Og her er beviset!!

...og her er beviset på at ungen virkelig hoppet fra broen på Rjukan... du hildrande...

Og ungen hoppet!

...og ungen dro med venninne og en bil full av telt, soveposer og matrasjoneringer, mens mor stod på trappen og vinket som om datteren skulle ut i krigen...

Mor gikk inn i heimen igjen, og trøstet seg med alle de gode sympatiserende kommentarene hun hadde fått på det siste bloggeinnlegget sitt...

Vi er forskjellige gitt, - vi mennsker...Noen ville ha vært i hennes sted, og hoppet med, - noen reagerte med frykt, og andre reagerer med beundring for at noen faktisk tør å kaste seg ut i noe som man egentlig ikke har kontrollen over...

Uansett, takker jeg for alle innlegg - de varmet!

Ut på kvelden kom telefonen fra en gledesstrålende datter, om at nå var det gjort!

"En opplevelse for livet! sa ungen.

"Takk og pris at det er over!" sa mor og pustet ut.... - og tenkte i sitt stille sinn, at nå behøver hun ikke tenke noe mer på den biten. Nå er det utprøvd. Men så kom neste setning...

Ja, og nå blir dette en tradisjon! fortsatte hun entusiastisk...

"Hvert år skal vi hit å hoppe!..."

Morshjertet er urolig...

Nå har ungen, som ikke selv karakteriserer seg som en unge lenger... men hun vil for alltid være min unge, okke som...- bestemt seg for å oppleve et aldri så lite adrenalinkick...
Det nytter ikke hva mor sier eller lokker med, for ungen har bestemt seg. Og ungen ligner overhode ikke på sin mor på dette området. Ungen er nemlig så utrolig gira på action... fart og spenning.... og det er overhodet ikke moren... Moren kan heller skrive om det - men vil ikke utøve det selv...
Og nå vil ungen om to dager... kun 2 dager... ta med seg sin like actionhungrige venninne opp til Rjukan for å hoppe i strikk!!!
Er det noen dere ute som kan berolige et morshjerte nå....???