I dag - mens jeg var i ferd med å gjøre fredagsrengjøringen, - kom det over meg, at jeg skulle dra til bruktbutikken i byen. Jeg tror jeg kun har vært der et par ganger tidligere... En butikk, eller rettere sagt, to små rom som er fylt fra gulv til tak med alt fra skrot til skikkelige skatter... men da må du lete!!
Jeg smøg meg mellom alle tingene, for ikke å rive ned hauger med gamle skøyter, porselen og kaffekopper, og alle slags duppeditter som jeg ikke visste hva var... Forsiktig grep jeg fatt i noen hvite frokosttallerkner med blå dekor, men i det jeg gjorde det, begynte tingene rundt å seile...og jeg ropte: " Hjeeelp!!..."
Fra bakrommet viste det seg en stor branne av en mann i døråpningen inn til "selve butikken", - og da han kom mot meg- så var det faktisk helt fullt i rommet... Det sier vel litt om hvor liten butikken er... eller hvor mye ting og tang han har...
Innehaveren kom meg raskt til unnsetning, og han sa: "Feilen dere kunder gjør, er at dere tar i tingene altfor forsiktig. Når dere gjør det, så går det galt... Men hvis dere er litt brutale og røsker til, så går det så fint, så!"
Jeg kunne ikke annet enn le... Han sammelignet det med å bake wienerbrød...vel, det må jeg tilstå at jeg aldri har gjort, men jeg skjønte hva han mente...
Jeg forsynte meg med 6 frokosttallerkner, et porselensfat, og... det aller beste: et herlig (men egentlig altfor stort - men jeg kunne ikke la være!) bakstefat!!
Det store fatet kommer garantert til sin rett til jul - tenk alt hva det kan fylles med! Men akkurat nå får det stå nede i gangen min, - fylt med litt stæsj, og litt praktiske pulsvarmere og "håndtøy" lett tilgjengelig...
