Årets krim 2014 - jeg er i finalen!

   Åååh, så spennende... Jeg som trodde at jeg verken hadde tid eller noen god handling å stille opp med i en slik konkurranse! Men i siste sekund satte jeg meg ned og "en sleip handling tok form i mitt skrullete forfatterhode"...
   Jeg skrev på spreng for å rekke fristen - og tenkte at novellen ble noe av det bedre jeg har skrevet innen krimnovellesjangeren - så jeg sendte inn og håpet på det beste.
  
   Jeg leser på nettsiden til LIV forlag og Årets krim (Facebook) at det kom inn 98 bidrag. 40 gikk videre til delfinalen, og ti har nå gått videre til selve finalen. Det er der jeg befinner meg i skrivende stund. Men det er bare halvparten - altså fem stk. som får bli med i krimboka.
   Åååh, det hadde vært enormt gøy å få ha mitt bidrag sammen med blant annet Gunnar Staalesen og Anne B. Ragde... Men halvparten av oss finalister må gå slukøret hjem, mens resten får menge seg "med de store"...
   Det blir grusomt spennende å følge med. Ennå mer spennende enn i fjor. Jeg kom nemlig til finalen i fjor også - og røyk ut på målstreken...
    Men i år har jeg fryktelig lyst til å klare det - kanskje særlig for at skrivegnisten min er så veldig til stede for tiden... Det er lov å håpe... ;-)

http://www.aaretskrim.no/#!nytt/c1pz

Den første gang jeg skrev en bokstav

   Lite ante jeg den gangen jeg knotet ned bokstavene for første gang, hvor viktig ferden videre med bokstavene skulle bli. Jeg husker det veldig godt. Jeg satt på knærne på en stol i min mormors leilighet. Ved siden av satt min tre og et halvt år eldre tante, og jeg var så misunnelig på henne for hun skrev så fine, snirklete bokstaver i lekseboka si.
   Jeg ville også lage sånne fine bokstaver! Jeg ville også lære meg å skrive! Min mormor hentet et ark til meg, for jeg hadde jo ingen skrivebok, og så fikk jeg låne en blyant av min (lille)tante.
   Jeg satte i gang å herme etter tanta mi, la igjen bokstaver på kryss og tvers rundt om på arket. Det var ustyrtelig morsomt, husker jeg. Det var bare det at jeg ante ikke hva som stod der, om det stod noe i det hele tatt. Men det betydde ikke noe. 
   Når man er så liten som jeg var da, har man som regel ingen ambisjoner eller framtidsdrømmer Jeg hadde i hvertfall ikke det. Allikevel så tror jeg - siden jeg husker dette øyeblikke så godt - at en drivkraft våknet der og da i meg. 
   For da jeg begynte på skolen og knakk lesekoden, så kunne jeg ikke få nok av det skrevne ord. Jeg leste hele tiden, og skrev etterhvert dikt, dagbøker, brev... og så kom historiene.
   Å kunne leve seg inn i andre menneskers tanker og handlinger, kunne dikte opp og fantasere i vei, kunne setter ord på tanker og følelser - og kunne skrive dette ned til historier - ja, det er bare helt vidunderlig...
  Så lite ante jeg den gangen jeg ba om å få en blyant av mormor, fordi jeg også ville lage bokstaver - at dette var det aller første lille skrittet på min lidenskapelige hobby: skrivingen.

Å kunne føle seg hel...

Å være i bevegelse... det å føle at man er kreativ og får lov til å leve ut sine lidenskaper og drivkrefter, det er et alfa og omega for at man skal være hel som menneske, tenker jeg.
Hvis ikke jeg får skape og skrive, så er jeg ikke hel. En liten dose skriving må til, før hovedjobben starter... Og kreative tanker følger meg gjennom dagen, i den utstrekning jeg har tid til å drive litt tankeadspredelse - utenom skolejobben.
Mørke høstkvelder innbyr særdeles til kreativ tenkning, og i de siste månedene har jeg fått mye kontakt med andre "som er på samme frekvens", dvs. andre forfattere. Jeg føler meg så heldig på så mange plan. Jeg får lov, og jeg tør å leve akkurat som jeg er. Leve ut mine lidenskap og min drivkraft...
Tanken slår meg... hva med alle dem som ikke har det på samme måten? Hva med dem som ikke har kommet ut av skapet? Hva med dem som ikke tar seg tid til å kjenne etter hva de egentlig vil og hvem de egentlig er... Hva med dem som ikke tør å tenke etter, for de tør igjen ikke tenke på konsekvensene... Føler alle disse menneskene seg like hele?
Det har jeg vanskelig for å tro. Noe stort må jo mangle. Noe stort må ulme og brenne innvendig. Brenne hull, kanskje... Eller?
Vi er alle mennesker med evner, egenskaper, lyster og behov, men alle ting tåler ikke alltid dagslys, dessverre... Eller alle er ikke like sterke nok til å kunne tørre og klare og være seg selv... til å klare og takle det som eventuelt måtte komme i kjølvannet av det å komme ut av skapet... Selv om det i utgangspunktet ikke er mye som skjer. Men inni oss kan all ting skje.

Jeg er heldeg som ikke har behov for å komme ut av noe skap, for min lidenskap og min drivkraft, er "stueren og grei nok". Jeg vil skrive!
Jeg er ikke bare en skapforfatter. Jeg er en forfatter - dog før og etter en annen jobb, men...likevel en forfatter.
Det som er viktig, tenker jeg, er at vi hver og en føler at vi lever med hele oss. At vi er hele.

Jeg ønsker dere alle en god og hel gråblå torsdag!