Fredagen...

Fredagen er som en liten blomst i seg selv, tenker jeg.

Når øyne og kropp har våknet og rukket å innse at i dag er det bare noen timer på jobb, før helgen tilbyr en viss dose frihet... så er det en herlig følelse som brer seg.
Det er nå en gang noe spesielt med fredagen. Med fredda`n! Men det er også den dagen jeg er mest sliten når kvelden kommer. Når man endelig kan benytte sene kveldstimer, så faller gluggene ofte igjen på et tidspunkt som man egentlig ikke ønsker...
Som noen av dere kanskje vet, så ser jeg farger på tall, bokstaver, ukedager og en mengde ord.
Fredagen har den fineste fargen av alle ukedagene. Den er kremhvit.
Hver gang jeg tenker på ordet/begrepet fredag, så dukker altså ordet opp med denne herlige fargen på. Jeg får fornemmelser av frihet, rett og slett...
Og som selveste Henrik Ibsen sa: "Frihet gjør en kålorm selv til sommerfugl."
Nyt den kremhvite fredagen! Farg den med deres egne farger...

Lykke

"Tenk om man kunne se alle bokstavene man sier, da ville det se slik ut når man snakker..." står det i en morsom barnebok.
Men i mitt hode ser ikke bokstavene slik ut. Jo, A ser faktisk lik ut, for den er også rød i mitt hode. Det var så godt å endelig få et svar på alle fargene jeg ser på tall og bokstaver - det var liksom noe som falt på plass, da denne "diagnosen" kom. Synestesi. En meget spennende "diagnose"... Jeg synes kanskje verdenen ble ennå mer fargerik på et vis, da jeg skjønte at det var ikke bare noe jeg "fant på". Det var noe inni hodet mitt som gjorde til at jeg ser farger når bokstaver, tall og ord blir nevnt... Og jeg velger å tro at dette henger sammen med min kreativitet og skapertrang.
Jeg har vært igjennom diverse perioder med maling, forming, naturmaterialer... men hele tiden var det noe inni meg som sa at det var noe annet jeg skulle gjøre mye mer av... Og i desember 1999, så visste jeg det. Jeg visste det da jeg fikk en kreftdiagnose. Jeg skjønte da at det gjelder å leve mens man har livet. Det gjelder å bruke tiden på det som gir glede og mening. Nå! Og da visste jeg hva jeg aller helst ville. Jeg ville sette sammen ordene i hodet mitt... Jeg ville skrive! Og da sa jeg aldri mer til meg selv, at jeg har ikke tid til å skrive. Jeg tok meg tid. Jeg tar meg tid... Det gir meg glede, styrke. Og jeg tror jeg ble frisk av det!
Så kjære venner; ikke nøl med å gjøre det som gir glede. For det som gir glede, gir også god helse. Tror jeg! :-)

Levende farger

Havets cardinal, kalles den - den dyrebare hummeren. Følsom som jeg er, så får jeg helt vondt langt inn i margen, når jeg ser disse brune, flotte skapningene ligge å vri seg i baljen, med strikk rundt klørne, og i påvente av å bli kokt... Huff og huff... men nei, jeg er jo ingen vegetarianer,- men dog... å se noe som er levende og som straks skal bli min mat... det føles ikke helt greit... hmm...

Men øyeblikket etter de har blitt puttet ned i det kokende, salte vannet, ebber livet deres ut... eller kanskje det ikke gjør det? Kanskje de bare forandrer form... Kanskje de blir til noe annet - slik som jeg tror at vi mennesker gjør... Nå fantaserer jeg vilt her...

Men.. vi kan vel alle være enige om at fargen endrer seg kort tid etter at de har blitt puttet oppi det kokende vannet. Fra å være levende og mørkbrune, så slukker deres liv, men fargen på deres utseende forvandles til nydelig rødt...

Når det gjelder krabbene, så "følte jeg det samme for dem"... Stakkars, de lå der i hauger, med ødelagte sener i klørne, slik at de ikke kunne angripe hverandre eller mannen som hadde fanget dem... Og de fikk raskt samme sjebne som hummerne...

Fra å inneha èn brunfarge mens de krabbet rundt... så fikk de raskt en klarere brunfarge etter å ha blitt kokt...

Men når først delikatessene kom på bordet i alle sine flotte farger, så må jeg innrømme at jeg tenkte ikke en tanke på at jeg timer i forveien hadde syntes riktig synd på det jeg nå satt og spiste...

Alle storkoste seg, og alle hummerne og de fleste krabbene forsvant ned i menneskemagene sammen med kald, god hvitvin...

Og hvis det er noen som lurer på hva slags farge søndagen har (inni mitt hode), så er den...brun...omtrent som en...levende hummer...

Lørdag og ny farge

I dag kan man endelig sove litt lenger, for i dag er det lørdag. Og lørdagen bringer med seg en nydelig farge. En slags lyseblå/turkis farge har denne dagen på seg...
I dag blir det nok også en spennende lyseblå lørdag, for i dag, eller i kveld, da,- er det tid for fest.
Mannen i huset er ute på sjøen og tar opp hummerne han har fått i teinene, så i dag blir det skikkelig hummer og krabbefest - samt god hvitvin til, i sammen med min familie. Det blir nok snadder! Et skikkelig herremåltid, blir det... mmmm...

Så snart skal hummer og krabber kokes i bakgården, bordet dekkes og pyntes - men hele tiden skal dagen være nydelig "lyseblå".
Nyt den vakre fridagen!

Fredagens farge

For de av dere som har fulgt med på bloggen min de siste dagene, så har dere kanskje oppdaget at jeg ser farger på bokstaver, tall og ord. Dette er noe jeg så veldig sterkt helt fra jeg var ei lita jente.
På et eller annet tidspunkt må jeg ha fortrengt alle farger langt bak i hjernen, for det var jo aldri noen som snakket om dem, eller det stemte liksom ikke med virkeligheten... Men allikevel, - tallene og bokstavene har gjennom hele mitt liv,liksom kommet inn fra høyre, og vist seg for meg i forskjellige farger og drakter.

Når jeg nå endelig har fått et navn på dette fenomenet - og jeg skjønner at det "faktisk finnes", så er det så ubeskrivelig moro. Det er akkurat som jeg har fått ennå mer energi av det! Av farger får man jo som kjent energi!
Da jeg gikk tur i skogen med elevene mine i går, var det akkurat som  sansene mine var ennå mer skjerpet - og jeg oppdaget raskt alt det jeg var på jakt etter... (lav, mose og kjuker)
I dag er det fredag. Ukas beste dag, synes jeg. Og fargen på denne dagen, er nydelig, synes jeg. Den er kremhvit.
Ute er det i skrivende stund bekmørkt, men når jeg tenker på dagens farge - så blir det allikevel ganske lyst. Og varmt. (selv om gradestokken viser 0 grader...)
Ha en energirik kremhvit fredag alle sammen - på denne kalde oktoberdag

Onsdag er en oransje dag

Onsdag. Det er en oransje dag. Det vil si at inni hodet mitt er onsdagen oransje. Det er  merkelig at jeg ikke har tenkt på det på den måten før... Men nå som jeg lar alle ord og tanker strømme fritt, etter at jeg kom over diagnosen synestesi, så ser jeg jo mer og mer...
Det har jo vært der hele tiden, men jeg  har tydeligvis prøvd å ignorere det, for det har "skurret med virkeligheten".
Jeg ser jo tydelig nå at hver ukedag har sin farge... Og da skjønner jeg også hvorfor det blir "feil i hodet mitt" når jeg bruker for eksempel dataprogrammer i undervisningen - som viser helt andre farger på ukedagene. Ukedagene som jeg forholder meg til hver dag på dagtavla jeg har hengt opp...
Det er da jeg kan tenke at det er sånn det må føles innimellom når man har autisme. Slik man opplever verden inni hodet sitt, stemmer ikke med den som er utenfor...
Kanskje det er pga. synestesi at jeg jobber med barn med diverse diagnoser - fordi jeg "forstår" så mange av dem... Kanskje det er pga. synestesi at jeg elsker å skape og skrive... slik at jeg får ut alt som beveger seg og viser seg i hodet mitt... Ikke godt å si, men det er moro å leke med disse tankene.
Det er fascinerende å oppdage at faktisk den "fargeverdenen" som befinner seg inni hodet mitt, opplever også mange andre på sin måte,- selv om vi ikke ser de samme fargene på de samme ordene, tallene og bokstavene.
Nå skal jeg ut å ta fatt på den oransje dagen. Og faktisk... så starter jeg med å undervise i kunst og håndverk i de tre første timene. Skapende, fargerike timer med lærevillige, flotte elever.
Bruk onsdagen på din fargerike måte!

Jeg har diagnosen synestesi

Jeg har fått svaret! Det er bare helt utrolig - og ennå mer fascinerende! Hurra for bloggeverdenen! Er det noe man lurer på, så får man svar! Og det mest rare, er at det var min gamle barndomsvenninne (som jeg ikke har sett på veldig mange år) som gav meg svaret- (se kommentarene på innlegget "Jeg ser farger") Det at jeg ser farger på tall, bokstaver og ord... er et fenomen som kalles synestesi.
Etter å ha googlet ordet, dukket det plustelig en helt ny verden opp for meg. Vel, det er ikke helt riktig, for den verdenen var ikke ny for meg, den var meget velkjent.

Det er enormt mye å finne om temaet, og gjett om jeg skal oppdatere meg på fronten. Dette er klippet fra Illustrert vitenskap:

"Kortslutning i hjernen gir oss en 7. sans

Noen mennesker opplever at sansene blandes, slik at de f.eks. oppfatter tall eller bokstaver i farger. Synestesi heter denne evnen, og forskerne er nær ved å forstå hvordan den oppstår i hjernen. Noen forskere mener at synestesi er en tilleggseffekt av evnen til å tenke kreativt, og at det har hatt stor betydning for utviklingen av språket. "

Nå skjønner jeg så mye mer... hvorfor jeg er såpass kreativ. Når jeg skriver fortellinger og bøker, så er det som jeg maler flotte bilder med farger. Det er jo sånn vi billedlig sier, men for meg - har det altså en sterk sannhet.
Aldri trodde jeg at jeg skulle bli så glad for å få en diagnose!