Bestilling på sang...

Mobiltelefonen min ringte, kl. 2215 en lørdag kveld. Det var en anonym innringer...
En hes damestemme presenterte seg som Bodil på klingende Finnmarksdialekt. Hun hørtes ut som en dame i midten av femtiårene, husker jeg at jeg tenkte.
Hun kom ikke med noen unnskyldning for å ringe til et fremmed menneske på denne tiden av døgnet en lørdag.
”Jeg ringer fordi jeg vil ha en sang!” sa Finnmarksstemmen. ”Jeg så du annonserte i Sandefjords blad,” fortsatte hun.
”Ja..?” sa jeg noget spørrende.
”Jeg vil ha en spesiell sang til en begravelse. Min mor har gått bort.”
”Åh...” sa jeg som hater ordet kondolerer, og jeg føler alltid at jeg mangler ord i en slik situasjon.
”Ja,” fortsatte damen som hadde kalt seg Bodil, ”men jeg vil ha en lystig sang til ære for henne! Jeg vil ha noe muntert, skrevet på en drikkevise! Ho var så glad i det våte, ho mor! I dobbel forstand!” sa hun, og la ordentlig vekt på de to siste ordene.
”Ja vel!?” sa jeg, og visste ikke om jeg skulle le eller hva...
”Og nå har æ fått masse pæng! Masse pæng!” sa hun med stor entusiasme i stemmen.
”Kor mykje tar du for en sang?” sa hun, og klarte å bli stille et par sekunder.
”Jeg tar kr. 500,- for en sang,” svarte jeg.
”Åh, det er da ingenting! Det skal du få!” sa hun, og syntes opplagt at jeg kun ba om ører.
”Skal sangen bare være fra deg?” spurte jeg.
”Nei, nei, det er fra han Karsten og ho Sigrid, og. Det er vi som har arva ho mor,” sa damen.
Så ble det en bitteliten pause, og jeg hørte at noen pratet i bakgrunnen.
Så kom det...
”Han Karsten spør om du kan ta det for 400 kr?” Stemmen hennes var en tanke spak.
”Nei,” sa jeg og dro på smilebåndet, ”og du sa akkurat at du har masse penger.”
”Ja, ja, det har jeg!” sa hun opprømt igjen, på sin karakteristiske Finnmarksdialekt.
Så ble det en liten pause igjen. Og noen pratet i bakgrunnen.
”Han Karsten spør om kor mange linja vi kan få for 400 krona?..
”Nei, dere får en sang ut av de opplysningene jeg får fra dere, og jeg tar 500 kroner!” sa jeg, og måtte bite meg selv i leppen, for ikke å brøle ut i latter.
”Ja, ja. Det er no helt greit!” sa damen da.
”Men min mor var sjøsame – fra Alta. Fra Kautokeinovassdraget. Men ho ska no obduserast!”
”Hva?” sa jeg. ”Skal jeg ha med det i sangen?” Jeg ble mer og mer forfjamset der jeg stod...
”Nei, nei!” sa hun da. ”Men vi trur ho har blitt tatt av dage!”
”Hva???” sa jeg, og kjente det summet i hodet mitt. Hva var dette? Noen måtte da tulle med meg... men jeg kunne ikke gjenkjenne stemmen, og det var helt klart at dialekta var ekte.
”Ja, vi trur at det e mafiaen i nord som har tatt levra hennes!”
”Hva???”
Nå kjente jeg at latteren nærmet seg stort inni meg. Dama måtte enten være gal, eller så tullet noen med meg. Eller begge deler.
Jeg fikk til slutt summet meg litt, og samlet tankene mine.
”Jeg tror at du må sende opplysningene på mail, for jeg er ikke hjemme nå,” sa jeg som sant var, og følte ikke for å bruke resten av lørdagskvelden på å skrive ned opplysninger om en fordrukken same som hadde mistet levra si til mafiaen i nord. Selv om det hørtes unektelig spennende ut. Det var ikke noen hverdagssang dette her!
”Åh, næmen så fint! Da kan jeg skrive sangen ut selv!” utbrøt Bodil da.
”Ja, det kan du,” sa jeg og gav henne e-post adressen min.
Så ble det stille i den andre enden...
”Jeg vet ikke hvordan man gjør det,” sa stemmen spakt.
”Å skrive ut?” sa jeg og himlet med øynene i den andre enden.
”Ja,” sa hun.
”Du trykker på skriv ut,” sa jeg. ”Det lille ikonet med skriveren på”.
”Nei, jeg vet ikke, jeg kan ikke det,” fortsatte hun.
”Har du en pc da?” spurte jeg, og kjente at det begynte å gå litt rundt i hodet mitt. ”Du sa jo ja til å sende meg mail!?” fortsatte jeg.
”Jeg har pc, men jeg kan ikke skrive ut,” sa hun.
”Men Karsten da?” sa jeg, og kom på broren som satt i bakgrunnen og sikkert fulgte med på den hun sa.
”Nei, Karsten kan heller ikke. Kan du sende dem i posten?” sa hun da.
”Ja, det kan jeg vel, men det koster deg mer,” sa jeg.
”Kan du trykke opp 100 kopier for meg? På rosa ark?” sa hun og entusiasmen i stemmen hadde kommet tilbake igjen.
”Ja, men det blir tre hundre kroner ekstra, pluss porto” sa jeg.
”Ja, jeg betaler hva det måtte være!” sa hun da.
Ja vel, tenkte jeg...
”Men du vil ikke heller hente dem hos meg da? Eller vil du at jeg skal sende dem i posten?” sa jeg.
”Nei, æ kan ikke komme helt ned til Sandefjord! (jeg annonserte i Sandefjords blad)
”Ringer du fra Alta?” sa jeg bestyrtet. ”Men hvor har du fått nummeret mitt fra?”
”Æ var i konfirmasjon sammen med han Tom Henry, og det var en sånn fin konfirmasjonssang der, og de sa du hadde laga den! Og da æ snakka med ei venninna fra Sandefjord i går, så sa ho for et sammentreff, for ho averterer i Sandefjords blad i dag!”
Dette hørtes jo ikke usannsynlig ut, selv om jeg ikke ante hvem Tom Henry var...
”Ok, men da sender du opplysninger på mail da?” sa jeg, ”men jeg skriver ikke noe om at hun har blitt tatt av dage... Da kommer de vel og tar levra mi og!” sa jeg og lo.
”Ja, da kommer de og tar levra di, og!” sa damen med grov stemme og lo hest.
Jeg kjente at det føltes både sykt, morsomt og litt ekkelt på en gang.
”Jeg sender en mail til deg i kveld eller i morgen tidlig,” sa hun.
”Fint!” sa jeg, ”for jeg får ikke lest den før i morgen uansett, for jeg er jo ikke hjemme,” sa jeg.
”Er du ute og flyr?” sa damen forskrekket.
”Nei, men jeg er borte,” sa jeg og kjente at nå var det snart nok.
”Ja, du som er søring treng vel litt luft under vingan, du og!” sa hun og lo hest.
Jeg svarte ikke på det, for noe skurret, men jeg visste ikke hva... Dette kunne da ikke være seriøst...
”Ok, men da sender jeg en mail til deg” sa damen. Og det forundret meg en smule at damen faktisk hadde skrevet ned mailadressen min... (hun gjentok den riktig)

Jeg la på, og fikk meg en knallgod latter i ettertid... Men jeg hørte aldri noe mer fra damen fra nord... Kanskje hun ikke visste hvordan hun skulle sende mailen... Eller kanskje noen fra den nordlige landsdel hadde fått seg en skikkelig latter på grunn av ei som annonserte at hun skrev sanger til alle anledninger...
Men jeg har tenkt mang en gang på sangen som kunne blitt…” Mafiaen i nord som tok levra til ho mor..”

Moren tok livet fra henne

I min barndom bodde jeg ved siden av Inger, som var like gammel som meg. Inger var veldig skoleflink, så hun var god å ty til, hvis jeg stod fast i et fag. Hun hjalp gladelig til, og det så ut som hun stortrivdes når hun var sammen med meg og min familie.
Selv husker jeg at jeg synes at foreldrene til Inger var gamle, for de var like gamle som mine besteforeldre. Inger var enebarn, og hun var en livsglad og skoleflink jente. Men da faren hennes døde, så skjedde det noe. Det var da moren overtok den hele og fulle kontrollen av sin datter.
På den tiden hadde jeg flyttet av gårde for å studere. Både Inger og jeg ønsket å bli lærere, og jeg regnet med at Inger kom til å bli et glimrende eksemplar! Men da jeg var på besøk hos mine foreldre innimellom, var alltid Inger hjemme, og. Jeg husker at jeg tenkte, at jeg syntes at hun så litt underlig ut, akkurat som hun var i sin egen verden. Men jeg reflekterte ikke så mye over det, for jeg var hjemme bare en helg innimellom, og Inger kom aldri over og besøkte meg.
Siden flyttet mine foreldre til en annen kant av byen, og jeg tenkte ikke så mye på henne lenger. Men så kom all praten meg for øret, om at moren hennes hadde nektet henne å flytte hjemmefra for å studere. Hun skulle bo hjemme, hadde moren sagt, og siden hadde Inger blitt en slags fange i sitt eget hjem, og etter hvert hadde hun sluttet å være den ”glade Inger”, som jeg kjente så godt en gang. Hun hadde begynt på nærmeste lærerskole, der også jeg gikk, (men jeg bodde på hybel)for da kunne hun komme hjem til moren hver dag. Men jeg husker hun sa til meg en gang at hun hadde lyst å gå på lærerskolen på Hamar, men det likte ikke moren. Og et eller annet måtte ha skjedd, for plutselig sluttet hun på lærerskolen, og begynte av alle ting å jobbe i nærbutikken, rett ved barndomshjemmet hennes.

Jeg hadde nesten glemt henne, men en dag, etter nærmere 20 år, skjedde det noe som gjorde at jeg aldri kommer til å glemme henne igjen. Jeg satt på trappa og drakk kaffe, da hun ropte navnet mitt.
Hun stod utenfor hekken min, og vinket med grått hår, og tykk, ukledelig fleecejakke.
Jeg stirret og stirret på damen, eller rettere sagt, på jenta foran meg. Det var uten tvil Inger, men noe var helt annerledes. Samtidig ble jeg så totalt overrumplet, for jeg trodde ikke hun visste om noen ting som foregikk i omverdenen mer.

”Jeg er litt syk”, var det første hun sa, da hun kom mot meg, der jeg sikkert satt med et måpende uttrykk.
Ordene ramlet ut av munnen hennes, og øynene flakket.
Jeg bare stirret og stirret tilbake på henne, og jeg visste ikke hva jeg skulle si.
”Jeg var på psykiatrisk, men jeg vet ikke hvorfor jeg var der, - men det var så mange kjekke menn der. Som jobbet der altså. De passet så godt på meg, og jeg bare glodde og glodde, jeg!” sa hun på en tolvårings vis.
Ansiktet og stemmen minnet meg om et lite barn som var sultefôret på kjærlighet, og opplevelser. Det var tydelig å se at både selvtilliten og selvfølelsen var tatt fra henne for lenge siden, men hun satte seg ved siden av meg på trappa mi, og tok i mot kaffekoppen jeg tilbød henne.
”Du har ikke tenkt på å flytte vekk fra mamma da? Kanskje det er bra for deg!” sa jeg.
”Nei!” sa hun bestyrtet.
”Hvordan skal hun klare seg da? Og jeg er heldig og har to rom for meg selv!”
Hun kikket ned i kaffekoppen, og jeg mistenkte henne for ikke å like kaffe. Men hun hadde selv sagt ja takk til en kopp. Hun ville kanskje være voksen for et stakket øyeblikk..
”Mamma er veldig snill og forståelsesfull,” fortsatte hun.
Ja, det får du meg til å tro, tenkte jeg sarkastisk. Hun har fått deg til å bli en psykiatrisk pasient uten at du er klar over det.
”Jeg var så ung da jeg begynte på lærerskolen,” sa hun mens øynene hvilte på noe usynelig ute i hagen min.
"Vi var like gamle", sa jeg forsiktig, og tenkte at nå er jeg veldig interessert i å få høre fortsettelsen. Det var nemlig den gang på lærerskolen, at hun stoppet å være Inger.
”Hun fungerte verken faglig eller sosialt”, husker jeg en medstudent sa til meg, den gangen da jeg spurte hvor Inger hadde blitt av.
Hun snakket med øyne som ikke var tilstede. Jeg kjente det gjorde vondt langt inni meg.
”Du var jo så skoleflink!” sa jeg.
”Nei, men jeg kunne vel litt om alt!” sa hun og hadde et helt normalt blikk et øyeblikk.
Men nå visste hun ikke hvem hun var lenger, for identiteten hadde moren tatt fra henne.
Det var tydelig å se at det var forvirrende for henne å møte meg, hennes tidligere venninne, som hadde gått videre i livet.
Inger drakk det som var igjen i koppen i en slurk. Kaffen havnet i vrangstrupen, og hosten stod ut i luften, og jeg måtte dunke henne i ryggen, til hun fikk talen tilbake, mens jeg igjen lurte på om hun noen gang hadde drukket kaffe.
”Nå må jeg gå!” sa hun plutselig, og jeg ble sittende på trappa å tenke på hva som hadde skjedd med den engang så livsglade og flinke Inger. I alle disse årene hadde hun ikke hatt noe liv, for moren hadde tatt det fra henne, og nå var det for sent. Og ingen, absolutt ingen, hadde grepet inn og gjort noe.. Men hva kunne vi gjort? Det får jeg aldri svar på...