Døden...

   Døden. Et ord som fortsatt er det mest skremmende som kan snakkes om for mange. Men vi kommer nærmere og nærmere døden jo eldre vi blir. Ingen unnslipper. Vi er her på jorden på lånt tid... så det gjelder å gjøre det beste ut av det mens man har tiden på sin side...
  
   Jeg husker så inderlig godt den første gangen jeg hørte om at et ungt menneske som jeg kjente, var død... Jeg var 15 år, og en klassekamerat hadde akkurat fått mopedlappen.
   Det ble hans skjebne. Han døde der og da - i trafikkulykken. Jeg husker det så inderlig godt... Livet stoppet plutselig opp i noen dager, alt gikk i sakte kino. I mitt unge, naive sinn, døde ikke unge mennesker. Det gikk ikke an, innbilte jeg meg...
   Men jeg husker noe annet like godt. Kanskje enda bedre, egentlig... Jeg tenkte umiddelbart på bestekameraten til denne gutten. Disse to hang nemlig sammen som erteris til en hver tid. De bodde ikke mange meterne fra meg, noen av dem.
   Og hver dag gikk eller syklet de sammen. Aldri kom de en og en  til skolen. Alltid, alltid var de to! Jeg tror knapt jeg hadde sett dem en og en - de var liksom "ett"...

   Og plutselig var det bare èn av dem igjen. Og det skar i hjertet mitt da jeg så ham, for han så så inderlig alene ut. Hver eneste gang jeg så ham, så han så trist ut. Kanskje jeg bare innbilte meg det, men det var slik jeg følte det... Halve ham manglet, liksom.
   Også hver gang jeg har sett denne gutten, som etterhvert ble en mann, tenkte jeg på den dyrebare kameraten hans som ble brått revet bort. Den dagen ble også halve ham borte...
  
   Sist gang jeg pratet med ham, var på en kafè. Da smilte han til meg og ville kjøpe en av mine bøker, for han var nettopp blitt bestefar, sa han. Han strålte der han satt, og jeg signerte bok til ham. (husker ikke hvorfor jeg hadde bøker med meg)
  
   Og i dag nådde den grusomme beskjeden mine ører. I dag døde han også. Jeg visste at han var syk, men ikke  noe mer. Og nå har også han forlatt denne jorden. Fortsatt så alt for tidlig, tenker jeg...

   Men jeg tenkte umiddelbart at nå står den aller beste vennen din og venter på deg med utstrakte armer, sammen med mange andre nære og kjære... Den kjære bestevennen som aldri fikk oppleve stort av livet, som aldri rakk å bli noens kjæreste, mann, far eller bestefar.
   Mens han som døde i dag, rakk alt dette. Men hvem var mest lykkelig så lenge han hadde tiden? Det vet ingen...
  
   Det er ikke lengden på livet som er det viktige, men hva man fyller livet med, tenker jeg...
   Bare den som har levd-  kan si noe om egeverdien på sitt liv....
  

Tankene før morgendagen

   Jeg sitter mye i paviljongen om dagen. Tankene vandrer. Det er regn, det er vind, det er sol, det er varmt. Det er vær. Livet er...
   Jeg har skrevet utrolig mange forskjellige oppdrag for folk de siste 10 årene. Når  jeg ser bort i fra alle sangene til alle mulige anledninger, har jeg også skrevet mange forskjellige taler.
  Alle talene har vært til lystbetonte og glade anledninger, - konfirmasjoner, jubileum, bryllup, fødselsdager... Men èn gang, kun èn gang... har jeg skrevet noe som var hjerteskjærende vondt... Ord til en minnestund, der et ungt menneske tok livet av seg på en grusom  måte. Jeg gråt meg gjennom hele teksten, men jeg klarte å skrive ned ord som passet oppdragsgiver. Men fytti, det var tøft. Men det var kanskje ennå tøffere for hun som skulle framføre teksten... Formidle den høyt for hele familien som var samlet. Og for den avdøde selv...
 
  Jeg er et skrivende menneske som liker å formidle ordene mine - stille, ned på papiret eller aller helst på tastaturet. Å framføre tekstene mine muntlig er noe helt annet.
  I  morgen skal jeg gjøre noe jeg aldri har gjort før, og det blir nok noe av det tøffeste jeg har gjort... Jeg skal formidle mine ord, til min kjære mormor, i bisettelsen... Jeg skjelver ved tanken og magen lever sitt eget liv her... Ikke for at jeg gruer meg for å lese noe som jeg har skrevet høyt. Det har jeg gjort mange ganger. Men jeg har aldri formidlet noe om noen som er meg nær, i en så trist, vakker, vemodig... situasjon.
  
Jeg håper av hele mitt hjerte at jeg klarer det, uten at tårene tar fullstendig overhånd...
   Jeg håper av hele mitt hjerte at det blir en vakker seremoni. Min tante, som bare er tre år eldre enn meg - er solisten i bisettelsen til sin egen mor, min mormor... Fantastisk!
Hvis hun klarer å synge i sin mors bisettelse, skal jeg klare å lese mine ord for min mormor...

   Det kommer til å bli en veldig nær, varm og personlig bisettelse. Det er viktig å huske på at det triste og vemodige, også kan være vakkert. Det skal bli en vakker dag.

Sommer på jorda!

   "Sommer på jorda, smil over alt. Himmelen er gjennomsiktig, havet blått og salt..." synger Postgirobygget ut fra radioen... Mer sommer kan det ikke bli, tenker jeg. Fantastisk, herlig låt!
   "Sommer på jorda, livet, det er nå." Ja, livet - det er nå...

   Jeg trekker pusten dypt, titter opp på kråkeparet som sitter i toppen av det veldig høye bjerketreet. Kjenner lukten fra peppermynteplanten jeg har hengende på veggen, for jeg har nettopp dultet borti den... Får planten seg en dytt, så hilsen den tilbake med en deilig lukt...
Jeg titter bort på de svulmende blomsterkrukkene mine, som bare for et par måneder tilbake var frø i en pose. Det gir en varmende glede.
Nå leves det, nå blomstres det. Det er sommer på jorda.
 
   Jeg føler meg like fri som sommerfuglen som fòr forbi... Det føles godt å være til, være i ett med alt det vakre rundt meg. Være ett med naturen. Jeg elske terrassen min og naturen bak huset mitt. Der er det helt usjenert og jeg får lov til å være i ett med naturen. Fuglene, insektene, sommerfuglene og blomstene omgir meg. Mye god energi omgir meg, og jeg puster det inn med hele meg. Det gir energi, og det er terapi.
 
   Jeg er i gang med å skrive en vemodig men vakker novelle. Jeg har fått masse inspirasjon til nye noveller de siste ukene. De siste ukene har jeg opplevd ufattelig mye på kort tid. Mye trist, litt vondt, litt vemodig, og også mye vakkert... Dette må skrives ned. På flere måter.
   Det var egentlig andre ting jeg hadde tenke å skrive ned, men det får vente litt. Alt til sin tid.
Nyt sommeren - livet, det er nå!

  

Veien vi går

   Vi får alle utdelt en vei å gå. Noen får en lang vei, noen en kort. Noen får mange bratte bakker å gå, vanskelige svinger og må tråkke ned i dype daler. Andre går på enkle veier, kanskje tynne stier med kun en og annen liten avstikker.
   Men alle har vi et stykke å gå. Da gjelder det å bruke sansene, bruke evnene og bruke hodet... på veien mens man går.
   Hvorfor får noen så utrolig mange bratte bakker, kjappe svinger og vanskelige veier å gå, mens andre bare kan gå på den flotte veien som fører rett fram? Andre har verken en bakke eller sving å se for seg. De blir bare ført rett fram som om de blir båret... Urettferdig, kan man kanskje si.
 
   Men hva hvis jeg hadde tråkket framover på den flotte veien - i solskinnet - dag etter dag etter dag... Hadde jeg vært fornøyd og lykkelig, da? Neppe. Jeg hadde begynt å kjede meg. Jeg hadde ikke lenger lagt merke til alt det gode rundt meg. Jeg hadde ikke satt pris på hvor godt jeg hadde det på veien jeg gikk - for jeg visste ikke hvor godt jeg hadde det. Jeg hadde jo ikke visst om noe annet. Jeg hadde ikke opplevd kontrastene. Mørket, skyggene, tårene, som igjen ble forvandlet til solen, lyset og smilene...
  Jeg tror at for hver bakke vi må gå, hver dal vi må igjennom - så lærer vi noe. Vi setter mer pris på det vi har, det vi opplever og kanskje også det vi har med oss i bagasjen.
   Livet består av kontraster. Hvordan sette pris på lyset når vi ikke vet hva mørke er? Hvordan sette pris på å være frisk når vi aldri har vært syke?
   Vi har alle vår egen spesielle vei å gå... det er det som er selve livet.

   Så mye vakkert det finnes langs veien. Og når det dukker opp stygge ting, vanskelige ting... så vet vi at bak neste sving, eller neste der... dukker det opp noe vakkert igjen.
   Og det er ingen, absolutt ingen som går akkurat samme vei... Fascinerende å tenke på...
   Men det er viktig å huske på; at veien blir til mens vi går...

Den forbipasserende kvinnen

  Hver eneste dag, uansett årstid, uansett vær og vind, så går en kvinne på fortauet forbi huset mitt. Men kroket rygg, tassende små føtter som så vidt løfter seg fra bakken før de finner fotfeste igjen, går hun der bøyd over rullatoren sin. En veske og en plastikkpose dingler alltid med som best de kan.
  Hver eneste dag skjer dette. Regner det har hun en rød, sid regnfrakk på seg. Ofte har hun røde Ilse Jacobsen gummistøvler på seg, selv om solen skinner.
  Hun går der med bittesmå skritt og holder i et hjelpemiddel som skal hjelpe henne fram til målet. Det virker som hun kommer fra sitt hjem, og skal til noe... Men hvor skal hun hver dag? Til butikken? På besøk?
  
 Jeg vet ikke, men kanskje det er selve gåturen som er målet. Hver dag, uansett vær og vind så går hun like fort - eller like sakte framover...
   Jeg vet ikke hvem hun er, hva hun heter eller hvor hun bor. Men jeg er mektig imponert over viljen og styrken hennes. Hun er en gammel kvinne som snart er mett av dage, men tydeligvis ikke ennå. Det er fortsatt flere skritt å gå. Og i skrivende stund passerte hun vinduet mitt i sin røde frakk...
   Dette er en kvinne som liker å pynte seg, som liker å leve... Jeg har aldri sett henne sammen med noen. Hun kan umulig få med seg mye av det som skjer rundt henne, for det grå hodet hennes vender hele tiden nedover, og blikket ser i bakken. Men hun senser og sanser garantert. Hun hører lydene, kjenner luften og solen og regnet mot sitt ansikt. Og hun er i bevegelse.
  Det er sjelden jeg ser henne tasse tilbake, den andre veien, men det kan være for at jeg ikke er hjemme, eller legger merke til når hun vender tilbake... Eller kanskje hun tar en annen vei hjem.

   Aldri har jeg sett henne gå sammen med noen, eller snakke med noen. Men målrettet og sterk er hun. Og med det røde hun ikler seg i, vitner det om en sterk kvinne - som har levd - og som fortsatt lever.
Slikt er beundringsverdig.

Berøring kan utløse et skred...

 

... Den gamle lå der. Om hun er mett av dage, vet bare hun selv. Ånden virket villig, men kjødet er svakt nå, veldig svakt...

De næreste sto rundt henne, ga henne gode ord med myke stemmer. Øynene hennes var innsunkne men hjernen fulgte med.

Hun ble klappet på kinnene, strøket over håret. Hun ble kysset og klemt på. Hun tok i mot, kunne ikke annet - for kroppen lystret ikke. Men hun kjente berøringen, nærheten - og hørte stemmene og ordene - og hun observerte godt menneskene hun hadde rundt seg.

 

For hvert klapp og kyss og berøring, ble øynene hennes videre og videre. Hun blunket ikke, kunne nok ikke tillate seg det.

 

Hvor lenge siden - hvor mange år siden - var det sist noen strøk henne over håret, kysset henne på kinnet og ga henne kjærlige ord...

 

Hun lukket øynene igjen. Er du sliten? spurte noen. Hun nikket svakt. Hun var kanskje ikke mer sliten enn for et par timer siden, men hun var blitt berørt av all berøringen, tonefallet, ømheten... Det sitret et sted i kroppen hennes - noe som hadde ligget i dvale ble vekket.

 

Ingen hadde vært henne så nær på lenge, lenge, lenge... Kanskje hadde hun ikke tillatt det, kanskje hadde det bare blitt sånn... Men nå kunne hun ikke annet enn å ta i mot det som kom..

 

All ensomheten hennes var brått blitt forvandlet til et kaos av berøring og nærhet.

Tårene var veldig nær ved å bli utløst denne gangen - men hun lukket øynene, tvang tårene tilbake.

Hun ville være alene litt med tankene.

"Jeg tenker mye," hadde hun hvisket tidligere. "Det har jeg alltid gjort."

Uendelig...

   Jeg kan undre meg over så mye, og jeg er garantert ikke alene om det. Det er jo det som handler om å leve... Det er ikke til å forstå at det finnes så ufattelig mange historier, så mange fortellinger, så mange bøker. Det tar aldri slutt. Aldri kommer dagen da det blir sagt; Nå er alle historier ferdigskrevet. Det er ikke mer å fortelle...
   Og all musikken... Hele tiden dukker det opp ny musikk i alle slags sjangere. Nye slagere, nye hiter, nye låter. Aldri kommer dagen da det blir sagt; Nå er all musikk ferdiglaget. Det er ikke flere melodier å lage, uansett musikkart - for alt er lagd fra før...
   Og alle menneskene... Hele tiden kommer det nye mennesker til. Noen er tvillinger og trillinger, og ser temmelig like ut - men de er allikevel forskjellige. Hvert eneste menneske er unikt med sine evner, kvaliteter og svakheter. Aldri kommer dagen da det blir sagt: Nå kan det ikke blir flere mennesker, for det er ikke mulig å skape flere unike personligheter...
  
  Og så tenker jeg... Det er så mange måter å dø på, sykdom, ulykker, selvvalgte metoder... men det som er viktig et at det er så uendelig mange flere måter å leve på. Det vitner alle historiene, alle bøkene, all musikken, alle menneskene om.
  Det er kun du som skal leve ditt liv - da er det viktig å sørge for at livet blir fylt opp med den musikken, de ordene, handlingene og de menneskene som er bra for deg...

Å leve eller ikke

(sakset fra FB)

   Livet. En underlig gave. Livet fylles med følelser, tanker og handlinger fra den dagen du blir født, til den dagen du lukker øynene for siste gang. Hvor det bærer videre etterpå, vet vi intet om. Selv om jeg er av den oppfatning at vi aldri dør. Vi går bare over i en annen dimensjon. Men nok om det...
   Livet er komplisert og ikke for amatører, er noe som ofte blir sagt. Det er mye sant i det. Men vi har valg, muligheter... Eller har vi alltid det?
   
   Hun hadde dyp kjærlighetssorg og kjente et stort gap i sinnet sitt. Kjolen var kjøpt inn, den var sid, hvit og flortynn. Det var den hun skulle ha på når hun sto på toppen av svaberget. Hun hadde sett seansen for sitt indre, igjen og igjen. Kjolen skulle flagre rundt henne som blafrende vinger når hun kastet seg utfor. Det mørke, salte havet ville ta henne i mot, hun ville drukne seg i den våte favnen. Det var ingen annen løsning, det var sånn det måtte ende, tenkte hun.
 
   Livet var kaotisk, rusfylt og angsten tok ham. Abstinensene spiste biter av ham. Han la igjen en lapp på bordet, en eller annen ville finne den. En krøllete lapp hvor det sto: "Jeg hadde lyst til å prøve noe annet".

   Han slet med følelsene etter å ha vært i Libanon. Det hjalp ham ikke at det ble kalt et navn, et Libanonsyndrom av noe slag. All krig og død gjorde sitt til at følelsene rev og slet i ham. Han kjente ikke seg selv igjen, og klarte heller ikke å finne tilbake til ham. Han forsvant ut i skogen, folk lette, fant ham og reddet ham. Han forsvant igjen, ble funnet og reddet. Igjen forsvant han.

   Jenta på svaberget hadde sett seansen foran seg så tydelig så mange ganger, hun kjente vinden som strøk henne når hun hoppet. Hun kjente vannet som tok i mot henne med åpne armer når hun traff det. Men noe hindret henne fra å ta på seg den kjolen og dra ut til stranden og gå opp på svaberget. Noe - og hva var det noe?

  Gutten som slet med sine rusproblemer, prøvde noe nytt. Noe helt nytt som han skrev på lappen, han endte sitt liv. Hvorfor var det intet som stoppet ham?

   Mannen som hadde vært i Libanon, hadde ropt "ulv" mange ganger. Ikke bevisst, det var bare hans rop om hjelp - igjen og igjen. Han ble reddet hver gang, men omgivelsene tenkte sitt... Siste gang, da han ikke ropte, var det ingen som kom. Hjertet sviktet bare til slutt. Hadde  han "sendt det ut" så mange ganger, at han ikke orket livet mer? Til slutt fikk han det som han ville?


Vi har valg, muligheter... Når livet blir for vanskelig å leve, klare noen å søke hjelp, noen lytter til sin indre stemme, noen skjønner at det er lys bak alt mørket. Noen tror på Gud, har sin religion og livssyn. Men noen tror ikke på noen ting - lenger - ikke på Gud eller livet, ikke på mennesker eller seg selv. Når man ikke lenger har troen på seg selv... da er det farlig, tenker jeg.

Jeg liker utsagnet til Ferdinand Finne: "Jeg tror at man tiltrekker de muligheter man selv legger grobunn for."  Men jeg vet også at man aldri helt kan forstå et annet mennske - for hver og en må leve sitt liv - med alle dets utfordringer... Noen velger å reise seg opp, eller ta en helt annen vei enn tidligere. Noen gjør det ikke.
 
  
  

Pusterom og venninnebrunsj

    I går fikk jeg et etterlengtet pusterom. Jeg har vært så sliten om dagen, og er det fremdeles. Har jobbet mer enn jeg har hatt gått av, tydeligvis, og må roe`n litt ned nå...
   Jeg skulle egentlig lese fra Foffa lydboka mi på Foldvik gård i går, men energien og engasjementet mitt, satte en stopper for det, dessverre... Jeg måtte melde avbud, men driverne på gården tok det fint. Og det er godt å vite.
   I stedet dro jeg til min gode venninne, Ellen, for hun hadde bedt inn venninner til tapas-brunsj! Hun er helt rå på mat og nips og stæsj!
  Se så flott hun hadde gjort det på den vakre verandaen sin!!

Så der ble jeg sittende og kose meg med nydelige tapasretter, litt rødt i glasset og venninneprat. i over syv timer!! Det var absolutt balsam for kropp og sinn!
Tusen takk, Ellen, for nydelig mat og selskap!
   Og i dag skal jeg ta det også litt rolig... Skrive en bryllupssang, skrive litt om meg selv som skal være med i katalogteksten til forlaget, og språkvaske manuset jeg har fått oversendt. Men jeg skal bare språkvaske bittelitt i dag! Når det er sagt, så merker jeg at jeg har lært sååå mye av coachen min - jeg renser og vasker andres manus med friskere øyne!

...Og skriver forhåpentligvis mye renere og friskere selv også! :-)

Nyt søndagen, dere! Her regner det, så det passer med en innedag...

Å jobbe dobbelt

Akkurat nå føles det som jeg går i gjørme. Nå har jeg jobbet dobbelt opp i mange uker. Nå er det ikke  mye igjen av meg, kjenner jeg.

   I fjor på denne tiden gjorde jeg det samme. Jeg jobbet i ett strekk igjennom hele våren fram til sommerferien. Samme dag som jeg tok sommerferie hadde jeg min siste Mikkel-bok lansering, og dagen etter hadde jeg Foffa-lydbok lansering.

   Det som skjedde, og som jeg burde ha tatt lærdom av, var at da jeg gikk fra jobb siste dag før ferien, eller timer før boklanseringen... var det ikke mer igjen av meg. Jeg var så sliten, at jeg hadde bare et ønske, og det var å ligge under dyna. Lenge. Så da boklanseringene kom, så kjente jeg ingen glede. Jeg ble syk, og det tok flere uker før jeg kom meg igjen. I ferien... sukk...  

   Sånn skal det IKKE være. Jeg kan ikke drive rovdrift på selv. Ingenting er verdt det. Men denne våren har nesten vært på samme måte, så jeg har tydeligvis ikke lært... I tillegg til full jobb, hus og samboer, har jeg skrevet drøssevis med sanger og taler, og novellene mine har tatt enormt med tid, fordi jeg ville komme i mål i år!

På denne tiden er det også mye som skal gjøres i skolen (for de som ikke er i streik). Men når jeg går hjem fra jobb i dag, skal jeg virkelig ta helga! Da er alle pedagogiske rapporter i havn, foreldresamtaler unnagjort, alle sanger skrevet, og novellene er nesten i boks...

Denne helga skal brukes til litt av hvert annet. Litt husarbeid. Kanskje på tide. Ha en flott fredag, dere! :-)

En luke inn til voksenlitteraturen

...Vi vandret langs fjæra, på en øy, noen elever og jeg. Det var sol, det var sjø og det var deilige uteskoletimer. Tankene mine slapp tak i fiktive historier for noen timer, og jeg bare nøt lukten av tang og tare, krabbefiske og sneglehusplukking.
En elev fikk øye på denne "firkanten", der vannet hadde trukket seg unna.
"Hva er det for noe?" spurte hun.
"Kanskje det er en luke ned til et hemmelig sted?" svarte jeg.
Og dermed var hodet mitt i gang med fantasere igjen.

Overalt er det detaljer som kan være en faktor til at en historie blir satt i sving. Det er særlig ting ute i naturen som har utløst fantasien. Kanskje det er en blanding av lukt, syn og hørsel...

Det er to dager til mitt siste møte med coachen, og jeg kjenner jeg er sliten. Det er sol, det er en vanvittig varme, og tankene er ikke helt med. Men jeg står på det jeg kan.

Denne "luken" i sanden er min lille dør inn til voksenlitteraturen...

Som noen av dere har påpekt, så er jeg veldig opptatt av at det blir min stemme som snakker igjennom historiene. Ikke en språkvasker eller konsulent. Blir min stemme borte, faller historiene sammen. Derfor jobber jeg på, luker ut, men språket må klinge på min måte...

Nå er det snart tid for fredagskveld, reker og hvitvin. Deilig kos med kjæresten.

Selv om dagene har vært utrolig hektiske, har de vært utrolig givende og interessante. Er det ikke sånn livet skal være? Ha mening!
... P.S. Hvis noen tror at jeg bare sitter inne og skriver, så kan jeg opplyse at jeg jobber 100% som spesialpedagog i skolen. Ved siden av. ;-)

Nyt pinsen, folkens! :-) 

Nyt påsken!

Freden og roen har senket seg, og vi er inne i noen deilige, annerledes dager. Påsken er en behagelig tid, - den er så mye roligere og avslappende enn julen er, synes jeg. Jeg liker disse dagene utrolig godt. Dager som jeg kan nyte og tenke, le og prate, lese og skrive...

Focacciaen er straks klar til å settes i ovnen, datteren skal hentes på togstasjonen og god fiskesuppe skal lages til kvelden. Alt er så fredelig og i god harmoni...

Det er bare fuglene som kan høres utenfor, - mine små venner som jeg mater hver eneste dag, og som kvitrer nydelige sanger tilbake til meg...

Bøker skal leses ,og påskeutstillingene i Stavern lokker der lenger fremme... Og i morgen er det venninnefest som roper.

Deilige dager uten at man behøver å se på klokka.

Nyt påsken og bruk den på den måten som er godt for deg. Påskeevangeliet er det jo opp til hver og en å tro på - og jeg tror...

Jeg vil også benytte denne anledningen til å takke litt... Tusen takk for gode kommentarer og for alle innspill. Og en stor takk til alle dere lesere som jeg ikke vet hvem er!

Tusen takk til alle dere bloggere som inspirerer meg stort på hver deres måte! Det er ikke få interiørtips, matoppskrifter, boktips, skriveråd og blomstertips som jeg har snappet opp her inne.

Så - i blogglandia lærer jeg mye - og jeg har fått også mange nye herlige bekjentskaper, som jeg setter stor pris på! Tusen takk til dere alle!

Så...helt til slutt; takk for at du er den du er!

Jeg skal anmelde bøker!

...Etter et par tunge uker, hvor jeg måtte melde pass fra jobben - begynner jeg å komme meg til hektene igjen. De første dagene gjorde jeg ingen verdens ting, så gjorde jeg heller ingen ting,... Så begynte jeg å blogge litt, så orket jeg å lese litt, så orket jeg å lese mye... Og nå orker jeg å skrive. YES!

DET betyr at jeg er på vei opp i lyset igjen - takk og lov.

Legen sa det samme da jeg var hos henne i dag.

Jeg vil tilbake på jobb etter påskeferien. Imellomtiden har jeg en hel uke til disposisjon. En uke som skal brukes til å komme meg ennå mer til hektene, til å lese, til å skrive, til å få besøk av datteren, til kjærestetid, til venninnefest, og til ting - på- sparket - dager...

 

...og om ikke lenge skal jeg lese ennå flere bøker, for nå gir jeg meg i kast med noe spennende... Jeg skal "anmelde" bøker... lese, skrive min mening om dem, legge dem ut på blogg og Litteratur i Vestfold. Og kanskje andre steder, hva vet jeg...

Nytt og spennende! Følg med, følg med!

Jeg er!

(Sakset fra "The Simple things in life" på FB.)

Disse to ordene har jeg tenkt mye på de siste to årene... JEG ER.... Etter å ha lest "The Secret" (loven om tiltrekning) og "Moseskoden" - så dukker disse to ordene opp igjen og igjen...

Tenk over det... Hver og en av oss er et lite univers i oss selv, - og vi kan bli og være akkurat det vi vil...
Det høres usannsynlig ut, tenker du kanskje... Men hvis du kunne være akkurat det du ville være - hva ønsket du deg, da? Tenk på det, fokuser på det.... Si at du er det...
For eksempel: Jeg er... frisk! Jeg er... lykkelig! Jeg er... fornøyd med meg selv... Jeg er takknemlig for livet jeg har... Eller hva det måtte være du ønsker deg i livet ditt...

Fokuser på det du vil at du skal være - selv om du ikke er det i dette øyeblikk.
Fokuser, la tanker og sinn bli ett. Tro det i hjertet ditt , jobb for det og si det høyt... om og om igjen...
Du vil se at det virker... Ganske magisk - men utrolig fascinerende...

Dette krever mye øvelse - veldig mye øvelse - for man må endre tankegangen på et vis... Men det er absolutt verdt å prøve... Jeg er!

Tiggere

... Solen skinner og våren kribler, enda det er vinterferie. Uansett om det er februar eller ikke, så er det nydelig å høre fuglene, høre det drypper fra takrenner, og se at innkjørselen er helt fri for snø!

Men jeg kom til å tenke på noe... Her om dagen, da jeg skulle gjøre et ærend i byen, måtte jeg gå forbi ei dame. Ikke en hvilken som helst dame,  men en dame, som satt på knærne på et teppe på fortauet. Hun hadde et forpint uttrykk i ansiktet, skaut på hodet og fremmede ord kom ut av munnen hennes. Ved siden av henne og kuldegradene stod et pappkrus som ropte etter penger fra de forbipasserende.
Kommer hun fra Romania? tenkte jeg. Men jeg kunne ikke noe for det, men jeg fikk en skikkelig bismak i munnen, da jeg så henne. I min lille by. Ingen trenger da å ligge på knærne i kuldegrader og hyle rare lyder etter folk for å få penger til å dekke dagens matbehov. Det nekter jeg å tro...
I tillegg satt hun ca. 20 meter fra inngangsdøren til NAV...

Så kom jeg til å tenke på noe jeg opplevde for lenge siden, på slutten av 80-tallet...

En studievenninne og jeg var på besøk i hovedstaden. Vi skulle ta et spennende intervju i selveste NRK, i barne - og ungdomsavdelingen. Vi var førskolelærerstudenter, og min taleføre studievenninne skulle stå for selve intervjuet - og jeg...tro det eller ei - skulle notere...
Men på Karl Johan, kom vi over en mann i fillete klær som satt i skredderstilling midt i gaten. Foran seg hadde han plantet en plakat med ordene "I`m hungry. Please give me some money".

Min venninne og jeg tittet på hverandre. Vi var to fattige studenter, vi hadde ikke mye å gi fra oss. Men denne stakkaren måtte vi hjelpe. Da kom min venninne på en glimrende idè. Som tenkt, så gjort. Hun åpnet sekken sin, tok fram matpakka, og gav den gledesstrålende fra seg til mannen. Han var jo sulten, stakkar!
Men... jeg kommer aldri til å glemme det uttrykket mannen gav henne... Han ble ikke glad, han smilte ikke, han takket ikke... Han ble sur, gretten, og mektig irritert.
Selv gikk vi videre, og lo oss halvt ihjel. Vi hadde gjort en god gjerning, og vi skulle ikke sulte. Vi kunne dele min matpakke.

Men... poenget mitt er... Han var ikke sulten. Han ville ikke ha mat, selv om det stod at han var sulten... Han ville ha penger. Kanskje ikke han var fattig, heller... Hvem vet...
Er det noe rart at man blir litt skeptisk? Har man ikke lov til å være skeptisk? Selvfølgelig skal man gi... men det er da lov å tenke litt. Eller?

Hva er å kjede seg?

... Jeg hører til stadighet at folk som har vært hjemme fra jobb, fordi de har vært syke, kommer tilbake, før de egentlig er helt friske.

"Jeg kjedet meg, så", sier de... Eller; "Jeg ble så rastløs". Eller: "Jeg trodde jeg skulle fly på veggen"...

Sånt skjønner ikke jeg noen ting av... Har folk virkelig ikke andre ting å være opptatt av, enn jobben???

Jeg kjeder meg aldri. Og hvert fall ikke når jeg er syk. Er jeg ordentlig syk, så orker jeg ikke mer enn å være syk. Det sier seg selv. Men når jeg begynner å kvikne til litt, så har jeg endelig tid til å gjøre så mye som jeg ikke har så mye tid til ellers;

Jeg kan skrive, lese, høre på musikk... Tenke ut nye skriveidèer, stoppe opp litt, sy, male, stelle med planter, rydde i skap...

Nå skal det sies at jeg er en person som trives  godt i mitt eget selskap. Hadde jeg ikke gjort det, så kunne jeg vel heller ikke sittet i dagesvis og skrevet og skrevet.

Jeg tror også at vi er veldig heldige, vi som trives i vårt eget selskap, som kan være stille i oss selv, som kan nyte bare det å være...

Det er nok av øyeblikk igjennom dagene som er fylt med lyder, bevegelser og hendelser. Noen blir rastløse med en gang de er alene, for de må være sosiale til en hver tid. For meg høres det slitsomt og unaturlig ut. Men vi er forskjellige, og det skal vi være.

Men selv er jeg avhengig av stillhet, roen, meditasjonen, skrivingen og lesingen. Jeg vet ikke hva det er å kjede meg. Heldigvis! (...jeg kan heller bli rastløs og utilpass hvis det er for mye uro og for mye mennesker rundt meg - over lengre tid)

... En annen liten ting... jeg bare simpelthen elsker vakre notisbøker og andre bøker jeg kan plante mine skriverier i... De gir meg en liten lykkefølese som jeg ikke kan beskrive. Jeg kan ikke gå forbi en lekker, liten notisbok - hvis den roper etter å bli skrevet i, av meg...

Noen av dem blir fylt med løse tanker, noen med egne dikt, noen med gullkorn...

Og her om dagen, kom jeg over disse to "notisbøkene" (de er mye mer enn det - for det er bilder og ting og tang i dem) på Kremmerhuset - og de måtte bare bli med meg hjem...

Hvordan er det med dere? Har dere tid til å kjede dere? Eller er det for mye som engasjerer til at kjedsomheten kommer?

Er ikke livet for kort til å kjede seg?

Lykke

"Tenk om man kunne se alle bokstavene man sier, da ville det se slik ut når man snakker..." står det i en morsom barnebok.
Men i mitt hode ser ikke bokstavene slik ut. Jo, A ser faktisk lik ut, for den er også rød i mitt hode. Det var så godt å endelig få et svar på alle fargene jeg ser på tall og bokstaver - det var liksom noe som falt på plass, da denne "diagnosen" kom. Synestesi. En meget spennende "diagnose"... Jeg synes kanskje verdenen ble ennå mer fargerik på et vis, da jeg skjønte at det var ikke bare noe jeg "fant på". Det var noe inni hodet mitt som gjorde til at jeg ser farger når bokstaver, tall og ord blir nevnt... Og jeg velger å tro at dette henger sammen med min kreativitet og skapertrang.
Jeg har vært igjennom diverse perioder med maling, forming, naturmaterialer... men hele tiden var det noe inni meg som sa at det var noe annet jeg skulle gjøre mye mer av... Og i desember 1999, så visste jeg det. Jeg visste det da jeg fikk en kreftdiagnose. Jeg skjønte da at det gjelder å leve mens man har livet. Det gjelder å bruke tiden på det som gir glede og mening. Nå! Og da visste jeg hva jeg aller helst ville. Jeg ville sette sammen ordene i hodet mitt... Jeg ville skrive! Og da sa jeg aldri mer til meg selv, at jeg har ikke tid til å skrive. Jeg tok meg tid. Jeg tar meg tid... Det gir meg glede, styrke. Og jeg tror jeg ble frisk av det!
Så kjære venner; ikke nøl med å gjøre det som gir glede. For det som gir glede, gir også god helse. Tror jeg! :-)

En verdifull liten halvtime

 ... Den bitte lille halvtimen jeg har på morgenen etter at dusj og måltid og matpakke er unnagjort, - den er bare min... Da benytter jeg den bitte lille tiden til å tenke, skrive og lese det jeg har lyst til. Den bitte lille halvtimen er akkurat nå...
I bakgrunnen spilles i skrivende stund, god "healing-musikk" (My Elfin friends)

Tiden benyttes til å reflektere over skriverier, lese andres gode blogginnlegg - og bare samle krefter før jeg tar pedagogbrillene på, og begir meg ut i dagen og vekk fra pc`n...

Her om dagen skrev jeg den novellen som jeg har hatt i hodet en stund. Den jeg fikk ide til, etter å ha kommet over det gamle frierbrevet fra 1850. Nå er novellen nedskrevet, og den er også sendt inn til et blad. Jeg ble selv veldig fornøyd med den, men vi får se hvor det bærer hen...
Mannen i novellen, skrev ikke sitt brev med fjærpenn - for jeg fant ut at stålpennen var blitt innført på den tiden... Men min lille fjærpenn står alltid framme. Den er "litt meg" på en måte...

Nå har musikken til Mike Rowland krøpet så innunder huden på meg, at jeg fikk en ide ut i fra musikken hans. Den tror jeg det må bli en novelle av. En anderledes novelle... Gleder meg til å ta fatt på den...
Nå er min lille halvtime over, og jeg må samle sammen tingene mine, tankene mine og snart begi meg til skolen. Straks kommer mine elever meg i møte. De har alle sine vansker og problemer å slite med - men de har også alle sine styrker. Og for hvert lille framskritt de gjør, så gleder hjertet mitt seg... Ha en strålende vinterdag alle sammen! Snart kommer våren.... :-)

En setning som sier alt...

"GUD - gi meg sinnsro til å GODTA det jeg ikke kan forandre, MOT til å forandre det jeg kan, og VISDOM til å se forskjellen"

Tanker og innstillinger

De fleste av oss er veldig flinke til å bekymre seg. Jeg er i perioder veldig flink til det. Noen ganger tenker jeg at det er det jeg er aller flinkest til. Jeg kan bekymre meg for alt mellom himmel og jord. Rekker jeg alt jeg skal gjøre? Tåler taket all snøen? Er jeg alvorlig syk? Synes kollegaene mine at jeg gjør en god nok jobb? Klarer jeg å skrive en roman? Og så svarer jeg "nei" på alt sammen selv...

MEN... jeg har blitt flinkere. Mye flinkere... etter at jeg har lest mye om "loven om tiltrekning", så skjønner jeg jo lett at ting henger sammen. Det jeg sender ut - det får jeg jo tilbake i fullt monn.  Jeg ber på en måte om det...
Er jeg trøtt og sur og sliten, så er det det jeg sender ut - og det er det jeg tiltrekker meg mer av av fullt monn. Det er ikke stas! Er man derimot positiv og blid - er det det man sender ut, og man tiltrekker seg samme type mennesker, god energi og det gode man søker etter.

Da jeg kom over denne setningen på bildet, synes jeg den var glimrende. Det er jo sånn det er!

...Det tjener ikke til noen ting å gå rundt og bekymre seg for vær og vind og jobb og folk og fe... Det er bortkastet tid og energi - og gjør ikke godt for noen.
Nå er vi jo skrudd sammen sånn, at vi klarer jo ikke å la være og bekymre oss innimellom. For barna våre, for sykdom, for tidsklemma, og for alt mellom himmel og jord...
Men hvis man gjør noen grep i tankegangen og innstillingen sånn i hverdagen, så går alt faktisk alt så mye bedre.
God helg alle sammen! Gjør noe som gir god energi!