Boklansering på Fanny Kafe

    I dag hadde jeg møte med innehaver Signe på Fanny kafe. Selve bygningen er veldig gammel, og ligger vegg i vegg med Larvik museum. Møblene er også gamle og nostalgiske, fra 1940-50 tallet. Jeg simpelthen digger stemningen, lokalet, møblene og energiene der. For dette er en kafe med sjel, tro meg!
   En gang jeg var der i et lukket selskap, fikk jeg beskjed av en av gjestene at jeg hadde flere "fra den andre siden" ved min side. Det var en sterk kveld - det skal jeg love dere! Jeg "så" ingen selv, men jeg følte sterke energier... Men det er en annen historie.
   Lokalet har i hvert fall "ropt på meg", og nå i dag fikk jeg ordnet med snille, gode Signe, at jeg kunne få ha min boklansering hos henne.
  Kafeen blir holdt åpen kun for mitt arrangement - det blir bokbad, musikalsk innslag av venninnen min, Hanne Ingersdatter - og signering og salg av boka mi.
Det blir så spennende! Om noen har lyst til å komme - så er dere alle hjertelig velkommen
19. september kl. 1800!
Ser ikke lokalet innbydende ut for lanseringen av min novellesamling: "Kjærlighet, løgner og ølglass"?...

September og Kjærlighet, løgner og ølglass

   Oi! Plutselig skjer det veldig mye rundt meg... Telefonen ringer... en vil ha bryllupstale, en annen vil ha en bryllupssang, en tredje vil ha en konfirmasjonssang og en fjerde vil ha en konfirmasjonstale. Ikke nok med det, den femte ville ha noe til en helt spesiell anledning som jeg ikke kan røpe her. Ikke ennå i hvert fall.
   Og ellers... så går manuset mitt i trykken nå!! Det ER så spennende! Etter givende, frusterte, glade og tunge stunder, så kom jeg i mål!! På et tidspunkt trodde jeg det ikke, men jo, jeg fullførte!
   Det nærmer seg bokmøte på Larvik bibliotek - vet ikke hva det går ut på enda... Men jeg skal være sammen med krimbokforfatter Frode Eie Larsen og forfatter Lillian Skow. Spennende!Og så blir det boklanseringe VELDIG snart fikk jeg beskjed om i dag... Skal på møte i morgen, vil så gjerne være i det lokalet som "passer for meg"...
   Og så er det snakk om å være med på bokbloggertreff på Gyldendalhuset i Oslo i midten av måneden... Oi, det hørtes veldig skummelt ut... Eller hva sier dere, dere bokbloggere?? Skal noen av dere grille meg der?? ;-)

Mye skjer - og jeg kjenner at jeg har store flagrende sommerfugler i magen nå. Veldig store. Tror jeg løsriver meg fra pc`n - og går på badet og farger håret...

Kommer snart!

Kommer snart!

Foffas lov og mine tanker

 I går samlet jeg sammen manus og kjørte ut til Foldvik Familiepark. Siden historien kun finnes på lydbok, så har jeg altså ingen bok å lese fra - derfor blir det løsark. Skulle virkelig ønske at historien befant seg bak to permer også... Men det er nå så.

I hvertfall... solen skinte og det var masse folk i parken. Jeg ble litt overrasket over hvor mange det var, for det var flere andre store arrangementer i Larvik denne dagen - og det nærmet seg også slutten på Foldvik-sesongen.

   Men det var spennende å ta på seg mikrofon (mygg) og entre scenen mens en haug med unger og foreldre satt spent på tribunene og ventet på opplesning fra meg. Ved siden av meg satt selveste Foffa. (et menneske inni)

To opplesninger hadde jeg i går. Kl. 13 og kl. 16. Mellom opplesningene vandret jeg rundt i parken, pratet med dyrene, hadde samtaler med driverne på gården, og jeg satte meg på en benk og skrev litt...

   Mens jeg gikk rundt i parken, falt øynene mine på denne plakaten. Jeg ble litt stolt, da! Det er nemlig mitt budskap i lydboka som er nedskrevet. Her står Foffaloven: Alle vi som bor i parken her har enten pels, hjul, finner eller fjær. Vi står sammen i tynt og tykt for da har vi det godt og trygt! Vi vil verne om hverandre og ta godt imot alle andre..."

...Og ellers... så sendte jeg inn siste korrektur på novellemanuset i går! Nå tillater jeg meg å senke skuldrene en smule. :-)

Opplesning fra FOFFA-fortellingen

   I fjor jobbet jeg iherdig med Foffa-prosjektet i samarbeid med Foldvik gård/ Foldvik familiepark. Foffa er maskoten i parken, og figuren har blitt mektig populær blant barna, der han går blant annet rundt og hilser på dem.
   Resultatet fra all jobbingen ble en lydbok, basert på min historie - og det var jeg selv som leste fortellingen inn i studio.

   I morgen er det atter tid for å hilse på Foffa og forhåpentligvis mange barn. Da skal jeg nemlig lese et lite utdrag fra lydboka. Og lydboka... ja, den kan kjøpes i parken - eller bestilles av meg. (fortelling, lyder og selvfølelig den kule Foffa-sangen er med på lydboka)
  Det blir spennende å møte opp igjen....
   Kom gjerne innom! Tror også det er siste helgen før parken lukkes for sommeren.

Bokanmeldelser er ikke bare bare

(Sakset fra ARK på Facebook)



   I går var jeg innom forlaget og hentet bokmanuset mitt - i papirform. En korrekturleser hadde gått igjennom manuset, og nå var det min tur til å gå igjennom på nytt, for å se om endringene var greie, og om jeg fant flere feil. Ut på kvelden oversendte jeg det på nytt - på mail.

   Nå blir det vel gjennomlesning en gang til, og så er tiden inne for at novellene blir buntet mellom to stive permer. Jeg digger coveret, jeg digger tittelen, og jeg har et sterkt forhold til alle novellene som er nedskrevet... Men jeg vet det kommer tilbakemeldinger - dette er ikke barnelitteratur, heller ikke ungdomslitteratur - dermed kommer også kritikken...

 

   I alle yrker utenom de kunsteriske yrkene - musikk, film/teater, bøker - så går yrkesgruppene "fri for anmeldelser og kritikk i media". Om du gjør en god eller mindre god jobb som murer, som baker, som lærer.... you name it... så får ikke resultatene du leverer terningkast i avisene. Produktene blir ikke lovprist eller slaktet. Men dette skjer ofte når det blir sluppet en ny cd, en teateroppsetning har blitt vist, en ny film har blitt satt opp, eller en ny bok har blitt skrevet...

 

   Fordi ett eneste menneske f. eks. ikke liker DEN boka, så skal den bli slaktet i avisa. Harde og negative ord blir lest av enormt mange mennesker - som igjen blir påvirket av det som står. Hvis de ikke selv allerede har lest boka og gitt seg opp en egen mening.

Det blir så subjektivt. Det blir så feil. Og det er klart at dette gjør noe med forfatteren bak boka også. Selv om det er lesernes meninger som betyr noe i bunn og grunn, så merkes det godt i mellomgulvet når kritikken blir slått hardt fra hofta - fra journalistens side.

 

   Jeg husker en mannlig journalist anmeldte den første filmen til "Sex og singelliv". Han slaktet filmen fra A -Å. Jeg hadde selv nettopp sett filmen, så jeg hadde min egen mening. Og jeg husker at jeg tenkte... Jeg kan ikke huske at jeg så en eneste mann på den filmen. Dette var vel en "ren jentefilm".... Vi var kvinner i "den rette alderen", som gikk og så filmen for å ta innover oss det vi trodde vi visste at den gikk ut på... Og det fikk vi!

Denne filmen var overhode ikke ment for sure, mannlige, gifte, halvgamle journalister!

Hvordan kan noen anmelde noe når det finnes null interesse i utgangspunktet?  Anmelderen burde jo vært en kvinne som i utgangspunktet visste noe om sjangeren...

 

    Så jeg tenker... kanskje min bok - min novellesamling - blir anmeldt i lokalavisa... Uansett hva som måtte bli skrevet - om han/hun har en dårlig/god dag, om han/hun liker noveller, variasjonen i novellene, språket, tittelen, coveret.... så blir det jo veldig subjektivt...

   Når jeg kommer med et knippe forskjellige noveller, så sier det seg selv at de er veldig forskjellige, og at folk umulig kan like dem alle. Som en cd. Sjelden man liker alle sporene. Men noen ganger skjer det også at man liker sangene sånn litt etter å ha hørt dem noen ganger. Noveller kan også leses flere ganger - de er jo ikke lange. Men meningen er at du skal sitte igjen med noe. Etter at de er lest også.

   Nei, jeg får la være å tenke på det. Jeg skriver ikke for anmeldere. Jeg skriver for at jeg har noe på hjertet, noe jeg vil formidle. Take it or leave it...

 

 



Bokelskerne jublet for LiV - Vestfold Blad

Bokelskerne jublet for LiV - Vestfold Blad

Novellemanus og forfatterspirer

(Sakset fra ARK på Facebook)

I dag har jeg sittet inne i det varme været og redigert novellene i "Kjærlighet, løgner og ølglass" for aller siste gang. Det var en herlig følelse, og det gikk som en lek. Novellene skal nå straks ut i verden for å leve sitt eget liv.... Anmeldere og lesere kommer til å komme med sin kritikk, men jeg kjenner at i skrivende stund så bryr det meg ikke. Det viktigste er at jeg vet at jeg leverer fra meg det beste jeg kunne - i godt samarbeid med min forlegger - så får det komme, det som må komme...

Ellers har jeg lyst til å nevne at jeg har fått mange henvendelser fra vordende forfattere det siste halve året, både på mail og telefon. Folk som har mange spørsmål de lurer på i forbindelse med det å gi ut bok, og hva som skjer når faktisk en bok blir antatt...
Jeg synes det er hyggelig å kunne bidra med det jeg kan noe om, og mine erfaringen i forbindelse med bokutgivelser.

Jeg har slett ikke tid til å møte alle som spør om å treffe meg for en prat om bokprosessen, men det hender jeg gjør unntak.

Her om dagen fikk jeg til et møte med ei jente som har skrevet ned sin historie - dvs. selvopplevde historie. Og hvordan går man da fram når man vil gi ut sin bok - og samtidig være anonym? Det vet jeg lite om, og ba henne ta kontakt med forlag...
Det er vanskelig å forhåndsselge og reklamere for boka si - når man ikke kan gi seg til kjenne. Da må det skje på andre måter - og det vet ikke jeg stort om...
Men er det en god historie, en sterk historie... så burde det finnes måter å gjøre det på. Men det vet jeg lite om.

Jeg har også sagt meg villig til å treffe ei som har skrevet en dokumentar. Hvilke spørsmål hun lurer på, vet jeg ikke - men det er spennende å møte andre skrivende mennesker.

Ellers setter jeg stor pris på å møte og bli kjent med andre forfattere som gir ut bøker på LIV forlag (det er første gangen jeg gir ut bok der)

Uten at jeg vet sikkert - så tror jeg det blir en spennende høst...

Frode og Frostrøyk på Pakkhuset

   I går tok jeg turen ned til Pakkhuset i Indre havn i Larvik. Jeg måtte bare ha med meg boklanseringen til Frode Eie Larsen. Han kom med boka "Frostrøyk", som altså er den "vanskelige andreboka". Hans første bok, Hemmeligheten, kom ut i fjor og den fikk alt fra lunkne til strålende anmeldelser.
   Denne boka har fått mye forhåndsomtale og den har fått strålende anmeldelser allerede!

   Jeg var tidlig ute... Bordene var nydelig dandert, og selv om solen varmet, strømmet folk inn i lokalet. Forfatteren pratet varmt om skriveprosessen, lidenskapen og stoltheten over boka mens bilder fra hans liv som forfatter - med hunden på fanget, med pc`n på fanget, under en av fjorårets boksigneringer osv. vistes fra prosjektoren.

    Musikeren Marius Midtskogen underholdt oss med vakre egenproduserte låter og LIVs forlegger Myriam H. Bjerkli bokbadet forfatteren. Hun stilte kloke, varme og interessante spørsmål, som Frode besvarte kjapt, langt og morsomt!
   Til slutt entret Norges eneste bokinspirator scenen - Liv Gade - og hun roste boka til Frode Eie Larsen opp i skyene!

Før jeg forlot lokalet, signertet Frode Eie Larsen bok til meg. Og han skrev blant annet:" Gleder meg til arrangement i høst!"    
   Ja, det blir spennende å stille opp på Larvik bibliotek i september med nettopp Frode Eie Larsen! (og Lillian Skow)
   Og jeg gleder meg til å lese boka di, Frode!

Heia LIV forlag!

(et glimt av hagefesten)

 Det var utrolig morsomt å få lov til å være med på LIV forlags hagefest i " tradisjonsrik Aschehoug ånd" på lørdag. Myriam H. Bjerkli som er grunnleggeren og forleggeren bak forlaget, har gjort en formidabel jobb på de to årene som forlaget har eksistert. Det er bare å ta av seg hatten for henne!
  Festen var superflott! Og det å få lov til å treffe så mange som "forstår meg", som er på nett med meg, og som selv elsker å skrive... ja, det var en herlig opplevelse!

 Under festen var det tre av forfatterne som leste utdrag fra sin ferske bok. En av dem var Frode Eie Larsen som nå kommer med oppfølgeren til "Hemmeligheten" som kom  ut i 2011.
Denne gangen er tittelen "Frostrøyk" og han har boklansering på Pakkhuset i Larvik i morgen. Jeg skal være på plass! Og hvis noen lurer på hvilken sjanger dette er, så er det altså...krim!
  Håper mange stiller opp!

Hagefest hos LIV forlag

   I strålende solskinn var en mengde mennesker invitert opp på Ringdal - mellom Larvik og Sandefjord - til Hagefest hos forlegger Myriam og LIV forlag. For ei dame! For en forlegger! Og for en fest!
   Forfattere, illustratører, fotografer, grafikere, konsulenter, en visemusiker og en boksinspirator - hadde funnet veien dit.

   Vi ble møtt med champagne, sol og smil. Det var en strålende kveld, med god mat og drikke, musikalske innslag og høytlesning fra tre forfatteres splitter nye bøker. Høstens bokkatalog ble delt ut, og det var utrolig morsomt å lese alle titlene, se alle forfatternes ansikter - og hilse på dem i virkeligheten.

   Selv hadde jeg gode samtaler gjennom hele kvelden, og det ble lagt grobunn for forfatteropplegg med flere andre forfattere. Spennende!

Her skimtes et knippe flotte jenter - en grafiker, en konsulent, en bokbader og en forfatter!

Det var en helt perfekt kveld - og jeg gleder meg stort til ferden videre. Til boka ligger klar....
Tusen takk, Myriam - for en fantastisk kveld!

Å leve eller ikke

(sakset fra FB)

   Livet. En underlig gave. Livet fylles med følelser, tanker og handlinger fra den dagen du blir født, til den dagen du lukker øynene for siste gang. Hvor det bærer videre etterpå, vet vi intet om. Selv om jeg er av den oppfatning at vi aldri dør. Vi går bare over i en annen dimensjon. Men nok om det...
   Livet er komplisert og ikke for amatører, er noe som ofte blir sagt. Det er mye sant i det. Men vi har valg, muligheter... Eller har vi alltid det?
   
   Hun hadde dyp kjærlighetssorg og kjente et stort gap i sinnet sitt. Kjolen var kjøpt inn, den var sid, hvit og flortynn. Det var den hun skulle ha på når hun sto på toppen av svaberget. Hun hadde sett seansen for sitt indre, igjen og igjen. Kjolen skulle flagre rundt henne som blafrende vinger når hun kastet seg utfor. Det mørke, salte havet ville ta henne i mot, hun ville drukne seg i den våte favnen. Det var ingen annen løsning, det var sånn det måtte ende, tenkte hun.
 
   Livet var kaotisk, rusfylt og angsten tok ham. Abstinensene spiste biter av ham. Han la igjen en lapp på bordet, en eller annen ville finne den. En krøllete lapp hvor det sto: "Jeg hadde lyst til å prøve noe annet".

   Han slet med følelsene etter å ha vært i Libanon. Det hjalp ham ikke at det ble kalt et navn, et Libanonsyndrom av noe slag. All krig og død gjorde sitt til at følelsene rev og slet i ham. Han kjente ikke seg selv igjen, og klarte heller ikke å finne tilbake til ham. Han forsvant ut i skogen, folk lette, fant ham og reddet ham. Han forsvant igjen, ble funnet og reddet. Igjen forsvant han.

   Jenta på svaberget hadde sett seansen foran seg så tydelig så mange ganger, hun kjente vinden som strøk henne når hun hoppet. Hun kjente vannet som tok i mot henne med åpne armer når hun traff det. Men noe hindret henne fra å ta på seg den kjolen og dra ut til stranden og gå opp på svaberget. Noe - og hva var det noe?

  Gutten som slet med sine rusproblemer, prøvde noe nytt. Noe helt nytt som han skrev på lappen, han endte sitt liv. Hvorfor var det intet som stoppet ham?

   Mannen som hadde vært i Libanon, hadde ropt "ulv" mange ganger. Ikke bevisst, det var bare hans rop om hjelp - igjen og igjen. Han ble reddet hver gang, men omgivelsene tenkte sitt... Siste gang, da han ikke ropte, var det ingen som kom. Hjertet sviktet bare til slutt. Hadde  han "sendt det ut" så mange ganger, at han ikke orket livet mer? Til slutt fikk han det som han ville?


Vi har valg, muligheter... Når livet blir for vanskelig å leve, klare noen å søke hjelp, noen lytter til sin indre stemme, noen skjønner at det er lys bak alt mørket. Noen tror på Gud, har sin religion og livssyn. Men noen tror ikke på noen ting - lenger - ikke på Gud eller livet, ikke på mennesker eller seg selv. Når man ikke lenger har troen på seg selv... da er det farlig, tenker jeg.

Jeg liker utsagnet til Ferdinand Finne: "Jeg tror at man tiltrekker de muligheter man selv legger grobunn for."  Men jeg vet også at man aldri helt kan forstå et annet mennske - for hver og en må leve sitt liv - med alle dets utfordringer... Noen velger å reise seg opp, eller ta en helt annen vei enn tidligere. Noen gjør det ikke.
 
  
  

Nådde mål og forlagsfest

   Dagene kommer og dagen går. August er godt uti sin andre uke og lærerferien nærmer seg slutten. Jeg har fått gjort alt jeg hadde planlagt å skrive, så alle de målene er nådd. Herlig! Det har vært alt fra novellemanusredigering, skrevet nye noveller, nye historier, et par sanger, samt at jeg har fått skrevet på noe som jeg ikke vet om blir noe av... Men sånn er det jo. Morsomt å prøve seg på nye innfallsvinkler.
Siden jeg har sittet og skrevet dag etter dag, kommer fortellingene og ordene lettere og lettere til meg. Jeg skulle gjerne hatt et helt år hvor jeg kunne sittet å skrive... Bare et lite år... Hmmm... Men siden livet ikke er sånn akkurat nå - så skriver jeg når stunden tillater det.

   Gleder meg stort til lørdag - da blir det forlagsfest! Dit kommer det blant annet alt fra debutanter til godt etablerte forfattere. Det blir utrolig spennende å møte lyrikere, krimforfattere, romanforfattere, barnebokforfattere, pluss, pluss.. Noen av dem kjenner jeg - og de er til stor inspirasjon på mange måter!

   Og i dag sendte jeg over mitt forslag til rekkefølgen over novellene i boka mi. Så får vi se om det går igjennom. Det viktigste er at boka begynner med en novelle som fenger leseren, tenker jeg....

Øyeblikk og julemodus

(bildet er fra Faceboook)

   Kaffekoppen med det nydelige blomstermotivet står ved siden av meg, stearinlyset er tent. Ute er det overskyet - og jeg har ennå en hel ukes ferie igjen. Før lærerjobben kaller.
Det har vært og er, helt herlig å få være "forfatter på heltid." Det har jeg nemlig vært disse siste fire ukene. Når mannen i huset har vært på  jobb, har jeg rigget meg til foran pcn - og skrevet...
  Nå er jeg inni et virkelig godt modus, og jeg har fått mange ideer underveis i sommer. Men det tar tid å skrive historiene best mulig - derfor konsentrerer jeg meg om en ting av gangen. Når jeg får ideer, skriver jeg ned stikkord, slik at jeg kan ta fatt på det, når muligheten byr seg.
  Jeg kan få øye på noe, som føles nærmest som "en overskrift"- og da vet jeg at dette må jeg skrive om. F. eks. da jeg var inni en butikk og så den lille gutten som gråt inn i mobiltelefonen... Eller da jeg fikk se det gamle frierbrevet fra 1855... (den novellen kommer på trykk i bladet Familien, i november) Eller da jeg fikk se den lille jenta i mørket på Kreta...
   Slike små øyeblikk setter seg midt i magen på meg (harachakraet) - og jeg vet - jeg bare vet - at dette må jeg skrive om, og gjøre de små øyeblikkene om til mine historier.

   Jeg titter nå på det lille stearinlyset og prøver å komme i julestemning. Du leste riktig. Jeg må alltid "logge meg på" den rette sinnstemningen, årstiden og situasjonen, for at jeg skal kunne leve meg best mulig inn i historien jeg skal skrive. Ellers blir det ikke levende eller troverdig nok....
   Nå går jeg inn i julemodus, dere. Og ikke bare det; som jeg fikk beskjed om fra Magic Magasin; Husk den åndelig vrien! Så... nå puster jeg dypt - ut og in - og nå logger meg på .. "den andre siden" også.

Kreativiteten blomstrer

   De siste dagene har jeg endelig tillatt meg selv å være kreativ igjen. Jeg har ikke malt, men jeg har skrevet nye historier og nye noveller. Herlig og befriende. De siste månedene har jo gått med til novelleredigering om og om igjen. Jeg har lært masse, og det har vært et stort og nødvendig arbeid. Men akk, så kjedelig... men nå begynner jeg å se fruktene av alt jeg sådde i våres... Dvs. når jeg nå skriver på nye ting, ser jeg lettere de feilene jeg ikke så tidligere. (undertekst, forfatterens tanker, klisjeer, unødvendige ord, osv)
  
Jeg kontaktet Magic Magasin her om dagen og lurte på om de var interessert i å høre om min opplevelse fra øya Spinalonga. Det hørtes interessant ut, sa de, men jeg måtte skrive den "på spec". Siden jeg ikke ante hva "på spec" var, måtte jeg forhøre meg om det. Svaret jeg fikk, var at jeg gjerne måtte sende dem historien, men det var ikke garanti for at den kom på trykk.
Ok, jeg tok sjansen... skrev meg gjennom flere sider - historikk og selvopplevde ting...
Jeg sendte den over - og fikk svar etter tre timer! Da var historien allerede lest og de ville kjøpe den!
Yes! Den kommer på trykk i desembernummeret, fikk jeg høre. De ønsket også at jeg skriver en julenovelle for dem, noe jeg gjør mer enn gjerne! Forøvrig skrev jeg påskenovellen i bladet, nå sist påske.
   Ellers har jeg nettopp satt et punktum for en annen novelle som jeg ikke har fått ut av tankene. Nå er den nedskrevet og sendt inn til et ukeblad. Så gjenstår det å se hva svaret blir...
   Ellers kan jeg nevne at jeg har skrevet novellen i bladet Familien som var i handelen forrige uke samt neste uke. Når det er sagt, så ante jeg ikke at den kom på trykk, for det er så veldig lenge siden jeg sendte den inn... I mellomtiden er den skrevet litt om på, så akkurat den novellen kommer faktisk i boka mi - novellesamlingen "Kjærlighet, løgner og ølglass"  nå i høst. (men da er altså klisjeer, adverb, undertekst...tatt bort. Og slutten er noe annerledes) Men i ukebladet kan dere lese den akkurat som jeg har skrevet den. Rett fra hjertet, og ikke et ord er endret på, ser jeg... Slik er det ikke når noveller kommer i bøker - naturlig nok!

Du vet du er fra Larvik, når...

   På Facebook har det i den siste tiden blitt opprettet grupper i forskjellige byer som heter f. eks. "Du vet du er fra Larvik,  når..." og folk har blitt helt hektet på dette. Også jeg. Det er bare fire dager siden en slik side ble opprettet for min hjemby,- altså Larvik. På disse dagene er det nå over 4500 medlemmer, og folk har det skikkelig moro.
   Der blir det lagt inn alt fra butikkene i "gamle dager", utsagn fra "byens originale", typiske Larviksord ("pæler", "koe", "nå kosjær vi vårs"...) Folk finner hverandre igjen, gjenskaper minner, og legger igjen replikker. Vi humrer og ler, og nikker gjenkjennende til det vi leser.
   Folk ser bånd til hverandre - "Åååh, er du tanta hennes", eller "Er du i slekt med hu`?"
Gamle og unge - flere generasjoner - bidrar med tilbakeblikk og ting som er typisk for nettopp byen vår.
  Det som jeg synes er ekstra morsomt, er at jeg faktisk får svar på ting jeg har lett etter  - i forhold til historier jeg skriver som er tilbake i tid. Knall!
   Her kommer en liten historie fra en munnrapp original fra byen vår:

"Odd Trollet stod og solgte julenek. Da en dame kom forbi, lurte han på om hun ikke ville kjøpe et. Damen takket nei og sa at hun ikke skulle være hjemme i julen. Da kommer det kjapt fra Odd Trollet: "Åååh, skal du ta med deg alle småfuglane?"

Plutselig ble liksom Larvik en eneste stor familie!!

Er det flere som har denne erfaringen?

Ansiktsblind

... En dag da jeg som toåring satt i vogna, stoppet min mor opp da det kom en mann hun kjente. Jeg tittet opp på ham og sa "Illy". Mamma ble nok veldig forundret, for jeg hadde aldri sett mannen før, men det som antagelig slo meg var at jeg syntes mannen lignet så på en eldre dame i familien. Denne manen var uten at jeg hadde peiling på noe helst - hennes sønn. 

   Siden har jeg alltid kjent lett igjen mennesker. Veldig lett. Jeg glemmer liksom ikke et ansikt. Navnene derimot, går i glemmeboka...

   Men alle har det ikke slik som meg. Her om dagen så jeg på en film. Dessverre husker jeg ikke hva den heter. Men den handlet om en dame som ble vitne til et drap. Hun ble oppdaget av morderen, og han kom etter henne, og slo henne hardt i hodet, og hun falt i vannet.

   Kvinnen overlevde, men hun ble ansiktsblind... Noe jeg aldri hadde hørt om, og som jeg ikke trodde fantes i virkeligheten.

   Men så.. bare dager etter, får jeg høre om folk jeg kjenner som har prosopagnosi - eller ansiktsblindhet.  Jeg trodde ikke det var mulig, men det er det altså...

Så folk som du tror er overlegne og går glatt forbi deg på gaten - gjenkjenner deg kanskje ikke, rett og slett...

   Ønsker dere å lese mer om temaet - kan dere trykke på linken under. Kanskje dere kjenner noe som lider av det samme, men som ikke sier noe om det. Det er visst masse mørketall på denne diagnosen - og det kan man jo skjønne...

Ansiktsblind