Ting er ikke alltid slik det ser ut til...

   Alle som beveger seg inn på min terrasse, snakker jeg godt med og til. Nå tenker jeg ikke bare på mennesker, men også på de firbente og på mine bevingede venner... Jeg er veldig glad i katter, og stadig dukker en fremmed katt opp på verandaen min som jeg godsnakker og koser litt med. Mat gir jeg dem ikke lenger, for da går de aldri igjen...
 
   Da jeg kom ut på terrassen her en morgen lå den sorte katten som besøkte meg tidlig på sommeren i solhjørnet på terrassen. Den ble som smør da jeg kosesnakket med den og den brettet seg ut på ryggen og nærmest ba om jeg skulle klappe litt på den. Noe jeg gjorde lenge og vel.
  Etter en liten stund gikk jeg inn i huset, og det var da jeg hørte en svare leven ute. Jeg husker jeg tenkte at, neiiii, nå hopper den etter småfuglene mine... Men jeg skal si jeg fikk meg litt av en overraskelse da jeg så at katten satt med en hel skjære i munnen!! Da var det slutt på kosepraten fra min side! Jeg kjeftet og oiet meg, og visste ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg prøvde til og med å kjeppjage den, men neida, den bare satt der og så på meg med munnen full av skjære.
   Den så på meg med øyne som sa: Men dette gjorde jeg jo for deg... Er du ikke stolt av meg? Var jeg ikke flink?
Men jeg enset det ikke, bare fortsatte å kjefte, og jeg sa at forsvinner du ikke nå, så henter jeg kamera! (for en trussel!) Jeg løp inn i huset, og da jeg kom tilbake, hadde den ikke rikket seg en millimeter. Den rikket seg ikke, bare stirret på meg og lot seg villig bli tatt bilde av med den livløse kroppen i munnen.
  Først da jeg senket kameraet, knep den øynene sammen, åpnet munnen og lot skjæra flakse hylende av gårde! Fuglen levde!! Det hadde jeg aldri trodd...
  Og katten skulte på meg... skjønte ikke hvorfor jeg skulle bære meg sånn... Jeg som hadde kost med den og "kattepratet" bare minutter i forveien...
  Den ville ikke drepe, bare vise meg hvor flink jeger den kunne være...
  
   Kommunikasjon er jammen meg ikke lett....
 

Den enøyde katten

(Dette er ikke den eneøyde katten)


For ikke veldig mange dagene siden la jeg ut et innlegg her om boka "SIRKELEN" - den omhandler blant annet hekser, energier...OG en enøyd katt og en ravn.
Etter at jeg hadde skrevet det blogginnlegget, gjorde meg klar til å dra på jobb. Da jeg kom ut på trappa hørte jeg et svare spetakkel i hagen. Og der på plenen gikk en katt og lusket, mens en skjære hylte villt over den. Katten enset ikke skjæra, men den løftet hodet og kikket bort på meg. Med sitt ene øye! Det var en enøyd katt! Jeg kjente det begynte å prikke i hele kroppen, og tenkte... hva betyr dette? Jeg har aldri sett en enøyd katt i hele mitt liv, og nå dukket en opp med en gang  jeg hadde lest denne boka.
I boka har katten en viktig funskjon - men hva skulle denne virkelige katten inn i mitt liv å gjøre?
Siden tiden var knapp, måtte jeg dra på jobb, - men jeg glemte ikke katten...


Et par dager senere, tittet jeg ut på verandadøra, og der lå katten på benken og tittet på meg med sitt ene øye... Den vek ikke blikket mitt.
Jeg spurte høyt: "Hva vil du?" Den fortsatte å se på meg. Da jeg åpnet døra, spratt den opp. Men da jeg begynte å snakke, bråstoppet den og kom bort til hånden min, før den sprang avgårde.
Jeg ble ikke noe klokere. Men jeg hadde fått en ennå sterkere følelse av at katten ville si meg noe...


Og nå i dag, er det fjerde dagen jeg har migrene, de to siste dagene har migrenen sittet som en krafsende smerte bak høyre øye, og det er grusomt vondt.
Til morgenen ble jeg liggende litt i senga, etter at samboeren hadde stått opp. Jeg hørte han drev og romsterte ute i garasjen, og plutselig kommer han løpende opp trappa...
"Det er en katt inne her!" ropte han.
Jeg spratt opp av senga... og der kom den enøyde katten farende opp trappen og gjennom stua, for så å løpe rett bort til verandadøra. Samboeren slapp den ut, og borte var den...
Men hvorfor kom den inn? Jeg tok meg til mitt smertefylte øye, og tenkte:
Det handler nødvendigvis ikke om øyne - men jeg er inne på noe...
Det er det høyre øyet katten mangler...


Jeg er sikker på at den skal vise meg noe, få meg til å innse noe...
Dessuten... Smerten bak øyet mitt er nå noe bedre.
Spennende....

En kattehistorie

...og før klokka var halv syv til morgenen i dag, var min lille kattevenn tilbake hos meg, og stod igjen klar for kos og mat, utenfor verandadøren min. Og mat og kos fikk den i fullt monn! Men hva skulle jeg gjøre?

Det var ennå en og en halv time til de nye eierne skulle innfinne seg i gården min - og hvordan kunne jeg holde på en katt så lenge, uten å ta katten inn, eller ha henne i bånd...

Jeg koste og kjælte og lekte med den i en liten evighet, mens sekundene sneglet seg avsted...

Men til slutt, så tenkte nok katten, at det fikk da være måte på kosing, og den ville ut på sin faste morgenjakt...men det fikk den ikke lov til!!

Jeg tok den med ned i hagen, og vi tråkket litt rundt, og så fikk jeg se at jaktinnstinktet tok innpass i dyrets øyne, og jeg måtte kaste meg over den, før den forsvant avgårde... Men jeg kunne da ikke gå rundt å bære på en strittende katt i over en time...

Så... jeg tok den med til min utebod, og det var med tungt hjerte at jeg stengte den inne der... Men hva skulle jeg gjøre? (min datter er superallergisk for dyr, så jeg kunne ikke ta den med inn - selv om hun ikke bor hjemme til vanlig)

Så kom endelig de nye eierne kjørende, - en mamma og hennes sønn.

Bilens bakdør ble åpnet, katteburet (uten dør vel og merke) stod klart og ventet, - og jeg fikk hentet katten ut fra boden.

Den kikket med store forskrekkede øyne inn på det lille buret, men den fikk ikke noe valg - inn skulle den, og en pute ble stappet foran katteburets døråpning...

Bakdøra på bilen ble lukket igjen, men det tok ikke mer enn et par sekunder så var katten ute av buret, og fløy forfjamset rundt inne i bilen...

Det siste jeg så da bilen kjørte ut av gården, (på vei til dyrlegen for å merkes og ev. steriliseres), var katten som stod i vinduet og kikket sørgmodig på meg...

Men jeg visste - jeg visste at katten kom til å få et godt liv der den nå kom.

Og ut på dagen fikk jeg høre at katten hadde greid seg fint på kjøreturen (godlynt, herlig katt!!) - og den hadde nå fått navnet Nussi...

Så nå kan jeg på nytt ha verandadøren åpen å tenke...at jeg tok en riktig avgjørelse - både for dyret og for meg selv... Det var ikke min katt... men jeg kommer tross alt til å savne den...Vi rakk å bli veldig godt kjent på fjorten dager - men ikke nok med det... Det gikk opp for meg her om dagen, at katten kom inn i mitt liv for faktisk å lære meg noe...

En katt som ikke er min...

..I nesten to uker har jeg hatt en ubuden gjest boende hos meg... Lørdag for snart fjorten dager siden, kom den plutselig helt oppi beina mine mens jeg satt og spiste ute på verandaen... Reker var måltidet - og en reke eller to eller åtte fikk den, lille sultne pus... og da var det gjort.... Siden har den vært rundt mine ben med en gang jeg er ute... Den spiser på verandaen, sover på en pute på en verandastol, og er med meg i alle gjøremål i hagen...
Den er det mest skjønne, kosete og elskelige lille vesen jeg har sett... og vi har nærmest blitt beste venner... Men... det er altså et stort men... Siden det er sterk allergi i familien, kan jeg ikke ha denne katten... og jeg har forhørt meg rundt om hvem som kan eie den, ropt det ut på Facebook, og folk har kommet - men den rettmessige eieren har glimret med sitt fravær...
Så ringte jeg dyrevernet, men de har ikke tatt telefonen... og så... så...sa en dyrevennlig kollega at hun gjerne ville ha katten, og time ble bestilt hos dyrlegen...og i dag tidlig skulle kollegaen komme å hente pusen, for at den skulle få et nytt, godt hjem...
Hver kveld når jeg legger meg, ligger den på stolen sin ute, og hver morgen når jeg står opp, er den klar for litt mat fra min hånd... Men... ikke i dag.... den hadde nok været...at denne dagen kom ikke til å bli som andre dager...så den var ikke der da jeg stod opp..og jeg fløy rundt huset og ropte på pus i en hel time.... De nye eierne kom, men ingen katt var å finne... Den var tydeligvis ikke klar for å få et nytt hjem...
De skal prøve i morgen tidlig igjen... Er det noen som har sagt at katter er dumme dyr?...