Døden...

   Døden. Et ord som fortsatt er det mest skremmende som kan snakkes om for mange. Men vi kommer nærmere og nærmere døden jo eldre vi blir. Ingen unnslipper. Vi er her på jorden på lånt tid... så det gjelder å gjøre det beste ut av det mens man har tiden på sin side...
  
   Jeg husker så inderlig godt den første gangen jeg hørte om at et ungt menneske som jeg kjente, var død... Jeg var 15 år, og en klassekamerat hadde akkurat fått mopedlappen.
   Det ble hans skjebne. Han døde der og da - i trafikkulykken. Jeg husker det så inderlig godt... Livet stoppet plutselig opp i noen dager, alt gikk i sakte kino. I mitt unge, naive sinn, døde ikke unge mennesker. Det gikk ikke an, innbilte jeg meg...
   Men jeg husker noe annet like godt. Kanskje enda bedre, egentlig... Jeg tenkte umiddelbart på bestekameraten til denne gutten. Disse to hang nemlig sammen som erteris til en hver tid. De bodde ikke mange meterne fra meg, noen av dem.
   Og hver dag gikk eller syklet de sammen. Aldri kom de en og en  til skolen. Alltid, alltid var de to! Jeg tror knapt jeg hadde sett dem en og en - de var liksom "ett"...

   Og plutselig var det bare èn av dem igjen. Og det skar i hjertet mitt da jeg så ham, for han så så inderlig alene ut. Hver eneste gang jeg så ham, så han så trist ut. Kanskje jeg bare innbilte meg det, men det var slik jeg følte det... Halve ham manglet, liksom.
   Også hver gang jeg har sett denne gutten, som etterhvert ble en mann, tenkte jeg på den dyrebare kameraten hans som ble brått revet bort. Den dagen ble også halve ham borte...
  
   Sist gang jeg pratet med ham, var på en kafè. Da smilte han til meg og ville kjøpe en av mine bøker, for han var nettopp blitt bestefar, sa han. Han strålte der han satt, og jeg signerte bok til ham. (husker ikke hvorfor jeg hadde bøker med meg)
  
   Og i dag nådde den grusomme beskjeden mine ører. I dag døde han også. Jeg visste at han var syk, men ikke  noe mer. Og nå har også han forlatt denne jorden. Fortsatt så alt for tidlig, tenker jeg...

   Men jeg tenkte umiddelbart at nå står den aller beste vennen din og venter på deg med utstrakte armer, sammen med mange andre nære og kjære... Den kjære bestevennen som aldri fikk oppleve stort av livet, som aldri rakk å bli noens kjæreste, mann, far eller bestefar.
   Mens han som døde i dag, rakk alt dette. Men hvem var mest lykkelig så lenge han hadde tiden? Det vet ingen...
  
   Det er ikke lengden på livet som er det viktige, men hva man fyller livet med, tenker jeg...
   Bare den som har levd-  kan si noe om egeverdien på sitt liv....
  

Sjelen har dratt videre

Med hver vår røde rose i hendene gikk fem kvinner stille inn i rommet. Tre døtre og to barnebarn. Vi ville ta en siste avskjed, et siste blikk, et siste klapp, si en siste bønn i rommet.

Jeg har aldri sett et dødt menneske før, men jeg vet jo at man ser forskjellig ut når døden inntreffer. Det kommer vel an på hvordan døden inntreffer, har jeg tenkt.

Jeg var allikevel ikke forberedt på synet. Det var så uvirkelig...

Men det som slo meg brått som et fredfullt vindpust, var at det var ikke et menneske som lå der. Det var ikke mormor som lå der lenger... Sjelen hennes hadde forlatt kroppen. Det var så tydelig å se.

 

En tom, kald dukke lå under et blått teppe. Oppå teppet lå hjertet jeg hadde laget til henne for noen dager siden. Hjertet som jeg hadde festet rundt en bukett blomster, jeg hadde plukket fra hagen.

Siden lå det røde, tovede hjertet over hennes eget hjerte helt til det siste... Ufattelig sterkt...

Vi la rosene på brystet hennes og hvisket gode ord mot henne mens tårer rant stille.

Hun var så glad i blomster, og i farger, mormor...

 

En forvandling hadde skjedd i løpet av natten. Ventetiden var over. Puppeforvandlingen var over. Stadiet her på jord er over, hun har fløyet videre.

Jeg lukker øynene.

Jeg hører fremdeles den klingende latteren din og ser for meg smilehullene dine...

 

Jeg har mine tvil om jeg klarer å lese opp mine tanker og ord i bisettelsen - eller om jeg skal gi fra meg teksten min til presten.

Det kan bli for sterkt for meg... Det viktigste er vel at ordene og tankene mine blir formidlet. Tenker jeg.

 

Et hjerte har sluttet å slå

   Hun fikk deilig berøringsmassasje og ble smurt inn med fuktighet. Vi så hun syntes det var deilig, selv om hun ikke kunne si noe mer. Hun tok i  mot og nøt.
   Et piano ble trukket inn i rommet. Værelset ble fylt med sang og musikk. Tonene nådde inn til henne med alle sanser. Hun trengte ikke annet enn hørselen for å ta inn det som ble gitt henne.
Hørselen har hele tiden vært der. Det er det siste som forsvinner, sies det...
   Hun lyttet til stemmene våre, tonefallet, musikken, berøringen...
   Da døtrene klemte henne i går kveld, rant en tåre nedover kinnet. Kjærlighetens tåre.
Det  hadde vært en vakker dag - midt oppi all ventingen.

  I dag tidlig kom telefonen. Det er ikke lenger noe mer for henne å høre på denne jord, ikke noe mer å føle, ikke noe mer å tenke på... Nå har hun fått kommet over på den andre siden. Til de som venter henne der... Jeg liker å tenke på det sånn.
 Jeg skal ned å ta farvel med henne nå, for siste gang. Dette er en meget sterk og emosjonell dag, kjenner jeg. Dette er trist og vakkert og vondt og... naturens gang...
   Et mammahjerte, et mormorhjerte og et oldermorhjerte har sluttet å slå.
Et varmt hjerte har fått hvile - etter 91 friske år...

Ventetiden

De unge hendene griper etter den gamles hånd. Smeiker, stryker og holder fast. Den gamle tar i mot, liker å bli holdt i. Det er trygt å bli holdt i, tatt på, kost med, "dullet med". Det merkes. "Å bli dullet med" var hennes egne ord - for dager tilbake.

 

Det er trist, det er vondt, det er vakkert...

De nære og kjære er rundt henne - dag som natt, nå. Hjertet som slår, pusten går. Hun åpner øynene innimellom, av og til kommer et ord eller to... Hun får med seg det som skjer, det som blir sagt rundt henne.

Hjertet og pulsen er god - hjertet har slått lenger enn alle andre hjerter jeg har kjent...

Et hjerte, et sinn og en sjel skal snart få hvile.

 

Vi er inne i ventefasen  nå. Ventetid. Det ordet har jeg aldri likt. Det å gå å vente på et svar, det er det som forbindes med ventetiden... En tid som stort sett ikke er forbundet med gode følelser. Ofte blandede følelser, men kanskje like ofte følelser forbundet med nerver, angst, søvnløshet, redsel... nettopp fordi man er redd for at svaret man venter på skal være negativt...

Det å vente på et eksamenssvar, svaret på en blodprøve, en celleprøve, har man bestått/ikke bestått på førerprøven... er meget nervepirrende, og tar fra en alt annet fokus.

 

Men nå er det en litt annen ventetid vi er inne i... Det er ikke et spørsmål om hun kommer til å leve videre eller ikke. Nei, livet her på jord er slutt. Ventetiden går ut på - for oss alle; Når er det slutt? Når tar hun sitt siste åndedrag? Når får hun endelig hvile?

 

Det kan være timer, det kan være dager, - men kan det fremdeles være uker?

 

Oldebarnet har måttet reise tilbake til sitt bosted og jobb. Så bildet er unikt...

Det er sterkt å se når et oldebarn - det eldste oldebarnet - griper fast i oldemors hender.

For aller siste gang...

 

Spørsmålet

Livet.... Livet er den største gaven vi har fått. Livet med alle dets muligheter. Det er bare oss selv som kan sette grenser, sies det... Det kan være vanskelig å fatte til tider. Det kan jo være omstendigheter som f. eks. økonomi, fattigdom, sykdom, som gjør at man ikke kan leve det livet man vil.
Men hva med alle sansene våre? Er ikke de det mest fantastiske gavene vi har fått? Synet, hørselen, lukten, smaken, følesansen...(jeg vet jo at mange ikke har alle sansene, dessverre) og kanskje en sjette sans innimellom også?
Men vi har alle muligheter ut i fra de evnene vi har. Jeg beundrer stort de syke, de funksjonshemmede, de med smerte - som står på og lever så inderlig. Hvem er det som er funksjonshemmet da, tenker jeg innimellom...

Jeg husker så inderlig godt en desemberdag i 1999, da jeg så en lege inn i øynene. Jeg rakk å se alt som var - livet - og døden. Døden som jeg ikke kjenner, men som jeg den gang trodde var ensbetydende med død. Slukket og mørkt. Jeg så legen inn i øynene for jeg hadde stilt ham et spørsmål. Et spørsmål, fordi han hadde i forkant servart meg et svar på mitt spørsmål.
"Du har kreft", hadde han svart. Det kjentes ut som alt stoppet opp inni meg, og jeg måtte stille dette ene spørsmålet. Det spørsmålet som var det viktigste jeg noengang hadde stilt.
"Kommer jeg til å dø?" hadde jeg spurt.
Jeg glemmer det aldri. Aldri. Svaret altså. Han svarte... så likegyldig, så kaldt  med tre ord. Tre ord som for meg like godt kunne bety det verste som det beste utfallet. Han svarte: "Jeg vet ikke"...
Jeg husker jeg gikk ut gjennom døren med tårevåte kinn og lurte på om døden fulgte med meg...

Ja, vi skal alle dø. Det er det eneste vi vet, når vi blir født. Men min tid hadde ikke kommet den gangen. Jeg hadde fortsatt så mye å gjøre, så mye å utrette, så mye å finne ut av, så mye å sette pris på.
Så... jeg vet å sette pris på de små tingene, dagene, øyeblikkene... Det gjelder å bruke sansene. Leve mens man kan...