Hvordan lever du?

   

   Av og til tenker jeg at livet - veien man går - er som å bevege seg i blinde, uten at man er blind. Er man blind, så bruker man andre sanser enn synet for å komme seg fram dit man skal; hørsel, blindestokk, lukter, og hva vet vel jeg... Men sansene til den blinde tror jeg er ekstra skjerpet, og de brukes!

  Men når man er seende, så går man bare på - uten så mye ekstra tanke på sansene man har. Ok, vi ser til venstre og høyre, vi hører sikkert når noen tuter, vi ser det er rødt lys, vi kjenner det lukter ild... Men ikke alltid så mye mer enn det - vi har ikke tid. 

   Vi gjør det vi vil, vi spiser det vi vil, vi drikker det vil vil ...

   Veien - livet - er fullt av huller i bakken, snubletråder, bratte bakker, sprekker i veien og store vannpytter... Stort sett så ser vi dem, vi hopper over, går rundt, finner en annen vei... Men hva med alt vi ikke ser... alle de eventuelle sykdommene, smertene, sorgene – men også alle gledene som ligger der og lurer foran oss… 

   

   Det er fantastisk godt at vi ikke vet- men allikevel så tar jeg meg i å tenke igjen og igjen; så heldig jeg er som ikke har den eller den sykdommen …

   Alle får vi vårt, ingen slipper helt unna. Noen snubler over sykdom igjennom hele livet, mens andre får det kanskje bare på slutten av livet. Noen få seiler igjennom uten annet enn små skrammer. Hvorfor, kan man tenke?   

  Jo, jeg har touchet innom sykdom, jeg også. Som kunne fått alvorlig utfall. Det gikk bra den gangen. Men ingen vet hva som lurer bak neste sving …

   Man kan si at det går ikke an å forhindre alvorlig sykdom. Til det vil jeg si bade ja og nei. Noe kan man gjøre noe med, noe ikke…

   Jeg har lært så mye av min far som har jobbet som naturmedisiner og akupunktør i 30 år. Maten vi spiser og stresset vi påfører oss – gjør noe med oss… Vi kan forhindre mange alvorlige sykdommer om vi tenker over hvordan vi lever, men det virker ikke som folk i vårt samfunn tror på det … For har vi i det hele tatt tid til å tenke over slikte ting i vår stressende kultur?

  Tenk over hvordan du lever? Har du vondter? Er du stresset? Stopp opp litt, lytt til deg selv… Bruk sansene dine også når det gjelder deg selv … For du vil vel leve et godt liv?

Å reise

... Vi er stadig på reise. Enten vi fysisk skal hit og dit, men jeg tenker akkruat nå mest på vår indre reise; Alle de nattlige drømmene vi har (og jeg har mange - hver natt), alle de indre reisene vi tar gjennom hver dag - hele året... For ikke å snakke om alle historiene noen av oss lager og skriver.
 
   Hele tiden er vi på reise, og jeg slutter aldri å forundre meg over vårt indre liv. Hvor rikt det er, hvor fantastisk det hele er... Vi kan forestille oss hva som helst. Være hvor som helst. Gjøre hva som helst... Jeg er i en fysisk kropp, men jeg lever kanskje mest i mitt indre liv...
 
    Du kan lukke øynene, og på et blunk er du på det stedet du ønsker å være...
Men ikke bare det; hvis du for eksempel ser for deg en appelsin. Lukk øynene og se den for deg. Vær der med alle dine sanser. Så prøver du å ta på appelsinen... og du kjenner det "knudrete skallet", skrell den, lukt på den, dra inn den deilige appelsinlukten - og til slutt bryt av en  båt og smak på den...
Klarte du det? Det er bare helt fantastisk! Og sånn er det med alt - tror jeg... Se det for deg, og det er der.
  Og hva med drømmer man vil oppnå i virkeligheten? Jo, i følge loven om tiltrekning - så skjer det samme. Se det for deg, tro på det i hjerte, sjel og sinn, og det vil skje! Det du sender ut, får du tilbake. Universet er som en kopimaskin - det du sender - får du tilbake...
  Sender du bare klager og uffing og slit fra deg - får du det tilbake. Det er på en måte det du ber om, selv om du ikke er klar over det...
  Sender du derimot glede, takknemlighet og gode ønsker som du virkelig har tro på, får du det tilbake.
   Jeg har lest flere bøker om temaet, har levd etter det - og det virker... Men jeg vet også, at dette er vanskelig. For der jeg tviler på ting, så skjer det heller ikke noe... Da er det på en måte "tvilen" jeg har sendt ut... og ikke troen på det jeg vil skal skje...

   Noen elsker å reise. Reiser fra land til land, sted til sted. Opplever og nyter forskjellig klima, kulturer, språk og musikk.
    Noen reiser for å komme vekk fra noe, kanskje mest vekk fra seg selv... Da sier det seg selv at man står i sin egen stampe hele tiden...
   Andre reiser mens de ser på filmer eller på internett...
    Noen reiser og lever inderlig i musikkens toner...
    Noen reiser i sitt indre, skaper bilder, musikk og historier...

   Det er mange, uendelig mange måter å reise på. Det viktige er at man finner sin måte å reise på.
Selv elsker jeg å reise i tankenes verden... la tanken føre meg hit og dit... til det har blitt en historie ut av tankerekkene...

Har du åpnet din luke i dag?

   Desember har banket på, og den har nok blitt tatt hjertelig godt i mot i de tusen hjem... Det er vel ingen av årets måneder som blir satt så stor pris på som nettopp desember... Enormt mange forventningsfulle ansikter åpnet i dag luke 1 i kalenderen sin. Og det samme vil gjenta seg hver dag fram til 24...
   Her i huset åpner vi ikke noen pakkekalender. Ingen barn bor lenger hjemme, så den aktiviteten er det slutt på.
   Men det som er viktig, tenker jeg, er at hver og en åpner sin luke, sin dag... gjerne med forventning, - men også med en god porsjon nysgjerrighet, åpenhet, - og ikke minst takknemlighet.
Å få en ny dag i luken, en ny utbrukt dag - der du selv skal fylle timene, minuttene og sekundene... ja, det er jo en vanvittig flott gave i seg selv. Det er heller ingen selvfølge for alle.
   Og det at ingen andre har pakket inn din gave som befinner seg bak luken,... for ingen andre vet hva de skal pakke inn i luken din... det er spennende, det...
   Du åpner en tom luke - og du skal selv fylle og fargelegge dagen DIN...
   God 1. advent og fyll luken din med mange gode øyeblikk!

Ikke tenk alltid det verste!

   En morgen jeg gikk til jobben, noe jeg ikke alltid gjør... som oftest tar jeg bilen... Men denne  morgenen gikk jeg altså, og når man går, så får man også med seg en del ting...
   Det var riktignok ganske så mørkt der jeg kom gående, men hørselen min er det intet i veien med, så da jeg nærmet meg parkeringsplassen til skolen (der jeg jobber), så hørte jeg hjerteskjærende hyling fra et barn. Jeg stusset jo veldig, og jeg skimtet en bil på parkeringen der framme og en unge som hylte som besatt utenfor.
   Da jeg kom enda nærmere parkeringen, så jeg at bildøren ble smelt igjen og bilen kjørte fort bort fra parkeringen, mens ungen sto om mulig, ennå mer hylende tilbake...
  Skrekk og gru, tenkte jeg. Hva er dette for en foreldreoppførsel??? Jeg skjønte jo at det ikke var en elev fra min skole (det er en vanlig skole og en spesialskole ved siden av hverandre, og jeg jobber på sistnevnte) - og ingen går fra sine barn på min skole uten å overlevere dem til len lærer/ansatt. Men dog...
   Jeg nærmet meg ungen på parkeringsplassen, og da jeg var ca. 20 meter unna stoppet jeg ved en matboks som lå foran føttene mine.
   "Er denne din?" ropte jeg til gutten mens jeg tok den opp.
    "Jaaaa!" brølte han tilbake.
    " Hva er det som har skjedd?" sa jeg da jeg nærmet meg gutten med matboksen i hendene.
    "Jeg hater pappa!" brølte han igjen, mens tårene spratt som popcorn.
    "Hvorfor det?" spurte jeg igjen, mens hjernen tenkte at dette er jo langt over grensen av hva en forelder kan utsette barnet sitt for.
    "Fordi jeg liker ikke det jeg har på maten!" brølte han igjen.
   Det var da jeg kom raskt ned på jorda igjen. Liker ikke det du har på maten, liksom...
    "Kan du ikke si fra til pappa om hva du vil ha på maten, da?" sa jeg. Da bare hylte gutten enda mer.
     "Eller du kan smøre maten din selv". Gutten fortsatte å hyle.
     "Hvilken klasse går du i? fortsatte jeg.
     "4." snufset gutten. da.
    Ja, ja,... her var jeg nok litt rask til å trekke noen konklusjon, tenkte jeg. Dette var ingen liten bøtteknott. Ære være faren for at han stille og rolig bare forlot "åstedet". Nok var vel nok for ham en tidlig morgen...
    
    "Hva heter du?"
      "Patrick!" hikstet han.
     "Ok, Patrick, da plukker vi opp alt du har kastet ut av sekken din, og så går  vi."
Han gjorde som jeg sa, men gråt fortsatt. I taushet - bortsett fra hans snufsing - gikk vi bortover til vi vendte nesen mot hver vår skole.
    "Du får ha en god dag, da, Patrick!" ropte jeg. Jeg fikk bare et grynt til svar...

Så... situasjonen var ikke akkurat slik jeg hadde trodd ved første skrik... Ikke skyld alltid på foreldrene, nei!

Et halvt århundre!

   Det føles unektelig litt rart. Jeg må ærlig innrømme det. Jeg er ikke lenger i 40-årene, nå er jeg halvveis til 100. Jeg er nå nærmere 60 enn 40... Du hildrande... Men jeg skal da ikke klage! Jeg føler meg ung, er frisk og "rask" - og trives veldig godt med livet!
Jeg har hatt venninnefest, blitt feiret på jobben i to dager, fått taler, gaver, enormt med hilsener. Og jammen fikk jeg ikke også litt spalteplass i avisa.
Litt familie kommer til lørdag, ellers roer tingene seg nå... og det føles også godt. 50... Det har liksom ikke helt gått opp for meg ennå.
   Jeg føler meg da ikke noe annerledes enn da jeg var 30... Bortsett fra at det ytre forfaller jo, da.... Men ellers, ellers har jeg da ikke forandret meg. Ja, bortsett fra at brillene må være innen rekkevidde konstant, da....  Men ellers, nei... Jo, kanskje... bortsett fra at jeg har fått mye mer erfaringer siden jeg var 30, da...  Men ellers, nei... Ja, og bortsett fra at jeg orker ikke fester ut i de små timer lenger.... Men ellers, merker jeg da ingen forandring... hi hi...
   Endring er det, men det er jo slik det er å leve. Endring er livet. Livet er i endring.
Så... grip dagen og lev saaakte! Det er da ingenting som haster!!

Uendelig...

   Jeg kan undre meg over så mye, og jeg er garantert ikke alene om det. Det er jo det som handler om å leve... Det er ikke til å forstå at det finnes så ufattelig mange historier, så mange fortellinger, så mange bøker. Det tar aldri slutt. Aldri kommer dagen da det blir sagt; Nå er alle historier ferdigskrevet. Det er ikke mer å fortelle...
   Og all musikken... Hele tiden dukker det opp ny musikk i alle slags sjangere. Nye slagere, nye hiter, nye låter. Aldri kommer dagen da det blir sagt; Nå er all musikk ferdiglaget. Det er ikke flere melodier å lage, uansett musikkart - for alt er lagd fra før...
   Og alle menneskene... Hele tiden kommer det nye mennesker til. Noen er tvillinger og trillinger, og ser temmelig like ut - men de er allikevel forskjellige. Hvert eneste menneske er unikt med sine evner, kvaliteter og svakheter. Aldri kommer dagen da det blir sagt: Nå kan det ikke blir flere mennesker, for det er ikke mulig å skape flere unike personligheter...
  
  Og så tenker jeg... Det er så mange måter å dø på, sykdom, ulykker, selvvalgte metoder... men det som er viktig et at det er så uendelig mange flere måter å leve på. Det vitner alle historiene, alle bøkene, all musikken, alle menneskene om.
  Det er kun du som skal leve ditt liv - da er det viktig å sørge for at livet blir fylt opp med den musikken, de ordene, handlingene og de menneskene som er bra for deg...

Hverdagsglimt på en søndag

   Fuglene synger, solen smiler og februar er i ferd med å falme. Det er alltid noe eget når naturen er i ferd med å skifte ham. Hver årstid sin sjarm, men det er allikevel noe helt spesielt når vinteren samler sine kuldegrader og hvite kapper for å overlatet staffettpinnen til sin milde slektning, våren...
   Når lyset er i ferd med å overta, dagene blir lengre og forventingene om mildere og lettere dager ligger der og lokker som søtt sukkertøy, så gjør det noe med oss nordboere. Vi blir lettere til sinns, er blidere, mindre syke og er glade for alt som ligger foran. En hel vår og en hel sommer ligger der og lokker... Deilig, deilig...
   Fuglene synger mer utenfor vinduene her og det er siste søndag i februar. Vinterferien er over, det samme er min migrene. Det er klart for å gå videre, ikke dvel ved det gamle.
   Nyt søndagen og vinteren som fortsatt holder sitt krampaktige tak... Snart må kong Vinter gi slipp, men jeg vet jo at den vil tviholde på sitt litt til. Det er greit, for jeg vet at han blir svakere og svakere og mister sine krefter om ikke mange ukene... Deilig å vite at frøken Vår ligger der og lurer i kulissene...
  

Ikke noe bokprosjekt foreløpig

   Jeg vet ikke helt hvordan denne sauen føler seg, men jeg har følt at jeg har hatt et sånt blikk de siste par ukene, litt tankefullt, litt stirrende, litt tomt... men ikke nå mer. Jeg har visst vært litt vinglepetter - for å si det sånn - fram og tilbake... tilbake og fram...
   Jeg skal forklare meg litt bedre. Jeg har ymtet frampå i løpet av de siste par månedene at jeg har tenkt å begi meg på nytt bokprosjekt. En hobbybok, var tanken, og forleggeren var positiv. Men etter å ha tenkt og tenkt, og sukket mer og mer, har jeg slått det fra meg.
   Jeg har gitt ut noen bøker nå... Det er vanvittig mye arbeid som ligger bak, jeg er veldig sliten når resultatet foreligger, og det blir så og si ingen kroner i kassa. Akkurat her og nå - er det ikke dette jeg vil. Og akkurat nå føles det som at jeg aldri vil skrive en bok mer. Men jeg skal ikke bruke ordet aldri. Men her og nå er det veldig riktig for meg å IKKE gi meg i kast med dette bokprosjektet - som jeg var veldig ivrig på i utgangspunktet. Jeg blir sliten bare ved tanken...

   Hva vil jeg da? Jo, akkurat nå - dette halve året, ihvert fall - vil jeg skrive akkurat det jeg har lyst til. Uten forpliktelser eller deadliner... Selv om ikke folk skjønner det helt, så elsker jeg å skrive sanger og taler for folk. Det gir glede og det er "fort gjort". Jeg synes også det er veldig givende og befriende å skrive historier og noveller for magasiner og ukeblader. Så da vil jeg gjøre det!
   Sist søndag skrev jeg en påskenovelle og sendte den inn til et blad - og i dag fikk jeg positivt svar! Kjempegøy!

   Skal man ikke gjøre det man har lyst til? Skrive det man har lyst til? Og vet dere... nå kan jeg også skrive i "det skjulte" - sånn innimellom - på noe større, på noe som kanskje, kanskje kan se verdens lys en dag... men det vet ingen i tilfelle. Før jeg en dag har noe å vise til...
   Men akkurat nå - i 2013 - vil jeg skrive om store ting i små historier...

Romjulstanker

(bildet er lånt fra Facebook)

   Det er romjul og endelig litt tid til ro og ettertanke... Juledagene ble nesten en liten farse, her i huset. Alt gikk liksom litt galt, selv om det endte bra til slutt.

   Jeg knuste glass, blandet feil i oppskrifter, miksmasteren gikk i stykker, mannen i huset mistet halve tanna på en konfektbit jeg hadde laget, sausen kokte over, den nye snøfreseren fikk ikke mannen til å virke (det var bare en detalj han hadde glemt, og vips, så virket den - men dog...tiden gikk...)
Men, men... det ble julemiddag hver dag. Maten smakte og folk var fornøyd...
 
   Men nå er det godt å kunne slappe av litt; skrive, lese og gjøre alt og ingenting før et nytt, blankt år starter opp.
   Jeg har en del å gjøre i det vi går inn i det nye året. Jeg skal språkvaske et manus for en ukjent person (jeg får henvendelser fra fremmede innimellom, og det hender jeg sier ja. Det gjorde jeg denne gangen) Jeg skal skrive en novelle før et ukeblad (den må bli ferdig i løpet av januar), jeg begynner så smått å skrive sanger for folk, og jeg skal jobbe iherdig med mitt nye bokprosjekt. (I tillegg jobber jeg fortsatt 100% i skolen...)
  
Så... det er nok å gjøre - og det er flott, for jeg pleier å "deppe litt" i januar og februar.
Men det har jeg ikke tenkt å gjøre denne vinteren!

Jobbing gir resultater!

... Jeg har følt meg som et garnnøste i lengre tid. En endeløs lang jobbetråd som ingen ende har tatt. Jeg har bare rullet i vei. Ikke over stokk og stein, men fra jobb til jobb. De siste månedene har bare vært etterfulgt av den ene deadlinen etter den andre. Halvårsrapporter, pedagogiske rapporter, foreldresamtaler, novelleredigering, sanger og taler...
   Og jeg har rullet og rullet og "gjort leksene mine" - både som lærer, forfatter og skribent. Men nå er det ikke mye igjen av garnnøstet, bare en liten stump. Og det føles befriende og deilig.
Et stort pusterom trengs for kropp, sinn og sjel nå!

    Hvis noen lurer på hvordan det går med novellene mine, så må jeg bare si at de nå er gjennom språkvask hos forleggeren. Så ting tar tid med dem. De har blitt vasket og renset så mye nå, føler jeg - at jeg håper ikke de blir kjemisk renset for min stemme. Det er skrekken... Men du, som jeg gleder meg til å finne disse novellen mellom to stive permer!
    Ellers kjenner jeg at det blir nydelig å kunne legge til side den vanlige hverdagen nå, og kjenne på "friheten" fra morgen til kveld!! Tenk at jeg er så heldig å ha 7 ukers sammenhengende ferie!

     Og så er jeg så stolt av ungen min! Nå er hun nyutdannet sykepleier, har fått seg full, fast jobb på sykehus og om et par uker flytter hun inn i sin nyinnkjøpte lelighet! Det gleder mammahjertet stort!
Og moralen er: ... jobber man på, så blir det gode resultater!! ;-)

Tiggere

... Solen skinner og våren kribler, enda det er vinterferie. Uansett om det er februar eller ikke, så er det nydelig å høre fuglene, høre det drypper fra takrenner, og se at innkjørselen er helt fri for snø!

Men jeg kom til å tenke på noe... Her om dagen, da jeg skulle gjøre et ærend i byen, måtte jeg gå forbi ei dame. Ikke en hvilken som helst dame,  men en dame, som satt på knærne på et teppe på fortauet. Hun hadde et forpint uttrykk i ansiktet, skaut på hodet og fremmede ord kom ut av munnen hennes. Ved siden av henne og kuldegradene stod et pappkrus som ropte etter penger fra de forbipasserende.
Kommer hun fra Romania? tenkte jeg. Men jeg kunne ikke noe for det, men jeg fikk en skikkelig bismak i munnen, da jeg så henne. I min lille by. Ingen trenger da å ligge på knærne i kuldegrader og hyle rare lyder etter folk for å få penger til å dekke dagens matbehov. Det nekter jeg å tro...
I tillegg satt hun ca. 20 meter fra inngangsdøren til NAV...

Så kom jeg til å tenke på noe jeg opplevde for lenge siden, på slutten av 80-tallet...

En studievenninne og jeg var på besøk i hovedstaden. Vi skulle ta et spennende intervju i selveste NRK, i barne - og ungdomsavdelingen. Vi var førskolelærerstudenter, og min taleføre studievenninne skulle stå for selve intervjuet - og jeg...tro det eller ei - skulle notere...
Men på Karl Johan, kom vi over en mann i fillete klær som satt i skredderstilling midt i gaten. Foran seg hadde han plantet en plakat med ordene "I`m hungry. Please give me some money".

Min venninne og jeg tittet på hverandre. Vi var to fattige studenter, vi hadde ikke mye å gi fra oss. Men denne stakkaren måtte vi hjelpe. Da kom min venninne på en glimrende idè. Som tenkt, så gjort. Hun åpnet sekken sin, tok fram matpakka, og gav den gledesstrålende fra seg til mannen. Han var jo sulten, stakkar!
Men... jeg kommer aldri til å glemme det uttrykket mannen gav henne... Han ble ikke glad, han smilte ikke, han takket ikke... Han ble sur, gretten, og mektig irritert.
Selv gikk vi videre, og lo oss halvt ihjel. Vi hadde gjort en god gjerning, og vi skulle ikke sulte. Vi kunne dele min matpakke.

Men... poenget mitt er... Han var ikke sulten. Han ville ikke ha mat, selv om det stod at han var sulten... Han ville ha penger. Kanskje ikke han var fattig, heller... Hvem vet...
Er det noe rart at man blir litt skeptisk? Har man ikke lov til å være skeptisk? Selvfølgelig skal man gi... men det er da lov å tenke litt. Eller?

En setning som sier alt...

"GUD - gi meg sinnsro til å GODTA det jeg ikke kan forandre, MOT til å forandre det jeg kan, og VISDOM til å se forskjellen"

Året 2011

Så var det på tide med en aldri så liten oppsummering av året som har gått... Kanskje mest for min egen del... Det har vært et meget begivenhetsrikt og spennende år, synes jeg... Det startet med at jeg ble samboer med verdens beste kjæreste, og det var også det beste som kunne skje. J

På vårparten skrev jeg bortimot 100 sanger og taler, og gjennom vinteren og våren skrev jeg i tillegg på to bokprosjekter.

I mars fikk jeg lov til være ”belønning” for en 2. klasse som hadde vært flinke til å lese over tid. En iskald mars-kveld dukket jeg opp og leste for en haug med spente barneøyne og - ører i gapahuken deres. Sånt varmer en barnebokforfatter, og det var ekstra moro at lokalavisen stilte opp.

Da sommerferien inntraff, innledet jeg ferien med å ha to boklanseringer på en helg.
17. juni kom jeg med min fjerde bok i Mikkel-serien; ”Mikkel og Aurora hjelper naturen”, og dagen etter var lanseringen for lydboka om Foffa,- som jeg laget i samarbeid med Foldvik gård og musiker Per Arne Strandbakken. Dvs. at jeg hadde rammer å forholde meg til, siden alt omhandlet dyrene på Foldvik gård, men det var min historie jeg kom med, og det var jeg som leste inn historien i studioet til Per Arne.
Dette var et meget morsomt, men ganske krevende prosjekt. Resultatet ble lydboka:
”Oki donki! Har du sett på maken, Foffa, han tar saken”.

St. Hans aften forlovet jeg meg med verdens beste, og sammen dro vi på en to ukers kjempeherlig tur til Kreta. Vi hadde 14 fantastisk varme og flotte dager, og på turen traff vi et norsk par som vi fikk veldig god kontakt med, og som vi nå setter stor pris på å ha som venner.

På slutten av sommeren fikk vi være med på det mest romantiske bryllupet jeg har vært med på – nemlig bryllupet til min venninne og forfatter Anita Berglund og hennes Jim. Siden jeg var så heldig å få følge hennes kjærlighetshistorie helt fra starten av (for her gikk alt unna på et år) – så var det helt utrolig flott å være tilstede på bryllupsfesten deres!

I løpet av forsommeren og sommeren jobbet jeg som språkvasker for et forlag – og jeg språkvasket 13 forskjellige bøker, før jeg la den jobben på hylla. For en stund i hvert fall. Det var en meget lærerik erfaring for meg, og jeg håper språkvaskingen er med på å gjøre meg til en ennå bedre forfatter. På sikt...

På Barnas Dag – midt på sommeren – ble jeg spurt om jeg ville lese fra lydboka om Foffa inne kjøpesenteret i sentrum. Jeg leste fra fortellingen min, mens selveste Foffa satt ved siden av meg og fulgte med. Mange barn hadde funnet veien inn i lokalet, og det var moro å få være med på.

Høsten ble en rolig tid, for jeg trengte å roe meg litt ned etter språkvask og boklanseringer.

Jeg skrev kun noen historier for bladet ”Magic magasin” og et par noveller.

Hele året har jeg blogget og jeg har fått massevis av nye bekjentskaper gjennom ”Blogglandia” ,- noe jeg setter stor pris på. Det er en stor glede å få lov til å skrive ned tanker, erfaringer og kommentarer – og det varmer stort å få tilbakemeldinger fra kjente og ukjente.

I tillegg til alle skriverier, har jeg jobbet 100% som lærer/spesialpedagog på mellomtrinnet på en spesialskole. Jeg jobber mye med kommunikasjon – tegn til tale, blant annet – noe jeg synes er veldig spennende.

Denne julen tilbrakte min forlovede og jeg på sydligere breddegrader – nemlig på Fuerteventura, og det var bare deilig avslappende!

Nå er året tilbakelagt,- et spennende, innholdsrikt år. Nå er det et nytt, blankt år som ligger foran. Mulighetene ligger der. Jeg må si til meg selv at jeg må lukke øynene for begrensninger, dårlig selvtillit og andre negative ting.

Tusen takk til alle dere som har fulgt meg dette året, og for alle tilbakemeldinger og gode vennskap jeg har fått. Jeg ønsker dere alle ET RIKTIG GODT NYTT ÅR!

Følg hjertet deres, og gjør det som gjør dere godt!