Jeg var "lettkledd" pike i Aktuell...

 I helgen fikk jeg en hyggelig telefon fra en dame fra Verdal. Ikke skulle hun selge noe, og ikke skulle hun ha en sang eller tale, eller noe som helst...
   Nei, hun hadde kjøpt en koffert med gamle blader på en auksjon, og inni et av bladene - Aktuell fra 1966 - så hun ei to år gammel jente som ikke hadde så mye klær på seg...
   Teksten i bladet lyder som følger: "Mange stiller opp i konkurransen om sommerens letteste antrekk, men noen må finne seg i å være med utenfor konkurransen, slik som 2 år gamle Liv Hege Refsdal på Tollerodden i Larvik. Hun hadde bare en hårsløyfe på seg!"

    Så denne fremmede, snille kvinnen tenkte at hun kunne prøve å spore meg opp - og forære meg dette bladet. For bladet hadde neppe jeg sett, tenkte hun. Det var jo utrooolig snilt! Jeg takket og bukket!
Og i dag kom bladet i posten - veldig artig å se og lese... En helt annet tid...bitte lille meg...

    Der sitter jeg - kliss naken- på stranda (fire bilder) - og siden jeg bare hadde en hårsløyfe på meg, tok jeg den av, og veide denne på en vekt. Det var liksom "konseptet" til denne konkurransen...

   Når det er sagt, så hadde disse bildene aldri kommet på trykk i dag, for jeg ble avfotografert på et par av bildene, hvor det virkelig syntes at jeg var ei jente, for å si det sånn...
Men det var andre tider, ingen tenkte vel på sånn. Kropp er naturlig, tenkte man sikkert, da... Og det er det jo også...

Så tusen takk, til deg, Wenche, for at du tok deg tiden og gadd å spore meg opp og sende bladet til meg. Det satte jeg stooor pris på! :-)

Livets gåter

   Livet er et mysterium. En gåte. Enormt mange småting i livet er et mysterium. Det er så mye som skjer - hele tiden - uten at vi helt skjønner hvorfor eller hvordan tingene henger sammen. Noen ganger må man bare godta at tingene er som de er, andre ganger vil man gå langt for å finne et svar. Noen mennesker har evner til å forstå mye - om mye. Andre forstår sånn passe. Mens andre igjen forstår lite, men kan også være tilfreds og lykkelige for det.

   Jeg husker en gang for lenge siden... En av studentene på skolen jeg gikk på, var mye eldre enn meg. Han var meget opptatt av Bibelen og leste den med argusøyne dag ut og dag inn. Han forsto ikke alt som sto skrevet (nei, hvem gjør det...) og han grublet og grublet og grublet... helt til hele hodet og sinnet hans en dag gikk i oppløsning. Ikke lenge etter ble han funnet død i en elv, med Bibelen knytt rundt magen....
   Det hele ble en gåte...

   Mange år senere, fikk jeg en elev som jeg ble lærer for. En elev som hadde evner helt utenom det vanlige, men som hadde store problemer med å kommunsiere. Autister kaller vi dem i dag. Jeg kommer aldri til å glemme ham for han var som en liten "Rainman". Han var seks år, hadde fotografisk minne og kunne skrive ned lange, rare ord og setninger etter å ha sett dem i brøkdelen av et sekund. Men han skjønte ikke hva som sto...
   Men han skjønte noe som jeg ikke er så sikker på om var godt for ham å skjønne. Han skjønte at han ikke forsto alt som andre forsto... Da kunne han bli rasende og han kastet vilt rundt seg.
  En dag jeg kom inn i klasserommet, var han frustrert og sint for noe jeg ikke visste hva var. Han kunne jo ikke fortelle meg det. Og han klarte ikke å svare hvis jeg spurte. Da så jeg at det sto skrevet noe på tavla. Det var ikke jeg som hadde skrevet det. Det var ham. En liten gutt på seks år med sterk autisme. Muligens en autistisk savant?.. (Fra Wikipedia: Savantsyndromet beskrives som det å både ha en graverende utviklingspsykologisk eller mental hemmelse og samtidig ekstraordinære mentale ferdigheter.)
   Det sto: Gåte. Hvorfor hadde han skrevet det? Hva tenkte han  på? Visste han hva ordet "gåte" betydde? Tenkte han på seg selv - og alt rundt? Jeg tok fram min mobil - (den gangen var det dårlige kameraer på mobilene) - og dere kan selv se hvordan han skrev ordet... 

    Hvilket lite barn skriver g`n og å`n på den måten som han har gjort? (han ble rasende når jeg lærte ham å skrive g, a og å - for den trykte g`n, a`n og å`n ser jo nettopp slik ut som han har skrevet, og ikke slik jeg skrev den.... Og slik som den var i bøkene, skulle den være, for ham Helt bokstavelig. Aldri avvik på noe område)
   Og hvilket barn kommer på å skrive ordet "gåte" på tavla? Hva tenkte han på?

   Jeg har ofte lurt på  hvordan det har gått med denne lille gutten. Plutselig en dag flyttet han og familien. Til et annet land. Det er også en gåte for meg...

   Det finnes mye gåtefullt, mye jeg undrer meg over - og det synes jeg er mektig fascinerende... Det er det som kalles å leve. Tenker jeg. Mye får jeg kanskje aldri svar på - og må bare godta at sånn er det... Det er gåtefullt...