Tilbake til fortiden

(Lånt fra Wikipedia)

   I går var jeg så  heldig å få en egen liten privat omvisning i heeeele det store museet i Larvik - nemlig Larvik Herregård. Jeg gledet meg stort og jeg hadde en utrolig spennende dag!

   Herregården ligger på Herregårdssletta i Larvik. Bygningen ble bygget som residens for Ulrik Fredrik Gyldenløve. Bygningen ble påbegynt i 1674 og stod ferdig til hans tredje bryllup med Antoinette Augusta von Aldenburg den 16. august 1677. Gyldenløve var greve i Laurvigen greveskap og stattholder i Norge.
Opprinnelig lå Herregården utenfor byens grense, omgitt av en stor hage som strakte seg helt ned til sjøen i sør. Herregården ble fredet i 1923. I dag er Herregården en del av Larvik Museum.

    I går så det ikke sånn ut som på bildet - for det var bikkjekaldt, men jeg hadde kledd meg godt. Ull innerst. Jeg ble vist inn i alle rom, kjeller og loft... Og det var maaaange rom. Hvis jeg ikke husker helt feil, var det 40 rom både oppe og nede (inkl. kott og korridorer)... så jeg gikk i noen timer, ja...
   Bakgrunnen for mitt ønske om å få titte litt i fred og ro - uten forstyrrelser fra masse elever eller andre på omvisning, var at jeg ville kjenne etter om jeg kunne ta inn noen energier, eller bare få lov til å snuse litt på det urgamle... For her var det mye gammelt! - men mange rom var også blandet med diverse tidsepoker fram til det 20. århundret..
   Men jeg var først og fremst interessert i det gamle...

Jeg ble vist fra rom til rom, - saler, soverom, kjøkken... Urgamle kjøkkenredskaper og  møbler fra en helt annen tid... Jeg beundret, tok inn og undret meg...

Da jeg kom til "spiskammerset", eller hva det nå hadde vært - det var skap på skap på veggen som folket den gang muligens hadde oppvart oster og egg i, blant annet... Der inne... i det rommet, vegg i vegg med det iskalde, gyselige barnekammeret... der skjedde det noe med meg. Det var som noen prikket meg i venstre tinning, og det begynte å gjøre vondt der. I grunnen så ble hele venstre siden min helt rar, og jeg kjente tårene presset seg på. Det kjentes som om noe vondt hadde skjedd der, men mer vet ikke jeg...

Med en gang jeg kom ut av rommet, forsvant både den triste følelsen jeg mottok og det vonde i tinningen...

Det var en utrolig spennende ferd gjennom den urgamle bygningen... Jeg så at Dorothea hadde risset inn navnet sitt i et vindu.. Jeg husker ikke nå hvilket årstall det var, men det var flere hundre år siden... Veldig spesielt, og særlig siden ingen vet hvem denne Dorothea var...

Jeg var helt nede i den dystre kjelleren og jeg var helt oppe på det mørke loftet. Det var utrolig spennende, og jeg var ikke redd på noe tidspunkt. Jo, jeg tråkket på et bord i gulvet som ga etter på loftet, da var jeg et øyeblikk redd for at jeg skulle tråkke igjennom...

Men at det er enormt med energier i dette huset, var ikke vanskelig å merke. Det var varmt og kaldt om hverandre. Bygningen var veldig kald, siden kuldegradene var kommet - men det var ikke bare kulden som gjorde det kaldt der.

For å si det sånn, så var det tre rom jeg ikke likte meg i. Der fikk jeg fysisk vondt og ble "deprimert". Alt dette forsvant med en gang jeg forlot rommene...

Det er mye historie som finnes i fylkesarkiv og lignende, men det er nok også masse som IKKE er skrevet ned...

Tenk på alle skjebnene... alle kvinnene, alle tjenestejentene, alle ungene... Her har det nok skjedd enormt mye...

Noe helt annet som både undret meg og skuffet meg - var forfallet. Hvorfor har ikke konservator tatt mer fatt i dette? Grunnmuren står for fall en del steder... mange rom sto helt tomme, mange steder manglet ting... Og på loftet lå alle byens store, flotte lykter fra (1700tallet? 1800tallet?) og rustet i en haug... Er det mulig? Hvorfor ikke sette dem opp rundt om i byen? Eller i hvert fall gjøre noe med dem!!

Jeg skjønner at ting koster, men fortjener ikke befolkningen at de gamle tingene blir bevart? Hvis ikke - forfaller hele bygningen lenge før det blir neste århundre. Det må ikke skje!

Går ikke en del av skattepengene våre også til dette, da?

Denne bygningen oser av historie, og den må bevares så langt det er mulig.

Det burde også åpnes for flere kulturelle ting der, kanskje overnattinger osv... Da kommer det også litt penger i kassa.

Og Åndenes makt burde komme dit... eller kanskje ikke... Kanskje energiene bare skal få lov til å være der...

Den enøyde katten

(Dette er ikke den eneøyde katten)


For ikke veldig mange dagene siden la jeg ut et innlegg her om boka "SIRKELEN" - den omhandler blant annet hekser, energier...OG en enøyd katt og en ravn.
Etter at jeg hadde skrevet det blogginnlegget, gjorde meg klar til å dra på jobb. Da jeg kom ut på trappa hørte jeg et svare spetakkel i hagen. Og der på plenen gikk en katt og lusket, mens en skjære hylte villt over den. Katten enset ikke skjæra, men den løftet hodet og kikket bort på meg. Med sitt ene øye! Det var en enøyd katt! Jeg kjente det begynte å prikke i hele kroppen, og tenkte... hva betyr dette? Jeg har aldri sett en enøyd katt i hele mitt liv, og nå dukket en opp med en gang  jeg hadde lest denne boka.
I boka har katten en viktig funskjon - men hva skulle denne virkelige katten inn i mitt liv å gjøre?
Siden tiden var knapp, måtte jeg dra på jobb, - men jeg glemte ikke katten...


Et par dager senere, tittet jeg ut på verandadøra, og der lå katten på benken og tittet på meg med sitt ene øye... Den vek ikke blikket mitt.
Jeg spurte høyt: "Hva vil du?" Den fortsatte å se på meg. Da jeg åpnet døra, spratt den opp. Men da jeg begynte å snakke, bråstoppet den og kom bort til hånden min, før den sprang avgårde.
Jeg ble ikke noe klokere. Men jeg hadde fått en ennå sterkere følelse av at katten ville si meg noe...


Og nå i dag, er det fjerde dagen jeg har migrene, de to siste dagene har migrenen sittet som en krafsende smerte bak høyre øye, og det er grusomt vondt.
Til morgenen ble jeg liggende litt i senga, etter at samboeren hadde stått opp. Jeg hørte han drev og romsterte ute i garasjen, og plutselig kommer han løpende opp trappa...
"Det er en katt inne her!" ropte han.
Jeg spratt opp av senga... og der kom den enøyde katten farende opp trappen og gjennom stua, for så å løpe rett bort til verandadøra. Samboeren slapp den ut, og borte var den...
Men hvorfor kom den inn? Jeg tok meg til mitt smertefylte øye, og tenkte:
Det handler nødvendigvis ikke om øyne - men jeg er inne på noe...
Det er det høyre øyet katten mangler...


Jeg er sikker på at den skal vise meg noe, få meg til å innse noe...
Dessuten... Smerten bak øyet mitt er nå noe bedre.
Spennende....

Forvarselet...

Det er mange som tror at det finnes et liv etter døden. Men de fleste tror kanskje kun på et liv før døden. Det er nå vi lever, det kan vi enes om. Det er viktig å leve mens man har det. Jeg har nok av eksempler på det.

Men jeg tror at det finnes mye der ute. Det er mye mellom himmel og jord, og jeg tror ikke at vi noensinne dør. Hva som skjer i ettertid, vet vi jo intet om, men jeg har en sterk overbevisning om vi fortsetter å leve. På et eller annet vis, i en helt annet dimensjon.
Har du sansene med deg, så er det mye å legge merke til, men det er ikke alltid det er lett å skjønne tegnene, bildene eller inntrykkene man får.

Har dere lyst til å lese om en opplevelse en bekjent av meg opplevde, så har jeg skrevet den ned. Har noen av dere noen formeninger om hva som kan ha skjedd, og hvorfor - så kom gjerne med andre innspill inn de jeg hadde.
Historien kan leses HER

Bestefar fikk tatt farvel allikevel

Da jeg var liten, hadde jeg en bestefar som jeg var veldig glad i. Han lekte mye med lillebroren min og meg, og han tok oss stadig med på hytta som bare lå noen minutters kjøring fra der vi bodde. Vi badet sammen, vi plukket skjell og blomster, og det var alltid moro å være hos ham og mormor, hvis våre foreldre skulle av gårde.
Men da jeg nærmet meg ti år, skjønte jeg at noe var veldig galt, for bestefar var blitt syk, og han ble bare sykere og sykere. Til slutt fortalte mamma at bestefar hadde fått kreft i magen, og at han var så syk, at det var ikke sikkert at han ville overleve. Jeg gråt og gråt, og kunne ikke fatte i mitt lille barnehjerte at bestefar skulle forlate meg, og alle de andre i familien. Da jeg fylte 10 år, lå jeg i meslinger, og jeg var så syk som jeg aldri hadde vært før, og det var bestefar og, bare at han kom ikke til å bli frisk igjen. Han lå nå på sykehuset, og ble svakere og svakere for hver dag, mens jeg lå i min egen seng hjemme, og tenkte på bestefar hele tiden. En dag da jeg følte meg mye bedre, og mamma skulle på sykebesøk igjen, spurte jeg om jeg ikke kunne få være med. Men det mamma sa da, syntes jeg var forferdelig urettferdig. Hun sa at det var ikke lov for barn under 12 år å bli med på sykebesøk på sykehuset, så det kunne jeg dessverre ikke. Jeg begynte å gråte, for jeg ville så fryktelig gjerne se bestefar igjen.. Tenk om jeg ikke fikk se ham mer! Det var en grusom tanke, som jeg ikke helt skjønte omfanget av..
”Men du kan skrive et kort, som jeg kan gi til bestefar”, sa mamma, da hun så hvor fortvilet jeg var. Siden jeg ikke kunne bli med på sykehuset, satte jeg i gang å skrive noen ord, med ustø løkkeskrift. Jeg ønsket ham god bedring, og jeg skrev at jeg gledet meg til å se ham igjen. Da mamma kom tilbake fra sykehuset sa hun at bestefar hadde grått da han hadde lest kortet mitt.
Ikke lenge etterpå, døde bestefar, og det var en grusom beskjed å få. Jeg husker det den dag i dag, og jeg husker til og med at Wenche Myhre sang på TV i bakgrunnen, da mamma kom og gav meg beskjeden.. (dette er 36 år siden)
Jeg fikk aldri tatt avskjed med bestefar, og det gjorde så vondt..
Den natten og neste natt gråt jeg meg i søvn, men så en natt skjedde noe som jeg aldri har glemt. Jeg visste at bestefar var død, og at han aldri kunne komme tilbake til oss. Men den natten drømte jeg at hele min familie var hjemme i huset vårt, og plutselig stod bestefar midt på stuegulvet. Han hadde en rød kappe på seg, og han beveget seg sakte rundt til hver og en av oss og smilte og bukket, men han sa ingenting. I det han kikket på meg og smilte, fikk jeg en slags ro inni meg, som jeg aldri har glemt.
Da jeg våknet, fortalte jeg det til mamma og pappa. De tok meg på alvor, noe som jeg er veldig glad for, og de skjønte med en gang at det ikke var en vanlig drøm. Mamma sa: ”Da fikk bestefar sagt ha det til deg, allikevel... Og jeg tror han skulle fortelle deg at han har det fint der han er nå”. Ja, det var akkurat sånn jeg forsto drømmen, og den står like klart for meg den dag i dag.
Da min fetter ble drept i en trafikkulykke 11 år seinere, opplevde jeg det samme. Han stod plutselig midt i stua vår noen netter etterpå, også han var i ført en rød kappe, og han gikk rundt og smilte og nikket til alle i familien min. Jeg var da 21 år, og drømmen var temmelig lik som da min bestefar døde da jeg var 10. Også denne gangen fikk jeg ro og visshet om at min fetter hadde det bra der han var, og at vi ikke skulle være lei oss.
Jeg har aldri glemt de to drømmene, og vanlige drømmer glemmer man jo veldig fort, hvis man i det hele tatt husker dem. Etter at min bestefar viste seg for meg i drømmen, da jeg var lita jente, har jeg aldri vært redd for døden...

Den andre siden...

Siden jeg har fått en del henvendelser fra følgere og lesere om at de er blitt nysgjerrige når jeg snakker om "den andre siden", så har jeg bestemt meg for å fortelle litt, og legge ut selvopplevde historier her på bloggen min.
Jeg vil begynne med å si at jeg er overbevist om at vi ikke er alene. Ingen av oss på denne jord er alene. Vi har alle Hjelpere (som jeg velger å kalle det) med oss fra den dagen vi blir født, og Hjelperen er med oss til den dagen vi forlater dette livet.
Jeg er også av den oppfatning av at vi aldri dør... Vi kommer bare over i nye dimensjoner... og vi har levd før - mange liv, sannsynligvis. Sjelen vår dør aldri.
I tillegg har vi "besøk" av nære avdøde familiemedlemmer, eller andre som har stått oss nær, fra tid til annen. Disse passer på oss, de kan lage lyder, lukter og man kan sense dem på annet vis.
Det stopper heller ikke der... for det finnes engler, alver, åndelige brødre, naturånder og underjordiske som er rundt oss mennesker - alt ettersom hvilken funksjon, hvilket ståsted og hva det enkelte mennesket er opptatt av her på jorden... Henger dere med??
De siste 15 månedene har jeg opplevd veldig mye fra den andre siden - og det bunner i bunn og grunn i at jeg bestemte meg for å være mottagelig, og at jeg ville lære masse, mye mer.
Jeg har gått på kanaliseringskurs, finn din hjelper-kurs. Jeg har hatt timer hos klarsynt, og jeg er med i en meditasjonsgruppe hos den klarsynte (som etterhvert har blitt en god venn). Jeg har lest mye litteratur av kjente klarsynte, healere o.l... Og jeg skal love dere at ting har skjedd.... og skjer...
Jeg har blant annet opplevd å få "uforklarlig hjelp" tre ganger mens jeg har kjørt bil, hvis ikke hadde jeg vært død nå. Jeg skal legge ut historiene etterhvert (jeg skriver mange av mine historier i det alternative bladet Magic Magasin)
Det er mange svar å få fra den andre siden, hvis man er mottagelig (man må ikke blokkere), og hvis man bruker sansene og følger nøye med. Jeg kan skrive enormt mye om dette, og kom gjerne med innspill hvis det er spesifikke ting dere ønsker å høre om... Jeg tør å være åpen på dette, fordi dette er en stor del av meg, og fordi jeg allerede har gått ut i lokalavisa og blitt intervujet om temaet...
Jeg ønsker dere alle en flott søndag! Bruk sansene deres, og åpn opp!! Det skjer masse ting rundt dere hele tiden...for alt henger sammen. Alt er energi... Og ute i naturen finnes det myyye...
Mine bøker sier også noe om det...

En engel i hvert rom

Jeg tror på engler, for jeg vet at de finnes... De er der for deg og de er der for meg. Noen mennesker har noe så utrolig lyst og godt ved seg - og da kan vi finne på å omtale dem som engler. Kanskje det er nettopp det de er også. Engler forkledd i menneskeskikkelser... Men de aller fleste englene kan vi ikke se med det blotte øyet. Det er i hvertfall få av oss som har evnen til å kunne klare det. Men jeg er så heldig at jeg kjenner ei som ser dem... og hun ser ut som en engel selv... Hun kan fortelle hvem som er med deg, og hvem som passer på deg. Skummelt? Nei, ikke i det hele tatt... jeg synes bare det er betryggende og veldig godt å vite - at "de er der"... og at vi er ikke alene.

Det er flere enn en gang som jeg har fått hjelp fra engler, og usynlige hjelpere... Når ingen andre har kunnet redde meg ut av den situasjonen jeg har befunnet meg i, så har jeg fått usynlig hjelp - som jeg er veldig ydmyk og takknemlig overfor...

Uten at jeg har vært klar over det selv, har jeg funnet ut at jeg har en engel i hvert rom... Ikke en levende en, - men i hvert eneste rom, finnes engler i stoff, englemotiv trykket på bokser, engler i lysestaker, engler på esker - og på badet henger min favorittengel... Englene som jeg fikk av mammaen min for flere år tilbake... Englene som nå bærer på to såpestykker som jeg ser på som selveste "universet"...

Om du ikke har noen "synlige engler" hos deg - så er det allikevel stor sannsynlighet for at du har noen usynlige i din nærhet...
Og så synes jeg ordet er så vakkert... engel...