Totalt antall sidevisninger

fredag 10. mai 2013

En ny vår

   En ny dag. En fridag. Jeg tok på en måte sats i går, da jeg skrev gårsdagens innlegg. Jeg måtte forklare - kanskje mest for meg selv - at skriving er ikke noe som er konstant. Den berøres, pirkes i, stagneres... for så å plutselig blomstre som en nyutsprungen vår. Og nå er det vår, og jeg kjenner at det er mye jeg vil gjøre. Og det er mye jeg gjør. Endringer i hus og hage, endringer i meg selv.
Mennesket er stadig i bevegelse.
  Det som en gang var veldig viktig, er ikke nødvendigvis det for alltid. Dører lukker seg og nye åpnes. Det er vel det som kalles å leve.
  Nå for tiden leser jeg så fort jeg har en anledning. Leser krim, noveller, skjønnlitterært. Noen ganger tenker jeg det som er skrevet er så mye bedre enn det jeg kan prestere. Allikevel vet jeg jo at jeg har gitt ut bøker - og jeg har mer på lager. Jeg har mer å si. Det ligger der og bobler under overflaten, selv om det har ligget i dvale en stund nå.

  Jeg har skrevet gjentatte ganger om det å skrive sanger for folk. Dette er en sjanger som er sterkt undervurdert, om den er "vurdert" i det hele tatt...
Det er utrolig flott å kunne skrive en liten historie, formet som en sang, om en person eller to. Skrive mye med få ord.
  Og ofte er det spennende å møte personen som er oppdragsgiveren. Personene forteller ofte mye som ikke skal være med i sangen, og som jeg får innblikk i. Mange utleverer seg mye. Kanskje de ser på meg som en pyskolog, et fremmed menneske de kan tømme seg litt for. En ventil.
Og jeg tenker at det er helt greit. De forteller om sykdom, tragedier, episoder, morsomheter... Og det inspirerer igjen til å skrive historier. Disse menneskene blir som en idebank  for meg.
  Nå skal dagen brukes. Nye prosjekter på verandaen... hvor pc`n helt klart etterhvert skal finne sin plass...
Nyt dagen, alle! :-)

 

torsdag 9. mai 2013

Om å miste seg selv

   Jeg har fulgt med på IDOL på TV. Utrolig flinke mennesker med flotte stemmer. Men bakom sitter "ekspertisen" og sier at de må gjøre "sånn og sånn", og "enda litt mer av sånn". De må vrikke litt mer, slå seg litt mer løs, synge litt anderledes, bevege seg mer ut av komfortsonen...
 
   Ja, jo... jeg skjønner på sett og vis, det. Men det er viktig at de ikke mister seg selv på veien, tenker jeg. Hvis det ikke er naturlig for vedkommende å vrikke, danse, rocke, synge dypt, eller hva det måtte være... så la dem få lov til å gjøre det de kan! Det de virkelig kan, blir de også virkelig gode på, har jeg sett.
Jeg har jo også registrert at dommerpanelet har sagt gjentatte ganger - etterhvert - at "nå var du superflink, for det er her du hører hjemme! Dette er deg!" Osv...
  
   Slik har jeg følt det også. I prosessen med novellesamlingen min, "Kjærlighet, løgner og ølglass", skjedde det noe underveis med meg. Og etterpå. Jeg følte rett og slett at jeg mistet meg selv litt. Mistet stemmen min. Jeg mistet glede over å skrive. Jeg som har elsket å skrive mesteparten av mitt voksne liv.
   Men for å si det rett ut; når "ekspertisen" vrir og vrenger på mine setninger og ord og vendinger... Den ene retter det til det og jeg prøver å henge med i svingene. Noen ganger er jeg enig, og ser at dette blir bedre, andre ganger skjønner jeg ikke at det blir bedre. Så kommer den andre og retter det tilbake eller endrer på en annen måte. Og jeg må vri og vrenge og gjøre om. Og jeg sitter igjen med en følelse av at "bildet jeg har malt, ikke lenger kommer fra meg'".... Det er ikke lenger mitt.
   Jeg skjønner jo at man må rette opp ting, endre på ting, gjøre om ord... men når det stikker et eller annet sted inni meg - og stemmen sier at nå henger jeg ikke med, for dette er ikke meg... da trekker jeg meg tilbake, og tenker at dette vil jeg ikke mer. Ikke på den måten.

  Jeg ville skrive for det ga glede, det var en drivkraft. Livet er for kort til å gjøre mange ting jeg ikke vil.
  
Jeg har ikke orket å skrive på lenge. Jeg har ikke hatt lyst Jeg følte rett og slett at jeg ikke var god nok, at jeg mistet meg selv på veien. Jeg har trengt denne pausen, for snart, snart skal jeg ta sats å pørve skrive igjen. Bruke mine ord - som selvfølgelig må endres og rettes og språkvaskes - hvis det blir antatt. Men jeg vil aldri tillate meg selv å gå igjennom så mye endringer for å gi ut en bok, som jeg gjorde sist gang - så lenge noe inni meg sier at; dette er ikke meg. Da lar jeg heller være.
   Om det er bra eller dårlig... det får så være. Men jeg kan ikke miste meg selv. Min stemme. Det er det som teller for meg. Kanskje jeg er urimelig. Men da får det heller være...