Vårskrivingen fra min kant

   Grunnen til at det har vært så stille fra min bloggekant, er flere grunner - jeg har veldig mye å gjøre for tiden, og for det andre så får jeg fremdeles ikke bilder til å virke på pc`n min - eller linken vil ikke la seg sende. Jeg takker for gode råd -og jeg prøver dem ut, men det ser dessverre ut som det er noe med innstillingene på pc`n min som det er noe galt med. Så nå prøver jeg på å sende et innlegg fra min lille minipc... går det - så er det hovedpc`n min som svikter... Må kanskje kjøpe en ny en...
   Men nok om det... Nå nærmer det seg mars, og det betyr at jeg får mer og mer å gjøre på skrivefronten. Jeg annonser i to aviser om at jeg skriver sanger og taler til alle anledninger - og meldingene og telefonene har begynt å ramle inn.
   Jeg skrev min første sang da jeg var 18 til min brors konfirmasjon (han var da allerede en Norgeskjendis, for han spilte i popgruppa DRAMA). Siden skrev jeg sanger for venner og bekjente fram til 2004 - da jeg begynte å annonsere i avisa. Har 10 års jubielum i disse dager... Jeg tok en opptelling på alle sangene og talene jeg har skrevet her om dagen... og tallet er totalt på 1043 sanger og taler...Så jeg har skrevet litt, ja...
   Jeg elsker disse småoppdragene og de små historiene som utspiller seg i sangene og talene.
   Ved siden av disse oppdragene - så skriver jeg jevnt og trutt på barnebokmanuset mitt som jeg skal ha ferdig om 1 1/2 mnd...
   Og i går kom det inn en mail fra et magasin - og de lurte på om jeg ikke ville skrive en vårhistorie (novelle) for dem! Å få et slikt tilbud er bare helt fantastisk! Tidligere har jeg skrevet flere noveller for bladet (se bildet over)
    Jeg ser fram til en solrik - men også en veldig skrivenede vår... Herlig!!

Mitt kreative rom

   Jeg er inne i mitt lille kreative rom. Der er det rom for alt. Lyse tanker, mørke tanker. Tanker om liv og død, lek og alvor. Tanker om alt som rører seg her- og kanskje utenfor... livet.
   Det er advent, det er juletid. Det er lys, det er pynt i den virkelige verden.
   Selv veksler jeg på å gå ut og inn av den virkelige og den fiktive verdenen. Den jeg finner opp. Noen ganger føler jeg meg litt schizofren. Det er ikke alltid like lett å gå ut og inn av disse to verdenene. Jeg lever meg så veldig inn i det jeg skriver - og det må jeg jo gjøre, for at jeg skal være en del av den, for at det skal bli troverdig... Det hender jeg kvekker til når den virkelige verdenen vil ha tak i meg av en eller annen grunn.
   Akkurat nå er jeg så inne i min fiktive verden at jeg helst vil bare være der en god stund. Jeg må vite hva som skjer videre og videre... Jeg kunne tenke meg å være der en fjorten dagers tid - men det nekter den virkelige verdenen meg å gjøre... Så da er det bare å skrive på når jeg kan.
   Jeg vil så fryktelige gjerne komme i mål med dette manuset - men det er et godt stykke igjen. Men fytti, så moro det er!!

For å få snøballen til og rulle, må den få en dytt...

   Det er stille. Det er mørkt. Jeg digger begge deler. Det er da roen senker seg, og ordene og tankene kommer.
   Jeg holder på å skrive et manus som jeg gjerne vil sende inn til en konkurranse. Hvilken konkurranse det er snakk om, vil jeg ikke si noe om enda. Jeg liker ikke å snakke om det jeg skriver før det er i boks - eller nesten i boks, da... Det er så kjipt å legge ut om ting som kanskje ikke blir noe av.
   Målet mitt er å fullføre dette prosjektet - og der er det selvfølgelig en deadline. Den må jeg forholde meg til hvis jeg vil være med, men klarer jeg ikke den deadlinen, så kan jeg jo allikevel sende manuset fra meg når det blir klart. Med tanke på utgivelse. Et eller annet sted...
   Men å vinne i en skrivekonkurranse - og da særlig hos de større forlagene er nok som nåla i høystakken... Men dog, klarer jeg å fullføre, så er jeg også med og deltar....
  
   Jeg husker godt den første store skrivekonkurransen jeg var med på - Jeg lurer på om det var hos Aschehoug... ikke helt sikker, men tror det... Det var i 1997 - og jeg sendte inn manuset "Mikkel og Ekornia." Jeg vant så absolutt ikke og manuset ble heller ikke antatt med tanke på utgivelse...
   Manuset ble lagt i en skuff - bokstavelig talt. Men i 2006 tok jeg det frem fra glemselen og sendte det inn til et forlag jeg fant på nettet. Publica. Og der ble manuset antatt!!
   Jeg kommer aldri til å glemme den lykkefølelsen da jeg leste brevet! (ja, jeg fikk svaret på brev - og ikke mail) Fytti, en drøm gikk i oppfyllelse!!
   I 2007 ble boka utgitt - og i 2010 ble boka satt opp som skolemusikal - for to fulle saler i Larvik. Vanvittig opplevelse... ( i mellomtiden hadde jeg kommet med tre andre bøker)
   Så... om man ikke vinner en skrivekonkurranse , så er det ingen som vet hva som kan skje med manuset. En snøball kan da ha begynt å rulle...

Veien videre har startet

I går ettermiddag og kveld befant jeg meg i skriveverkstedet til en skrivekonsulent. Spennende... men også veldig skummelt.
Tekstene mine lå allerede foran ham idet jeg entret døra hans, og jeg følte at jeg var på vei inn i løvens hule. Her satt mannen som skulle fortelle om alle mine dårlige ord og vendinger, men dette var også mannen som skulle løfte meg videre fram mot min bokutgivelse.
Jeg tok plass ved hans lille, hvitmalte bord, og jeg følte at jeg blottla meg for hver av mine tekster han lot blikket fare over. Ennå mer naken følte jeg meg etter som setningene ble revet fra hverandre, personer i teksten ble kalt svake, og ord ble pukket på...
Jeg følte meg en tanke liten til å begynne med, men jeg skjønte raskt at dette var en mann som visste hva han snakket om. Stilte jeg spørsmål, fikk jeg svar. Stilte jeg ikke spørsmål, fikk jeg også svar...


Jeg skjønte så absolutt hva han snakket om. Stort sett, da. Jeg var enig i det meste han sa, når han forklarte meg det. Alt kan man ikke bli enig i, når det gjelder språk og handling, selvfølgelig. Noe må jo bli litt subjektivt, men jeg prøvde å ta til meg alt det som må rettes på. Jeg er så absolutt åpen og villig til å lære mer og mer og mer - om språk, ord og vendinger.
"Her er du skikkelig gæren!" kunne han plutselig si, og pekte midt i en av tekstene. Herlig! Det var jo også meningen. Der hadde jeg dratt den helt ut - for jeg er veldig opptatt av de personene som er så langt fra "A-4 mennesker som det går an" - noen ganger. "Her kan du være ennå mer gæren..." fortsate han... hm.... Ok... jeg skjønte hva han mente.


Jeg så tekstene mine i et helt annet lys, når han påpekte og fortalte, stilte spørsmål, og jeg fikk undre meg...


Så nå har jeg fått hjemmelekse til neste gang vi møtes. Det blir fire treff i alt - og på den tiden, skal det jobbes på! Min første hjemmelekse går ut på å gjøre om temmelig mye i det han syntes var den svakeste teksten min. Det var også den eldste teksten min - så jeg ser det som en god progresjon i utviklingen min, at jeg har blitt bedre og bedre for omtrent hver tekst jeg har skrevet...


Så... dette dreier seg altså om et knippe noveller jeg har skrevet - som jeg har tenkt å gi ut i bokform. Men først skal altså novellene vaskes og pusses og slipes og stelles....

Prosessen er i gang...

(lånt fra nettet)

...I dag bar det tilbake til jobb. Tre og en halv uke siden sist. Det føltes litt rart, men også litt godt. Godt å være tilbake i normalen igjen, for å si det sånn. Og godt "å være oppe i dagen igjen"...

Og i ettermiddag fikk jeg telefonen jeg har gått og ventet på. Telefonen fra tekstkonsulenten som skal hjelpe meg litt på veien fram til manusutgivelse. Forlaget har ordnet dette!
Det er alltid spennende å lære ennå mye mer om ting som engasjerer og interesserer. Og skrivingen er absolutt så mye mer enn det; det er en drivkraft og en enorm indre glede...

Det blir spennende å se hvor ferden går videre - og hvor fort den går videre... Men det viktigste er at jeg blir så fornøyd som mulig med resultatet - ikke å bli fortest mulig ferdig.
Så... jeg vet ennå ikke når det blir utgivelse. Men jeg vet i hvertfall noe; det blir utgivelse! Jeg skal bare gjøre mitt ytterste for at  manuset blir best mulig først! YES!!

Lykken er et bitte lite bibliotek

Endelig! Mannen i huset er en handyman som ikke er vanskelig å be! Og nå har han snekret opp akkurat de hyllene jeg ønsket meg. Hyller under trappen - hyller hvor jeg kan ha en mengde bøker som har stått og ligget både her og der...
Barnebøker, ungdomsbøker, romaner, diktsamlinger, faglitteratur - og mine egne bøker... Alle får de nå lov til å stå samlet. Oversiktlig og veldig lett å finne fram til det jeg ønsker å lese.
Under trappen. Bøkene er ikke synlig før man står foran dem... Herlig!
Men nå skal det skrives. Jeg har gitt meg i kast med et  nytt prosjekt, så det blir spennende å se hvor dette kan ende hen. Voksenmanuset har jeg lagt litt på hylla en stund, og noveller leker jeg meg med. Men det er altså et barnebokmaus jeg har i tankene nå... ved siden av sangskriving, da... :-)
Nyt søndagen! :-) 

Å få et nei...

I utgangspunktet er det aldri moro å få et nei, når man så inderlig håper på et ja... Men noen ganger er det allikevel ikke så ille som man hadde trodd. Og noen ganger er det helt nødvendig for å komme videre.

Jeg sendte inn et manus. Mitt lengste manus noensinne. Et anderledes manus som jeg påbegynte for lenge siden, som har ligget, og som jeg har tatt fram og jobbet med innimellom alt annet. Mitt mål var først og fremst og fullføre det, og det klarte jeg!

Så sendte jeg det inn til et forlag, og jeg håpet og håpet at svaret var positivt, selv om en bitte liten stemme inni  meg, sa at det ikke var bra nok. At det var litt banalt, kanskje. Eller litt for barnslig språk (jeg er jo vant til å skrive barnebøker) - men man håper jo. Ellers hadde jeg jo aldri sendt det inn til et forlag.

Til morgenen i dag lå svaret og ventet på meg. Og det var ikke et ja. Det var ikke det. Det fulgte med et langt, innholdsrikt vedlegg - noe jeg var mektig imponert over. De hadde virkelig lest, ikke skumlest, men lest. Lest, vurdert, og kommet med en konklusjon. Svaret ble blant annet:


"Konklusjonen er at dersom du er innstilt på mye jobb, kan det bli bok av dette."

Og i neste mail stod det blant annet: ..."For fra side xx og utover har du en god historie, som det absolutt går an å lage bok av."


Alt var ikke helt elendig, med andre ord,- og det var vel det som løftet meg. Jeg gikk ikke ned i noen kjeller. Ikke et sekund en gang. Så langt der i fra. En stor del av grunnen, var vel at jeg var stort sett enig i den lange begrunnelsen jeg fikk.

Og jeg lærer hele veien, tenker jeg. Jeg lærer massevis de gangene jeg har fått konstruktive tilbakemeldinger - slik at jeg blir gjort oppmerksom på hvor jeg er for svak, og hva jeg bør jobbe videre med.

Nei, jeg ser på dette som et skritt i riktig retning, jeg.

Dette er nok ikke sjangeren jeg skal begi meg utpå. Jeg har heller ingen ambisjoner om det. Men av en eller annen grunn måtte jeg skrive dette manuset. Hvorfor får jeg nok aldri greie på, for jeg har mine tvil om det noen gang ser dagens lys... Tror det er for mye å slette og endre... Men man vet jo aldri...

I mellomtiden skriver jeg videre, jeg!

Å skrive

Det beste  jeg  vet er å skrive historier og fortellinger. Det er en drivkraft i meg som ikke lar seg stoppe. I min ungdom hadde jeg brevvenner over hele verden, jeg skrev dikt og jeg skreve dagbøker. Jeg skrev og jeg skrev...

Jeg husker at jeg skulle ønske at jeg kunne skrive egne historier, men jeg hadde visst ingen fantasi, fant jeg ut. Jeg fikk det ikke til. Det ble bare mye ullent og platt som aldri ble til noen hel handling. Jeg klarte ikke å fullføre en historie,- allikevel var det skrive jeg ville...

Siden det ble det andre ting som tok over, og skrivingen ble bare gjort i små, små doser, for livet krevde annet av meg. Eller jeg lot livet kreve annet av meg...

Men jeg husker så inderlig godt, den dagen da jeg hadde fått samlet opp nok avspasering til å kunne avspasere fra jobben en hel dag. En hel dag skulle bare være min. Den skulle ikke brukes til verking shopping,  vasking av hus, eller aktiviteter med barn... Nei, det skulle være min helt spesielle skrivedag.

Jeg ville leke forfatter...

Jeg hadde en spesiell kopp som jeg drakk kaffe av, når jeg skrev. Et blått keramikkrus. Alltid drakk jeg av den når jeg skulle skrive. (Jeg har den ennå, men den er ikke så viktig lenger)
Kruset kom fram på bordet, likeså en gammel pc. Handlingen hadde jeg i hodet. Og så satte jeg i gang og klimpret i vei...
Det var så spennende. Det var så spennende da jeg skjønte at jeg hadde all verdens makt,... At jeg faktiskt kunne bestemme hva det måtte være.  Jeg kunne bestemme som om jeg var kongen og statsministern og presidenten... eller Gud... jeg kunne skrive om hva jeg ville; om lykke, sorg og smerte. Dette ble så sterkt for meg... at jeg...tro det eller ei, måtte kaste opp...

Der og da løsnet noe. Og for første gang klarte jeg å fullføre en historie. En dårlig historie som ingen har lest. Men jeg fullførte. Det var en stor bragd. Og det var første skritt på veien. Veien til å bli en forfatter...

Mye har blitt skrevet siden jeg kastet opp den gangen. Drøssevis av historier som aldri har sett dagens lys. Og historier som har sett dagens lys. Og bøker.

I går poppet det inn en mail fra et magasin. I teksten stod det: "Tror du at du kunne ha skrevet en hyggelig/koselig påskehistorie slik at våre lesere kommer i påskestemning?"

Jeg blir hoppende glad for slike henvendelser. Det gir en enorm glede å vite at noen vil ha mine tekster, historier og noveller. Og når de etterspør tekster, blir jeg enda gladere.

Så nå... nå må jeg legge hodet i bløt og komme opp med noe som kan bringe folk i påskestemning. Men det jeg jobber iherdig med for tiden, er å fullføre romanen min. Få sendt den inn. Før påske.

Kunsten å leve

...Tanken var å stå opp tidlig i dag, mens mørket ennå omsluttet meg,- men når jeg først hadde muligheten, sovnet jeg igjen da klokka ringte... Mannen i huset har vært på jobb i flere timer, og datteren kom hjem til mamma-huset sent i går, og hun sover godt fremdeles...
Nå sitter jeg her med kaffekoppen og masse tanker farer rundt i hodet. Tanken på ferden videre. Tanken på 2012. Hvilke mål jeg har, og hvilke ambisjoner jeg har for det neste året...
Det gjelder å leve mens man kan. Det gjelder å skape når kreativiteten kommer. Det gjelder å gripe tanken mens den er der...

Mannen på bildet, kom vi over på Fuerteventura. En mann som var vanvittig brun på ryggen, fordi han alltid satt med ryggen til solen og lagde sandskulpturer... Fantastiske skupturer... mens et lite håndkle lå et stykke unna, hvor man kunne legge noen slanter på... Var det alt han levde av? Men det var allikevel ikke det jeg hang meg opp i, da jeg gikk forbi, og blikket mitt hang igjen på det kunstverket han var i ferd med å avslutte...
Det som opptok meg, var at denne mannen gjorde antagelig det han likte aller best å gjøre. Nemlig å skape. Være kreativ...
Tenk om vi alle tok oss tid til det; gjøre det vi liker aller best...
Det handler om å leve mens man har livet, har muligheten...

Da jeg åpnet mailen til morgenen, lå det en melding der om at bladet KULT ønsker å trykke novellen jeg sendte dem her om dagen. Sånt varmer masse. At folk vil trykke, vil kjøpe, vil lese... det jeg skriver! :-)
Et av målene for 2012 vil være at jeg skal fullføre mitt liggende manus. Det skal bli sendt inn til forlag. Og jeg gleder meg til redigeringen...
Nå har det kommet lyder i huset, og datteren er i full gang... Da er det på tide å prate litt. Høre om hvordan datter-livet utarter seg. Hun er snart ferdigutdannet sykepleier. Flinke jenta mi...

Noveller og skriveutfordring

Ja, som jeg skrev i innlegget under, så er jeg i gang med å flikke og flekke på det manuset jeg har hatt liggende lenge... Men nå er det andre ting som presser på, og tankene melder seg i bøtter og spann.

I et tidligere innlegg skrev jeg at jeg hadde sendt inn tre forskjellige noveller til tre forskjellige ukeblader. Jeg synes novellesjangeren er kjempespennende. Og vanskelig.
Det ene bladet har jeg ennå ikke hørt noe i fra, det andre bladet skrev: "Vi synes ikke den holder god nok kvalitet", og det tredje bladet - som svarte meg i går, skrev: "Den var midt i blinken for oss!"

Dette får meg til å tenke... For det første vet jeg at bladene ønsker forskjellige typer noveller, og det betyr at jeg kan ikke sende hvilken som helst novelle til hvilken som helst blad. Men når det er sagt, så er det allikevel noen av bladene som tar inn alle sjangere, allikevel takker de alltid nei til mine noveller.
Ok, jeg godtar at de synes at ikke novellene mine er bra nok, men når jeg har sendt novellen som de har takket nei til, til et annet blad, så har ofte det bladet takket ja. Det betyr at jeg kan jo ikke ha skrevet såå dårlig.. Min konklusjon er at dette ofte blir veldig subjektivt.
Jeg går aldri "i kjelleren" lenger, når jeg får høre at de ikke ønsker novellen min. Skuffet, ja... men ikke veeeldig lei meg. Men.. jeg blir alltid strålende glad, når jeg får tilbakemeldinger som: "Den var midt i blinken for oss!"
Slike meldinger gir meg et kjempespark i skrive-selvtilliten min, og de får meg til å tro at jeg kan skrive, og at jeg har noe å formidle til mange lesere.

Jeg slipper ikke novellesjangeren,- for det å skrive en hel historie på noen få sider, det er meget fascinerende. Det er å finne denne nerven...

Og når det er sagt, så fikk jeg en mail i forgårs, og jeg fikk en telefon i går. Fra et forlag som jeg ikke kjenner. Om en skriveutfordring. Dette fikk hjertet til å banke i raske slag... De vil ha meg til å levere inn et kapittel om noe helt spesielt. Noe jeg har lite greie på... noe som krever mye research, og noe som jeg har meget kort tid på... Men jeg har jo ikke noe å tape, har jeg vel? Går det ikke gjennom nåløyet, så prøvde jeg i hvert fall.. og kanskje jeg ble bedre på noe underveis. Og får jeg det til, så er det nye dører som åpner seg... Ergo, jeg kan ikke annet enn å prøve - selv om jeg skjønner at dette er meget vanskelig. Og det er garantert mange andre forfattere som har fått den samme skriveutfordringen...
Det gjelder å klare og formidle denne nerven, sa forleggeren i telefonen til meg... Nemlig!

Så nå må alt annet ligge. Mitt liggende manus og nye noveller... Nå er det min skriveutfordring som gjelder... I skrivende stund er min noe vaklende skriveselvtillit iblandet med sterk migrene. Så det er bare å hvile til migrenen gir seg - og jeg kan kaste meg over utfordringen.
Fortsettelse følger - uansett utfall. Har jeg sagt A, så må jeg jo si B... ;-)

Manus

Jeg har et manus liggende. Det har ligget i lange, lange tider nå. Nå har det seg ikke slik at bortgjemte manus "oppfører seg" ikke som en del viner eller oster gjør... at de bare blir bedre og bedre jo lengre de ligger der i mørket... Hadde det bare vært så enkelt. Men på sett og vis, så er det noe i det, for etter at manuset har ligget bortgjemt på minnepenner og pc`r over lengre tid, så har det skjedd noe med meg i mellomtiden. Det er jeg som har modnet...
Så når jeg nå tar manuset frem på skjermen, så ser jeg så mye lettere alle mine feil, - hvor det er for eksempel er for tynt, hvor språket er for barnslig og hvor jeg kan uten tvil trykke på deleate-tasten.
For det som skjer, når jeg tar fram manuset etter så lang tid, er at jeg ser på det med "en fremmeds øyne". Jeg leser manuset som jeg aldri har sett det før, og da er det mye lettere å se feil, mye lettere å rette. Det hender til og med, at jeg tenker; fytti, så bra!
Men når det er sagt,- så er det selvfølgelig også mye jeg ikke ser, - og ting jeg "ikke kan bedre"... Foreløpig.
Og i mellomtiden har jeg også jobbet med flere andre skriveprosjekter, så jeg håper jo at jeg har lært noe på min vei. Men om dette er godt nok til at et forlag vil gi det ut, - ja, det vet jeg ikke. Derfor har jeg tenkt å bruke tid nå på dette manuset.
Pirke, endre, slette, legge til, trekke fra... og så skal jeg sende det inn til et forlag. Jeg har også bestemt meg for hvilket forlag jeg skal sende det til...