Vårskrivingen fra min kant

   Grunnen til at det har vært så stille fra min bloggekant, er flere grunner - jeg har veldig mye å gjøre for tiden, og for det andre så får jeg fremdeles ikke bilder til å virke på pc`n min - eller linken vil ikke la seg sende. Jeg takker for gode råd -og jeg prøver dem ut, men det ser dessverre ut som det er noe med innstillingene på pc`n min som det er noe galt med. Så nå prøver jeg på å sende et innlegg fra min lille minipc... går det - så er det hovedpc`n min som svikter... Må kanskje kjøpe en ny en...
   Men nok om det... Nå nærmer det seg mars, og det betyr at jeg får mer og mer å gjøre på skrivefronten. Jeg annonser i to aviser om at jeg skriver sanger og taler til alle anledninger - og meldingene og telefonene har begynt å ramle inn.
   Jeg skrev min første sang da jeg var 18 til min brors konfirmasjon (han var da allerede en Norgeskjendis, for han spilte i popgruppa DRAMA). Siden skrev jeg sanger for venner og bekjente fram til 2004 - da jeg begynte å annonsere i avisa. Har 10 års jubielum i disse dager... Jeg tok en opptelling på alle sangene og talene jeg har skrevet her om dagen... og tallet er totalt på 1043 sanger og taler...Så jeg har skrevet litt, ja...
   Jeg elsker disse småoppdragene og de små historiene som utspiller seg i sangene og talene.
   Ved siden av disse oppdragene - så skriver jeg jevnt og trutt på barnebokmanuset mitt som jeg skal ha ferdig om 1 1/2 mnd...
   Og i går kom det inn en mail fra et magasin - og de lurte på om jeg ikke ville skrive en vårhistorie (novelle) for dem! Å få et slikt tilbud er bare helt fantastisk! Tidligere har jeg skrevet flere noveller for bladet (se bildet over)
    Jeg ser fram til en solrik - men også en veldig skrivenede vår... Herlig!!

Mitt kreative rom

   Jeg er inne i mitt lille kreative rom. Der er det rom for alt. Lyse tanker, mørke tanker. Tanker om liv og død, lek og alvor. Tanker om alt som rører seg her- og kanskje utenfor... livet.
   Det er advent, det er juletid. Det er lys, det er pynt i den virkelige verden.
   Selv veksler jeg på å gå ut og inn av den virkelige og den fiktive verdenen. Den jeg finner opp. Noen ganger føler jeg meg litt schizofren. Det er ikke alltid like lett å gå ut og inn av disse to verdenene. Jeg lever meg så veldig inn i det jeg skriver - og det må jeg jo gjøre, for at jeg skal være en del av den, for at det skal bli troverdig... Det hender jeg kvekker til når den virkelige verdenen vil ha tak i meg av en eller annen grunn.
   Akkurat nå er jeg så inne i min fiktive verden at jeg helst vil bare være der en god stund. Jeg må vite hva som skjer videre og videre... Jeg kunne tenke meg å være der en fjorten dagers tid - men det nekter den virkelige verdenen meg å gjøre... Så da er det bare å skrive på når jeg kan.
   Jeg vil så fryktelige gjerne komme i mål med dette manuset - men det er et godt stykke igjen. Men fytti, så moro det er!!

Ideene kommer idet John Blund drysser sovestøvet sitt

   Desember bringer med seg masse aktiviteter. Siden jeg jobber i skolen, så unngår jeg heller ingen av de vanlige tradisjonene. Kirkegang, grøtfest, kakebaking, julegavelaging, osv... Morsomt - men det er ikke til å legge skjul på at det til tider kan bli noe intenst og slitsomt. Men akk, det hører julen til. Og barna fryder seg!
   Det er mye som skjer nå om dagen, og jeg har fått liten tid til å skrive. Men når natten kommer smygende og jeg legger meg godt under dyna, ja da titter et par personer fram bak pannebrasken min - nemlig hovedpersonene i manuset jeg skriver på. Og etter at jeg la meg i går hadde de mye på hjertet, så det var rett før jeg sto opp og begynte å skrive - men jeg tenkte at dette mååå jeg huske til i morgen. Og takk og lov så gjorde jeg det! Det er nemlig ikke vanlig. Når jeg har sovet på skriveidèen jeg har fått - så  har den gjerne smuldret opp i løpet av natten, hvis jeg ikke har tatt meg tiden å skrevet det ned før jeg sovnet.
Men nå har jeg skrevet punktene ned,  så nå kan jeg fortsette dagen min. Når det har sagt, så har jeg IKKE mye lyst til å bevege meg ut på glatta i dag... Fytti... Her gjelder det å ha tunga rett i munnen...
 Ha en fin og lite glatt dag, folkens!

For å få snøballen til og rulle, må den få en dytt...

   Det er stille. Det er mørkt. Jeg digger begge deler. Det er da roen senker seg, og ordene og tankene kommer.
   Jeg holder på å skrive et manus som jeg gjerne vil sende inn til en konkurranse. Hvilken konkurranse det er snakk om, vil jeg ikke si noe om enda. Jeg liker ikke å snakke om det jeg skriver før det er i boks - eller nesten i boks, da... Det er så kjipt å legge ut om ting som kanskje ikke blir noe av.
   Målet mitt er å fullføre dette prosjektet - og der er det selvfølgelig en deadline. Den må jeg forholde meg til hvis jeg vil være med, men klarer jeg ikke den deadlinen, så kan jeg jo allikevel sende manuset fra meg når det blir klart. Med tanke på utgivelse. Et eller annet sted...
   Men å vinne i en skrivekonkurranse - og da særlig hos de større forlagene er nok som nåla i høystakken... Men dog, klarer jeg å fullføre, så er jeg også med og deltar....
  
   Jeg husker godt den første store skrivekonkurransen jeg var med på - Jeg lurer på om det var hos Aschehoug... ikke helt sikker, men tror det... Det var i 1997 - og jeg sendte inn manuset "Mikkel og Ekornia." Jeg vant så absolutt ikke og manuset ble heller ikke antatt med tanke på utgivelse...
   Manuset ble lagt i en skuff - bokstavelig talt. Men i 2006 tok jeg det frem fra glemselen og sendte det inn til et forlag jeg fant på nettet. Publica. Og der ble manuset antatt!!
   Jeg kommer aldri til å glemme den lykkefølelsen da jeg leste brevet! (ja, jeg fikk svaret på brev - og ikke mail) Fytti, en drøm gikk i oppfyllelse!!
   I 2007 ble boka utgitt - og i 2010 ble boka satt opp som skolemusikal - for to fulle saler i Larvik. Vanvittig opplevelse... ( i mellomtiden hadde jeg kommet med tre andre bøker)
   Så... om man ikke vinner en skrivekonkurranse , så er det ingen som vet hva som kan skje med manuset. En snøball kan da ha begynt å rulle...

Bokcover og den enøydes budskap

...Jeg våknet tidlig, for migrenen dunket fortsatt bak øyet mitt. Ute hylte måkene på naboens tak, og jeg følte meg sliten og en tanke deppa. Tenkte at "dette er urettferdig, nå som jeg har ferie!"...
   Mannen i huset gjorde seg klar til å dra på fisketur med sin far, mens jeg krøp ut av dyna og steg inn i dusjen. Jeg ville så inderlig at dagen skulle bli fin. Avslappende, smertefri og deilig...
   Så sjekket jeg mailen og kjente smilet la seg i ansiktet mitt. Coveret på min novellesamling lyste mot meg... Og jeg synes det ble helt digg!!
Jeg er mektig spent på hva "folket" synes om det... og nå er også tittelen klar. Jeg skal røpe den om ikke lenge. Vi har jobbet en stund med å komme fram til en tittel som sitter - som treffer meg midt i mageregionen - det gjør denne...
  Jeg tok med meg en brødskalk, åpnet verandadøren og svisj...der kom minst tjue av mine små flyvende venner mot meg. Jeg la ut brødsmulene, nok til dem alle,- mens jeg stod som et stort fugleskremsel ved siden av, for å skremme bort naboens måker. De er jeg ikke særlig glad i... beklager... (men de skiter og bråker noe aldeles forferdelig)
   Og... jeg trodde ikke mine egne øyne, for mens jeg stod der og matet mine små fuglevenner, kom min enøyde kattevenn luskende nede i hagen. Den snudde på hodet og tittet opp på meg... og jeg kjente at en innvendig glede spredte seg. Den gav meg en sterk følelse av at: Alt kommer til å gå så bra!...
   

Skrivende søndag

(sakset fra nettet - men husker ikke hvor..."Jane Austen-film")

...Solen skinner, blomstene er vannet og fuglene synger. Varmegradene har ikke krøpet så veldig langt opp på gradestokken, men det er ikke så aller verst temperatur ute.

Hodet mitt er fylt med historier - mine historier - som fortsatt er under redigering og endring. Jeg luker bort småord, adverb, klisjeer, og gjør karakterene sterkere og replikkene sprekere. Forhåpentligvis klarer jeg å gjøre historiene mer levende, mer interessante og minst mulig forutsigbare...

Tankene leker med hvordan coveret skal se ut. Blanding av noe feminint og noe maskulint. Brikkene begynner å falle på plass, og jeg kjenner det kribler. Å levere fra seg disse historiene, novellene, er som å levere fra seg biter av meg selv. Selv om jeg ikke skriver om meg, så er det allikevel fragmenter fra meg. Mine tanker, spor av mine opplevelser, biter av mine følelser, og bruddstykker av levd liv...

Å blottstille seg er farlig. Men jeg gjør jo ikke det, bare åpner opp litt... Pirrer forhåpentligvis nysgjerrigheten til leserne en tanke. Lar dere få del i forskjellige historier, arenaer, tidsepoker.. - men alt kommer fra mitt hode, mitt sinn...

Heldigvis har jeg en pc å skrive på, og ikke en stålpenn, slik Jane Austen hadde. I vår tid går det så uendelig mye fortere, men dog,- ting tar tid. Det er kritiske øyne som skal lese igjennom, igjen og igjen, før manuset går i trykken.

Men jeg gleder meg - eller rettere sagt; jeg grugleder meg.

En barnebokforfatter kommer med noe helt nytt... og hvordan blir det mottatt mon tro?...

Innsendte manus...

...Det er alltid spennende når jeg trykker på sendknappen på pc`n, og sender et manus fra meg... Til et forlag... Da er det liksom ingen vei tilbake....Da har jeg sendt fra meg nok "en baby"... og sekundet etter, er det noens andre øyne som ser det. Som ikke bare ser det, men som vurderer det med argusøyne... Språket, handlingen... Opp og ned, og i mente... Manuset blir veid, for å se om det er for lett, eller ikke...
Mens jeg sitter igjen med bankende hjertet og tenker: Hva vil skje? Vil det bli antatt denne gangen? Det er få bokmanus som blir antatt i løpet av et år, så nåløyet er bittelitet og trangt... MEN jeg har jo klart det før, og jeg kommer med nye ting utover i 2011, som allerede er antatt...

Og nå har jeg altså flere andre skriveprosjekter inne til vurdering....
Jeg håper og håper og håper... at noe av prosjektene mine vil "gå igjennom"....
Spennende tider... Og i mens jeg venter på "dommen", så sitter jeg ikke med hendene i fanget, men konsentrerer meg om å skrive på samarbeidsprosjektet jeg er midt oppe i...