Lite ante jeg den gangen jeg knotet ned bokstavene for første gang, hvor viktig ferden videre med bokstavene skulle bli. Jeg husker det veldig godt. Jeg satt på knærne på en stol i min mormors leilighet. Ved siden av satt min tre og et halvt år eldre tante, og jeg var så misunnelig på henne for hun skrev så fine, snirklete bokstaver i lekseboka si.
Jeg ville også lage sånne fine bokstaver! Jeg ville også lære meg å skrive! Min mormor hentet et ark til meg, for jeg hadde jo ingen skrivebok, og så fikk jeg låne en blyant av min (lille)tante.
Jeg satte i gang å herme etter tanta mi, la igjen bokstaver på kryss og tvers rundt om på arket. Det var ustyrtelig morsomt, husker jeg. Det var bare det at jeg ante ikke hva som stod der, om det stod noe i det hele tatt. Men det betydde ikke noe.
Når man er så liten som jeg var da, har man som regel ingen ambisjoner eller framtidsdrømmer Jeg hadde i hvertfall ikke det. Allikevel så tror jeg - siden jeg husker dette øyeblikke så godt - at en drivkraft våknet der og da i meg.
For da jeg begynte på skolen og knakk lesekoden, så kunne jeg ikke få nok av det skrevne ord. Jeg leste hele tiden, og skrev etterhvert dikt, dagbøker, brev... og så kom historiene.
Å kunne leve seg inn i andre menneskers tanker og handlinger, kunne dikte opp og fantasere i vei, kunne setter ord på tanker og følelser - og kunne skrive dette ned til historier - ja, det er bare helt vidunderlig...
Så lite ante jeg den gangen jeg ba om å få en blyant av mormor, fordi jeg også ville lage bokstaver - at dette var det aller første lille skrittet på min lidenskapelige hobby: skrivingen.
Jeg ville også lage sånne fine bokstaver! Jeg ville også lære meg å skrive! Min mormor hentet et ark til meg, for jeg hadde jo ingen skrivebok, og så fikk jeg låne en blyant av min (lille)tante.
Jeg satte i gang å herme etter tanta mi, la igjen bokstaver på kryss og tvers rundt om på arket. Det var ustyrtelig morsomt, husker jeg. Det var bare det at jeg ante ikke hva som stod der, om det stod noe i det hele tatt. Men det betydde ikke noe.
Når man er så liten som jeg var da, har man som regel ingen ambisjoner eller framtidsdrømmer Jeg hadde i hvertfall ikke det. Allikevel så tror jeg - siden jeg husker dette øyeblikke så godt - at en drivkraft våknet der og da i meg.
For da jeg begynte på skolen og knakk lesekoden, så kunne jeg ikke få nok av det skrevne ord. Jeg leste hele tiden, og skrev etterhvert dikt, dagbøker, brev... og så kom historiene.
Å kunne leve seg inn i andre menneskers tanker og handlinger, kunne dikte opp og fantasere i vei, kunne setter ord på tanker og følelser - og kunne skrive dette ned til historier - ja, det er bare helt vidunderlig...
Så lite ante jeg den gangen jeg ba om å få en blyant av mormor, fordi jeg også ville lage bokstaver - at dette var det aller første lille skrittet på min lidenskapelige hobby: skrivingen.