Livsnyter

... Ordet livsnyter synes jeg er et så fantastisk ord. Det ligger liksom alt i det ene, lille ordet.

Det vitner om kreativitet, glede, varme, impulsivitet, latter, selvtillit, nysgjerrighet, raushet, skapertrang og nytelse, tenker jeg...

I tillegg tenker jeg, at er man en livsnyter så er man ikke redd for å prøve eller redd for å feile. Man tar seg selv kanskje ikke så høytidelig, og man bryr seg ikke så mye om hva andre tenker om en...

En livskunster er ikke redd for å leve, rett og slett!

Jeg vil også være en livsnyter!!  Jeg vil rett og slett leve med hele meg, og gjøre det som er godt for meg. Det gir igjen energi og det gir gleder! Men det er ikke alltid så lett, allikevel...

Det er så mye jeg har lyst til å gjøre med alle mine sanser... 

"Gjør det når du blir pensjonist, " har noen sagt til meg. Det er vel det dummeste rådet noen kan gi meg... Det er NÅ jeg lever!

Hadde jeg fulgt det rådet, hadde jeg verken skrevet noveller eller bøker - for "det har jeg jo ikke tid til"... JO! Man har tid til det man virkelig vil! (stort sett, da) Eller rettere sagt; man tar seg tid.

Det handler om prioriteringer, det handler om å leve det gode liv...

Å leve mens man gjør det..

Akkurat nå har jeg bare lyst til å skrive meg gjennom resten av vinteren. Men det går jo ikke. Jeg har jo en annen jobb som kommer først. Så... man kan ikke gjøre alltid det man virkelig vil og har lyst til, men man kan finne smutthullene og mulighetene... og så vips... så kan det åpne seg nye dører også...

Men ellers så gjelder det å se "det lille øyeblikket" i hverdagen... Barnelatteren, gullkornet som kom, den fargesprakende himmelen, smilet, den gode boken man leser, idèen du fikk, besøket...

Er dere livsnytere? Og hva legger dere i ordet? Noen som tør å legge igjen noen ord?

Den fornemste, men også den vanskeligste av alle kunster, er livskunsten. - Poul Bjerre -

Det spøker her

Som noen av dere kanskje har fått med dere, så skriver jeg en del historier for Magic Magasin. Hverdagsmirakler kalles de, og de er enten selvopplevde, eller det er historier jeg har blitt fortalt som familie og venner har opplevd. Det er hendelser som ikke så lett lar seg forklare, rett og slett. Historier som omhandler pust og vink og hjelp fra den andre siden...
Selv har jeg opplevd en del episoder som jeg har satt stor pris på. Det har vært uforklarlig hjelp, lukter, "stemme"og  budskap.
Jeg er åpen og mottagelig for energiene rundt meg, og overalt er det energier. Det er vanvittig spennende, synes jeg.
For få dager siden var jeg inne i dette røde huset i skogen. Jeg vil ikke si hvor det er - men noen av dere drar kanskje kjensel på stdet.
Jeg har blitt fortalt det før, og jeg ble fortalt det igjen denne gangen. Det spøker her. Noen går i trapper, lager lyder, blåser ut stearinlys. Noen er i andre etasje. Noen vil ikke forlate stedet. Noen henger rett og slett igjen.
Huset er gammelt. Veldig gammelt. Og hva som rørte seg der en gang i verden, vet jeg ikke.
Dette er et hus hvor det ikke bor noen til daglig, men et arbeid finner sted...
"Kanskje du vil komme hit en kveld når det er helt stille her... for da kommer du sikkert til å merke Birger" ble jeg fortalt.
Jeg vet ikke om jeg kommer til å hilse på "Birger som går igjen" - men unektelig spennende er det. Og det er ikke umulig at jeg skriver ned en historie om...Birger... Men hvem er Birger, tro....

Veien videre...

Det er spennende tider, synes jeg. Egentlig kan det være spennende tider hele tiden. Hvis man vil. Det kommer helt an på hva man gjør det til. Hva man "sender ut", hva man jobber med, hva man tenker, hvilke mål man har....

Men nå venter jeg på å få noen av skriveriene mine på trykk i blader. Jeg vet ikke når, men utover ukene og våren, så kommer to noveller og en påskehistorie på trykk i tre forskjellige blader. Sånt synes jeg er vanvittig moro. Sånn er det bare...
Jeg skal komme tilbake til hvilke blader det er - og når de kommer - når jeg vet noe mer.

Og så har jeg sendt inn et manus til et forlag. Jeg vil ikke si noe mer. Kjenner at det kribeler, og kjenner at dette ikke er lett. Selv om jeg har gitt ut flere manus tidligere, så er dette noe helt annet. Dessuten er det et helt annet forlag. Jeg tenker at denne gangen går det ikke, og så tenker jeg i neste omgang at jo, det kan vel hende at dette også går... Så det blir så spennende når jeg får beskjeden.

Beskjeden som sier helt enkelt; ja eller nei.
Det lille ordet Nei, som kan få en til å falle i bunnløs motløshet og fortvilelse... Eller det lille ordet Ja... som kan få en til å juble og sprudle av ren skjær lykke og glede...

Og i mellomtiden skriver jeg litt sanger, for nå er sesongen så smått begynt. Og så... når tiden tillater det, legger jeg mitt lille hode i bløt, og pønsker ut nye manus.

Det er bare helt vidunderlig hver gang jeg begynner på noe helt nytt. Med helt blanke ark. For hvor fører veien meg videre nå? Spennende...

Tanker om LIVs perspektiv

Livs perspektiv - eller livsperspektiv

Det nærmer seg sommer, det gjør deg  nok glad,
men det er jo også en risiko, da...
Solen den skinner  med farlige stråler,
og i følge "sikre kilder", er det ikke mange minuttene vi tåler...
Men solfaktor kan vi jo smøre oss med,
men det er det delte meninger om det.

Og hva skal vi kose oss med av dagens mat?
For alt er jo "farlig" - så vær moderat!
Ja, E-stoffer finnes i alt det som er...
Noe er farlig, og noe skal vær`!
Men hva som er hva,- ja, det vet ikke jeg,
så da tar jeg ferskmat og spiser i vei!

Men eggene er ikke ferske, de..
De har ligget lenge på overtid.
Oppdrettslaksen er proppa med stoffer,
som gjør oss til nærmest et uvitende offer.
Og kyllingene har jo blitt pumpet opp,
så fugleungen fikk raskt en hønsekropp!
Konserveringsmidler finnes i saft og i brød,
så hiver du innpå, så kan du nok dø...

Og blåskjellene må du`kke plukke, nei...
for algene hentet dem lenge før deg!
Og epler og pærer og alt som er grønt,
de har jo blitt sprayet, det har du vel skjønt.
Så maten er lekker og holder seg godt.
Ja, lenger enn oss, det har jeg forstått.
Bruk maten til pynt - så går det deg vel,
men føler du ikke at alt er på stell..
Så må du`kke gjøre som reklamen viser....
Den sier at det er så bra hvis du spiser...
Omega 3 og litt Vitapro!
Du dør kanskje ikke, men det hjelper ei no`!

Du synes du kanskje har mye å lære...
Men pytt, livet er jo et godt sted å være.
Så stress bare ned i din situasjon!
Ta akupunktur og litt meditasjon.
Og kanskje litt yoga og kinesologi...
Å ta deg en tur litt ut i det fri!
Og Spa kan du få - på hotellet "vårt" nå.
Du spiser så lite - så nå har du råd.

Et sammensurium av vinter og påskemodus

Snøskuffa er parkert for i dag. Jeg som ikke er noe glad i snøen, syntes det var oppkvikkende og friskt med alt det hvite som dalte ned i går og i natt. Jeg vet jo at den ikke kan bli liggende så lenge, og litt vinter har vi jo godt av...
Jeg tenker at hvis vi ikke har hatt noe snø, så blir det ikke de samme vårfornemmelsene som når fuglene kvitrer, krokusen blomstrer og det sildrer av rennende snøvann i gatene. Det blir litt som å gå til helg når man ikke har jobbet på lenge... Det blir ikke helt samme helge-følelsen, da...
Så... litt av alt, er godt å ha!

Og nå har jeg nettopp sendt inn påskehistorien som jeg ble spurt om å skrive for et magasin. Påskemoduset ble pålogget, tankene spant til hva slags historie som kunne passe til akkurat det bladet, og så løp fingrene av seg selv over tastaturet... Herlig! Det  gjenstår bare å se om historien blir godtatt! ;-)

(P.S. jeg jobber fortsatt med å klare og komme inn på alle bloggene. Noen får jeg fortsatt ikke kommentert på - men det ordner seg vel etterhvert)

Jeg kommer ikke inn hos dere!!!

I går kom vinteren, og i dag var det fram med snøskuffe og skyffel for første gang. Det er helt greit med litt vinter nå, for den kan uansett ikke bli så lang nå! Deilig å få leet på seg igjen etter to ukers influensa! Herlig!

Jeg takker og bukker for alle herlige kommentarer som jeg har fått på innleggene de siste ukene. Jeg vil så gjerne kommentere hos dere både nye og gamle lesere og bloggere - men noe er galt, og jeg kommer rett og slett ikke inn på kommentarfeltet til veldig  mange av dere... Jeg finner ikke ut hva som er galt, og jeg ser nå at flere andre sliter med det samme.
Så... det er ikke for å at jeg ikke gidder at jeg ikke har vært innom dere, for jeg har vært innom dere mange ganger - men jeg får altså ikke kommentert. Det kommer bare opp en hvit side...Grrrr...
Noen som kan hjelpe??

En setning som sier alt...

"GUD - gi meg sinnsro til å GODTA det jeg ikke kan forandre, MOT til å forandre det jeg kan, og VISDOM til å se forskjellen"

Tanker og innstillinger

De fleste av oss er veldig flinke til å bekymre seg. Jeg er i perioder veldig flink til det. Noen ganger tenker jeg at det er det jeg er aller flinkest til. Jeg kan bekymre meg for alt mellom himmel og jord. Rekker jeg alt jeg skal gjøre? Tåler taket all snøen? Er jeg alvorlig syk? Synes kollegaene mine at jeg gjør en god nok jobb? Klarer jeg å skrive en roman? Og så svarer jeg "nei" på alt sammen selv...

MEN... jeg har blitt flinkere. Mye flinkere... etter at jeg har lest mye om "loven om tiltrekning", så skjønner jeg jo lett at ting henger sammen. Det jeg sender ut - det får jeg jo tilbake i fullt monn.  Jeg ber på en måte om det...
Er jeg trøtt og sur og sliten, så er det det jeg sender ut - og det er det jeg tiltrekker meg mer av av fullt monn. Det er ikke stas! Er man derimot positiv og blid - er det det man sender ut, og man tiltrekker seg samme type mennesker, god energi og det gode man søker etter.

Da jeg kom over denne setningen på bildet, synes jeg den var glimrende. Det er jo sånn det er!

...Det tjener ikke til noen ting å gå rundt og bekymre seg for vær og vind og jobb og folk og fe... Det er bortkastet tid og energi - og gjør ikke godt for noen.
Nå er vi jo skrudd sammen sånn, at vi klarer jo ikke å la være og bekymre oss innimellom. For barna våre, for sykdom, for tidsklemma, og for alt mellom himmel og jord...
Men hvis man gjør noen grep i tankegangen og innstillingen sånn i hverdagen, så går alt faktisk alt så mye bedre.
God helg alle sammen! Gjør noe som gir god energi!

Å skrive

Det beste  jeg  vet er å skrive historier og fortellinger. Det er en drivkraft i meg som ikke lar seg stoppe. I min ungdom hadde jeg brevvenner over hele verden, jeg skrev dikt og jeg skreve dagbøker. Jeg skrev og jeg skrev...

Jeg husker at jeg skulle ønske at jeg kunne skrive egne historier, men jeg hadde visst ingen fantasi, fant jeg ut. Jeg fikk det ikke til. Det ble bare mye ullent og platt som aldri ble til noen hel handling. Jeg klarte ikke å fullføre en historie,- allikevel var det skrive jeg ville...

Siden det ble det andre ting som tok over, og skrivingen ble bare gjort i små, små doser, for livet krevde annet av meg. Eller jeg lot livet kreve annet av meg...

Men jeg husker så inderlig godt, den dagen da jeg hadde fått samlet opp nok avspasering til å kunne avspasere fra jobben en hel dag. En hel dag skulle bare være min. Den skulle ikke brukes til verking shopping,  vasking av hus, eller aktiviteter med barn... Nei, det skulle være min helt spesielle skrivedag.

Jeg ville leke forfatter...

Jeg hadde en spesiell kopp som jeg drakk kaffe av, når jeg skrev. Et blått keramikkrus. Alltid drakk jeg av den når jeg skulle skrive. (Jeg har den ennå, men den er ikke så viktig lenger)
Kruset kom fram på bordet, likeså en gammel pc. Handlingen hadde jeg i hodet. Og så satte jeg i gang og klimpret i vei...
Det var så spennende. Det var så spennende da jeg skjønte at jeg hadde all verdens makt,... At jeg faktiskt kunne bestemme hva det måtte være.  Jeg kunne bestemme som om jeg var kongen og statsministern og presidenten... eller Gud... jeg kunne skrive om hva jeg ville; om lykke, sorg og smerte. Dette ble så sterkt for meg... at jeg...tro det eller ei, måtte kaste opp...

Der og da løsnet noe. Og for første gang klarte jeg å fullføre en historie. En dårlig historie som ingen har lest. Men jeg fullførte. Det var en stor bragd. Og det var første skritt på veien. Veien til å bli en forfatter...

Mye har blitt skrevet siden jeg kastet opp den gangen. Drøssevis av historier som aldri har sett dagens lys. Og historier som har sett dagens lys. Og bøker.

I går poppet det inn en mail fra et magasin. I teksten stod det: "Tror du at du kunne ha skrevet en hyggelig/koselig påskehistorie slik at våre lesere kommer i påskestemning?"

Jeg blir hoppende glad for slike henvendelser. Det gir en enorm glede å vite at noen vil ha mine tekster, historier og noveller. Og når de etterspør tekster, blir jeg enda gladere.

Så nå... nå må jeg legge hodet i bløt og komme opp med noe som kan bringe folk i påskestemning. Men det jeg jobber iherdig med for tiden, er å fullføre romanen min. Få sendt den inn. Før påske.

Forvarselet...

Det er mange som tror at det finnes et liv etter døden. Men de fleste tror kanskje kun på et liv før døden. Det er nå vi lever, det kan vi enes om. Det er viktig å leve mens man har det. Jeg har nok av eksempler på det.

Men jeg tror at det finnes mye der ute. Det er mye mellom himmel og jord, og jeg tror ikke at vi noensinne dør. Hva som skjer i ettertid, vet vi jo intet om, men jeg har en sterk overbevisning om vi fortsetter å leve. På et eller annet vis, i en helt annet dimensjon.
Har du sansene med deg, så er det mye å legge merke til, men det er ikke alltid det er lett å skjønne tegnene, bildene eller inntrykkene man får.

Har dere lyst til å lese om en opplevelse en bekjent av meg opplevde, så har jeg skrevet den ned. Har noen av dere noen formeninger om hva som kan ha skjedd, og hvorfor - så kom gjerne med andre innspill inn de jeg hadde.
Historien kan leses HER

Kikkeren

"Kikkeren" av Jan- Erik Vik, er Viks andre novellesamling. Etter å lest den første boka, "Siste timen" - som jeg syntes hadde en usedvanlig godt knippe med noveller, til en debutant å være - var jeg meget spent på denne boka.

Nå skal det være sagt, at jeg var så heldig at jeg fikk en smakebit på noen av novellene før boka kom ut - fordi han sendte dem over til meg, og jeg fikk lov til å uttale meg om dem. Heldige meg!
Dette betyr altså at jeg allerede kjente til noen av novellene i boka hans.

Og Jan-Erik Vik skuffer ikke. Det som slår meg først og fremst er språket hans. Han har godt grep om redskapet og han har et rikt ordforråd,- noe som gleder en liten forfatter og en stor leser!
Han har kunnskap om det han skriver om, og det virker aldri famlende på noen måte.

Samlingen innbefatter 10 noveller. 10 vidt forskjellig noveller innenfor vidt forskjellige sjangre. Dette synes jeg er veldig spennende, for det betyr at leseren aldri vet hvor han blir tatt med i neste novelle. Hvilket miljø, geografisk sted, eller hvilket århundre, for den saks skyld,...

Vik mestrer kunsten å overraske på slutten, men han har også skjønt at det er forskjellig måter å overraske på. Han gjør også dette etterhvert overraskende, slik at det ikke ligger en forutsigbarhet i at han skal overraske. (skjønte dere noe av det? )

Det er særlig to noveller som utpeker seg for mitt vedkommende, og det er "1663" og "Kunstneren".
I den første novellen berører han et grusomt tema som fant sted i Norge på den tiden, nemlig hekseri. Historien er troverdig og gripende, og slutten er... ikke som man forventer (selvfølgelig) Og så kan man jo undre seg litt over dette... Sånt liker jeg.

Men... min store favoritt er helt klart "Kunstneren". Den var herlig! Beskrivelsene, hendelsene, stedet, personene... og handlingen. Glimrende! Men det som slår meg her - er at novellen er så "stor", at den burde vært skrevet som en roman! En glitrende psykologisk triller, tror jeg den kunne blitt. (Og det gjelder for så vidt "1663" også)
Det er så mange elementer som det kan skrives videre om, ut i fra det som allerede er nevnt.
Men uansett,- den var utrolig god! Og jeg elsker at det går kaldt nedover ryggen, når det er det man er ute etter...

Jeg likte også godt "Forbrytelsen", "Sommer på Torvet" og selvfølgelig "Kikkeren" (som jeg hadde fått lov til å lese på forhånd)

Så... til alle dere som liker litt krim, litt psykoligske trillere og andre overraskelser, og som ikke har ønske om å lese en hel roman - les Kikkeren av Jan-Erik Vik.

Jeg gleder meg til han kommer med roman... :-) (så der fikk du den, Jan -Erik!)

Det var en gang en katt

Jeg hadde en gang en katt. En meget spesiell katt. Den var så spesiell at jeg tror den kunne gjort seg som hovedfigur i en barnebok. Hmmm... nå fikk jeg egentlig en god ide... Den må jeg tygge litt på...

Men i hvertfall, denne katten, som bar det sjarmerende navnet Romeo (min datter heter Julie) - levde kanskje ikke helt opp til navnet sitt. Eller kanskje det var det den gjorde.

Den ble kastrert så fort jeg fikk den, men det lot den seg ikke bemerke med. Jaktinstinktet som skulle avta betraktelig etter kastereringen, ble om mulig,- bare forsterket.. Den kom inn med mus i fleng, den hoppet og spratt. Den hang i gardiner og bøker og vaser, og den knuste utallige pyntegjenstander. Jeg hylte og jeg kjeftet, jeg koste og jeg ba... men intet hjalp. Den var da mannen i huset, tenkte den nok.

En sommerdag, da verandadøra stod på gløtt, og Romeo var ute og lusket rundt hjørnene, ante jeg fred og ingen fare. Plutselig så jeg i øyekroken at katten smøg seg inn i stuen med bøyd hode. "Neeei," sa jeg høyt, da jeg skjønte at den hadde vært på jakt. Den hadde noe i munnen, men smatt så fort bak sofaen, at jeg så ikke helt hva det var. Jeg regnet med at det var en mus. Jeg dro fram sofaen, og der lå katten med sammenknepne øyne med en fugl i munnen. En ganske stor fugl i munnen. Jeg gav meg ende over, og bøyde meg mot Romeo, for at han skulle slippe det stakkars vesenet, - og jeg fikk kvittet meg med kadaveret i skogen bak huset...

Men akkurat da jeg bøyer meg over pus, åpner han munnen, og den store fuglen flyr rett i ansiktet mitt.

Jeg får jo sjokk, og hyler og bærer meg - for jeg trodde jo at fuglen var død. ..

Den store fuglen flakser livredd rundt i stua mi, og skiter rundt på vegger og bord i ren, skjær skrekk. Den havner til slutt bak en pyntegjenstand i det innerste hjørnet på den andre siden av rommet.

Der sitter den med bankende hjerte - ja, jeg kunne se at hjertet til fuglen slo, stakkar...

Hva skulle jeg gjøre nå?

Jeg gikk tilbake til Romeo, og gav ham en sjennepreken, men den bare prellet av ham. Han lå bare der og tenkte...

"Hvordan i huleste skal hun få fuglen ut av huset?"

Det var da jeg knipset dette bildet av Romeo... Bildet hvor det ser ut som han tenker:" Hadde du ikke blandet deg oppi tingene mine, så hadde det ikke blitt noe bråk"...

Og hva skulle jeg gjøre? Jeg torde ikke ta i den store, levende fuglen... Jeg bare stod der tafatt og så på katten som lå der med sammenknepne øyne og fulgte med på hver bevegelse jeg tok...

Til slutt fløy fuglen bort til det store vinduet i stuen. Den trodde selvfølgelig det var veien ut til friheten, men nei.. Det går ikke en gang an å åpne det vinduet... Den ble dermed sittende livredd å skjelve, og tenkte nok at: "Nå har mitt siste minutt kommet"...

Men da måtte jeg bare gjøre noe... Jeg hentet en stort håndkle, gikk rolig bort til fuglen og jeg samlet alle mine tanker. Jeg prøvde å overføre tankene mine til fuglen, og sa at jeg bare var en venn, at jeg ikke ville gjøre den noe vondt. Jeg skulle kun hjelpe den ut i friheten igjen...

... Jeg gikk forsiktig mot fuglen, la håndklet over den, og den forholdt seg helt stille i hendene mine. Da jeg kom ut på verandaen, satte jeg fuglen fra meg på rekkverket... og visp, så fløy fuglen sin vei. Ut i friheten... 

... og Romeo... han var sur på meg resten av dagen.

Men jeg var stolt som hadde både tort og klart å redde den stakkars fuglen...

Midt i natten...

...Å våkne midt i natten, av en iskald stemme som hvisker deg inn øret, er en grufull måte å våkne på. En fremmed, hard, uvirkelig stemme som etterlater seg en angstfylt følelse, midt i mellom solar plexus og harachakraet et sted...
"Nå, nå... ligger du langt etter skjemaet, frøken Refsdal... Nå  har du ligget syk så lenge, at alle pedagogiske planer, halvårsplaner, individuelle opplæringsplaner og andre evalueringer formelig skriker etter å bli skrevet!" hvisker stemmen hest...

Og da var det slutt på nattesøvnen for mitt vedkommende. Stemmen og følelsen rundt harachakraet fikk jeg viftet bort - men tanken på alle planene jeg ikke har fått skrevet denne uken, fordi jeg har ligget  med hodet på puta sammen med tusenvis av baskelusker - gjorde meg lys våken på en kvalm måte.
Men jeg kunne jo ikke noe for at jeg ble syk... og at jeg fortsatt er det...

Søvnen innhentet meg heldigvis igjen - men da morgenen kom, var jeg ikke sen om å logge meg på mitt pedagogiske modus. Gripe fatt i planer og evalueringer og systemer og fagbøker...

Så nå...etter timer med host og snufs og mange kaffekopper... Med pust som en surklende kaffetrakter og med ører som jeg sitter oppe i et fly... så har jeg fått skrevet en del pedagogiske skriv.
Og jeg kan igjen senke skuldre og samvittighet.
Lene meg tilbake og nyte lørdagskvelden på en finurlig måte, for smaksløkene er borte, likeså luktesansen. Jeg har usynlige propper i ørene, men synet... synet er bra! Og synet...øynene... titter bort på mannen i huset og de konstaterer at han også hoster og harker og nyser og myser...
Så ja... vi er helt klart på samme planet.

Snart høysesong for sangskriving

... Alle som har fulgt meg en stund, vet at jeg i tillegg til å skrive alt mulig rart, også skriver sanger og taler på bestilling. Dette er noe jeg begynner å få veldig god erfaring med, og som jeg har annonsert i lokalavisa på vårparten i ni år.

Når februrar kommer og telefon begynner å kime,... ja, da er kjøret i gang. Jeg har møtt enormt mange mennesker i den forbindelse, for veldig mange - da særlig besteforeldregenerasjonen - ønsker å møte meg personlig (ellers går jo det meste elektronisk i dag, - og det er selvfølgelig raskest for meg)
Men det er utrolig interessant å møte alle disse menneskene, og det som er så underlig, er at de forteller meg så mye mer enn det de behøver. Så utrolig mye mer enn det som skal være med i sangen. De forteller om sykdom, familie, drømmer og tanker... Uten at jeg har invitert til det. Jeg tror det har noe med, at når man først begynner å åpne seg for et fremmede menneske (for jeg stiller jo en del spørmål i forbindelse med personen sangen skal være til) - er det lett å kanskje fortelle litt til, som ligger dem på hjertet.
Jeg setter stor pris på samtalene og møtene,- og skrivingen etterpå. Og jeg har hatt utrolig mange flotte møter med fremmede mennesker.

Jeg har tenkt mang en gang at jeg har sikkert nok stoff til å skrive en roman, ut i fra alt jeg har fått vite om så mange mennesker og deres skjebner...

Og når det er sagt, så får jeg jo også høre en del ting,- både på telefon og i min egen stue som får meg til å bite meg i leppen, for ikke å le...
Og noen uttalelser går aldri i glemmeboken, så dem har jeg skrevet ned.

Jeg tillater meg å komme med noen små utspill her - og jeg presiserer at jeg ønsker ikke på noen måte å fornærme noen. (det er jo herller ingen som vet hvem som har sagt hva...) Men morsomt er det jo...


..... "Bruden sitter i rullestol, men det må du ikke nevne!"

..... Jeg hadde skrevet en konfirmasjonssang for kundens barnebarn et par år tidligere og nå kom hun tilbake, og meddelte med sørgmodige øyne:
"Huff, dette barnebarnet mitt har ikke vært heldig med noe. Hun  har rødt hår, underbitt, og er feit. I tillegg klarer hun ikke å si R..."

...... "Og hvem er Herman?" sa jeg, da jeg hadde lest igjennom kundens opplysninger i forbindelse med datterens forestående bryllup. Jeg fikk liksom ikke denne Herman til å passe inn noen steder. Svaret kom momentant: "Det er ungen hun fikk med en eller annen tilfeldig."

.... "Hvis ikke du kan skrive en engelsk tekst for meg, så kan ikke jeg starte band!" sa en gråtkvalt stemme i telefonen.

... "Nei, jeg har ingenting å komme med," sa mannen, da han ville jeg skulle skrive konfirmasjonssang til sønnen hans. "Hva med interesser, da?" spurte jeg. "Det er fotball, og så er han rolig," svarte mannen. "Ellers husker jeg ingenting. Jeg kjenner ham ikke så godt."


.. Så som dere skjønner ,- å skrive sanger for folk er ALDRI kjedelig. (men når sommeren kommer, er jeg lei, og da er det andre ting som prioriteres)

Søvnløse netter og "Bunnfall"

...Denne influensaen tror jeg er noe av den hardeste jeg har vært ute for, på enormt mange år. Det samme sa mannen i huset, for han tok runden før meg. Han er vel fortsatt ikke helt på stell, stakkar...
Men det begynner å hjelpe, sakte med sikkert. Det som derimot ikke har hjulpet, er søvnen...
Det er nå syvende natten John Blund ikke har kommet og drysset sovestøv i øynene mine... Jeg får rett og slett ikke blund på øynene, før utpå morgenkvisten... Alt er liksom feil i systemet, og kroppen får ikke ro. Ok! Nå orket jeg ikke å ligge og vri meg mer, så nå har de to siste nettene gått med til å lese nok en krimbok av Jørn Lier Horst.
Jeg begynner jo i helt feil rekkefølge, men pytt, det gjør vel ingenting! Jeg begynte nemlig å lese den siste boka "Vinterstengt" først, og nå tok jeg altså får meg hans nestsiste bok; "Bunnfall".

Horst har et fantastisk godt språk som aldri lugger. Han lar deg rive med i mysterie etter mysterie i denne boka,- og det er bare ikke til å skjønne hvor dette kommer til å ende. Selv om man etterhvert aner litt...

"Det er midtsommer i Stavern. Den idylliske småbyen i Vestfold er klar for årets innrykk av sommergjester da et uhyggelig funn blir gjort. En avkappet venstrefot i en joggesko blir skylt opp på stranda. Så dukker det opp en fot til - også det en venstrefot. Stammer de fra en ulykke, eller er flere personer blitt drept, partert og dumpet? Kan de ha drevet til området fra fjernere strøk? Men det stopper ikke her: I løpet av én sommeruke blir det funnet enda to venstreføtter i Larviksområdet. De morbide funnene setter sommeridyllen på hodet i Jørn Lier Horsts Bunnfall.
Savnede personer?
Wisting har en anelse om at funnet kan ha en kobling til flere forsvinningssaker i distriktet - eldre menn er sporløst forsvunnet fra hjemsted eller aldershjem, og et par kvinner også, blant annen en som er ansatt på et sykehjem der flere av mennene bodde. I det Wisting begynner å nøste opp trådene, aner han lite om hvor mange forgreininger saken har. Grådighet, forspilte liv og hensynsløs hevntørst danner drivkraft for et mysterium som viser seg nesten å være bunnløst"

Denne boka anbefales så absolutt - hvis du er ute etter en god krim. Jeg tør vel påstå at jeg likte "Bunnfall" en smule bedre (selve handlingen) enn hans siste bok, "Vinterstengt"

Jeg ønsker meg et bibliotek

Å ha sitt eget lille bibliotek har alltid vært en drøm... Tenk å kunne komme inn i et stort rom, fylt med bøker i forskjellige sjangre. Systematisk plassert, som stod klare til å bli lest. Når som helst. Og gjerne om igjen og om igjen. Det er ikke verdt å eie en bok, hvis den ikke skal leses flere ganger. Det er nå min mening. Da er biblioteket et suverent alternativ.
For hver gang du leser en bok, oppdager du noe nytt. Detaljer som er viktig å huske, og historien blir kanskje ennå mer levende enn forrige gang. Og så føles det så godt å ha bøkene rundt seg. Hele tiden. Som om de er små deler av meg.

Da jeg var liten var jeg noen gangen med min mor til hennes venninne. Jeg elsket å komme på besøk dit, for i et av rommene var det bøker overalt. Jeg kunne bare stå å se og se på alle bøkene, alle titlene, og fikk liksom ikke sett meg mett... Gleden var stor hver gang jeg hadde hendene fulle med bøker når jeg gikk der i fra. Jeg fikk låne akkurat det jeg ville med meg hjem. De bøkene som jeg husker gjorde sterkest inntrykk på meg, var Pollyanna-bøkene... Det var en helt ny verden for meg som åpenbarte seg da jeg leste de bøkene. Jeg skjønte at verden var så uendelig mye mer enn min trygge, gode, lille verden var...

Jeg kjenner at jeg skulle hatt sååå mye mer tid til å lese, for når tar jeg meg egentlig tid til å lese? Når jeg er syk, rett før jeg skal sove, på ferie... Jeg vil lese mer! Jeg tittet gjennom noen boktitler i bokhyllene, og jeg ser jo at det er drøssevis av bøker jeg ennå ikke har lest, som bare står og venter på meg...

Og nå... nå har jeg hyller med krim, en hylle med alternative bøker(den andre siden, meditasjon, healing, osv...) hyller med div. blandete sjangre. Jeg har en hylle med bøker som jeg selv har språkvasket - morsomt å ha, selv om disse nok dessverre ikke befinner seg blant kremen av bøker som er gitt ut. Og jeg har nå en hylle med yndlingsbøker og bøker som står på listen til å bli lest. Snart.
Og så har jeg en liten hylle med egenskrevne bøker, må jeg beskjedent nok innrømme.

(Hobbybøker, barnebøker, fagbøker, kokebøker og div. skjønnlitteratur befinner seg andre steder i huset)

Jeg skulle gjerne hørt litt om hva slags boksystem dere har hjemme hos dere? Kanskje noen har noen tips å komme med? Hvis noen vil dele noen tanker om bøker og bokhyller, tar jeg gladelig i mot innspillene, her jeg ligger i min febertilværelse...

Influensa og krimboka "Vinterstengt"

Influensa kan være nesten like ille som migrene, har jeg tenkt. Men  jeg trodde bare nesten. Men influensa er liksom ikke bare influensa. Den oppfører seg litt forskjellig hver gang, synes jeg. Noen ganger utelater den snørret. Eller halsondet. Eller trykket i hodet.
Men når den verste influensaen kommer...., -  den som inviterer alt det vonde med seg: av vonde bihuler, igjensnørt hals, full feber, rennende nese og øyne og en kropp som kjennes som den har blitt banket opp, og trykket i hodet øker - ja, da tror jeg ikke det kan bli verre...  Men jo... trykket i hodet øker og blir til voldsom migrene, slik at hele den verkende og smertefulle kroppen, i tillegg må kaste opp ca. to ganger i timen... da tror jeg liksom ikke at kroppen min klarer mer...

Dette har vært min tilstand de siste dagene, og dette er mitt først forsøk på å titte ut til omverdenen... Bare det å åpne pc`n, titte med et feberfylt blikk, å prøve og famle over tastaturet med ustøe fingrer... Ja, det føles nesten som en liten prestasjon. En bitteliten seier.

Fortsatt er det dager før jeg er på beina igjen, men migrenen har dratt sin kos, og da... da... kan det bare bli bedre.

Men influensanetter er noen forferdelige, underlige, syke netter. Søvnen får ikke innpass, og hver ganger jeg lukker øynene og håper at jeg vil falle i dyp søvn, - kommer en idiotisk sang som hele tiden gnåler inni hodet mitt. Den teitaste sangen jeg kan tenke meg, eller den siste sangen jeg hørte et eller annet sted, popper opp inni hodet mitt, og begynner å spille. Og den setter på repeatknappen. Helt av seg selv. Det er jo til å bli ko-ko av!!

Ikke nok med det, -men det er også bilder tatt helt ut av sin sammenheng - f. eks. et bilde fra TV, eller et minne fra noen jeg har sett i en kø, i en butikk... hva som helst... som plutselig blir til et "monstermotiv". Med det mener jeg at bildet dukker opp på netthinnen min og terroriserer meg igjen og igjen. Jeg blir ikke kvitt bildet. Selv om jeg kaster opp... Det er bare ikke til å fatte. Noen som kjenner seg igjen?

Nå er jeg i stand til å lese litt innimellom i hvertfall, og det er en stor glede. Boka til krimforfatter Jørn Lier Horst; "VINTERSTENGT"  er nå avsluttet.
Han skriver rasende godt, som om det røres i varm sjokoladekrem hele veien. Mmmm... jeg elsker språket hans.
Det at han lar det skje flere forbrytelser på en og samme gang, på et og samme område, så det blir en fatal katastrofe for alle de involverte - gjør det hele ufattelig spennende.
Privat blir også etterforskeren i boka berørt på sin måte, av dette som skjer. Og hva med alle de døde kråkene som faller ned fra himmelen???

Jeg sier ikke mer... men ønsker dere å lese en krimbok - så anbefales den siste til Horst på det varmeste. Han mottok jo også Bokhandlerprisen i 2011 for denne boka.

Jeg var på bokbadet med blant annet Horst i slutten av november, og jeg skrev i ettertid et innlegg på litteratur i vestfold om bokbadet. Det finner du HER.

Nå kryper jeg godt under dyna igjen... Kreftene er brukt opp for denne gang

Et gammelt frierbrev

"Emil" raser rundt hushjørnene her. Jeg har vært ute og plukket bort potter og sopekoster og lykter og nips... Glassvinduene leer på seg av den kraftige vinden, og jeg er rett og slett ikke trøtt. Det nærmer seg midnatt, og hele meg skriker etter å skrive. En novelle, denne gangen. Jeg vil ikke skrive om orkaner eller sprukne vannrør eller om døde rotter under vaskeromsgulvet mitt.

Nei, jeg ryddet nettopp i noen papirer nede på kontoret mitt, og kom over et ark jeg fikk for en del år tilbake. Et ark som var kopi av et maskinskrevet papir, som var direkte oversatt fra et brev datert august 1855. Et ekte frierbrev!
Det er helt utrolig å lese det. Jeg fikk det flere år tilbake av en venninne - (brevet tilhører hennes familie-) med tanke på å bruke det i en eller annen skriveforbindelse. Brevet ble gjemt og glemt. Helt til i dag...

Jeg må bare få gjort noe med dette verdifulle papiret. Når jeg leser det, er det som å forsvinne inn i en annen tid... Ordene, vendingene, de høytidelige henvendelsene...
Jeg ser mannen for meg. Mannen som sitter ved det lille bordet og skriver med bankende hjertet... i skinnet fra det lille stearinlyset... som håper at hans skrevne ord vil gjøre til at han snart får sin hjertens kjær og blir en ektemann...

"Til Jomfru Louise Larsen", er overskriften hans.
Snart.. snart... skal jeg skrive "hans historie"... - men nå er det midt i natten, og John Blund kommer straks på besøk...

Januar er i gang

Ja, her startet vel ikke året så veldig strålende, for å si det sånn... Mannen i huset ligger i influensa, og har vel aldri vært så puslete før, stakkar... Og i går - den første dagen i det nye året - våknet vi opp til et voldsomt bråk i røret på vaskerommet. Var det varmtvannstanken som sa takk for seg? Nei, sa rørleggeren som kom. Det er verre. Lyden kommer fra røret under gulvet.
- Men nye rør ble jo lagt for få år siden, sa jeg. - Da kom de og gravde opp det meste av innkjørselen og vaskeromsgulvet mitt.
Selv merket jeg ikke at noen skade hadde skjedd i forkant, da de kom og banket på døra mi. Men de hørte ikke på meg.
- Jo, du må ha nye rør i bakken, sa de. Sånn er det når husene er over 40 år.
- Ja,  men, prøvde jeg meg...
- Ikke noe men, her! sa de...
Og de gravde og ordnet og styrte og rørte i dagesvis... Regninga ble nesten sekssifret...
Som bildet viser, så gravde de den gang dette hullet på vaskerommet... myyye stein måtte opp. Nå er de i ferd med å grave på nytt i samme hull. Det er ikke like mye stein som kommer opp, men feilen må de jo finne... og jeg håper kostnadene blir minimale. For skylden må da være dems egen... Eller?

Så... jeg har aldri likt januar. Det er noe med den måneden, som jeg ikke kan forklare. Den er ikke god mot meg. Enda jeg prøver som best jeg kan og like den. Hvert år! Og i år er det ikke en gang kulde og snø...
Men nå er det bakterier og baskelusker som råder. Vannet er borte, og jeg får ikke vannet planter, pusset tenner, vasket klær...
Men da kan det vel bare bli bedre? I morgen starter hverdagen igjen. Kanskje alt er som normalt da?
Og siden jeg ikke er glad i januar, så er vel ikke januar glad i meg... ;-)

Livet er i hvert fall ikke kjedelig... og innimellom så må jo "schitt happens!" :-)

Nye dører...

Dette er ikke min dør. Jeg vet ikke hvem som bor bak døren, og ikke har jeg tenkt å finne det ut, heller. Jeg bare knipset et bilde en dag jeg gikk en tur. På et sted jeg aldri pleier å spasere.
Men det jeg vet, er at når noen dører stenges, så er det stadig nye dører som åpnes. Det blir spennende å se hvilke dører som åpner seg i dette nye året.
Det mye omtalte året har nå innfunnet seg... 2012. Jeg tror så absolutt ikke at verden går under dette året, men at katastrofer og tragedier vil sikkert skje i dette Herrens år også, som i alle de andre foregådende. Men jeg håper at mest mulig positive ting vil skje. Og at det er det som vil huskes i ettertid.
Det er nok mange som har satt seg nyttårsforsetter også dette året. Som kjent så holder de sjelden mål, men vi er nå så positive til våre egne forsetter denne første dagen i et nytt år. Sånn er det bare.
Men selv har jeg satt meg noen mål, noen ambisjoner for dette året. Jeg vil ikke kalle dem nyttårsforsetter. Men bare noen små mål... Jeg vil ikke si noe mer om det. Dere andre har sikkert gjort det samme. Jeg tror det er viktig at vi har mål og ambisjoner. Det betyr at vi ikke står på stedet hvil..
Husk å legge merke til knoppene, barnelatteren, de vaiende strående langst grøftekanten, den brukne kvisten og vinden i trærne...
Det er det som kalles livet. Carpe diem!