Å være i bevegelse... det å føle at man er kreativ og får lov til å leve ut sine lidenskaper og drivkrefter, det er et alfa og omega for at man skal være hel som menneske, tenker jeg.
Hvis ikke jeg får skape og skrive, så er jeg ikke hel. En liten dose skriving må til, før hovedjobben starter... Og kreative tanker følger meg gjennom dagen, i den utstrekning jeg har tid til å drive litt tankeadspredelse - utenom skolejobben.
Mørke høstkvelder innbyr særdeles til kreativ tenkning, og i de siste månedene har jeg fått mye kontakt med andre "som er på samme frekvens", dvs. andre forfattere. Jeg føler meg så heldig på så mange plan. Jeg får lov, og jeg tør å leve akkurat som jeg er. Leve ut mine lidenskap og min drivkraft...
Tanken slår meg... hva med alle dem som ikke har det på samme måten? Hva med dem som ikke har kommet ut av skapet? Hva med dem som ikke tar seg tid til å kjenne etter hva de egentlig vil og hvem de egentlig er... Hva med dem som ikke tør å tenke etter, for de tør igjen ikke tenke på konsekvensene... Føler alle disse menneskene seg like hele?
Det har jeg vanskelig for å tro. Noe stort må jo mangle. Noe stort må ulme og brenne innvendig. Brenne hull, kanskje... Eller?
Vi er alle mennesker med evner, egenskaper, lyster og behov, men alle ting tåler ikke alltid dagslys, dessverre... Eller alle er ikke like sterke nok til å kunne tørre og klare og være seg selv... til å klare og takle det som eventuelt måtte komme i kjølvannet av det å komme ut av skapet... Selv om det i utgangspunktet ikke er mye som skjer. Men inni oss kan all ting skje.
Jeg er heldeg som ikke har behov for å komme ut av noe skap, for min lidenskap og min drivkraft, er "stueren og grei nok". Jeg vil skrive!
Jeg er ikke bare en skapforfatter. Jeg er en forfatter - dog før og etter en annen jobb, men...likevel en forfatter.
Det som er viktig, tenker jeg, er at vi hver og en føler at vi lever med hele oss. At vi er hele.
Jeg ønsker dere alle en god og hel gråblå torsdag!
Hvis ikke jeg får skape og skrive, så er jeg ikke hel. En liten dose skriving må til, før hovedjobben starter... Og kreative tanker følger meg gjennom dagen, i den utstrekning jeg har tid til å drive litt tankeadspredelse - utenom skolejobben.
Mørke høstkvelder innbyr særdeles til kreativ tenkning, og i de siste månedene har jeg fått mye kontakt med andre "som er på samme frekvens", dvs. andre forfattere. Jeg føler meg så heldig på så mange plan. Jeg får lov, og jeg tør å leve akkurat som jeg er. Leve ut mine lidenskap og min drivkraft...
Tanken slår meg... hva med alle dem som ikke har det på samme måten? Hva med dem som ikke har kommet ut av skapet? Hva med dem som ikke tar seg tid til å kjenne etter hva de egentlig vil og hvem de egentlig er... Hva med dem som ikke tør å tenke etter, for de tør igjen ikke tenke på konsekvensene... Føler alle disse menneskene seg like hele?
Det har jeg vanskelig for å tro. Noe stort må jo mangle. Noe stort må ulme og brenne innvendig. Brenne hull, kanskje... Eller?
Vi er alle mennesker med evner, egenskaper, lyster og behov, men alle ting tåler ikke alltid dagslys, dessverre... Eller alle er ikke like sterke nok til å kunne tørre og klare og være seg selv... til å klare og takle det som eventuelt måtte komme i kjølvannet av det å komme ut av skapet... Selv om det i utgangspunktet ikke er mye som skjer. Men inni oss kan all ting skje.
Jeg er heldeg som ikke har behov for å komme ut av noe skap, for min lidenskap og min drivkraft, er "stueren og grei nok". Jeg vil skrive!
Jeg er ikke bare en skapforfatter. Jeg er en forfatter - dog før og etter en annen jobb, men...likevel en forfatter.
Det som er viktig, tenker jeg, er at vi hver og en føler at vi lever med hele oss. At vi er hele.
Jeg ønsker dere alle en god og hel gråblå torsdag!
Spændende tanker. Jeg tror på, at vi alle har et kald. En lidenskab. Noget, som passer helt perfekt til os. For dig og mig handler det mest om ord. Jeg er aldrig lykkeligere end når jeg skriver. Det er som at komme hjem. Helt ind til kernen. Og selvom der er lang vej endnu, så rykker jeg tættere på hver dag. Gennem mine ord. Naturen. Og musikken. For mig er der musik i ord. Det kom jeg pludselig til at tænke på. Jeg hører musik, når jeg skriver. Har det som om jeg komponerer. Det er magisk og jeg er dybt taknemmelig for at kunne være der. Det er mig!
SvarSlettNu ville jeg jo næsten ønske, at vi to kunne mødes ved stearinlysets skær og tale om alt dette her. Inspirere hinanden. MEN det gør vi jo i grunden allerede gennem ordene. Skriverierne. Og jeg læser at torsdag er gråblå. Tak for det.
Klem og go' dag.
Du har heilt rett! Dette har eg også tenkt på i det siste. Spesielt sidan eg jobbar med å koma ut av mitt eige forfattarskap... eller kanskje inn i forfattarskapet og ut av det kjedelege skapet? ;) Kanskje me, med orda våre, kan inspirera andre til å finna ut kva dei eigentleg vil? Det er i alle fall ein fin tanke:)
SvarSlettJeg har reflektert mye over dette, det siste året særlig. Faktisk var det refleksjoner rundt hva sjela egentlig ville som fikk meg til å starte blogg i januar i år. Siden da har mange kanaler åpnet seg, ikke minst har jeg fått kontakt med mennesker som tenker som jeg, og som liker å dvele.
SvarSlettJeg forstår mer og mer viktigheten av å lytte til sitt hjerte. Og for hver gang jeg gjør det, vokser jeg litt nærmere meg selv.
Du er dyktig, som allerede har fått gitt ut fire barnebøker. Fortsett skrivinga!
Klem fra Lill-Karin.