Et halvt århundre!

   Det føles unektelig litt rart. Jeg må ærlig innrømme det. Jeg er ikke lenger i 40-årene, nå er jeg halvveis til 100. Jeg er nå nærmere 60 enn 40... Du hildrande... Men jeg skal da ikke klage! Jeg føler meg ung, er frisk og "rask" - og trives veldig godt med livet!
Jeg har hatt venninnefest, blitt feiret på jobben i to dager, fått taler, gaver, enormt med hilsener. Og jammen fikk jeg ikke også litt spalteplass i avisa.
Litt familie kommer til lørdag, ellers roer tingene seg nå... og det føles også godt. 50... Det har liksom ikke helt gått opp for meg ennå.
   Jeg føler meg da ikke noe annerledes enn da jeg var 30... Bortsett fra at det ytre forfaller jo, da.... Men ellers, ellers har jeg da ikke forandret meg. Ja, bortsett fra at brillene må være innen rekkevidde konstant, da....  Men ellers, nei... Jo, kanskje... bortsett fra at jeg har fått mye mer erfaringer siden jeg var 30, da...  Men ellers, nei... Ja, og bortsett fra at jeg orker ikke fester ut i de små timer lenger.... Men ellers, merker jeg da ingen forandring... hi hi...
   Endring er det, men det er jo slik det er å leve. Endring er livet. Livet er i endring.
Så... grip dagen og lev saaakte! Det er da ingenting som haster!!

Buddha i hardplast!

   Lenge siden jeg har blogget eller skrevet i det hele tatt. Jeg trengte visst en pause, samt at migrenen kom og tok meg dypt og inderlig... Den gjør det innimellom, og kanskje særlig når jeg skal innta ferie... Da kommer den entenn snikende eller med brask og bram og invaderer mitt stakkars hode - så hele meg blir satt helt ut av spill...
   Men nå som vinterferien er på hell, har migrenen endelig forsvunnet, og energien, skapergleden og skrivelysten har kommet tilbake...
   Fridagene ble ikke helt som jeg hadde tenkt, men jeg er bare lykkelig at jeg er oppe i dagen igjen. Og innimellom har jeg fått ryddet og kvittet meg med ting hos min favoritt brukthandel. Jeg har malt, og jeg har gjort noen små endringer i skrivestua mi. Jeg har også heklet og sydd små juletrær.... Slike ting legger jeg ut på min andre blogg: Tips og smånips

  Men ellers har denne Buddhafiguren fått en vestenlig plass i skrivestua mi. Den var en vervepremie i en bokklubb, men enten er det placeboeffekten som råder i skrivestua mi - for uansett så synes jeg at det sildrende vannet harmoniserer rommets energi og virker avspennende på sjel og sinn... akkurat som det sto i "reklamen"...Og så synes jeg den var ganske bedårende... av en eller annen absurd grunn...
  
  

Å kunne føle seg hel...

Å være i bevegelse... det å føle at man er kreativ og får lov til å leve ut sine lidenskaper og drivkrefter, det er et alfa og omega for at man skal være hel som menneske, tenker jeg.
Hvis ikke jeg får skape og skrive, så er jeg ikke hel. En liten dose skriving må til, før hovedjobben starter... Og kreative tanker følger meg gjennom dagen, i den utstrekning jeg har tid til å drive litt tankeadspredelse - utenom skolejobben.
Mørke høstkvelder innbyr særdeles til kreativ tenkning, og i de siste månedene har jeg fått mye kontakt med andre "som er på samme frekvens", dvs. andre forfattere. Jeg føler meg så heldig på så mange plan. Jeg får lov, og jeg tør å leve akkurat som jeg er. Leve ut mine lidenskap og min drivkraft...
Tanken slår meg... hva med alle dem som ikke har det på samme måten? Hva med dem som ikke har kommet ut av skapet? Hva med dem som ikke tar seg tid til å kjenne etter hva de egentlig vil og hvem de egentlig er... Hva med dem som ikke tør å tenke etter, for de tør igjen ikke tenke på konsekvensene... Føler alle disse menneskene seg like hele?
Det har jeg vanskelig for å tro. Noe stort må jo mangle. Noe stort må ulme og brenne innvendig. Brenne hull, kanskje... Eller?
Vi er alle mennesker med evner, egenskaper, lyster og behov, men alle ting tåler ikke alltid dagslys, dessverre... Eller alle er ikke like sterke nok til å kunne tørre og klare og være seg selv... til å klare og takle det som eventuelt måtte komme i kjølvannet av det å komme ut av skapet... Selv om det i utgangspunktet ikke er mye som skjer. Men inni oss kan all ting skje.

Jeg er heldeg som ikke har behov for å komme ut av noe skap, for min lidenskap og min drivkraft, er "stueren og grei nok". Jeg vil skrive!
Jeg er ikke bare en skapforfatter. Jeg er en forfatter - dog før og etter en annen jobb, men...likevel en forfatter.
Det som er viktig, tenker jeg, er at vi hver og en føler at vi lever med hele oss. At vi er hele.

Jeg ønsker dere alle en god og hel gråblå torsdag!

Alt er ikke slik det ser ut til...

Det er pinse. Det er sol. Det er sommer!

Utrolig deilig varm, lang frihelg!

Jeg har vært mye sosial, både med mennesker, og med dyr...

Selv har jeg ingen dyr lenger, men jeg er veldig glad i dem, og nå har jeg fått meg mange gode dyrevenner.

Småfuglene flyr rundt meg med en gang jeg setter beina på verandaen, så de må jo få sine smuler...

Og et nytt måkepar (eller er det det samme paret? Jeg har ikke greie på måker) har lagt reir på naboens tak i år igjen (se tidligere innlegg om "måker"), og så har jeg fått en kattevenn som sitter og venter på meg på verandaen hver dag... (bildet er tatt igjennom vinduet, derfor er det litt dosete)

Jeg synes det er utrolig hyggelig med dyrelyder og dyreliv rundt meg... Det gir god energi og glede...

MEN... da jeg skulle mate småfuglene mens katten lusket rundt mine ben... så ble idyllen plutselig brutt...

Katten viste sin "verste side", og hoppet opp som et prosjektil i luften, og hev ut sine lange klør mot den intetanende spurven. Den lille fulgen kom med et dødsskrik, mens jeg kom med et høyt brøl...

Fuglen overlevde, og fløy muligens en tanke sjokkskadet videre, katten lusket slukøret avgårde, og jeg stod igjen og tenkte... Når tingene ser veldig bra ut, og alt er tilsynelatende såre godt.... så skjer det noe uventet.... Og det er vel sånn det skal være for at det skal bli gode historier... og for at vi skal lære, og for at vi skal sette pris på det vi har.. Ingen vet hva som skjuler seg bak neste sving... og det gjør livet mektig spennende...