Totalt antall sidevisninger

torsdag 31. desember 2009

Godt nytt år!


Jeg ønsker alle mine lesere og følgere et riktig godt nytt år, samtidig som jeg vil få takke for all inspirasjon og gode tilbakemeldinger gjennom dette halve året som jeg har vært en blogger. Jeg setter stor pris på dere alle sammen - og ser fram til et spennende 2010! Ha en toppers nyttårsfeiring!

onsdag 30. desember 2009

Mitt vinterhus...



...og inne i mitt nedsnødde vinterhus, sitter jeg og lar tankene spinne, mens fingrene flyr over tastaturet... På slike dager, kan virkelig gode historier "se dagens lys"...

tirsdag 29. desember 2009

Nyttårsnovellen jeg hadde på trykk dette året!

MED BLANKE ARK.

Det var spesielt med januar, da det nye året ønsket alle velkommen, og lot himmelen sende milliarder av hvite snøfnugg over by og bygd.
Karl stod der så staut og kraftig, og skjøv all snøen vekk med sterke armer og med store mannehender inne i nye, varme skinnvotter som holdt rundt den store snøskyffelen. Som et grådig rødt dyr, forsynte skuffen seg med store innhugg i den tunge snøen, og spydde den ut sekunder etterpå utenfor innkjørselen. Det hvite ble flyttet på, lagt i hauger som barna kunne få glede av, som de små kunne få utforske, skli og fryde seg i.
Irene stod og betraktet mannen sin med noe som kunne minne om beundring i blikket. Hun likte det hun så, det hadde hun alltid gjort, hadde aldri sagt noe annet. Høyreist, med brede skuldrer jobbet han iherdig for at innkjørselen skulle bli fri fra snø, og selv var han totalt uvitende om han hans kone stod og hadde gode tanker om ham, varme tankerekker som allikevel hadde ispedd fragmenter av frost i seg.
Med sopekosten, fjernet Irene all snøen fra trappetrinnene, gjorde trappen igjen synlig, og lot snø og isflekker få kortvarig tilstedeværelse. Hun dunket sopekosten i husveggen, og lot siste snørest falle til bakken. Det hadde smakt med en kaffekopp nå. Hun ville gå inn å sette over trakteren, finne fram kakerestene fra julen, litt fattigmann, litt sirupssnipper og en kokosmakron eller to. Vinterstøvlene trampet hardt i steintrappen, for å lage minst mulig vanndammer i entreen, og tankene om nyttårsforsettet til Karl nådde inn i bevisstheten hennes. At han hadde lovet, på tro og ære, at han ikke skulle spille noe mer, at han aldri mer skulle bruke opp pengene deres på pokerspill og veddemål. Hun trodde ham denne gangen, kunne ikke annet, ellers ville alt de hadde bygd opp sammen i løpet av de siste tjue årene gå i stykker, svinne hen som snøkrystallene i luften. Holdt han ikke ord nå, ville hun pakke alle minner som var verdt å ta med seg videre, ned i avispapir og håndklær og i tykke gensere, mens lukter, smak, lyder og synsfragmenter fra et liv med ham, ville passere i en gripende revy. Hun ville ta med seg glass, og stoff og papir som fremdeles hadde sin intensjon intakt og som aldri kom til å få noen falmenhet hos henne. Men det var Karl, som var verdt sin vekt i gull, og det hadde hun prentet inn i hodet på ham gang på gang. Hun hadde godtatt, tilgitt og ”glemt” så mange ganger, men flere penger som de ikke eide, skulle ikke lenger brukes, og penger de eide skulle benyttes til felles glede og nytte.
Ved juletider hadde hun satt foten ned, og han hadde skjønt at hun hadde ment alvor denne gangen. Etter å ha spilt bort penger som skulle gått til julemat og gaver, hadde hun grått, og han hadde gjort det samme, - men hennes, var fortvilelsens tårer. Hans, var maktløshetens tårer... Han hadde skjønt at hun hadde tatt sin siste og endelige avgjørelse, og han hadde reagert med å ta et oppgjør med sitt indre, gått mange runder med seg selv, og kommet ut av sin ensomme kamp med hevet hodet. Han hadde sagt at han skulle begynne et nytt og bedre liv, men at han trengte hjelp fra henne. Han skjønte at det var for mye som stod på spill, til at han ville miste det, ville ikke for alt i verden miste henne og alt de hadde skapt sammen.
I det Irene la hånden på dørhåndtaket, hørte hun lyden av en bil som nærmet seg. Hun snudde på hodet, og så at en grønn Volvo stoppet, og ut kom en høy mann med en sort lue, trukket godt nedover ører og panne. En isende kulde bredte seg i Irene, som om noe av snøen hadde tatt innpass i magen hennes et sted. Det var Reidar Tangen, spillekameraten til Karl som hadde satt sine bein i den nymåkede innkjørselen deres. Hun kunne se at mennene stå å snakke lavmælt sammen, at Karl nikket på hodet, og stirret på sine egne skotupper. Hun kunne se at en stivhet bredte seg over den gode, sterke ryggen hans, og at noe som ikke skulle være der, hadde tatt innpass. Hun ville ikke være vitne til dette kalde som skjedde denne vintermorgenen. Alt dette skulle være over. Han hadde jo lovet på tro og ære...
Hun åpnet utgangsdøra, gikk stille inn, lukket igjen etter seg, og registrerte snøen som raskt la seg som små, spytteklaser ved siden av støvlene hennes inne i gangen. Det sved og verket og slet i henne. Hun hengte fra seg jakke, la fra seg lue og votter, og satte de våte støvlene fra seg ved den lille varmeovnen, så beveget hun seg lydløst i selvstrikkede raggsokker inn på kjøkkenet.
Fra kjøkkenvinduet kunne hun se at Reidar smilte og vinket til Karl i det han satte seg inn i bilen sin igjen. Han kjører nå bort fra åstedet, tenkte hun sarkastisk. Tilbake stod Karl, hennes Karl, og hun så at noe lutet, noe tyngende hadde lagt seg over ham. Det var ikke all måkingen som hadde skylden i det, hadde det bare vært så vel...
Hun hørte det gikk i døra, og at snøen ble trampen av inne i gangen. Hun tenkte at mannfolk ikke var så nøye på det, at de hadde andre tankerekker enn kvinner i mangt og mye. Men det fikk så være, det var ikke snøen hun brydde seg om nå. Det var Karl og hans nyttårsforsett. Eller hans mangel på å forholde seg til nyttårsforsettet, og hvilke konsekvenser det kom til å få...
Karl kremtet, han stod bakken ryggen hennes, og iakttok at hun målte opp ni skjeer med traktekaffe, og trykket på bryteren som skulle sette maskinen i gang.
”Du Irene,” sa han, ”Jeg bare lurte på om jeg kunne låne...”
Lenger kom han ikke. Irene snudde seg i voldsom fart en halv gang rundt sin egen akse, så på ham med rasende øyne, og kastet ord mot ham, som var fylt med eder og galle.
”Jammen, la meg forklare..” prøvde han seg på innimellom alle de drepende ordenen hennes, men hun hørte ham ikke, ville ikke, klarte ikke, bare fortsatte med skittkastingen mot sin elskede.
Karl resignerte, snudde seg, og gikk ut den veien han nettopp hadde kommet inn. Irene kunne se at den høyreiste mannen hennes hadde fått en krumhet over seg, som helt klart kom av bekymringer, og ikke av fysisk, hardt arbeid.
Hun falt ned på nærmeste kjøkkenstol, slo hendene for ansiktet og satte i å gråte, først stille og sårt, så skrudde hun opp volumet, og hikstene hørtes ut som en brøytebil som skrapte mot asfalt uten snø. Ettersom gråten avtok, kunne hun høre at mannen hennes var i gang med å måke utenfor igjen, at han var i ferd med å fjerne siste rest av det som var igjen av all den tunge snøen i gården deres.
Irene reiste seg fra stolen, kaffen var ferdig traktet for lengst, og både hun og trakteren hadde sluttet å lage lyder. Hun så ut på trærne og buskene som hadde tatt vinterdrakten på, naturen som gjemte seg bak snøen, enten den ville eller ikke. Hun så på den kritthvite snøen, hun så naboene som viftet bort snø fra biler og søppelkasser, hun så mannen sin som lempet snøhauger fra den røde skyffelen de nettopp hadde kjøpt. Alt var så vakkert, alt var så riktig. Hvorfor måtte bildet av det vakre bli ødelagt nå? Hvorfor var ikke virkeligheten slik hun så den ut av vinduet?
Hun lot kaffen stod i trakteren, brydde seg ikke, gikk bare sakte inn på soverommet. Oppå garderobeskapene lå to store kofferter. Hun plukket ned den harde, sorte. Hun la den på sengen, åpnet den. Den minnet om en gapende kjeft som hungret etter å bli fylt med ting til randen, og selv følte hun seg som en kvinne på randen... av sammenbrudd...
Hun lot skjorter, kjoler, vesker, belter og sko finne veien ned i den store gapende kofferten, mens tårer silte som en varmtvannskran som stod på. Den ble raskt fylt med klær og fotografier og minnebrikker og pass, resten fikk hun hente en annen gang, eller sende med et flyttebyrå. Det var vanskelig å få lukket den. Hun brukte krefter, gråt og bar seg, og til slutt satte hun seg på den store harde firkanten som rommet alle de tingene som hun hadde først kommet på å ta med seg.
Slik fant Karl henne sittende. Hun hadde ikke hørt ham komme, bare vært opptatt av seg og sin egen fortvilelse. Nå stod han der foran henne, med åpen munn og redsel i øynene.
”Du skal da ikke...? Med vantro i stemmen, ble han på nytt avbrutt av en rasende Irene.
”Jo, nå drar jeg. Jeg sa jo at jeg kom til å gjøre alvor av det denne gangen, hvis du ikke holdt ord. Men jeg trodde så inderlig at du ville holde hva du lovet, hva du gikk inn for. Men bare tre dager inn i nye året, så...” Et stort gråteanfall kom og tok henne, så ordrekken hennes stoppet opp.
”Nå må du la meg få lov til å si noe, Irene. Nå er det min tur,” sa Karl. Enda Irene var fylt opp med sin egen lyd, kunne hun ikke unngå å høre den bestemtheten, den styrken og den mandigheten som hadde talt gjennom sin ektemanns stemme.
”Jeg skulle spørre deg om Reidar kunne få låne 8000 kroner av oss, men du lot meg jo ikke få snakke ferdig. Det er ikke gammel spillegjeld dette handler om, men om å låne en venn, noen kroner, så han får et sted å bo. Jeg får pengene igjen til uka, eller rettere sagt, vi får pengene igjen til uka. Ingen fare. Mona har kastet ham ut, og han trenger penger til depositumet til leiligheten han har fått seg. Jeg syntes ikke jeg kunne si nei til å hjelpe en venn i nøden, selv om jeg gruet vettet av meg til å ta det opp med deg...” Karl sukket, senket blikket, og lot hele den store kroppen falle ned ved siden av den velfylte kofferten som hadde kommet mellom dem. Irene hadde fjernet seg fra kofferten og satt seg ned på sengekanten da Karl hadde kommet inn i rommet.
Irene kikket bort på mannen sin, som om hun ikke hadde fattet et ord av det han hadde sagt.
”Men, men... Åh... jeg trodde at det var...” sa Irene og pirket beklemt bort i låsen på kofferten.
”Du trodde jeg ikke klarte å holde nyttårsforsettet mitt du, ikke sant?” sa Karl og kikket trist bort på den kvinnen han elsket så høyt, tross alle hennes feil og mangler.
”Du trodde at jeg ikke kunne holde ord, at jeg ikke var til å stole på, og at jeg ikke trodde at du ville gå så langt, som til å dra din vei...”
Irene nikket med tårevåte øyne. Hun som alltid var full av ord, hun som alltid avbrøt ham og som alltid hadde en kjapp replikk, var nå som stillheten selv.
Noen sekunder satt de der, side om side, med en koffert full av bruddstykker fra et langt liv sammen, i mellom dem. Ute falt snøen, og inne falt noe tungt fra brystet til de to på sengekanten...
Karl kremtet, det var mer å si.
”Du Irene, det er ikke jeg, men du som har brutt nyttårsforsettet ditt. Det er du som ikke har klart å holde ord...” sa han, men det var intet ondt å høre i stemmen hans, ikke noen antydning til sinne, eller til noen som helst spydighet, ingen anklagelse, ingen sarkasme.
”Hva?” Hun stirret inn i de blågrå øynene som hun hadde falt for, flere tiår tilbake. Hun så inn i blikket hans, og oppdaget et øyeblikk seg selv med hans øyne, med hans kjærlige blikk.
Hun gremmet seg, slo blikket ned, knep munnen sammen, knyttet hendene og fant heller ikke denne gangen ord.
Nok en gang brøt Karl stillheten. ”Ditt nyttårsforsett var at du ikke skulle avbryte meg, men la meg få prate ferdig, slik at jeg og kan få sagt det som er å si, og for at det ikke skal oppstå misforståelser... Akkurat som det nå ble...”
Irene kjente skammen komme over seg, da sannheten inntok henne. Hun hadde helt glemt sine egne svakheter som hun hadde lovet dyrt og hellig at hun skulle bryte ved nyttårskiftet. Hun hadde vært altfor opptatt av mannens forsetter, at de ble overholdt, enn ved tanken på sine egne. Det var hun som hadde brutt nyttårsforsettet, ikke han... Han ville bare hjelpe en venn i nøden, en venn som ikke hadde en kone som ville fortsette det livet de hadde. Det ville hun. Hun ville ikke miste sin dyrebare, kjære Karl som hadde så uendelig mange gode kvaliteter som hun satte så stor pris på.
Sakte snudde hun seg rundt, trykket på den lille låsen på kofferten, og et lite knepp hørtes og kofferten gapte opp på nytt, klar for å spytte ut alt innholdet den nettopp hadde fått i seg.
”Kan du tilgi meg Karl?” sa Irene med dirrende stemme, og la hånden sin på låret hans.
”Det kan jeg. Jeg vet jo at nyttårsforsetter ikke er noe folk klarer å gjennomføre allikevel,” sa han med varme i stemmen og tok hånden hennes.
Hun trakk hånden raskt til seg. ”Hva sa du?”
Han blunket til henne. ”Det jeg mente, var at jeg synes ikke vi skal kalle det nyttårsforsetter, vi kaller det noe annet... Endring av uønsket atferd, kanskje...? sa han, og begges latter fylte soverommet.
”Kom!” sa han og tok hånden hennes og dro henne kjærlig opp fra sengen.
”Tør du å tro på det jeg sier til deg? Tør du å gå videre sammen med meg? ”sa Karl, da de stod side om side og stirret ut på vinteren utenfor vinduet.
Irene stilte seg på tærne og gav ham et kyss på kinnet.
”Ja, like sikkert som det kommer en ny dag i morgen med fargestifter til, sa hun. ”Og du... klart vi skal låne Reidar penger til depositumet. Han må jo ha et sted å bo. Ta og ring ham nå!”
Karl smilte med kjærlighet i blikket, og visste at han skulle gjøre alt som var i hans makt for at det de to hadde, skulle bevares.

mandag 28. desember 2009

Uforklarlig hendelse

For en del år siden, bodde jeg sammen med min samboer, hans sønn og min datter fra mitt tidligere ekteskap. Faren til min datter hadde flyttet til Asia med sin nye familie, og han hadde tatt opp med meg at han ønsket at vår datter skulle flytte ned til ham et år, noe som selvfølgelig falt meg tungt for hjertet, men jeg visste at det kom til å skje en dag, men ikke når...
En fredag jeg kom hjem fra jobb, parkerte jeg bilen utenfor huset, var glad for at det var helg, og jeg skulle bare ta inn posten før jeg gikk inn i huset. Da jeg stod foran postkassen, ble jeg bare stående å måpe, for jeg skjønte ingenting av det jeg så...
Postkassen hadde jeg selv malt, og alle de fire navnene i familien hadde jeg malt på, og navnene hadde stått der klart og tydelig i flere år. Men ikke denne dagen... Nå var navnet til min datter, til min samboers sønn og navnet til min samboer, så å si hvisket bort. Det var helt tydelig at det ikke var noen som hadde prøvd å skrape det bort, eller få det bort på noen slags måte. Navnene så ut som de rett og slett var i ferd med å forsvinne fra underlaget de var malt på, sånn helt av seg selv, - de kunne bare svakt skimtes, hvis man la godviljen til. Men mitt eget navn lyste mot meg klart og tydelig. Det var det rareste jeg hadde sett, og jeg fant ingen forklaring på det.
Da min samboer kom hjem, fortalte jeg ham hva jeg hadde oppdaget, og et øyeblikk syntes jeg at han hevet øyebrynene en tanke, men så så det ut som han ikke brydde seg om hva jeg sa. Ikke gadd han å gå ut for å se hva jeg mente heller. Han var i grunnen veldig fjern hele den helgen, men jeg trodde det var mye jobbtanker som opptok ham, men i ettertid skjønte jeg at det var andre ting han hadde vært opptatt av...
Da jeg kom hjem fra jobb mandagen etter, sa min samboer rett ut, at han flyttet fra meg. Jeg fikk fullstendig sjokk, for jeg hadde ikke ant noen ting, - og to timer etter, var både han og sønnen borte.
Innen uka var omme, hadde min eksmann ringt meg, og sagt at vår datter skulle ned til ham om en kort tid, for det passet i forhold til skolegang.
Det var da det gikk opp for meg, at postkassen hadde gitt meg et hint om at jeg straks kom til å bli alene... Ikke lenge etter satt jeg nemlig helt alene igjen, akkurat som postkasseskiltet sa... Men siden den gang, har jeg stadig opplevd ting som ikke kan forklares på vanlig måte.
Men da jeg tenkte tilbake, så tror jeg faktisk hårene reiste seg i nakken til min samboer, da jeg fortalte ham den fredagen at navnene var borte fra postkassen. Han visste jo at om to dager så forsvant han og sønnen...

torsdag 24. desember 2009

Julen er her...


Så hvitt og vakkert det var utenfor husveggene da jeg gikk og la meg i natt - men idyllen endret seg raskt da jeg våknet denne julaftens morgen til regn som trommet på taket, og en brøytebil som skrapte tung snø bortetter asfalten...
Dattera fòr avgårde på jobb på sykehjemmet innen jeg rakk og stikke nesa opp av dyna...
Etter dusj og kaffe og god frokost, var det bare å gå ut å få trimmet magemusklene litt - det vil si... jeg måkte tung snø en halv times tid -så aldri så galt at det ikke er godt for noe! :-) Gratis trim er ikke å forakte!
Det er fortsatt formiddag -og mange hjerter gleder seg og lengter etter nettopp denne kvelden. I kveld er det kvelden over alle kvelder!
Jeg vet også om noen som absolutt ikke gleder seg til denne kvelden, og mine tanker går til dem nå...
Må julekvelden allikevel bli så fin og gi så mange gleder hos både små og store- at de fleste forventingene blir innfridd...
En god og varm jul ønskes til alle mine lesere! Tankene mine går på kryss og tvers denne formiddagsjulaften...
Julekvelden skal tilbringes hos mine foreldre - og jeg må si som min datter en gang sa da hun var en liten femåring:
"Jeg gleder meg så til at kroppen min er hos mormor og morfar på julaften"!

onsdag 23. desember 2009

Lillejulaften


...Dette er vel kanskje den beste dagen i hele julen, tenker jeg... Nå er alle gaver kjøpt inn... Venninneklemmer og gaver har blitt delt ut. Pynten og julestæsjet er på plass, kakene er i boks, og maten er i kjøleskap og fryser, og moder har tent alle lysene...
DA kan freden og roen få senke seg over huset... og jeg kan krype opp i sofaen og gi meg selv tid til litt ettertanke...
Det liker jeg... og da kan jeg si som julesangen min sier: "I natt står julen for døren"

tirsdag 22. desember 2009

Julen 1947


I bokbyen Tvedestrand, kom jeg over for et par år siden, noen gamle "Alle kvinner- blader" fra 1947.
Det er bare rett og slett kostelig å lese alt fra kontaktannonser til moter som var i vinden på midten av det forrige århundret. Jeg skal legge ut noen smakebiter etterhvert...
Men i dette julebladet er et av temaene:
"Med farger, furu og fantasi skaper vi fest i stuen" Ikke så veldig langt fra sannheten i dag heller!
Teksten må vi vil kunne si er en tanke formell, men ellers er det jammen ikke store forskjellen.. Eller hva sier dere etter å ha lest teksten under...
"Ribbe, sylte og kakeduft er bra når det gjelder å skape julesteming i huset. Men julesanger, julelys og frisk lukt av bar er ennu meget bedre. På sidene her er en dryss av nye idèer til julestuen - en av dem er sikkert noe for Dem".
Med dette ønsker jeg dere alle en riktig god jul - og jeg takker for at jeg har fått så mange gode venner her inne! Tusen takk for alle hyggelige tilbakemeldinger og oppmuntringer!
Det har vært et spennende halvår her inne i Blogglandia! GOD JUL!!!

mandag 21. desember 2009

Jeg vet hva som betyr noe

Julen, julen, julen den er her...
i hvert fall veldig nær...
Og hva er det som er viktig, tenker jeg...
Vi pynter, og kjøper og baker og stresser...
Men jeg gjør det ikke lenger...
Jo, jeg pynter
Jeg kjøper
Jeg baker litt
Jeg lager litt
Men jeg stresser ikke lenger.
Jeg koser meg med de små tingene...
og med stemingen og roen...

Som nevnt tidligere så får man livet i et annet perspektiv når alvorlig sykdom inntreffer.
Man får en ny gave - en gave som gjør at man setter så veldig stor pris på de små, små tingene...

MEN...det er også andre ting som gjør at livet får andre perspektiv...

Jeg husker jeg hadde fått spart opp masse til det nydelige juleserviset mitt.
Jeg husker jeg hadde nydelige porselenskopper som var arv fra en oldemor jeg aldri hadde sett.
Det var glass og porselen og det var keramikk i mitt gamle, antikke skap... Gode, kjære ting som var uerstattelige for meg...
De var så vakre, hadde affeksjonsverdi og det lå gode minner bak tingene.
Men en dag var alt borte.
En dag knuste en som stod meg nær - veldig nær... alt sammen.
Han la alt i ruiner på kjøkkengulvet. Alt...

Fra den dagen knuste han noe i meg - og om han skulle lese dette... så gjør det meg ingenting lenger... Jeg håper nesten du leser det...
Jeg vet nemlig hva som betyr noe - og DET - DET klarte du aldri å knuse...
Og som en annen har sagt før meg: "Men tankene mine får du aldri"...

søndag 20. desember 2009

Juleteksten min kan leses...


Jeg fikk lyst til å dele juleteksten min med dere... Teksten som har blitt framført både av skoler, kor og korps i diverse kirker i Larviksdistriktet denne julen.
Musikken er laget av min lærerkollega, dirigent og komponist Thor Petter Thomsen, og teksten ble skrevet ned en julenatt av meg selv...
Musikken har jeg dessverre ikke, men kommer den på youtube - eller en annen lydfil... så kan dere få beskjed...
Men teksten er som følger...og jeg håper dere kjenner dere igjen i den...
I NATT STÅR JULEN FOR DØREN

Nå har alt gått til ro og sover.
Stor forventning hos hver og en...
Stjernen skinner, vi vet den lover
noe godt hvis du tror på den.

I hvert vindu så kan vi se det.
Alt er klart nå til lys, håp og tro.
Julen kommer til oss med glede.
Denne natten så skjer det no`.

Refreng:

Tanker kommer og går. Ja, det skjer hvert et år...
for julen, den banker snart på.
Og i natt står en høytid for døren.
Vi kan føle en stemning nå.

Vi skal få, vi skal gi, vi deler.
Denne natt blir til jul på ny...
Og i timene før vi dveler
litt ved tanken på morgengry.

Refreng:

Tanker kommer og går. Ja, det skjer hvert et år...
for julen, den banker snart på.
Og i natt står en høytid for døren.
Vi kan føle en stemning nå.

lørdag 19. desember 2009

Dagens avisoppslag

"Komponisten kom hjem" stod det å lese i dagens avis. Hun bor nemlig til daglig i Uppsala i Sverige.
Det er fortsatt musikalen som bygger på min første bok "Mikkel og Ekornia" det handler om...
Sist uke, fikk komponisten høre alle elevene framføre alle sangene for aller første gang... og det var stort, både for (fra venstre):
Regissør (og assistent ved skolen) Jørunn E. Halvorsen, forfatteren selv, meg - Liv Hege(lærer ved skolen) - og komponisten og musikeren Sølvi Elise Halvorsen
Vi er alle glade og takknemlige for at lokalavisen dekker framdriften så utrolig bra... samtidig legges det et stort forventingspress på oss... I begynnelsen av mars framføres resultatet av all jobbingen...

lørdag 12. desember 2009

Gamle juleminner...



...i en gammel kiste jeg arvet for noen år tilbake, lå det masse ubrukelig skrot - men midt oppi alle de rustne spikerne og alle støvdottene, så lå det jammen meg en uåpnet pakke med julelys... Lurer på hvor gamle de kan være... I tillegg fantes en liten bunt med pakkebånd med prisen skrevet på. Hele 85 øre kostet den herlige lille saken...
Snakker vi 60- årene tro? Noen som vet?
Julenostalgi som er verdt å ta vare på... - og som gir næring til en liten forfatter....
Ha en fin adventshelg alle sammen, og jeg takker samtidig for alle gode kommentarer på innlegget mitt nedenfor.

torsdag 10. desember 2009

Julearv fra tippoldemor


Jeg var en gang et veldig "julete menneske"...
Det var nisser i alle slags former og fasonger overalt.
Det var rødt, grønn og hvitt.
Det var løp og kjøp... Det var laging og selging på messer....
Det var rett og slett alt som hører med, når julen nærmer seg... Men plutselig en dag - betydde ikke alt dette kommersielle noen verdens ting lenger...
I disse dager, for 10 år siden, fikk jeg en kreftdiagnose hengende over meg... Jeg gikk julen tungt i møte, og visste ikke om jeg ville gå inn i Milleniumskiftet med livet i behold... Da er det ikke nisser og glitter og stæsj som er viktig... Da er livet viktig. Da er det de nærmeste som er viktig. Da er det de nære verdier som blir viktig...
Jeg kom meg gjennom julen - selv om jeg husker lite av det...
Og jeg kom meg videre og videre - for jeg skulle klare det!
Etterhvert... endret livet seg.... eller det var nok, jeg som endret meg... Julen for meg, er nå vakrere enn den noen gang har vært...
Det som betyr noe nå, er når jeg får høre noen synge min egen juletekst...
Når jeg ser gleden i barneøyne som gleder seg til det som skal komme...
Når lukten av svibler og nybakte pepperkaker sprer seg gjennom rommene...
Når lysene tennes og julemusikken strømmer ut....
Når venner og familie kommer sammen og deler gode ord med hverandre...
Og når denne flotte duken som min tippoldemor har brodert, kommer på bordet... ja, da er det en god, deilig julefølelse som kommer... Og jeg håper og tror at jeg får oppleve ennå en jul... Og ennå en jul....
Nyt førjulstiden der ute!

fredag 4. desember 2009

Veldig, veldig glad!!!

...MÅÅÅ bare få meddele gladnyheten jeg fikk i dag...
For en flott start på resten av mitt liv...
Jeg fikk i dag antatt min fjerde barnebok!!!
For kun 5 dager siden sendte jeg inn manuset - og i dag fikk jeg det positive svaret, at
"Mikkel og Aurora hjelper naturen" ble antatt!!! Jeg er så glad, så glad! Nå skjer det virkelig saker og ting om dagen!!!
Nå synes jeg at jeg fortjener en stille og rolig kosekveld...før det blir litt mer feiring i morgen!!!
Ha en flott adventshelg alle sammen!!

torsdag 3. desember 2009

Barnebok til jul?


I månedens Magic Magasin kan man finne en overnaturlig , selvopplevd historie som jeg har skrevet ned. I tillegg finnes det en aldri så liten presentasjon av mine barnebøker - under Marianne Behns bokpresentasjon! Tjihi... morsomt, da!
Så hvis noen er ute etter en barnebok som setter fantasien i sving, så er Mikkelbøkene en mulighet!

onsdag 2. desember 2009

Fredriksvern kirke

... ikke nok med at konserten var magisk i går, men plutselig dukket lokalavisa opp i det jeg var i ferd med å entre kirkedørene, og de ville ha noen ord med meg angående min juletekst som skulle framføres syvstemt... - og jeg stilte meg opp i desembermørket, mens publikum og kormedlemmer passerte, og journalisten knipset...
Det er korpsdirigenten på bildet, Thor Petter Thomsen, som har komponert melodien til min juletekst: "I natt står julen for døren". Jeg fikk tilbud om å være solist på min egen sang til neste år... men DET må jeg vurdere lenge og vel... Det er mange år siden jeg var solist for kor... men du så gøy det hadde vært om jeg hadde tort...

http://www.op.no/jul/article4736970.ece

tirsdag 1. desember 2009

Helt magisk var det...

Å høre sin egen tekst bli sunget syvstemt av et kor i Fredriksvern kirke i Stavern, var bare helt magisk... Håret reiste seg og tårene stod i øynene mine...
Kormedlemmene i Rakkastuten Blandakor leverte virkelig sakene sine! Hele konserten ble avsluttet med min sang... "I natt står julen for døren"...