Ord er ikke bare ord...

   Som skribent og forfatter, er jeg naturlig nok opptatt av ord.
Ord er ikke bare ord. Et ord gir assosiasjoner. Et ord gir dybde, mening, følelser... Og to ord som beskrive det samme, kan gi meg totalt forskjellig assosiasjoner og følelser om den samme tingen.
Jeg skal gi dere noen eksempler på hvordan jeg tenker.


   Ordet "rom" - synes jeg er kjedelig. Da ser jeg for meg et "A4-rom", ikke stort, ikke lite. Ikke noe spesielt i det hele tatt. Men leser jeg ordet "værelse", blir rommet noe helt annet for meg med en gang. Ordet gir liksom mer tyngde, rommet blir større, og selvfølgelig litt mer høytidelig. Det henger lange gardiner der, og sengen har flott sengeteppe... For når ordet værelse blir nevnt, så tenker jeg jo at det er et soverom. Det er en seng der.
   Ordet "kontor" synes jeg er gørrkjedelig... Det gir meg assosiasjoner til fargene grått og brunt, det er rutinepreget, kjedelig, har praktiske møbler, lite design, lite kreativitet, lite humor... (dette henger selvfølgelig igjen fra gammelt av)
   Men når jeg leser ordet "arbeidsværelse", så får ordet en helt annen betydning for meg. Dette er ikke et ord som brukes mye i dag, men det brukes. Jeg leste det senest i går. Det gir meg assosiasjoner til ro, trygghet, arbeidsvilje, arbeidsmoral, forfattere, kreativitet, pågangsmot, drømmer...
    Nå får jeg meg liksom ikke helt til å si at "Nå tar jeg meg en tur inn på arbeidsværelset mitt"... Det høres unektelig veldig rart ut hvis jeg skulle ha sagt det. Men det jeg sier er: "Nå tar jeg en tur inn i skrivestua mi!" Skrivestue er nemlig et godt ord for meg - det gir meg glede, kreativitet, mangfold, drømmer - for det er jo nettopp i dette rommet, i dette værelset, i denne skrivestua at jeg får utløp for alle mine tanker, ord og skriverier, som igjen blir til diverse tekster...


   Og når det er sagt, så må jeg si at den store drømmen min er å skrive på heltid... Sånn er det bare!


(Jeg klarer ikke lenger å legge til bilder... de nekter å legge seg inn)

Den første gang jeg skrev en bokstav

   Lite ante jeg den gangen jeg knotet ned bokstavene for første gang, hvor viktig ferden videre med bokstavene skulle bli. Jeg husker det veldig godt. Jeg satt på knærne på en stol i min mormors leilighet. Ved siden av satt min tre og et halvt år eldre tante, og jeg var så misunnelig på henne for hun skrev så fine, snirklete bokstaver i lekseboka si.
   Jeg ville også lage sånne fine bokstaver! Jeg ville også lære meg å skrive! Min mormor hentet et ark til meg, for jeg hadde jo ingen skrivebok, og så fikk jeg låne en blyant av min (lille)tante.
   Jeg satte i gang å herme etter tanta mi, la igjen bokstaver på kryss og tvers rundt om på arket. Det var ustyrtelig morsomt, husker jeg. Det var bare det at jeg ante ikke hva som stod der, om det stod noe i det hele tatt. Men det betydde ikke noe. 
   Når man er så liten som jeg var da, har man som regel ingen ambisjoner eller framtidsdrømmer Jeg hadde i hvertfall ikke det. Allikevel så tror jeg - siden jeg husker dette øyeblikke så godt - at en drivkraft våknet der og da i meg. 
   For da jeg begynte på skolen og knakk lesekoden, så kunne jeg ikke få nok av det skrevne ord. Jeg leste hele tiden, og skrev etterhvert dikt, dagbøker, brev... og så kom historiene.
   Å kunne leve seg inn i andre menneskers tanker og handlinger, kunne dikte opp og fantasere i vei, kunne setter ord på tanker og følelser - og kunne skrive dette ned til historier - ja, det er bare helt vidunderlig...
  Så lite ante jeg den gangen jeg ba om å få en blyant av mormor, fordi jeg også ville lage bokstaver - at dette var det aller første lille skrittet på min lidenskapelige hobby: skrivingen.

Å få et nei...

I utgangspunktet er det aldri moro å få et nei, når man så inderlig håper på et ja... Men noen ganger er det allikevel ikke så ille som man hadde trodd. Og noen ganger er det helt nødvendig for å komme videre.

Jeg sendte inn et manus. Mitt lengste manus noensinne. Et anderledes manus som jeg påbegynte for lenge siden, som har ligget, og som jeg har tatt fram og jobbet med innimellom alt annet. Mitt mål var først og fremst og fullføre det, og det klarte jeg!

Så sendte jeg det inn til et forlag, og jeg håpet og håpet at svaret var positivt, selv om en bitte liten stemme inni  meg, sa at det ikke var bra nok. At det var litt banalt, kanskje. Eller litt for barnslig språk (jeg er jo vant til å skrive barnebøker) - men man håper jo. Ellers hadde jeg jo aldri sendt det inn til et forlag.

Til morgenen i dag lå svaret og ventet på meg. Og det var ikke et ja. Det var ikke det. Det fulgte med et langt, innholdsrikt vedlegg - noe jeg var mektig imponert over. De hadde virkelig lest, ikke skumlest, men lest. Lest, vurdert, og kommet med en konklusjon. Svaret ble blant annet:


"Konklusjonen er at dersom du er innstilt på mye jobb, kan det bli bok av dette."

Og i neste mail stod det blant annet: ..."For fra side xx og utover har du en god historie, som det absolutt går an å lage bok av."


Alt var ikke helt elendig, med andre ord,- og det var vel det som løftet meg. Jeg gikk ikke ned i noen kjeller. Ikke et sekund en gang. Så langt der i fra. En stor del av grunnen, var vel at jeg var stort sett enig i den lange begrunnelsen jeg fikk.

Og jeg lærer hele veien, tenker jeg. Jeg lærer massevis de gangene jeg har fått konstruktive tilbakemeldinger - slik at jeg blir gjort oppmerksom på hvor jeg er for svak, og hva jeg bør jobbe videre med.

Nei, jeg ser på dette som et skritt i riktig retning, jeg.

Dette er nok ikke sjangeren jeg skal begi meg utpå. Jeg har heller ingen ambisjoner om det. Men av en eller annen grunn måtte jeg skrive dette manuset. Hvorfor får jeg nok aldri greie på, for jeg har mine tvil om det noen gang ser dagens lys... Tror det er for mye å slette og endre... Men man vet jo aldri...

I mellomtiden skriver jeg videre, jeg!

Kunsten å leve

...Tanken var å stå opp tidlig i dag, mens mørket ennå omsluttet meg,- men når jeg først hadde muligheten, sovnet jeg igjen da klokka ringte... Mannen i huset har vært på jobb i flere timer, og datteren kom hjem til mamma-huset sent i går, og hun sover godt fremdeles...
Nå sitter jeg her med kaffekoppen og masse tanker farer rundt i hodet. Tanken på ferden videre. Tanken på 2012. Hvilke mål jeg har, og hvilke ambisjoner jeg har for det neste året...
Det gjelder å leve mens man kan. Det gjelder å skape når kreativiteten kommer. Det gjelder å gripe tanken mens den er der...

Mannen på bildet, kom vi over på Fuerteventura. En mann som var vanvittig brun på ryggen, fordi han alltid satt med ryggen til solen og lagde sandskulpturer... Fantastiske skupturer... mens et lite håndkle lå et stykke unna, hvor man kunne legge noen slanter på... Var det alt han levde av? Men det var allikevel ikke det jeg hang meg opp i, da jeg gikk forbi, og blikket mitt hang igjen på det kunstverket han var i ferd med å avslutte...
Det som opptok meg, var at denne mannen gjorde antagelig det han likte aller best å gjøre. Nemlig å skape. Være kreativ...
Tenk om vi alle tok oss tid til det; gjøre det vi liker aller best...
Det handler om å leve mens man har livet, har muligheten...

Da jeg åpnet mailen til morgenen, lå det en melding der om at bladet KULT ønsker å trykke novellen jeg sendte dem her om dagen. Sånt varmer masse. At folk vil trykke, vil kjøpe, vil lese... det jeg skriver! :-)
Et av målene for 2012 vil være at jeg skal fullføre mitt liggende manus. Det skal bli sendt inn til forlag. Og jeg gleder meg til redigeringen...
Nå har det kommet lyder i huset, og datteren er i full gang... Da er det på tide å prate litt. Høre om hvordan datter-livet utarter seg. Hun er snart ferdigutdannet sykepleier. Flinke jenta mi...

Ut å hente juletre med alle slags tanker

I går oppdaget jeg at jeg fikk ny rekord på folk som hadde tittet innom bloggen min. Det var utrolig morsomt å se at sååå mange var interessert i telefonsamtalen jeg fikk! Jeg kjenner at det blir spennende framover nå. Hva kommert til å skje på skrivefronten min?.. Hva ønsker jeg selv å gjøre? Det er jo det aller viktigste å kjenne på...
Tekstene skal være lystbetonte, de skal gi meg noe... Jeg elsker å gi meg i kast med skrivingen og kjenne at jeg lar meg drive avgårde på heftige bølger... Det gir et kick, en rus...

Akkurat nå kjenner jeg at jeg bare vil slappe av i hodet noen dager... Jeg vil bare ta inn med sansene det som måtte dukke opp, bruke nysgjerrigheten min... Overalt finnes det situasjoner, øyeblikk som inspirerer til å skrive. Det er det som er så fantastisk!

I dag skal jeg på en gård med elevene mine, for å hente et juletre som vi skal ha i klassen. Spennende... Hva kan dukke opp å pirre nysgjerrigheten min der? Kanskje det er en liten fjøsnisse  i nærheten? Jeg har foresten skrevet om fjøsnisser i min andre bok; "Mikkel og låveskrinet"... Fjøsnisser er herlige vesener, synes jeg...
Kanskje et skjevt, lite grantre, kan inspirere? Allerede nå begynner tankene å spinne... Så.. for en som elsker å skrive, så er det umulig å slå av "skriveknappen". Jeg er alltid pålogget... Jeg er alltid klar til å ta i mot informasjon, og til å skrive ned tankene...
Det er så mye fanastisk å skrive om, og nå kjenner jeg at jeg gjerne skulle brukt dagen til å sitte her inne i varmen med god kaffe, adventslysene tent...og latt fingrene fare over tastaturet...

...Men jeg må nok ta på meg votter og lue, støvler og jakke, - og kjøre ut i vinteren. Men hele tiden finnes det...skriveinspirasjon....
Ha en flott 8. desember! (jeg kommer innom bloggene deres så fort jeg kan - har hatt litt dårlig tid disse dagene)

Skrivetanker...

 I fjor på denne tiden, lå snøen som et tykt, hvitt teppe på min kant av landet, og kulda pakket det hele godt inn i sine mange blå grader. Det var kaldt. Veldig kaldt.

Nå er det grønt, og de milde, røde gradene lar naturen stå i knopp i hage og i skog.

Jeg gidder ikke å bry meg med hva som er normalt eller ikke normalt. Været kan jeg allikevel ikke gjøre noe med. Det blir som det blir, og vi får bare gjøre det beste ut av det, uansett...

Samtidig må jeg få si at jeg liker denne milde temperaturen meget godt, for vinteren kommer allikevel. Det gjør den alltid.

Jeg liker vær. Jeg liker forskjellig vær, for jeg liker variasjon.

Jeg liker å skrive. Jeg liker å skrive forskjellige ting, for jeg liker variasjon.

Jeg fikk en melding i innboksen på Facebook her om dagen, fra et fremmed mennske. En leser som skrev at både hun og datteren var fascinert av bøkene mine, og at hun håpet at jeg ville fortsette å skrive. Sånt varmer og inspirerer og motiverer noe helt utrolig. Det er da jeg skjønner at jeg har noe å gi. At jeg har noe å formidle som andre vil lese.

Skrivingen er og blir en del av meg. Noen lurer på hvorfor jeg ikke skriver mer fra mitt eget liv. Det har skjedd mye i mitt liv. Veldig mye. Men jeg har ikke vært klar. Har ikke visst om det er riktig å skrive om kapittler fra mitt eget liv... men på et eller annet tidspunkt kommer det. Drypp, eller kanskje mer enn det.

Men det er noe som heter; alt til sin tid...

Manus

Jeg har et manus liggende. Det har ligget i lange, lange tider nå. Nå har det seg ikke slik at bortgjemte manus "oppfører seg" ikke som en del viner eller oster gjør... at de bare blir bedre og bedre jo lengre de ligger der i mørket... Hadde det bare vært så enkelt. Men på sett og vis, så er det noe i det, for etter at manuset har ligget bortgjemt på minnepenner og pc`r over lengre tid, så har det skjedd noe med meg i mellomtiden. Det er jeg som har modnet...
Så når jeg nå tar manuset frem på skjermen, så ser jeg så mye lettere alle mine feil, - hvor det er for eksempel er for tynt, hvor språket er for barnslig og hvor jeg kan uten tvil trykke på deleate-tasten.
For det som skjer, når jeg tar fram manuset etter så lang tid, er at jeg ser på det med "en fremmeds øyne". Jeg leser manuset som jeg aldri har sett det før, og da er det mye lettere å se feil, mye lettere å rette. Det hender til og med, at jeg tenker; fytti, så bra!
Men når det er sagt,- så er det selvfølgelig også mye jeg ikke ser, - og ting jeg "ikke kan bedre"... Foreløpig.
Og i mellomtiden har jeg også jobbet med flere andre skriveprosjekter, så jeg håper jo at jeg har lært noe på min vei. Men om dette er godt nok til at et forlag vil gi det ut, - ja, det vet jeg ikke. Derfor har jeg tenkt å bruke tid nå på dette manuset.
Pirke, endre, slette, legge til, trekke fra... og så skal jeg sende det inn til et forlag. Jeg har også bestemt meg for hvilket forlag jeg skal sende det til...

Å blogge...

Aldri hadde jeg trodd at "Blogglandia" ville komme til og gi meg så mye som det har gjort ... Det var en kollega som tipset meg om bloggeverdenen for et par år siden, og siden den gang, har jeg blitt kjent med massevis av andre forfattere og kreative mennesker.
Jeg har fått lov til å "komme inn" i kreative hjem, få nye idèer og impulser på alle plan - det være seg interiør, gjenbruk, planter, hage, klær...
Bloggeverdenen har vært og er en stor berikelse for meg. Jeg får nye idèer til skrivingen min, jeg får nye idèer til gjenbruk og kunst og håndverk. Men det er og blir skrivingen, som ligger mitt hjerte nærmest..
Jeg har blitt gjort oppmerksom på nye forfattere, lest flotte tekster og bøker og jeg har fått lov til å dele litt med meg om mine bøker og prosesser rundt mine skriverier.
Jeg har også fått svar på "mine farger" - det at jeg ser farger på tall, bokstaver og ukedager... Synestesi er "diagnosen".
Det er enormt mye spennende jeg har fått se, oppdage og lære her inne i Blogglandia, og jeg takker ydmykt  alle dere lesere og følgere som er med meg. Jeg takker samtidig alle dere jeg får lov til å stikke innom. Uansett når på døgnet det er! ;-)

Et av deres bloggeinnlegg kan faktisk redde dagen min - det være seg gode reflekterende innlegg, en god gjenbruksidè, et interiørtips, tips om en god bok, eller gode hverdagstanker.
For meg så dreier det seg om å gjøre positive ting - gjøre ting som gir energi...og bloggeverdenen er for  meg - bare lystbetont.