Den forbipasserende kvinnen

  Hver eneste dag, uansett årstid, uansett vær og vind, så går en kvinne på fortauet forbi huset mitt. Men kroket rygg, tassende små føtter som så vidt løfter seg fra bakken før de finner fotfeste igjen, går hun der bøyd over rullatoren sin. En veske og en plastikkpose dingler alltid med som best de kan.
  Hver eneste dag skjer dette. Regner det har hun en rød, sid regnfrakk på seg. Ofte har hun røde Ilse Jacobsen gummistøvler på seg, selv om solen skinner.
  Hun går der med bittesmå skritt og holder i et hjelpemiddel som skal hjelpe henne fram til målet. Det virker som hun kommer fra sitt hjem, og skal til noe... Men hvor skal hun hver dag? Til butikken? På besøk?
  
 Jeg vet ikke, men kanskje det er selve gåturen som er målet. Hver dag, uansett vær og vind så går hun like fort - eller like sakte framover...
   Jeg vet ikke hvem hun er, hva hun heter eller hvor hun bor. Men jeg er mektig imponert over viljen og styrken hennes. Hun er en gammel kvinne som snart er mett av dage, men tydeligvis ikke ennå. Det er fortsatt flere skritt å gå. Og i skrivende stund passerte hun vinduet mitt i sin røde frakk...
   Dette er en kvinne som liker å pynte seg, som liker å leve... Jeg har aldri sett henne sammen med noen. Hun kan umulig få med seg mye av det som skjer rundt henne, for det grå hodet hennes vender hele tiden nedover, og blikket ser i bakken. Men hun senser og sanser garantert. Hun hører lydene, kjenner luften og solen og regnet mot sitt ansikt. Og hun er i bevegelse.
  Det er sjelden jeg ser henne tasse tilbake, den andre veien, men det kan være for at jeg ikke er hjemme, eller legger merke til når hun vender tilbake... Eller kanskje hun tar en annen vei hjem.

   Aldri har jeg sett henne gå sammen med noen, eller snakke med noen. Men målrettet og sterk er hun. Og med det røde hun ikler seg i, vitner det om en sterk kvinne - som har levd - og som fortsatt lever.
Slikt er beundringsverdig.

Liv og død 2

   Jeg er opptatt av døden for tiden. Naturlig nok. Når et nært familiemedlem er klar for å ta farvel for å gå videre, så er det masse følelser og tanker som er i sving.
Jeg tror ikke døden er noe stoppested. Langt i fra. Jeg tror livet fortsetter og fortsetter. Hva som venter på den andre siden vet vi ikke før vi er der...
   Ja, jeg er opptatt av døden for tiden, men jeg er kanskje ennå mer opptatt av livet. Å leve mens man har det. Hva er det som er viktig, og hva er veldig lite viktig... Det er alt for mange som er opptatt med alt for uvesentlige ting...

   I alle familier er det kjærlighet, omsorg... og intriger. Sånn er det bare. "Noe er det overalt," sies det. Man kan spørre seg hvorfor.. Men når døden nærmer seg for et familiemedlem, samles familien og tanker og følelser kommer til overflaten.
  
Jeg har aldri vært nær et dødende mennesker før. Jeg har aldri tidligere opplevd et menneske skrumpe inn fra dag til dag... Jeg har aldri sett et menneske forvandles til en pustende dukke men med en klar og tenkende hjerne helt inn til det siste. Men det er nettopp dette jeg opplever nå om dagen.
   Det er tårer, det er glede, det er samtaler, det er tid for ettertanke. Det handler om livet - og det handler om døden.

Karen Blixen sa: "Livet og døden er to avlåste skrin, og det ene inneholder nøkkelen til det andre."
Ja, jeg er så enig med Blixen! Og som Euripides uttalte i sin tid: "Hvem vet om ikke livet er døden og døden livet?" Ja, det vet jo vi som lever på denne jord intet om. Men tenk om det faktisk døden som er selve livet?

Vi vet ingenting. Vi vet bare at det eneste som er sikkert, er at blir født, så kommer vi til å dø. Å hva som skjer etterpå får vi alle en gang vite...

"Jeg kjenner kjærligheten i hjertet mitt," hvisket hun. Tårene sto i øynene mine, og jeg skjønte at sanser, tanker og følelser var klare. Det er noe av det vakreste jeg har hørt...
Hun kjente kjærligheten i hjertet sitt. Og sa det. Tre generasjoner var i rommet. Den eldste er klar til å gå videre. Det er kun ventetiden igjen for henne. Og hvorfor hun må vente, vet vi heller ingenting om. Alt hun kom til jorden for å gjøre, er nå gjort. Det er helt klart på tide å gå videre...
Det blir trist, men på en måte vakkert også. Det er livet...

Litteraturfestival i Stavern

   Førstkommende helg er det LITTERATURFESTIVAL i sommerbyen Stavern.
Kjente, profilerte forfattere stiller opp - og et yrende liv for bokinteresserte er forventet.
  
    Dette er nytt og spennende for alle som liker å lese - og som kunne tenke seg å møte noen av forfatterne... Eller for de av dere som ønsker å bli guidet gjennom Stavern i William Wistings blodspor... (etterforskeren i bøkene til Jørn Lier Horst)


Les mer:Litteraturfestivalen i Stavern

Ensomhet er ikke farlig...

(lånt bilde)

   Den tyske filosofen Schopenhouer sa. "Det burde være et hovedstudie for ungdommen å lære og tåle ensomheten, fordi den er en kilde til lykke og sinnsro."

Psykiatrien mener at ensomheten er det samme som ikke å like seg selv. Filosofien hevder at noe av det mest givende er å gjøre ingenting - og at man derved vil finne seg selv.

Den amerikanske forfatteren Thomas Wolfe sa: "Hele min livsanskuelse hviler nå på den overbevisning at ensomhet, så langt fra å være et sjeldent og merkelig fenomen, noe spesielt som bare jeg og noen få andre eneboere er alene om, tvert i mot er selve det uunngåelige kjernepunkt ved menneskets eksistens."

   Selv har jeg alltid trivdes i mitt eget selskap, har aldri vært den som har likt å ta mye plass. Jeg liker meg best på sidelinjen og ikke på scenen.
Jeg kjenner mange som har store problemer med å være alene, og som ikke klarer å være alene. De må alltid finne på noe, besøke noen, få besøk... Noe må skje til enhver tid. Dette har jeg aldri skjønt.
  
For meg er det bare nydelig å kunne nyte roen, samle tankene, bare være i seg selv og observere livet i tillegg til at man deltar i det...
   Fra første gang jeg så tyren Ferdinand på TV, kjente jeg meg igjen. Den oksen som satt og luktet på blomstene under korktreet, vet dere... - og han var såre fornøyd med det...
Jeg blir aldri lei av å se den tegnefilmen. Om og om igjen. For akkurat litt sånn er jeg også. 

Berøring kan utløse et skred...

 

... Den gamle lå der. Om hun er mett av dage, vet bare hun selv. Ånden virket villig, men kjødet er svakt nå, veldig svakt...

De næreste sto rundt henne, ga henne gode ord med myke stemmer. Øynene hennes var innsunkne men hjernen fulgte med.

Hun ble klappet på kinnene, strøket over håret. Hun ble kysset og klemt på. Hun tok i mot, kunne ikke annet - for kroppen lystret ikke. Men hun kjente berøringen, nærheten - og hørte stemmene og ordene - og hun observerte godt menneskene hun hadde rundt seg.

 

For hvert klapp og kyss og berøring, ble øynene hennes videre og videre. Hun blunket ikke, kunne nok ikke tillate seg det.

 

Hvor lenge siden - hvor mange år siden - var det sist noen strøk henne over håret, kysset henne på kinnet og ga henne kjærlige ord...

 

Hun lukket øynene igjen. Er du sliten? spurte noen. Hun nikket svakt. Hun var kanskje ikke mer sliten enn for et par timer siden, men hun var blitt berørt av all berøringen, tonefallet, ømheten... Det sitret et sted i kroppen hennes - noe som hadde ligget i dvale ble vekket.

 

Ingen hadde vært henne så nær på lenge, lenge, lenge... Kanskje hadde hun ikke tillatt det, kanskje hadde det bare blitt sånn... Men nå kunne hun ikke annet enn å ta i mot det som kom..

 

All ensomheten hennes var brått blitt forvandlet til et kaos av berøring og nærhet.

Tårene var veldig nær ved å bli utløst denne gangen - men hun lukket øynene, tvang tårene tilbake.

Hun ville være alene litt med tankene.

"Jeg tenker mye," hadde hun hvisket tidligere. "Det har jeg alltid gjort."

Uendelig...

   Jeg kan undre meg over så mye, og jeg er garantert ikke alene om det. Det er jo det som handler om å leve... Det er ikke til å forstå at det finnes så ufattelig mange historier, så mange fortellinger, så mange bøker. Det tar aldri slutt. Aldri kommer dagen da det blir sagt; Nå er alle historier ferdigskrevet. Det er ikke mer å fortelle...
   Og all musikken... Hele tiden dukker det opp ny musikk i alle slags sjangere. Nye slagere, nye hiter, nye låter. Aldri kommer dagen da det blir sagt; Nå er all musikk ferdiglaget. Det er ikke flere melodier å lage, uansett musikkart - for alt er lagd fra før...
   Og alle menneskene... Hele tiden kommer det nye mennesker til. Noen er tvillinger og trillinger, og ser temmelig like ut - men de er allikevel forskjellige. Hvert eneste menneske er unikt med sine evner, kvaliteter og svakheter. Aldri kommer dagen da det blir sagt: Nå kan det ikke blir flere mennesker, for det er ikke mulig å skape flere unike personligheter...
  
  Og så tenker jeg... Det er så mange måter å dø på, sykdom, ulykker, selvvalgte metoder... men det som er viktig et at det er så uendelig mange flere måter å leve på. Det vitner alle historiene, alle bøkene, all musikken, alle menneskene om.
  Det er kun du som skal leve ditt liv - da er det viktig å sørge for at livet blir fylt opp med den musikken, de ordene, handlingene og de menneskene som er bra for deg...

Hva er det som inspirerer?

  Inspirasjon er så mangt. For meg skjer inspirasjonen på veien mens du går... Jeg finner inspirasjon til å skrive og til å formulere nye tanker når jeg minst aner det. Setter jeg meg ned for å finne et inspirasjonsmodus, fungerer dette dårlig for meg.
Når det er sagt, så er min nye skrivestue et virkelig godt sted å skrive ned inspirasjonen som har kommet.
 
Men det å se fuglene spiser av maten jeg legger ut til dem, regndråpene som faller fra blomsterbladene, for ikke å snakke om den flotte flaggspetten som ankom terrassen min... Det er slike ting som kan sette tankene mine i sving.
   Men når jeg er midt oppi et eller annet arbeid, så kan plutselig en tanke dukke opp - sånn helt ut av det blå. Noe viktig. Og det har irritert meg mang en gang, at jeg ikke har sluppet det jeg har holdt på med, for å skrive ned setningen eller tanken som kom.
 
Men jeg har alltid likt best å sitte på sidelinjen og observere... suge inn detaljer, lyder, små øyeblikk. Det er ofte de små tingene som kan bli til de store historiene. Eller til de gode historiene...
 
Det som er viktig er å legge merke til de "viktige" tingene - så bruk sansene!
  
Hva var det for et skrik du hørte? Hva var det som luktet der nede i kjelleren? Hva var det som smakte så vanvittig beskt? Og hva var det jeg observerte bak vinduene i huset bortenfor huset?...
Det er slike ting som kan være veldig spennende for meg å spinne videre på.

  Nå ligger 7 blanke sommeruker foran meg. Ingen vet hva de bringer. Men èn ting vet jeg; når ukene er over - så har alle dagene blitt fylt.

Om ikke solen skinner - så går det fint at å lage sol allikevel. På mange måter. Det må vi ikke glemme!

Bruks sansene og sinnet - og finn din inspirasjon til det du ønsker å oppnå!

Liv og død

(lånt fra ARK)

Uka ble ikke akkurat som planlagt. Innen mandagskvelden kom, hadde jeg blitt hardt angrepet av influensabasillene. Det er ikke til å forstå at man den ene dagen er frisk og rask, og den andre dagen er sengeliggende, full av feber, snørr, grusom vond hals og et hode som dundrer...
Det er de små baskeluskende som er verst. De man ikke ser. Det er de man bør passe seg for. Men hvordan skal man kunne passe seg for noe man ikke ser?...

Og jeg har en stygg tendens til å tenke dumme, negative tanker når jeg ligger der i feber med alle mine vondter. Ikke en eneste positiv tanke får innpass, og jeg lurer av og til om en mengde baskelusker invaderer deler av hjernen min også.
Når jeg bare må ligge der, for jeg orker ikke annet... og jeg ikke kan lese eller skrive, for øyne og hode er ikke på lag med meg... ja, da kommer det negative tankene krypende...
Fysjom, fysjom! Nå har jeg reist meg fra sykesengen - endelig - satt meg ved pc`n. Jeg ristet av meg alt det negative ute på verandaen...

Jeg tenker på livet. Hvor sårbare vi er. Hvor lite som skal til for å slå noen helt ut, og hvor mye andre tåler...

Jeg har en mormor. Det er ikke alle som er så heldige å ha en mormor i min alder...
Min mormor har levd et langt liv, men nå som snikende sykdom har fått innpass og slått henne overende, så spørs det hvor mye lengre livet blir...

Men livet er forunderlig... "Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle bli matet av mitt eget oldebarn," sa hun da min datter - som er sykepleier - var på avdelingen hennes...
Og så sa hun noe som jeg synes var så flott: "Det skal bli spennende å dø... for det har jeg aldri gjort før"...

Så mine venner,- det gjelder å leve mens man har livet - og skuffe unna alle de negative tankene, som best man kan...

Mandagstanker

 

  Vi er nå i sommeren! Deilige dager ligger foran oss, og det er bare å  nyte. Jeg tenker alltid når jeg tar min lange lærerferie, at jeg skal nyte hver dag og hver time... Det gjør jeg for så vidt også, men etter den første uka, så går alltid dagene flyende fort... Merkelig... Men sånn er det bare, så det gjelder å gripe dagene og friheten mens man har dem.
   5 arbeidsdager igjen. 4 dager med elever, en kveldsavslutning med foreldrene og en planleggingsdag. Avslutning og opprydding. Vi pakker sammen og takker for oss, som en årstid som er på hell og trekker seg tilbake...
  Jeg har tanker om sommeren - blomster, hage, avslapning, lesing og skriving, er stikkordene. Jeg håper på mye sol - og blir det kaldt trekker vi inn i vår nyinnkjøpte paviljong og skrur på varmen i taket...
  Ellers er det digg å sitte ved denne lille plassen på verandaen med en kopp kaffe og en notisbok...
Nyt dagen, dere! Ha som filosofi,- at den dagen du har akkurat nå - er den beste!

Skrivestart

 

   Det er sommer, det nærmer seg ferie og tankene vandrer. Utenfor vinduet til skrivestua mi, ligger jorden i hagen endevendt. Det er tid for endring. Busker og trær, steiner og stikkende planter er i ferd med å forlate sin plass. Alt ut mot veien og innkjørselen skal bort - og nytt skal slippe til. Det blir så spennende... Sommeren går nok med.
   I år har vi ingen spesielle ferieplaner. Vi skal jobbe i hagen, i huset, på tomta... og jeg har planer om å sette i gang med nytt skriveprosjekt. Jeg i gang i hodet mitt, men hvor jeg ender og hva det blir til, aner jeg ikke. Men tanker har jeg... 
   Gleden bobler ved tanken på at jeg skal begynne på noe helt nytt nå. Kanskje jeg aldri kommer i mål, kanskje jeg kommer raskere i mål enn jeg har tenkt... Uansett,- jeg har ikke forpliktet meg til noe. Ingen forventer noe håndfast og konkret fra meg nå. Det er bare jeg som leker inni mitt lille hode. Men først, først... må jeg drive litt research... Og så får vi se hvordan denne historien barker i vei..
  Så... nå er det på tide at jeg kommer ut av min lille hule - tar fram inspirasjon, fantasi og fakta... å skrive!