Christiania -Fristaden i København

... Å tre inn i en verden som ikke er min, føltes rart. Som om jeg beveget meg i en film fra en annen tid, et annet sted... Christiania. En egen, liten verden midt i en "vanlig verden"...
   Vi var en gjeng fra jobben som tråkket inn på denne arenaen. Fordi vi var nysgjerrige. Vi så, vi luktet, vi senset. Særlig jeg, da...
Jeg så de tykke hasjkakene som lå på bordene rundt omkring, kjente den søtlige hasjlukten som lå som en eim rundt området. Jeg så fargene, kreativiteten, blikkene og roen. Det fantes intet stress der. Alt var så rolig, så harmonisk på en måte. Det var fargerike innslag overalt. Bruksting, smykker og klær. Flotte kunstverk på vegger og bygninger. Det var meditasjonshus, barnehage, en stor scene, verksteder, barer og kafeer...
   Du fant alt på dette store, lille området. Det fascinerte meg. Og det fascinerte min kollega og venninne så mye, at hun slo seg ned blant noen av musikerne og sang med dem. Det gjorde intet om gitaren var falsk, at den manglet en streng... nei, musikkgleden var der. Og smilene var store.
   Jeg kjente at jeg kunne gått langs elven der i flere timer (hm... litt usikker nå... var det en elv, tro... Et stort vann, var det...) og tittet på alle kunstverkene, alle bygningene, alle plantene, alle folkeslagene...
   Men de andre jeg var sammen med, ble fort forsynte og "ville ut i EU igjen"... Så jeg ble med. Men det hører allikevel med til denne lille historien at vi dro tilbake samme kveld, og hørte på en konsert som fant sted der... Jeg så og jeg lyttet. Jeg snuste ufrivillig inn alle luktene og jeg drakk en dansk tuborg.
   Men til slutt måtte jeg bare kapitulere - det ble for hasjrøyk rundt meg. For mange unge som satt tett innpå med sine jointer og sløve blikk og hengende hoder. Hvor var gleden og roen deres, blitt av? For meg så ble det bare en masse tristhet som jeg tok innover meg. Det finnes garantert masse lykkelige mennesker i Christiania, men jeg følte sterkt at det også finnes mange skjebner, mange historier, mange bører å bære.
  Intet av dette var mitt. Men jeg fikk mine øyeblikk i denne fristaden. Jeg fikk lov til å titte innom. Jeg fikk lov til å observere og fundere...
   Vi er alle forskjellige, og vi velger forskjellig. Det er lov. Men jeg må få lov til å undre meg... særlig over disse barna som løp og skatet der inne... Hva skjer med dem, mon tro...

Det gjelder å følge med på rare bevegelser

... Jeg gikk tidlig hjem fra personalfesten på fredag og gikk turen ned bakken, den korte veien jeg har fra jobben og hjem.
   Da jeg passerte nabohuset og jeg så fotsporene i snøen inn til huset, stusset jeg.
Naboene er stadig borte og jeg tar inn posten og kaster av og til et blikk bort på huset når jeg går eller kjører forbi. Denne gangen hadde min kjære attpåtil frest hele innkjørselen deres til de skulle komme hjem. Jeg trodde de kom på torsdag, men nei. Kanskje fredag, da... nei... Så litt snø var kommet etter måkingen.
   Men da jeg passerte huset, minutter før midnatt, så jeg altså disse sporene inn til døra. Og jeg så at det var trukket for det store vinduet. Jeg kikket meg rundt men så ingen bil. Da tenkte jeg at mannen var sikkert reist et ærend av gårde mens kona gikk inn i huset. Det var ikke svære mannestøvlespor jeg så... Jeg gikk videre, men noe surret litt i bakhodet. Da jeg la meg, slo det meg, det pleier aldri å være trukket for i det vinduet...
   Lørdag morgen ringte det på døra, nabokona kom for å hente posten sin.
- Når kom dere hjem? sa jeg.
- Akkurat nå, svarte kona.
-  Åååh, sa jeg. - Jeg så spor der i kveld.
- Det må ha vært noen andre, svarte hun.
 Javel, tenkte jeg.
   Men to minutter etterpå ringte nabokona på igjen, skrekkslagen sto hun der... Mannen hadde gått inn i huset mens hun hentet posten hos meg... og da hun kom inn i huset sitt med posten så det som mannen nettopp hadde oppdaget... Innbruddet...rotet... alt av smykker og arvegodt borte... to vinduer bak huset var ødelagt (bare tre meter fra vårt eget hus) - og der hadde andre spor funnet veien inn i huset (og tydeligvis åpnet for mannen med sporene ute i gården)
   De hadde ikke tatt pc`r, ipad, alkohol... merkelig... de hadde sett det, flyttet på det, men ikke tatt det med seg... De hadde ikke drevet med hærverk, men de visste liksom hva de lette etter...
 
   Og jeg sto altså utenfor og tittet inn på huset mens innbruddstyvene herjet i huset - nabohuset. Jeg vet nå at de var der, for det førte ingen sport ut igjen...
  Jeg kunne neppe forhindret det, men jeg ble veldig lei meg da jeg skjønte hva som hadde skjedd... Men hadde jeg kommet litt senere hjem, så hadde jeg kanskje flydd rett på innbruddstyvene... Den tanken liker jeg dårlig...
 
   Men her gjelder det å følge med... og takk og pris at vi har innbruddsalarm. Det hjelper jo på.
Men tenk å være så grusomt frekke å forsyne seg med smykker og ting og tang (som kunne bæres, tydeligvis) - på en fredagskveld, når folk vanligvis er lenger oppe...

Terrorismens ansikt

   Når terrorismen skaper store overskrifter i media, gjør det noe med oss. Vi har alle 11. september i bakhodet som en helvetes dag... og for ikke å snakke om 22. juli... som var oss ennå nærmere...
Men når terroristen som sto bak angrepet i kjøpesenteret i Nairobi 21. sept. får et navn, - ja, da blir verden plutselig veldig liten for meg.
    Det ble et stort sjokk da det gikk opp for meg at jeg kjente familien... Hvor  mange ganger har ikke jeg forholdt meg til dem? Hvor mange ganger har jeg ikke sittet og snakket med dem?...
Vi har ytringsfrihet i dette landet, men vi har også taushetsplikt på en del områder. Derfor kan jeg heller ikke uttale meg så mye her... Men innen mitt yrke, kommer man bort i mange mennesker, mange kulturer og mange forskjeller...
   Jeg undret meg ofte, men når folk med en annen bakgrunn og en annen kultur kommer hit - til vårt land - og ikke respekterer våre normer og regler, så kjenner jeg at jeg blir sint. Og når de viser et genuint hat til vårt land og våre normer og verdier... ja, hva har de her å gjøre, da? Hvorfor flykte til Norge, da? Når dette er sagt, så tror jeg ikke hele familien til denne terroristen har samme syn som sønnen. Det påstår jeg over hodet ikke. Men når jeg spoler tilbake, så husker jeg ting som ble uttalt, som får håret til reise seg på hodet mitt nå...
   Men hva kan man gjøre i forkant? Kan man forhindre et terrorangrep? Hva kan man gjøre med de små setningene, handlingene og blikkene som blir servert på forhånd... De som er som en bitte liten lekkasje som man nærmest ikke legger merke til. Men plutselig brister hele demningen, uten at man la merke til at det var noen fare for det... Det er liksom umulig å forutse, eller legge sammen to pluss to... Eller kanskje ikke?
   Nå har det skjedd så mye terrorisme de siste årene, at kanskje vi rett og slett må være mer "på vakt"... legge mer merke til de små dryppene, før et eventuelt fossefall dundrer over oss.... Jeg vet ikke, jeg vet bare at bak noen smil skjuler det seg ofte grusomme tanker... som igjen blir til grusomme handlinger...
   Kan vi gjøre noe for å forhindre slike grusomheter, lurer jeg på...

Ensomhet er ikke farlig...

(lånt bilde)

   Den tyske filosofen Schopenhouer sa. "Det burde være et hovedstudie for ungdommen å lære og tåle ensomheten, fordi den er en kilde til lykke og sinnsro."

Psykiatrien mener at ensomheten er det samme som ikke å like seg selv. Filosofien hevder at noe av det mest givende er å gjøre ingenting - og at man derved vil finne seg selv.

Den amerikanske forfatteren Thomas Wolfe sa: "Hele min livsanskuelse hviler nå på den overbevisning at ensomhet, så langt fra å være et sjeldent og merkelig fenomen, noe spesielt som bare jeg og noen få andre eneboere er alene om, tvert i mot er selve det uunngåelige kjernepunkt ved menneskets eksistens."

   Selv har jeg alltid trivdes i mitt eget selskap, har aldri vært den som har likt å ta mye plass. Jeg liker meg best på sidelinjen og ikke på scenen.
Jeg kjenner mange som har store problemer med å være alene, og som ikke klarer å være alene. De må alltid finne på noe, besøke noen, få besøk... Noe må skje til enhver tid. Dette har jeg aldri skjønt.
  
For meg er det bare nydelig å kunne nyte roen, samle tankene, bare være i seg selv og observere livet i tillegg til at man deltar i det...
   Fra første gang jeg så tyren Ferdinand på TV, kjente jeg meg igjen. Den oksen som satt og luktet på blomstene under korktreet, vet dere... - og han var såre fornøyd med det...
Jeg blir aldri lei av å se den tegnefilmen. Om og om igjen. For akkurat litt sånn er jeg også. 

Når er man gammel?

   Fra jeg var ganske liten tenkte jeg mye på hvordan ting hang sammen. Hvorfor ting var som de var... Kanskje alle tenkte sånn, det visste jeg ikke noe om. Det vet jeg ikke den dag i dag...

   Jeg husker jeg tittet mye på de gamle damene som gikk på gaten, som satt på kafeene og benkene og på bybussen. De var så like, med sine blomstrende kjoler, vaggende gange, hengepupper og grå krøller. Jeg husker jeg spurte mamma om alle fikk grått hår og krøller da de ble gamle. Jeg husker hun lo. Det var visst morsomt sagt, uten at jeg helt skjønte det.
   Så tenkte jeg videre... på hvilket tidspunkt er man gammel? Står man opp en dag og plutselig har blitt gammel? Ser man seg selv i speilet og tenker at nå må jeg kle på meg en kjerringkjole, og de grå krøllene vil komme snikende i løpet av dagen... Var det sånn det var?
   Jeg lurte fælt på dette. Jeg husker at jeg tenkte at jeg ville ikke ha grått hår og de kjedelige krøllene og den vaggende gangen. Alle ble så like, så kjedelige. Og alle virket som de hadde vondt et sted. Kanskje de fikk vondt av å måtte være så lik alle de andre gamle damene?
   Jeg tenkte at jeg ville ikke bli en sånn gammel dame. Jeg ville ikke bli lik noen. Jeg ville være meg selv - selv om jeg så anderledes ut enn alle andre.

   Nå nærmer jeg meg femti... og jeg har ennå ikke "skaffet meg grå krøller". Jeg har fått høre at kvinner i min alder kan ikke ha langt hår. Men jeg har også fått høre det motsatte. At det er flott at kvinner ikke klipper seg kort bare fordi de har passert 40... Særlig menn, sier det.
Hvem bestemmer hvordan andre skal se ut? Hvem setter "normen"?

   Velger du ha langt eller kort hår, kle deg i blomstrede "kjerringkjoler" eller trange tighths, så er det helt opp til deg, tenker jeg. Selv synes jeg det er så flott med eldre damer med "hvitt", langt hår, eller grått eller brunt... eller rødt... Folk som i det hele tatt tør å være seg selv - synes jeg er så fascinerende. Gjør hva du vil; bare ikke bestem deg en dag, for at nå er du gammel, så nå må jeg kle meg på "gammelt vis"! (hvis du ikke har lyst til det, da!)

En trapp er ikke en trapp...

   Dette var en gang en trapp. En trapp som bare var for noen helt spesielle. Det var en trapp for tjenestefolket. Tjenerne skulle arbeide og legge alt til rette for adelen i huset, men de skulle for all del ikke synes... Derfor ble det laget en egen trapp for tjenerne. Jeg ble helt fascinert da jeg så denne trappen  her om dagen. Eller rettere sagt da jeg så denne biten av en trapp, som befant seg bak en dør...
   Trappen er ikke lenger i bruk, for tidene har forandret seg. Det finnes ikke lenger noen grever eller adel i huset, ingen tjenere heller. Men jeg har hørt snakk om at de skal åpne opp trappen igjen, sikkert for å vise hvordan det faktisk var på denne tiden.
  Trappen på bildet er fra selveste Herregården i Larvik. En fascinerende bygning (som nå er museum) fra 1677. Det var Ulrik Fredrik Gyldenløve som fikk bygningen bygget, og den sto ferdig til hans tredje bryllup...
   Selv liker jeg ikke å gå i hovedtrappene. Jeg liker å gå i trapper som ikke alle andre går i. Jeg liker best baktrappene, stigene og kanskje et og annet morkent trinn... Det er spennende å se og høre ting fra sidelinjen, fra froskeperspektiv og fulgeperspektiv... Se de små detaljene, være en liten flue på veggen, ta del i tingene uten å være i fokus. Det er da jeg kan å suge inn inntrykk med alle sanser, ikke bare fare oppover den fine, rene trappen hvor alt er "lagt til rette,men også så utrolig kjedelig"...
   Å gå i hovedtrappen er kanskje det enkleste. Men hvorfor skal man alltid velge det enkleste?
   Å gå bakveier og snarveier og stikkveier... å kikke i kriker og kroker og mørker hjørner... å løfte på stener og hybelkaniner og gamle tepper... det er der livet kan skjule de flotteste skatter og hemmeligheter - som igjen kan bli til de mest spennende, sjarmerende og varme... historier...
 
 

En verdifull liten halvtime

 ... Den bitte lille halvtimen jeg har på morgenen etter at dusj og måltid og matpakke er unnagjort, - den er bare min... Da benytter jeg den bitte lille tiden til å tenke, skrive og lese det jeg har lyst til. Den bitte lille halvtimen er akkurat nå...
I bakgrunnen spilles i skrivende stund, god "healing-musikk" (My Elfin friends)

Tiden benyttes til å reflektere over skriverier, lese andres gode blogginnlegg - og bare samle krefter før jeg tar pedagogbrillene på, og begir meg ut i dagen og vekk fra pc`n...

Her om dagen skrev jeg den novellen som jeg har hatt i hodet en stund. Den jeg fikk ide til, etter å ha kommet over det gamle frierbrevet fra 1850. Nå er novellen nedskrevet, og den er også sendt inn til et blad. Jeg ble selv veldig fornøyd med den, men vi får se hvor det bærer hen...
Mannen i novellen, skrev ikke sitt brev med fjærpenn - for jeg fant ut at stålpennen var blitt innført på den tiden... Men min lille fjærpenn står alltid framme. Den er "litt meg" på en måte...

Nå har musikken til Mike Rowland krøpet så innunder huden på meg, at jeg fikk en ide ut i fra musikken hans. Den tror jeg det må bli en novelle av. En anderledes novelle... Gleder meg til å ta fatt på den...
Nå er min lille halvtime over, og jeg må samle sammen tingene mine, tankene mine og snart begi meg til skolen. Straks kommer mine elever meg i møte. De har alle sine vansker og problemer å slite med - men de har også alle sine styrker. Og for hvert lille framskritt de gjør, så gleder hjertet mitt seg... Ha en strålende vinterdag alle sammen! Snart kommer våren.... :-)

Skrivetanker...

 I fjor på denne tiden, lå snøen som et tykt, hvitt teppe på min kant av landet, og kulda pakket det hele godt inn i sine mange blå grader. Det var kaldt. Veldig kaldt.

Nå er det grønt, og de milde, røde gradene lar naturen stå i knopp i hage og i skog.

Jeg gidder ikke å bry meg med hva som er normalt eller ikke normalt. Været kan jeg allikevel ikke gjøre noe med. Det blir som det blir, og vi får bare gjøre det beste ut av det, uansett...

Samtidig må jeg få si at jeg liker denne milde temperaturen meget godt, for vinteren kommer allikevel. Det gjør den alltid.

Jeg liker vær. Jeg liker forskjellig vær, for jeg liker variasjon.

Jeg liker å skrive. Jeg liker å skrive forskjellige ting, for jeg liker variasjon.

Jeg fikk en melding i innboksen på Facebook her om dagen, fra et fremmed mennske. En leser som skrev at både hun og datteren var fascinert av bøkene mine, og at hun håpet at jeg ville fortsette å skrive. Sånt varmer og inspirerer og motiverer noe helt utrolig. Det er da jeg skjønner at jeg har noe å gi. At jeg har noe å formidle som andre vil lese.

Skrivingen er og blir en del av meg. Noen lurer på hvorfor jeg ikke skriver mer fra mitt eget liv. Det har skjedd mye i mitt liv. Veldig mye. Men jeg har ikke vært klar. Har ikke visst om det er riktig å skrive om kapittler fra mitt eget liv... men på et eller annet tidspunkt kommer det. Drypp, eller kanskje mer enn det.

Men det er noe som heter; alt til sin tid...

Første lørdag i desember

..og små huslige julesysler gjøres rundt om i diverse rom. Jeg liker ikke lenger å overpynte, men mine hjemmelagde nisser,  mosekuler og lys må frem tidlig i måneden! For ikke å snakke om alle englene...

Englene er fremme hele året, men ennå flere engler kommer frem i begynnelsen av desember, etter å ha dalt ned i sjul, sist januar...

Denne julen blir annerledes, for denne julen skal tilbringes et sted jeg aldri har vært... Det er stor sannsynlighet for at julen ikke blir særlig julete,... men det blir helt sikkert supert på alle måter. Jeg gleder meg veldig. Hvor jeg skal, vil jeg ikke si - men dere skal få referat i ettertid. Promise!

Allikevel... så sniker julen seg fram på kjøkken og i stue. I gangen og på trappen... Egentlig så liker jeg førjulstiden aller best. Luktene, stemingen, lysene, alle forberedelser med elevene på skolen, julemusikken...
...og så går jeg her og lurer og lurer på hvordan skriveprøven min ble mottatt... Jeg aner ikke  når jeg får beskjed, men jeg vet jo at sjansen er liten for at jeg kommer igjennom nåløyet. Jeg er i hvertfall veldig fornøyd med meg selv at jeg klarte å fullføre målet mitt; å fullføre det de etterspurte... Men om det var godt nok, gjenstår å se...

Nyt adventshelgen alle sammen, med alle deres gjøremål

Farvel til milde november

Når man er et novemberbarn, så har man fått føle både den milde frøken Bris og den harde herr Vinter på kroppen,- gjennom mange novembermåneder...

I fjor november kom den strenge herr Kulde, ikledd et tykt snøteppe, og han dro aldri igjen... Han gjorde ikke det ikke godt for verken min kropp eller mitt sinn.
Men i år, har frøken Mild bris vært rundt meg hele tiden, og det har passet meg utrolig bra. Men når det er sagt, så har jo frøken Bris fått sterke besøke av temperamentsfulle "Berit'" - som har herjet litt i krokene rundt om kring. Men "Berit" har virkelig fått vist sitt sanne jeg andre steder, enn her på Østlandet - og hun har ikke vært snill med omgivelsene sine... (Noen burde bure henne inne...)

Men nå pakker november mørket og mildheten sin inn, og tar farvel med oss i dag. En ny epoke er over. Det er et år til neste gang, og desember står klar til å melde sitt inntog nå. Desember med sitt mørke og sitt lys...
Frøken steming er i ferd med å ta sine mest fantastiske klær på... og det blir spennende å oppleve hva hun har å fare med...

Spørsmålet

Livet.... Livet er den største gaven vi har fått. Livet med alle dets muligheter. Det er bare oss selv som kan sette grenser, sies det... Det kan være vanskelig å fatte til tider. Det kan jo være omstendigheter som f. eks. økonomi, fattigdom, sykdom, som gjør at man ikke kan leve det livet man vil.
Men hva med alle sansene våre? Er ikke de det mest fantastiske gavene vi har fått? Synet, hørselen, lukten, smaken, følesansen...(jeg vet jo at mange ikke har alle sansene, dessverre) og kanskje en sjette sans innimellom også?
Men vi har alle muligheter ut i fra de evnene vi har. Jeg beundrer stort de syke, de funksjonshemmede, de med smerte - som står på og lever så inderlig. Hvem er det som er funksjonshemmet da, tenker jeg innimellom...

Jeg husker så inderlig godt en desemberdag i 1999, da jeg så en lege inn i øynene. Jeg rakk å se alt som var - livet - og døden. Døden som jeg ikke kjenner, men som jeg den gang trodde var ensbetydende med død. Slukket og mørkt. Jeg så legen inn i øynene for jeg hadde stilt ham et spørsmål. Et spørsmål, fordi han hadde i forkant servart meg et svar på mitt spørsmål.
"Du har kreft", hadde han svart. Det kjentes ut som alt stoppet opp inni meg, og jeg måtte stille dette ene spørsmålet. Det spørsmålet som var det viktigste jeg noengang hadde stilt.
"Kommer jeg til å dø?" hadde jeg spurt.
Jeg glemmer det aldri. Aldri. Svaret altså. Han svarte... så likegyldig, så kaldt  med tre ord. Tre ord som for meg like godt kunne bety det verste som det beste utfallet. Han svarte: "Jeg vet ikke"...
Jeg husker jeg gikk ut gjennom døren med tårevåte kinn og lurte på om døden fulgte med meg...

Ja, vi skal alle dø. Det er det eneste vi vet, når vi blir født. Men min tid hadde ikke kommet den gangen. Jeg hadde fortsatt så mye å gjøre, så mye å utrette, så mye å finne ut av, så mye å sette pris på.
Så... jeg vet å sette pris på de små tingene, dagene, øyeblikkene... Det gjelder å bruke sansene. Leve mens man kan...

Høsttanker

Når man har en hel høstferieuke til rådighet, så gjelder det å bruke dagene og timene som best man kan... Min bedre halvdel har satt ut hummerteiner, men siden høstvinden har gjort det for vanskelig å dra opp teinene, venter vi i spenning på at vinden skal snu - og at den store hummerinvasjonen skal komme, og familiemedlemmene kan bes inn til en festmiddag Mmmm...
Selv har jeg samlet ny energi, landet etter ferdigstilte prosjekter, og venter på at ny skriveinspirasjon skal komme. Bak huset har jeg funnet meg en ny liten inspirasjonskilde som jeg stadig forsyner meg grådig av. Bare se på disse nydelige fargene som nå finnes der...
Her er det meget god energi, som jeg suger til meg - gjennom alle årstider...

Året 2012...

Det går mot slutten på året 2011. Dvs. vi at vi nærmer oss det mystiske året 2012... Det året som er beskrevet i en del profetier at vil bli verdens undergang... Mayaindanernes kalender stopper ved 2012. Nærmere bestemt 21.12.2012... Hva betyr egentlig dette?

Orakler som levde for hundrevis av år siden, f. eks. kvinnen Sybilla, og orakelet i Delfi... Johannes åpenbaring i Bibelen, og for ikke å snakke om Nostradamus... Alle har de forutsett ting som skulle skje langt inn i framtiden, og veldig mye av det de forutså har faktisk skjedd...
Tsunamier, 9. september 2001, krigene i Midtøsten, jordskjelv... Og mange av disse "forutså" også at noe skulle skje med verden i det 21. århundre.
Og filmindustrien har kastet seg på og laget katastrofefilmer... Filmen 2012 har også jeg sett... Hvorfor ser vi slike filmer, tenker jeg...
Men hva gjør alt dette med det enkelte mennesket?

Til alle tider har profetier sagt at dommedag er nær forestående. Men ingen har hatt rett!
Vil Mayaindianerne få rett denne gangen? Kommer vi til å oppleve jordas undergang 21.12.2012?
Jeg har vanskelig for å tro på dette, og jeg vil heller ikke tro det...
Men... dette får oss til å tenke... Og dette får oss kanskje til å endre på hvordan vi lever. Kanskje vi kommer til å tenke mer på miljøet, på stresset, på hvordan vi prioriterer....
Hva er det som virkelig betyr noe? Kanskje denne datoen får oss til å endre vår tankegang.... Men vi må i tilfelle skynde oss...
Jeg tror... at noe kommer til å skje i nær framtid. Men jeg tror ikke at det blir verdens undergang. Men jeg tror at det vil skje en endring, en endring på noe. Og når det skjer en endring, så må også noe nytt oppstå eller komme...

Noen andre som har noen tanker å dele om dette temaet?

Å undre seg...

Det er sol utenfor kontorvinduet mitt. Og det er høst. Men de vakre høstfargene har ikke meldt sitt inntog riktig ennå. Det heter seg at de vakre fargene ikke ankommer før kuldegradene har tittet innom. Men her om dagen kom jeg over et lite lønnetre som stod i rød drakt. Det var kun det ene lille treet som hadde tatt høstdrakten sin på... og ikke har det vært kuldegrader her, så vidt jeg vet...
Hvordan er det da mulig at det lille treet allerede har blitt rødt?
Rett nedenfor dette treet går en liten bekk. Er det bekken som er skyld i de flotte fargene på lønnetreet, tro? Jeg undrer meg... Jeg undrer meg på mye. Men jeg passer meg for ikke å gruble. Undre og gruble er to forskjellige ting. For mye grubling er ikke bra. For mye undring bare tirrer nysgjerrigheten og bevisstgjør sansene våre mer.
Jeg har innført en undringskasse sammen med elevene mine. Tanken er at man skal skjerpe sansene når man er ute, se....høre... lukte... føle... Og finner man noe rart, noe spennende, noe man undrer seg over, så tar man det med seg i sekken. Og vel tilbake i klasserommet blir alt puttet opp i undringskassen, og vi tar tingene fram. Èn etter èn...og vi ser, vi lukter og vi undrer oss... Elevene lærer nye ting, og vi blir alle mer bevisste på å bruke sansene, stoppe opp litt...
Jeg håper jeg aldri stopper å undre meg. Det er det som gjør at vi hele tiden er i bevegelse. Tenker jeg.

Den mest tragiske dagen i Norgeshistorien siden krigen...

Landet er i sjokk og sorg. Norge har nå opplevd det som vi aldri trodde skulle skje vårt lille land,- hvor lille nasjon... Terrorisme...
Bomben gikk av i Regjeringskvartalet - og siden fortsatte mannen - for det kan se ut til at det er kun èn mann som står bak attentatet - til Utøya, hvor ca. 700 ungdommer befant seg på AUFs sommerleir. I skrivende stund er 7 meldt drept i sentrum - og 85 mennesker drept (skutt) på Utøya... Hvordan er dette mulig?

Selv går jeg rundt i en døs... skjønner ikke omfanget av det som har skjedd. Ja, hvordan kan vi mennesker ta noe slikt innover oss? Det er på en måte over vår fatteevne... Vi trodde ikke slikt var mulig...
Jeg skulle ha en eventyrstund på Nordbyen kjøpesenter i dag - fortelle om Mikkel og vennene hans i trollskogen. Det ble helt feil for meg, og jeg dro opp og meldte avbud. Jeg fikk full forståelse. Dette er ikke dagen for å fortelle eventyr - eller for å kjøpe barnebøker. Dette er dagen for ettertanke, vantro og sorg...

Men tankene mine går til denne gjerningsmannen... Den norske 32- åringen som tydeligvis har planlagt dette attentatet lenge...Hva er det som kan befinne seg i et menneskesinn, slik at slike grusomme handlinger kan skje? Hvordan kan et enkelte menneske bli så fylt med hat, at han kan skyte ned - en etter en - stakkars uskyldige, unge mennesker? Et menneske som er helt ukjent for politiet... et stille og rolig menneske.. Hva er det for et grusomt mørke som skjuler seg i hans sinn?
Det er ikke til å begripe... Det er heller ikke til å stikke under en stol, at det norske folk fikk seg nok et sjokk, når vi fikk beskjeden om at drapsmannen var norsk. Etnisk norsk... Noe vi aldri hadde kunnet forestille oss, - man trodde jo det var helt andre som stod bak disse grusomme hendelsene... men, nei... . 

På bare noen få timer, har det blitt opprettet mange "hat-grupper" i drapsmannens navn. På sidene kan man lese trusler og hat og ønsker om død og fordervelse - og det som verre er. ..
Jeg kan skjønne det - men hva hjelper det?
Han har fått den oppmerksomheten, han tydeligvis ønsket... Han tok jo ikke sitt eget liv, slik mange andre massemordere gjør... Hvorfor gjorde han ikke det, tenker jeg? For å oppnå "makt" på et vis? Nå vet alle hvem han er. Alle. Hele verden kjenner navnet hans og hans grusomme gjerninger...
Mine tanker går til alle de pårørende - og det norske folk

Kreta

 Den flotte ferien er nå historie, men minnene lever så absolutt videre. Lenge. Det er merkelig å tenke på hvor forskjellig vi mennesker er... hvor forskjellig kulturer vi har... men det er jo også disse forskjellene som gjør det hele så spennende.

Fortsatt har jeg 4 hele ferieuker som jeg har tenkt å nyte til det fulle, men litt skriverier blir det. Planen er denne uken - når været er regntungt og grått - at jeg skal skrive en sang og en tale,- samt språkvaske det siste manuset jeg holder på med. I tillegg skal jeg forberede eventyrstunden/barnetimen som jeg skal ha på Nordbyen kjøpesenter i Larvik - nå førstkommende lørdag.

Men "alle" Kreta-minner skal jeg også forevige i et album... Bilder, kvitteringer, billetter, postkort...Alt skal inn i et Kreta-album... - og så er det ikke umulig at det blir en novelle ut av de greske inntrykkene etterhvert... :-)

Siste lørdag i januar...

Det er vinter. Det er siste lørdagen i januar. Det er sol.

Rett utenfor vinduet, har jeg fint "utsyn" til småfuglene som kvitrer fornøyd, og som forsyner seg grådig av eplene, de gamle brødsmulene og meisebollene jeg har lagt ut til dem...

Selv fryder jeg meg over å se dem og høre dem. Det får meg til å merke at våren er i anmasj... Våren ligger på lur, bare noen uker der framme... Det høres så mye bedre ut å snakke om uker - og ikke måneder...

Det er svarttrost, dompaper og noen meisetyper, tror jeg, som tripper rundt på den harde snøen utenfor... Fugler er jeg ikke helt mitt felt, men jeg har lyst til å sette meg nærmere inn i navnene deres. De oppholder seg tross alt i hagen min. Det er jo greit å vite hvem man bor sammen med...

Dagen i dag skal gå med til å skrive skoleting som jeg ligger etter på, pga. av influensaen som kom og invaderte meg... men når det er sagt, så kjenner jeg at arbeidslysten er tilbake for fullt. Når jeg er ferdig med det, skal jeg redigere ferdig bokprosjektet mitt - og da er det i studio om få dager... Og før jeg nå vet ordet av det, så er også januar ferdig... :-)

Det blomstrer

Det lakker og lir mot høst
men blomstene gir ennå trøst
En sykkel som min mor har syklet på
gir plass til sommerminner nå

Livet har mye å lære
og nå føles det lett å bære
Kreativiteten min blomstrer og gror
og den skal snart ut, å sette sine spor...

En sykkel fra en svunnen tid
om en barndom som er forbi
gir meg inspirasjon for tiden som kommer
og det gjør meg intet, om det ikke lenger er sommer

Jeg vet hva som betyr noe

Julen, julen, julen den er her...
i hvert fall veldig nær...
Og hva er det som er viktig, tenker jeg...
Vi pynter, og kjøper og baker og stresser...
Men jeg gjør det ikke lenger...
Jo, jeg pynter
Jeg kjøper
Jeg baker litt
Jeg lager litt
Men jeg stresser ikke lenger.
Jeg koser meg med de små tingene...
og med stemingen og roen...

Som nevnt tidligere så får man livet i et annet perspektiv når alvorlig sykdom inntreffer.
Man får en ny gave - en gave som gjør at man setter så veldig stor pris på de små, små tingene...

MEN...det er også andre ting som gjør at livet får andre perspektiv...

Jeg husker jeg hadde fått spart opp masse til det nydelige juleserviset mitt.
Jeg husker jeg hadde nydelige porselenskopper som var arv fra en oldemor jeg aldri hadde sett.
Det var glass og porselen og det var keramikk i mitt gamle, antikke skap... Gode, kjære ting som var uerstattelige for meg...
De var så vakre, hadde affeksjonsverdi og det lå gode minner bak tingene.
Men en dag var alt borte.
En dag knuste en som stod meg nær - veldig nær... alt sammen.
Han la alt i ruiner på kjøkkengulvet. Alt...

Fra den dagen knuste han noe i meg - og om han skulle lese dette... så gjør det meg ingenting lenger... Jeg håper nesten du leser det...
Jeg vet nemlig hva som betyr noe - og DET - DET klarte du aldri å knuse...
Og som en annen har sagt før meg: "Men tankene mine får du aldri"...