Minner på et brett

Det sies at det er kun det nåværende øyeblikket som betyr noe. Det er nuet som ER... Alt annet er fortid eller framtid.

Tid er et merkelig fenomen - og ikke helt til å forstå seg på - når man først begynner å reflektere over det...

Men når tid har blitt til fortid, så er det minnene som teller...

...og det er utrolig mange små minner som har sin lille historie å fortelle.

Minner kan være alt fra glimt i hukommelsen, fotografier eller konkreter - slik som på dette fatet. Små gaver og minner som er samlet på et brett... Gode å se på, gode å tenke på, og gode og minnes...

Hvem tør å bevege seg inn?

...Blogglandia er et underlig sted...
Det eksisterer, men man kan ikke fysisk være her... Man får venner her, men man ser dem ikke, og snakker ikke "ordentlig" med dem...
Det er et fristed, hvor man kan legge ut sine tanker, idèer, hobbyer og interesser.
At det store flertall her inne, er hunkjønnet, er vel ikke under noen omstendighet å overdrive.
Interessene her inne, er meget forskjellige blant de som har egne blogger...
Interiørblogger florerer det av, og det finnes gjenbruk, hobbyblogger, loppis, design og foto...
Og så er det lille meg som "befinner meg litt på sidelinjen", og stort sett observerer, analyserer og noterer...
MEN.... Hvem er det som leser bloggene??... Jo, DET er så ymse, har jeg skjønt... En ting er alle de andre "bloggevennene" - men de ivrigste leserne er faktisk de som ikke synes... De som ikke legger igjen spor etter seg... De som bare synes på "telleren"... Hvem da, tenker jeg på?
Jo, det er... kollegaer, vanlige nysgjerrige, fjerne bekjente... Det er mammaer og pappaer, søsken, tanter, unger og kjærester... Det er muligens ekser, venner, og kanskje også en nabo eller to...
Og ikke nok med det, nå har også sjefen min beveget seg inn i Blogglandia! Men bare så det er sagt, - hun har lagt igjen spor! Og hun har også opprettet egen blogg! Kommenterer hun dette, finner dere ut hvem hun er, og dere kan "besøke" henne, dere også!
Takk til alle dere som følger med på mine små refleksjoner her inne!
Ha en strålende lørdag der ute! Det skal jeg ha!

Blomster og bier

Min datter var ei språkmektig, lita jente fra aller første stund, så det var ikke lenge hun gadd å kleise, nei... og var det noe hun lurte på, så var det bare å fyre løs...
Som for eksempel den gangen som hun kun var tre og et halvt år og hun satt ved siden av meg i sofaen. Plutselig lener hun seg over meg, før de gjennomtenkte ordene hennes kommer, og hun møter mammaens blikk... Og hva det egentlig var hun tenkte på, ja, det er sannelig ikke godt å si. Men spørsmålet kom...
" Du, mamma! Kan ikke vi snakke litt om blomstene og biene og sånn, da?"
... Og blomster og bier ble det. Men ikke noe om "sånn"...

Nok en første skoledag...

...Ja, det var mange spente ansikter i går. En ny epoke tok til for alle landets 1. klassinger, samt for alle andre elever som startet opp i nye klasser og på nye skoler...- og for ikke å snakke om alle lærere som mottok sine nye elever. En fin start for de aller fleste, håper jeg.
Og i natt har ungen min hatt sommerfugler i magen - for nå - i skrivende stund - går ferden ut på E 18 og møtet med hennes første skoledag. Første dagen som omhandler sykepleiestudiet... Jeg har på følelsen av at dette blir en spennende høst på mange måter...

Første skoledag

...Ja, i dag starter en ny epoke for så mange små der ute... Et nytt kapittel har startet for alle de som skal starte opp på skolen for aller første gang... Mange små har nok hatt sommerfugler i magen i natt, og mange små møter straks opp i skolegården med nye sekker, nytt pennal og "pen i tøyet"...
Og det er helt klart også noen lærere der ute, som har noen sommerfugler i magen i skrivende stund...
Lærere som skal ta i mot nye elever, nye foreldre og nytt personal...
Nye utfordringer ligger foran og venter... og det er like godt å ta sats og hoppe i det!...
Så nå drar jeg på skolen for å ta i mot både store og små... Ha en fin dag alle sammen, når dere alle skal ut å møte verden i dag!

Blomsterengler...

...Ganske vakkert, synes nå jeg. Selv om blomstringen av Geitramsen er unnagjort, så ser det ut som de har forvandlet seg til små engler som viser seg i naturen... eller kanskje til små spøkelser...

Morsomt er det i hvert fall, der de står i sine hvite, krøllete hårdrakter - og takker for seg for denne gang...

Hagl så store som klinkekuler

Været er til tider et merkelig fenomen.... Regnet som pøser ned, så det blir oversvømmelser... Snøen som laver så tett ned at det meste av tingene bare forsvinner under alt det hvite... Vinden som kan være utrolig ødeleggende, hvis den er sterk nok... Varmen som får folk til nærmest å dåne av pustebesvær, og så... Haglet som kom her om dagen... så store som klinkekuler og som smalt ned i hodene på både tobente, firebente og på hele planteriket...

Været er og blir et merkelig fenomen, synes nå jeg...

Skolemusikal

Nå jobbes det på spreng med skolemusikalen som er basert på min første bok. I dag sitter tekstforfatter, musiker og regissør og snekrer og lapper det hele sammen!

Det blir såååå spennende... Snaaart er tekstene ferdigskrevet, snaaart er musikken ferdigkomponert, og snaaart er revidert "musikalhefte" klart. Snaaart....

...Da gjenstår det "bare" måneder med laging av kulisser, kostymer, innøving av solonumre, dansenumre, etc....

...Og når alt er klart og innøvd, og alt "sitter som banken" - ja, da...blir det skolemusikalframføring med elevene på skolen min - fra 1. - 10. klasse!!!

Og så får vi se hvor dette bærer hen... men skrekkelig spennende er det!!! - og forfatteren er veldig takknemlig og ydmyk for at dette faktisk skjer!

Og her er beviset!!

...og her er beviset på at ungen virkelig hoppet fra broen på Rjukan... du hildrande...

Reine skrekkfilmen...

...Som skribent så lar jeg alltid tankene fare når jeg ser noe som kan være skriveverdig - og som virkelig kan få fart på idèene og fantasien...

Jeg kunne bare ikke la være å ta med meg mitt lille kamera og min pirrende nysgjerrighet, å begi meg over til nabohytta - for den har stått som et lite hvitt spøkelse i mange år nå...

...Stor var overraskelsen da jeg så at hele hytta var i ferd med og bokstavelig talt - falle sammen... - men jeg grøsset på ryggen da jeg tittet inn vinduet, og så at tallerkenene står klare på bordet... akkurat som om noen er ventet hjem til middag når som helst... men slik har det visst stått i lange tider...

Hva har skjedd? Kanskje dette er begynnelsen på en krimhistorie?...

Hvis det ikke allerede har utspilt seg en krimhistorie der da.... En virkelig en...

En helt annen type spenning...

...og mens datteren hoppet i strikk, valgte mor en helt annen form for spenning...
Det var tid for møte i meditasjonsgruppa, og denne kvelden var det fullmåne, og tid for å meditere ute i fellesskap for alle første gang...
Stedet som ble valgt var en gammel gravplass fra jernalderen...
En liten stund, opplevde noen av oss at vi ble "motarbeidet"... Vi kjørte hele tiden feil, og kom til stedet over en time senere enn planlagt - og da vi kom fram og satte oss ned, ble vi pakket inn i flyvemaur, noe som både var meget ubehagelig og som tok fra oss fokuset...
Da temaet ble diskutert, tok det ikke mange sekundene før naturen rundt oss ble totalt stille... og flyvemaurene og alt av vindpust forsvant..
Krystaller ble renset under fullmånen, og ny energi fikk slippe til...
Var det noen som nevnte ordet hekser.... hm... Spennende!... - men det handler om energi, dere! God energi!

Og ungen hoppet!

...og ungen dro med venninne og en bil full av telt, soveposer og matrasjoneringer, mens mor stod på trappen og vinket som om datteren skulle ut i krigen...

Mor gikk inn i heimen igjen, og trøstet seg med alle de gode sympatiserende kommentarene hun hadde fått på det siste bloggeinnlegget sitt...

Vi er forskjellige gitt, - vi mennsker...Noen ville ha vært i hennes sted, og hoppet med, - noen reagerte med frykt, og andre reagerer med beundring for at noen faktisk tør å kaste seg ut i noe som man egentlig ikke har kontrollen over...

Uansett, takker jeg for alle innlegg - de varmet!

Ut på kvelden kom telefonen fra en gledesstrålende datter, om at nå var det gjort!

"En opplevelse for livet! sa ungen.

"Takk og pris at det er over!" sa mor og pustet ut.... - og tenkte i sitt stille sinn, at nå behøver hun ikke tenke noe mer på den biten. Nå er det utprøvd. Men så kom neste setning...

Ja, og nå blir dette en tradisjon! fortsatte hun entusiastisk...

"Hvert år skal vi hit å hoppe!..."

Morshjertet er urolig...

Nå har ungen, som ikke selv karakteriserer seg som en unge lenger... men hun vil for alltid være min unge, okke som...- bestemt seg for å oppleve et aldri så lite adrenalinkick...
Det nytter ikke hva mor sier eller lokker med, for ungen har bestemt seg. Og ungen ligner overhode ikke på sin mor på dette området. Ungen er nemlig så utrolig gira på action... fart og spenning.... og det er overhodet ikke moren... Moren kan heller skrive om det - men vil ikke utøve det selv...
Og nå vil ungen om to dager... kun 2 dager... ta med seg sin like actionhungrige venninne opp til Rjukan for å hoppe i strikk!!!
Er det noen dere ute som kan berolige et morshjerte nå....???

DRAMA igjen...bildet er tatt noen år etter det forrige..

...Takk for alle hyggelige kommentarer under DRAMA - innlegget nedenfor.

Her er et bilde sakset fra TV- programmet "Gylne tider" som kunne sees på TV`n sist lørdag...

Jeg er veeeeeldig klar over hordene av fans som gutta i sin tid hadde...

Jeg kan huske jeg fikk mitt livs sjokk, da det ringte på døra, og utenfor stod det en hel buss med hylende tenåringsjenter fra Flekkefjord...

Du hildrande! Men moro, var det, lell! :-)

Noen år og noen hår siden det forrige bildet ble tatt... men like blide!

Og en av disse er altså min bror! :-)

Noen som husker DRAMA??

... Et aldri så lite nostalgisk tilbakeblikk på tidlig 80- tallet... Et av Norges første "boyband" slo igjennom... Gutta som bare var 14, 15, 16 år gamle da de "la Norge for sine føtter"...

Gutta som begynte med å spille Beatleslåter, så veggene ristet i kjelleren - men som raskt gikk over til egenproduserte låter som ungjentene mildt sagt digget!

"Gutta" var forøvrig så vidt innom "Gylne tider" på TV`n i går... - det var muligens derfor denne mimringen kom over meg...

Ja, det var tider, det skal jeg love... Og hvordan og hvorfor gidder jeg utale meg om det, lurer nok dere på...

Jo-o, jeg var nemlig en av dem som fikk følge med på ganske så nært hold, enten jeg ville eller ikke... Hvorfor?

Jo-o... jeg er nemlig søstera til en av gutta! Så det så!... ;-)

Livserfaring...

Når noen venninner kommer sammen i min alder, så er det jammen meg mye livserfaring som er samlet på et brett... Da tror jeg man kan favne det aller, aller meste... og sånt kan det bli rom for ettertanke av...
Erfaringene tilsier at tilsammen har man vært igjennom giftemål, samboerskap, skilsmisser, barnefødseler, ungdomsopprør (både sitt eget og barnas), jobber innenfor diverse felt,... sykdom, kreft, man har blitt bedratt, forlatt og sviktet... nye vennskap har kommet til og nye forhold har blomstret...økonomiske problemer, alkoholproblemer og familieproblemer...
Gode ting og dårlige ting. Alle får sitt...om ikke i samme monn... Det sies at: "Det som ikke tar livet av deg, gjør deg sterkere" - noe jeg er fullstendig enig i...
Det er også noen som har sagt: "Det handler ikke om hvordan man har det, men hvordan man tar det"...
Absolutt... Du har alltid et valg, mener jeg... livet kan butte i mot... det kan være drittøft, så tøft at det er nesten ikke til å orke... men du har alltid et valg... og det er alltid lys i tunnellen, selv om man ikke skjønner det der og da...
Man har alltid et valg... Du kan legge deg ned hvis du vil, eller du kan reise deg opp... Det siste koster kollosalt, men det er det som betyr at du er på vei videre...
Det er godt at man ikke vet hva som befinner seg rundt neste sving - på godt og vondt... Da er det neppe sikkert at så mange hadde klart og reist seg igjen...