under en stol. Men nå skjønner jeg så mye mer av meg selv, og det fikk meg til å senke skuldrene. Jeg skal lese boka jeg har kjøpt om emnet, etter hvert.

    Jeg føler meg aldri ensom. Har alltid noe å gjøre, fordype meg i, tenke på, reflektere over... Jeg er heldig, sånn.

    Noen andre som har det på samme måten?

Hvis det er noen som lurer, så skal jobben og jeg på foredrag med RAFAELCENTERET i København...

 

Ord er ikke bare ord...

   Som skribent og forfatter, er jeg naturlig nok opptatt av ord.
Ord er ikke bare ord. Et ord gir assosiasjoner. Et ord gir dybde, mening, følelser... Og to ord som beskrive det samme, kan gi meg totalt forskjellig assosiasjoner og følelser om den samme tingen.
Jeg skal gi dere noen eksempler på hvordan jeg tenker.


   Ordet "rom" - synes jeg er kjedelig. Da ser jeg for meg et "A4-rom", ikke stort, ikke lite. Ikke noe spesielt i det hele tatt. Men leser jeg ordet "værelse", blir rommet noe helt annet for meg med en gang. Ordet gir liksom mer tyngde, rommet blir større, og selvfølgelig litt mer høytidelig. Det henger lange gardiner der, og sengen har flott sengeteppe... For når ordet værelse blir nevnt, så tenker jeg jo at det er et soverom. Det er en seng der.
   Ordet "kontor" synes jeg er gørrkjedelig... Det gir meg assosiasjoner til fargene grått og brunt, det er rutinepreget, kjedelig, har praktiske møbler, lite design, lite kreativitet, lite humor... (dette henger selvfølgelig igjen fra gammelt av)
   Men når jeg leser ordet "arbeidsværelse", så får ordet en helt annen betydning for meg. Dette er ikke et ord som brukes mye i dag, men det brukes. Jeg leste det senest i går. Det gir meg assosiasjoner til ro, trygghet, arbeidsvilje, arbeidsmoral, forfattere, kreativitet, pågangsmot, drømmer...
    Nå får jeg meg liksom ikke helt til å si at "Nå tar jeg meg en tur inn på arbeidsværelset mitt"... Det høres unektelig veldig rart ut hvis jeg skulle ha sagt det. Men det jeg sier er: "Nå tar jeg en tur inn i skrivestua mi!" Skrivestue er nemlig et godt ord for meg - det gir meg glede, kreativitet, mangfold, drømmer - for det er jo nettopp i dette rommet, i dette værelset, i denne skrivestua at jeg får utløp for alle mine tanker, ord og skriverier, som igjen blir til diverse tekster...


   Og når det er sagt, så må jeg si at den store drømmen min er å skrive på heltid... Sånn er det bare!


(Jeg klarer ikke lenger å legge til bilder... de nekter å legge seg inn)

Førjulstidens tilbakeblikk

   Da jeg var liten klarte jeg ikke å glede meg ordentlig til jul - før ETTER at vi hadde hatt skoleforestillingen på skolen. Jeg hatet å stå foran alle foreldrene å ha roller i et skuespill - og det var som regel juleevangeliet som ble framført.
   Jeg gruet meg dag og natt, og jeg klarte ikke å glede meg til jul før dette hersens skuespillet var over...
   Og jeg husker med skrekk og gru den gangen jeg var syk da alle rollene ble tildelt. Det endte med at Maria, som var hovedrollen, og hun som skulle si mest,- ble meg som ikke var til stede den dagen. Fordi ingen av de andre jentene ville ha den rollen, syntes "frøken" at det var på sin plass at Liv Hege fikk den. Jeg var jo jenta som aldri sa nei... Nei, det gjorde jeg ikke... men jeg sa aldri "ja" heller. Jeg sa i grunnen aldri noen ting, - hvis jeg ikke måtte...
   Jeg var så sjenert og beskjeden - og jeg hatet å si noe foran folk. Det måtte da "frøken" ha fått med seg... og enda så fikk jeg hovedrollen. Jeg syntes det var så slemt gjort, husker jeg...
   Men pliktoppfyllende som jeg var - så pugget jeg alle ord og setninger og framførte alle replikker...
   Og da alt var over - ja, da.... da kunne jeg endelig glede meg til jul!

  Grunnen til at jeg kom på dette i dag, var for at det var som regel rundt 17., 18. desember at klassen framførte skuespillet... Og det betydde at jeg hadde en hel uke på meg som jeg kunne ta inn førjulsstemningen og glede meg til jul med alle mine sanser...

   Heldigvis har årene gjort noe med meg. Nå kan jeg si både ja og nei. Jeg tør å stå fram foran forsamlinger uten at det tar helt fra meg gleden over andre ting. Men alt har vært en prosess når jeg ser tilbake. En læringsprosess...
   Og noen ganger er det faktisk godt at man blir "tvunget til noe" - men det skjønner man ikke før i ettertid.

Lille, rare meg

Jeg har aldri kunnet tenke meg å dykke,

hoppe i fallskjerm eller kjøre i over hundre og tretti...

Jeg har aldri vært glad i å være i fokus,

danse på bordet eller rope høyt...

Jeg har aldri trivdes blant store mengder,

stå på en scene eller finne fram til nye steder...

 Jeg kan ikke fordra og shoppe, dra på bilutstillinger

eller spille dataspill...

 ... men...

Jeg har alltid elsket de gode samtalene, observere

og være litt i kulissene.

Jeg har alltid elsket å bruke mine sanser, lytte til hjertet

og gjenskape ordene til nye historier...

Jeg har vært solist i kor, holdt foredrag for forsamlinger...

Jeg har alltid ønsket å formidle det jeg har på hjertet.

men... jeg har aldri hatt noe ønske om å synes... 

Hva vil folk lese om?

(lånt fra Facebook)

... Livet er og blir en forunderlig reise. Fra den dagen vi blir født og fram til den dagen livet ender - skjer det et hav av hendelser... Så godt det er at vi ikke aner noe som helst om den reisen vi begir oss utpå. Hadde vi visst, så hadde antagelig de fleste av oss meldt pass allerede ved inngangen til livet.
Alle blir vi fylt med sorger og gleder - men noen opplever så mye mer av det mørke, uten at vi helt skjønner hvorfor...

Det livet lærer oss - eller det vi lærer av livet - er at vi blir hele tiden sterkere, blir mer hardhudet, og ofte takler vi sorgene og krisene på en overraskende god måte. Uten at vi er klar over det...
Jeg har ved flere anledninger i mitt liv, tittet tilbake på en dyp smerte, og tenkt... hvordan i alle dager klarte jeg å komme meg hel igjennom?

Vi har alle våre metoder på å takle det tunge og triste... Noen går turer, noen stenger seg inne, noen bruker musikk som terapi, noen skriver, noen må snakke seg igjennom tingene, noen må ha sterke medisiner, noen på ha faghjelp, - og noen blir innlagt fordi hverdagen lenger ikke er til å takle...

Livet er tøft. Livet er brutalt. Og livet er rett og slett ikke for amatører...

Jeg har skrevet drøssevis av noveller i mitt liv - og jeg har fått flest avslag. Sånn er det, og sånn skal det være. Men jeg undrer meg...
Jeg har skrevet et par -tre dramatiske noveller - som aldri har blitt antatt, fordi de er for "brutale på et vis"... Men akk og ve - det folk ikke aner - er at det faktisk er virkeligheten jeg beskriver. Min virkelighet (men det vet ingen)...
Så; virkeligheten kan altså være så tøff at den kan virke ikke-troverdig for fiksjonsansvarlige... Tankevekkende... Og jeg tror ikke at lesere bare vil ha happy endings eller "platte historier"... Eller kanskje jeg tar feil? Kanskje man ikke vil høre om virkeligheten, nettopp fordi den til tider er brutal - da vil man heller gjemme seg bort med "sukkersøte historier med kun en dæsj av sitronsmak"...
Er det sånn? Jeg undrer meg...

Livet

Livet er hva du gjør det til, sies det... Men av og til kan man ikke styre det - dvs. man kan ikke styre det som kommer utenifra. Andre menneskers handlinger, virus og forskjellige sykdommer... Men man kan velge å gjøre det beste med det livet man lever - her og nå.
Det som har skjedd i hovedstaden den siste julihelgen, har preget de fleste mennesker på en eller annen måte. Det som har skjedd, har fått de fleste til å reflektere over livet...
I dag har jeg fått høre gode ting, og mindre gode ting om andre menneskers liv og helse. Sånn er livet...

Jeg føler meg litt "stille" om dagen - fordi jeg er preget på en måte - som jeg aldri har vært før. Vi har aldri vært utsatt for terror i vårt lille land. Vi har aldri fått dette grusomme så nært innpå livet. Før nå.

Jeg skulle hatt skrevet et par bryllupssanger, men fokuset er ikke helt der... Men det er viktig å konsentrere seg om det fine. Det gode. Det positive. Og til lørdag skal jeg selv i bryllup. Det blir fint!

Grip dagen! Nyt livet! Og lev mens dere kan...

Det snør
Det blåser
Det er glatt...

Det er desember
Det er mørkt
Det nærmer seg natt...

Jeg gleder meg
til tiden som kommer
Til vår
og til kommende sommer...

Men først og fremst er
livet er her og nå...
Det er viktig
å tenke på...

Januar...

..Jeg kan ikke helt sette fingeren på hvorfor,- men jeg liker ikke januar. Jeg hater den måneden, rett og slett...

Julen er borte, det er mørkt, det er kaldt.
Og ute...der er det snø overalt.
Jeg er trøtt, jeg er blakk, det er lenge til vår.
På jobben, der er det sykdom som rår...
Jeg vil helst gå i hi, til januar er over...
men vet jo at året lysere tider lover!
Så mens jeg venter at måneden går over i neste...
så må jeg få si at jeg gjør jo mitt beste...
Jeg skriver og leser og drømmer litt...
om tiden som kommer - i livet mitt.

Each day is a little life...

...Ja, det er viktig å tenke på, tenker jeg... Dagen blir hva du gjør den til, som jeg skrev noe om i innlegget under her...
Den kan bli kjip, kjedelig, vanskelig, innholdsrik, spennende, morsom...
Jeg liker at det skjer noe... Enten i virkeligheten rundt meg, eller inni mitt lille hode - slik at jeg skrive om det...
Å bruke dagen til ingenting, er en bortkastet dag. Det er som et bittelite bortkastet liv...

Snart kommer venninner til meg.
Snart skal det prates, skåles og latteren skal bli slått opp...
Og etterpå går ferden til åpningen av byens nye, storslåtte kulturhus...
Bølgen... Så om noen få timer skal vi jentene ta Bølgen...
Spennende, morsomt, anderledes... og sikkert noe som kan skrives om....
Det er godt at dagene kan være fulle av små, gode øyeblikk - som skal nytes der og da, men som også kan bli tatt godt vare på... som små "gjenbruksøyeblikk"...
Ha en fiiin lørdag der ute, alle bloggevenner!!

Dagen i dag...

Dagen i dag var en merkelig dag... Den begynte litt tung etter en natt med mange tanker, men som det allerede er sagt - ingen kjenner dagen...

På arbeidsplassen min fikk alle elever utlevert hver sin musikalcd, og sangene ble spilt over hele skolen... og mine tekster ble sunget ut... En fantastisk følelse for en liten skribent...

Senere på dagen stod et menneske på trappen min, og skulle egentlig levere noe , men plutselig ble det til en nær og varm samtale som gav rom for ettertanke...
Det at det finnes mye mellom himmel og jord, kom plutselig opp... Og ja, det gjør det så virkelig... - og når man treffer mennesker som er på samme frekvens der, så gjør det noe med meg... Det berører , og vitner om at ting ikke er tilfeldig...
Og mine bøker forteller noe om at det finnes noe mellom himmel jord...

Telefonen begynte å kime, igjen og igjen - av folk som ville ha meg til å skrive firmasanger, bursdagssanger...
Og plutselig ble dagen så innholdsrik og god...

Dagen i dag, kan bli til nettopp det du vil - enten grå, trist og tung... eller til en meningsfylt og berikende dag. Jeg valgte det siste...

Nok en første skoledag...

...Ja, det var mange spente ansikter i går. En ny epoke tok til for alle landets 1. klassinger, samt for alle andre elever som startet opp i nye klasser og på nye skoler...- og for ikke å snakke om alle lærere som mottok sine nye elever. En fin start for de aller fleste, håper jeg.
Og i natt har ungen min hatt sommerfugler i magen - for nå - i skrivende stund - går ferden ut på E 18 og møtet med hennes første skoledag. Første dagen som omhandler sykepleiestudiet... Jeg har på følelsen av at dette blir en spennende høst på mange måter...

En historie om hvordan dagen din KAN bli...

En 92-årig, velbalansert og stolt mann, fullt påkledd hver morgen kl. 08.00, med håret pent kjemmet og med perfekt barbering(selv om han
faktisk er praktisk talt blind), flyttet til et gamlehjem i dag.
Hans kone har nettopp gått bort og gjort det nødvendig for ham å flytte. Etter mange timers tålmodig venting møtte han sykepleieren med et smil da hun kunne fortelle at rommet hans var klart.
Mens han manøvrerte gåstolen sin mot heisen ga hun ham en liten beskrivelse på det lille rommet, inkludert de nye gardinene som var blitt hengt opp i vinduet.
"Det er nydelig, jeg liker det," erklærte han med en entusiasme som
ligner en 8-åring som får se sine nye hundevalp. "Hr. Johansen, vent
til du har sett rommet," sa pleieren.
"Det har ingenting med saken å gjøre," svarte han.
"Lykke er noe du kan bestemme deg for i forveien. Om jeg liker rommet mitt eller ikke, har ikke noe å gjøre med hvordan møblene er arrangert... Det er hvordan jeg arrangerer mine tanker som teller. Jeg har allerede bestemt meg for å like det. Det er en beslutning jeg gjør hver morgen når jeg våkner. Jeg har et valg; Jeg kan bruke dagen i sengen og tenke over vanskelighetene jeg
har med de delene av kroppen min som ikke lenger fungerer, eller komme meg ut av sengen, og være takknemlig for de delene som funker. Hver dag er en gave, og så lenge jeg åpner mine øyne skal jeg fokusere på alle de lykkelige minnene jeg har lagret gjennom livet. Høy alder er som en bankkonto. Du kan heve goder fra det du har lagret.
Hvis jeg skal gi deg et råd så må det være å sette inn mest mulig lykkelige minner på bankkontoen din!

Husk disse enkle reglene for lykke:

Fri ditt hjerte fra hat.
Fri din tanke fra bekymringer.
Lev enkelt.
Gi mer.
Forvent mindre.

Når man er ute etter å gjøre et aldri så lite kupp...

...Veldig mange av oss har vært på loppemarkeder, og for dem som har møtt opp før markedet har åpnet dørene, vet noe om de flakkende blikkene som befinner seg utenfor. På slike dager, særlig på større loppemarkeder, der utvalget av varer er stort og allsidig, tilsidesetter kvinner og menn, unge og gamle sine andre gjøremål, til fordel for mengder av skrot som skal selges for en slikk og ingenting... Skjønt skrot og skrot, - folk står ikke der med høy puls og klare til å kaste seg over den usynlige startstreken for noe skrots skyld. Folk står der med tanke på at de kan gjøre et kupp. Et personlig kupp. Kanskje kan de finne en gammel kommode, flotte vinkarafler, eller flotte porselenskopper? Eller hva med en gammel seng fra 50-tallet eller lamper fra 70- tallet? Eller kanskje et trau eller en heklet duk fra oldemors tid? Og så har vi dem som gjør seg klare til å stupe ned i gamle kleshauger, for å jakte på gamle kjoler, gardiner og gensere som de kan klippe opp og skape om til noe nytt. Noe pent, morsomt eller noe nyttig, kan det bli, hvis kreative hender får slippe til.
Studenter som skal flytte for seg selv, samlere av alle slag, miljøbevisste kvinner og menn, innvandrere, nyskilte, og kreative folk... alle vil de inn på loppemarkedet, og alle har de det samme uttrykket i øynene, i det de farer over dørstokken og inn i en mye billigere verden.
Blikket som taler for seg: ”Jeg vil finne noe spennende, kanskje en liten skatt! Og jeg må skynde meg, for jeg må finne det før noen andre får kloa i det!”
Klar, ferdig, gå! Det usynlige startskuddet går, og folk presser seg inn som om det var rasjonering på brød og melk. Gamle, unge, lave og høye mennesker... De sistnevnte har så absolutt en fordel, for de har muligheten til å kaste blikket på varene, før andre har noen som helst idé om vareutvalget der lenger framme. Og særlig hvis de er langsynte i tillegg. Er man høy og langsynt, kan man komme langt i det dørene åpner seg på et loppemarked, for da kan man vite hvor man bør gå aller først. Og hvis man da har anskaffet seg litt spisse albuer, - ja, da er man nesten garantert å gjøre et lite kupp...
Og det var en slik dag i fjor, at jeg bestemte meg for å dra på bibliotekets bokutsalg. Ute var himmelen grålig og regnet lavet ned. Det fosset riktig nok ikke, men det glimret heller ikke med sitt fravær. Jeg håpet i mitt stille sinn at de fleste leseglade bare forble hjemme, og at de ikke hadde samme hensikt som meg, da klokka nærmet seg det magiske klokkeslettet…
Og da klokka tikket og gikk mot det kritiske startskuddet, hadde jeg parkert min gamle bil opp ved landets største bøkeskog, for jeg oppdaget jo fort at parkering var det trangt om, og med taktfaste skritt, gul paraply og med ikke så alt for spisse albuer, gikk jeg den lille biten ned til biblioteket. Det var DER jeg hadde tenkt å gjøre et kupp, på bibliotekets årlige bokutsalg!
Og det var også der og da det gikk opp for meg, at dette var da akkurat som på et loppemarked, bare at her var alle ute etter nøyaktig det samme som meg, nemlig bøker..
Leseglade folk i alle aldere stod i regntøy og med våte paraplyer bak et langt nylontau, mens de kastet lange blikk på alle bøkene som ble plassert utenfor (under tak) på hyller og bord. Bøkene var for langt unna til at vi kunne ane noe om titlene, men igjen til de langsynte, - deriblant meg selv, så var det satt opp lapper langs hyllene med hva slags bøker man kunne finne. Romaner, hobby, barnebøker, faglitteratur, videoer... Det var bare å slå sammen paraplyen og gjøre seg klar til å kaste seg mot sitt eget personlige mål. Hva var jeg ute etter? Hva skulle jeg kaste meg først over? Tenke, tenke... Og da klarsignalet gikk, det vil si at nylontauet falt til bakken, kastet vi oss alle fram som sultne bokormer mot bøkene som snart skulle befinne seg i nye bokhyller. Det ble fort trangt om plassene, og folk stimlet rundt bøkene, mens de leste titler på spreng. Bøker ble nappet ut av hyller og bord av ivrige hender, og siden jeg er utstyrt med lange armer fra naturens side, hadde jeg muligheten til å strekke meg over andres hender og armer og hoder. Det var i grunnen ikke noe å lure på, det var bare å ta i bruk syn, høyde, lengde, og i tillegg skaffe seg de spisse albuene litt brennkvikt, hvis jeg hadde tenkt å gjøre noen kupp...
Siden det ikke var lett å komme til nye hyller og bord, for folk stod som klistret til boktitlene, var det bare å benytte seg av all taktikk, samt åle seg fram innimellom og bortimellom...
En halv time senere kunne jeg ikke annet enn si meg fornøyd! I en hvit pose, totalt blottet for reklame, lå nå bøker av Ibsen, Wassmo, Saabye Christensen og Selma Lagerløf, og alt for en skarve hundrelapp. Noveller, romaner og skuespill i skjønn forening, og hadde ikke jeg gjort et kupp, så vet ikke jeg..
Glad og fornøyd gikk jeg og min gule paraply tilbake til bilen, mens jeg tenkte at det er godt at livet er så uforutsigbart...

Lykkelig er den som har tilgang på naturen

Å kunne gå ut på terrassen å kjenne varm sommerbris mot naken hud...

Å kunne høre fuglene kvitre i de høye grantrærne..

Å kunne borre nakne føtter ned i mykt gress...

Å kunne plukke kongler, kvister, blomster og bær...

Å kunne nyte blomsterfloraen som står i bed, krukker og i gamle gjenstander...

Å kunne ha tilgang til en liten skogbit, hvor mose, lyng og bær befinner seg...

Å kunne oppleve stillhet samtidig som man befinner seg midt i sivilisasjonen...

Den som har tilgang til alt dette, er et heldig menneske...

- og jeg er en av de priviligerte, og er veldig takknemlig for det...

"Du skal ikkje sova bort sumarnatta"

...sies det så vakkert i den kjente sangstrofen. Og det er så sant, så sant…
Når plantene viser seg i sin pur unge prakt, og trærne hilser oss med sitt lysegrønne skjær og sine blomstrende pastellfarger…
Når solen varmer alt som er levende, og smilene danser rundt munnene til vinterbleke ansikter…
Når fuglene synger og man faktisk legger merke til det…
Når luktesansen begynner å vibrere, og man skjønner at grillesesongen er i gang, og at sommeren har kommet…
Når energien formelig sprudler i kroppen og man blir full av boblende glede over livet…
… Da er det ikke tid for å sove bort sommernatten, men for å nyte… Nyte årstiden og nyte livet…
Og i pinsehelga slo sommeren ut i full blomst. Vakkert og nydelig og inderlig.
En person sa en gang så "etterpåklokt": ”Ikke visste jeg at dagene som kom og gikk, var selve livet”…
Carpe Diem, sier jeg igjen – og gled deg over livet!
Fortsatt god pinse!

- Hva skal du med en blogg?

sa en kollega til meg i dag - med tydelig irritasjon i stemmen, da jeg opplyste henne om skrivebloggen min. Tja, hva skal man si til det? Hun vet hvem jeg er. Hun vet hva jeg driver med... Når skrivingen er en energisk drivkraft i seg selv, så er ikke blogging i små doser, det mest ufornuftige man kan gjøre. Hvis man går i mine to sko, vel og merke. Det gjør ikke hun. Hun er knapt nok på mail.
- Ikke send mail til meg, for jeg åpner den så sjelden, har hun sagt tidligere...

Hun kunne jo like gjerne sagt:

Hva skal man med mail, når man kan ringe, komme eller sende et brev...
Hva skal man med blogg, når man kan skrive en dagbok, sende et flyveblad, eller spre det med jungeltelegrafen....
Hva skal man med facebook, når man har venner, familie og kollegaer...

..men hvem har sagt at det ene utelater det andre? Jeg velger å si som Ole Brumm: "Ja takk, begge deler!" Mens andre, må gjerne si nei takk. Valget er fritt...men verden er stadig i utvikling, enten man vil eller ikke.
...Og forresten, hvis vedkommende kommer til å kommentere dette jeg nå har skrevet, så kommer jeg til å lure fælt på hva hun gjør inne på en blogg...

Livet

Denne våren har jeg vært så heldig at jeg har fått skriveoppdrag til alle livets faser...
De aller fleste sang- og taleoppdragene har vært til purunge mennesker, som står på terskelen til å tre inn i de voksnes rekker - nemlig konfirmantene... I den forbindelse er det barndomsminner, interesser og framtidsutsikter som gjelder. Det er hormonene og forventningene som går hånd i hånd... for livet har såvidt begynt... Spennende!..

Neste steg er alle bryllupene... De aller fleste har allerede trådt inn i tosomheten, og lykken "fullbyrdes" når bryllupet står. En gledens dag, med kjærlighet og varme som gjennomgangstråd i de skrevne sangene og talene... Og framtiden ligger der og lokker om at to skal snart bli til tre...

Så er det bursdager, jubileer, firmafester... Bare festligheter og moro! Latter og episoder... som har det til felles at tekstene deles med feststemte gjester.

Men... vi vet at livet på denne jorden før eller siden skal avsluttes for oss alle. Det er faktisk det eneste vi vet... De fleste som forlater denne jorden gjør det ved en naturlig død, enten ved alderdom, sykdom, eller dessverre ved ulykker... men så har vi dem som selv velger å avslutte sitt eget liv...
En slik tale har jeg også skrevet denne våren, og det har vært det sterkeste og tøffeste jeg har skrevet i taleform, noen gang...
Tårene mine rant i takt med tastene som klampret på tastaturet.
Ordene som skulle bli skrevet skulle ikke være for triste...men det fantes ingen forhåpninger eller framtidsplaner for dette unge mennesket på denne jord lenger.... Men minnene og gledene skulle nevnes og deles... og alt det vonde skulle ikke settes ord på...
Det var sterkt. Det var tøft. Det var gripende...

...Alt dette får jeg lov til å ta del i som sang- og taleskriver..
Jeg får dype innblikk i utrolig mange fremmede menneskers liv, og det er jeg veldig ydmyk og takknemlig for...
Livet er uforutsigbart, og sårt...
Hva morgendagen bringer, vet man så lite om. Heldigvis. Carpe Diem