Ting er ikke alltid slik det ser ut til...

   Alle som beveger seg inn på min terrasse, snakker jeg godt med og til. Nå tenker jeg ikke bare på mennesker, men også på de firbente og på mine bevingede venner... Jeg er veldig glad i katter, og stadig dukker en fremmed katt opp på verandaen min som jeg godsnakker og koser litt med. Mat gir jeg dem ikke lenger, for da går de aldri igjen...
 
   Da jeg kom ut på terrassen her en morgen lå den sorte katten som besøkte meg tidlig på sommeren i solhjørnet på terrassen. Den ble som smør da jeg kosesnakket med den og den brettet seg ut på ryggen og nærmest ba om jeg skulle klappe litt på den. Noe jeg gjorde lenge og vel.
  Etter en liten stund gikk jeg inn i huset, og det var da jeg hørte en svare leven ute. Jeg husker jeg tenkte at, neiiii, nå hopper den etter småfuglene mine... Men jeg skal si jeg fikk meg litt av en overraskelse da jeg så at katten satt med en hel skjære i munnen!! Da var det slutt på kosepraten fra min side! Jeg kjeftet og oiet meg, og visste ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg prøvde til og med å kjeppjage den, men neida, den bare satt der og så på meg med munnen full av skjære.
   Den så på meg med øyne som sa: Men dette gjorde jeg jo for deg... Er du ikke stolt av meg? Var jeg ikke flink?
Men jeg enset det ikke, bare fortsatte å kjefte, og jeg sa at forsvinner du ikke nå, så henter jeg kamera! (for en trussel!) Jeg løp inn i huset, og da jeg kom tilbake, hadde den ikke rikket seg en millimeter. Den rikket seg ikke, bare stirret på meg og lot seg villig bli tatt bilde av med den livløse kroppen i munnen.
  Først da jeg senket kameraet, knep den øynene sammen, åpnet munnen og lot skjæra flakse hylende av gårde! Fuglen levde!! Det hadde jeg aldri trodd...
  Og katten skulte på meg... skjønte ikke hvorfor jeg skulle bære meg sånn... Jeg som hadde kost med den og "kattepratet" bare minutter i forveien...
  Den ville ikke drepe, bare vise meg hvor flink jeger den kunne være...
  
   Kommunikasjon er jammen meg ikke lett....
 

Veien vi går

   Vi får alle utdelt en vei å gå. Noen får en lang vei, noen en kort. Noen får mange bratte bakker å gå, vanskelige svinger og må tråkke ned i dype daler. Andre går på enkle veier, kanskje tynne stier med kun en og annen liten avstikker.
   Men alle har vi et stykke å gå. Da gjelder det å bruke sansene, bruke evnene og bruke hodet... på veien mens man går.
   Hvorfor får noen så utrolig mange bratte bakker, kjappe svinger og vanskelige veier å gå, mens andre bare kan gå på den flotte veien som fører rett fram? Andre har verken en bakke eller sving å se for seg. De blir bare ført rett fram som om de blir båret... Urettferdig, kan man kanskje si.
 
   Men hva hvis jeg hadde tråkket framover på den flotte veien - i solskinnet - dag etter dag etter dag... Hadde jeg vært fornøyd og lykkelig, da? Neppe. Jeg hadde begynt å kjede meg. Jeg hadde ikke lenger lagt merke til alt det gode rundt meg. Jeg hadde ikke satt pris på hvor godt jeg hadde det på veien jeg gikk - for jeg visste ikke hvor godt jeg hadde det. Jeg hadde jo ikke visst om noe annet. Jeg hadde ikke opplevd kontrastene. Mørket, skyggene, tårene, som igjen ble forvandlet til solen, lyset og smilene...
  Jeg tror at for hver bakke vi må gå, hver dal vi må igjennom - så lærer vi noe. Vi setter mer pris på det vi har, det vi opplever og kanskje også det vi har med oss i bagasjen.
   Livet består av kontraster. Hvordan sette pris på lyset når vi ikke vet hva mørke er? Hvordan sette pris på å være frisk når vi aldri har vært syke?
   Vi har alle vår egen spesielle vei å gå... det er det som er selve livet.

   Så mye vakkert det finnes langs veien. Og når det dukker opp stygge ting, vanskelige ting... så vet vi at bak neste sving, eller neste der... dukker det opp noe vakkert igjen.
   Og det er ingen, absolutt ingen som går akkurat samme vei... Fascinerende å tenke på...
   Men det er viktig å huske på; at veien blir til mens vi går...

Den forbipasserende kvinnen

  Hver eneste dag, uansett årstid, uansett vær og vind, så går en kvinne på fortauet forbi huset mitt. Men kroket rygg, tassende små føtter som så vidt løfter seg fra bakken før de finner fotfeste igjen, går hun der bøyd over rullatoren sin. En veske og en plastikkpose dingler alltid med som best de kan.
  Hver eneste dag skjer dette. Regner det har hun en rød, sid regnfrakk på seg. Ofte har hun røde Ilse Jacobsen gummistøvler på seg, selv om solen skinner.
  Hun går der med bittesmå skritt og holder i et hjelpemiddel som skal hjelpe henne fram til målet. Det virker som hun kommer fra sitt hjem, og skal til noe... Men hvor skal hun hver dag? Til butikken? På besøk?
  
 Jeg vet ikke, men kanskje det er selve gåturen som er målet. Hver dag, uansett vær og vind så går hun like fort - eller like sakte framover...
   Jeg vet ikke hvem hun er, hva hun heter eller hvor hun bor. Men jeg er mektig imponert over viljen og styrken hennes. Hun er en gammel kvinne som snart er mett av dage, men tydeligvis ikke ennå. Det er fortsatt flere skritt å gå. Og i skrivende stund passerte hun vinduet mitt i sin røde frakk...
   Dette er en kvinne som liker å pynte seg, som liker å leve... Jeg har aldri sett henne sammen med noen. Hun kan umulig få med seg mye av det som skjer rundt henne, for det grå hodet hennes vender hele tiden nedover, og blikket ser i bakken. Men hun senser og sanser garantert. Hun hører lydene, kjenner luften og solen og regnet mot sitt ansikt. Og hun er i bevegelse.
  Det er sjelden jeg ser henne tasse tilbake, den andre veien, men det kan være for at jeg ikke er hjemme, eller legger merke til når hun vender tilbake... Eller kanskje hun tar en annen vei hjem.

   Aldri har jeg sett henne gå sammen med noen, eller snakke med noen. Men målrettet og sterk er hun. Og med det røde hun ikler seg i, vitner det om en sterk kvinne - som har levd - og som fortsatt lever.
Slikt er beundringsverdig.

Berøring kan utløse et skred...

 

... Den gamle lå der. Om hun er mett av dage, vet bare hun selv. Ånden virket villig, men kjødet er svakt nå, veldig svakt...

De næreste sto rundt henne, ga henne gode ord med myke stemmer. Øynene hennes var innsunkne men hjernen fulgte med.

Hun ble klappet på kinnene, strøket over håret. Hun ble kysset og klemt på. Hun tok i mot, kunne ikke annet - for kroppen lystret ikke. Men hun kjente berøringen, nærheten - og hørte stemmene og ordene - og hun observerte godt menneskene hun hadde rundt seg.

 

For hvert klapp og kyss og berøring, ble øynene hennes videre og videre. Hun blunket ikke, kunne nok ikke tillate seg det.

 

Hvor lenge siden - hvor mange år siden - var det sist noen strøk henne over håret, kysset henne på kinnet og ga henne kjærlige ord...

 

Hun lukket øynene igjen. Er du sliten? spurte noen. Hun nikket svakt. Hun var kanskje ikke mer sliten enn for et par timer siden, men hun var blitt berørt av all berøringen, tonefallet, ømheten... Det sitret et sted i kroppen hennes - noe som hadde ligget i dvale ble vekket.

 

Ingen hadde vært henne så nær på lenge, lenge, lenge... Kanskje hadde hun ikke tillatt det, kanskje hadde det bare blitt sånn... Men nå kunne hun ikke annet enn å ta i mot det som kom..

 

All ensomheten hennes var brått blitt forvandlet til et kaos av berøring og nærhet.

Tårene var veldig nær ved å bli utløst denne gangen - men hun lukket øynene, tvang tårene tilbake.

Hun ville være alene litt med tankene.

"Jeg tenker mye," hadde hun hvisket tidligere. "Det har jeg alltid gjort."

Hverdagsglimt på en søndag

 

    Jeg har tenkt litt på om jeg skulle ta meg tid til å skrive ned små refleksjoner, hverdagsglimt, skråblikk, anekdoter fra livet... Et fast lite innslag - en gang i uken, kanskje... Det krever - men allikevel er det et lite pusterom, et lite friminutt, der tankene får slå seg sammen til små refleksjoner og innspill til ettertanke...
    Jeg begynner her og nå...
   
     Å jobbe med barn bringer med seg mang en glede og mang en utfordring. Jeg har 25 år bak meg med jobb med barn i forskjellige settinger - som mamma, men også i jobb i barnehager, fritidsklubber, i vanlig skole og i spesialskole. Man hører, ser og får med seg mang en replikk, spørsmål og undring. Mange barnereplikker og gullkorn fra barns munn har jeg skrevet ned i en egen bok. De er gull verdt å ta fram når jeg skriver om barn eller for barn... Og jeg har brukt flere av utsagnene både i noveller og i noen av barnebøkene mine.
  
Når man er pedagog skal man lære barn "det som er riktig innen ditt og datt"... Men noen ganger... når noen gjør noe de ikke skal ha gjort...de har bannet, slått noen som kanskje alltid selv slår, o.l, så kan det rett og slett hende at "ops...nei, det så jeg ikke"...og lot det passere i stillhet.
Det er det også læring i... tenker jeg... Og ganske interessant...

   Som lærer så er man også et forbilde for elevene. Har man en god relasjon til eleven, føler de seg sett og verdsatt som de er - uansett - så blir timene gode! Dette er noe jeg brenner for... møtene med den enkelte elev.
   
Noe som er veldig vanskelig å forstå for elevene jeg har jobbet med de siste årene er begrepene innen TID...fortid, nåtid...i går, i dag, i morgen... Abstrakt og veldig vanskelig for noen.
    Men så en dag, kom en av mine yngste elever gledestrålende mot meg... Hun hadde muligens tenkt litt på dette med tid, og kanskje hun hadde fått et og annet med seg. I hvertfall ville hun videreformidle til meg den forståelsen som hadde gått opp for henne...
Så da jeg kom gående over skolegården på morgenen, ropte hun høyt og tydelig: "Liv Hege!... I går var det midt på dagen!"
   Om det er vanskelig å holde seg alvorlig, da? Umulig!... Og det ble en latterfylt start på dagen.

Livets gåter

   Livet er et mysterium. En gåte. Enormt mange småting i livet er et mysterium. Det er så mye som skjer - hele tiden - uten at vi helt skjønner hvorfor eller hvordan tingene henger sammen. Noen ganger må man bare godta at tingene er som de er, andre ganger vil man gå langt for å finne et svar. Noen mennesker har evner til å forstå mye - om mye. Andre forstår sånn passe. Mens andre igjen forstår lite, men kan også være tilfreds og lykkelige for det.

   Jeg husker en gang for lenge siden... En av studentene på skolen jeg gikk på, var mye eldre enn meg. Han var meget opptatt av Bibelen og leste den med argusøyne dag ut og dag inn. Han forsto ikke alt som sto skrevet (nei, hvem gjør det...) og han grublet og grublet og grublet... helt til hele hodet og sinnet hans en dag gikk i oppløsning. Ikke lenge etter ble han funnet død i en elv, med Bibelen knytt rundt magen....
   Det hele ble en gåte...

   Mange år senere, fikk jeg en elev som jeg ble lærer for. En elev som hadde evner helt utenom det vanlige, men som hadde store problemer med å kommunsiere. Autister kaller vi dem i dag. Jeg kommer aldri til å glemme ham for han var som en liten "Rainman". Han var seks år, hadde fotografisk minne og kunne skrive ned lange, rare ord og setninger etter å ha sett dem i brøkdelen av et sekund. Men han skjønte ikke hva som sto...
   Men han skjønte noe som jeg ikke er så sikker på om var godt for ham å skjønne. Han skjønte at han ikke forsto alt som andre forsto... Da kunne han bli rasende og han kastet vilt rundt seg.
  En dag jeg kom inn i klasserommet, var han frustrert og sint for noe jeg ikke visste hva var. Han kunne jo ikke fortelle meg det. Og han klarte ikke å svare hvis jeg spurte. Da så jeg at det sto skrevet noe på tavla. Det var ikke jeg som hadde skrevet det. Det var ham. En liten gutt på seks år med sterk autisme. Muligens en autistisk savant?.. (Fra Wikipedia: Savantsyndromet beskrives som det å både ha en graverende utviklingspsykologisk eller mental hemmelse og samtidig ekstraordinære mentale ferdigheter.)
   Det sto: Gåte. Hvorfor hadde han skrevet det? Hva tenkte han  på? Visste han hva ordet "gåte" betydde? Tenkte han på seg selv - og alt rundt? Jeg tok fram min mobil - (den gangen var det dårlige kameraer på mobilene) - og dere kan selv se hvordan han skrev ordet... 

    Hvilket lite barn skriver g`n og å`n på den måten som han har gjort? (han ble rasende når jeg lærte ham å skrive g, a og å - for den trykte g`n, a`n og å`n ser jo nettopp slik ut som han har skrevet, og ikke slik jeg skrev den.... Og slik som den var i bøkene, skulle den være, for ham Helt bokstavelig. Aldri avvik på noe område)
   Og hvilket barn kommer på å skrive ordet "gåte" på tavla? Hva tenkte han på?

   Jeg har ofte lurt på  hvordan det har gått med denne lille gutten. Plutselig en dag flyttet han og familien. Til et annet land. Det er også en gåte for meg...

   Det finnes mye gåtefullt, mye jeg undrer meg over - og det synes jeg er mektig fascinerende... Det er det som kalles å leve. Tenker jeg. Mye får jeg kanskje aldri svar på - og må bare godta at sånn er det... Det er gåtefullt...

Når er man gammel?

   Fra jeg var ganske liten tenkte jeg mye på hvordan ting hang sammen. Hvorfor ting var som de var... Kanskje alle tenkte sånn, det visste jeg ikke noe om. Det vet jeg ikke den dag i dag...

   Jeg husker jeg tittet mye på de gamle damene som gikk på gaten, som satt på kafeene og benkene og på bybussen. De var så like, med sine blomstrende kjoler, vaggende gange, hengepupper og grå krøller. Jeg husker jeg spurte mamma om alle fikk grått hår og krøller da de ble gamle. Jeg husker hun lo. Det var visst morsomt sagt, uten at jeg helt skjønte det.
   Så tenkte jeg videre... på hvilket tidspunkt er man gammel? Står man opp en dag og plutselig har blitt gammel? Ser man seg selv i speilet og tenker at nå må jeg kle på meg en kjerringkjole, og de grå krøllene vil komme snikende i løpet av dagen... Var det sånn det var?
   Jeg lurte fælt på dette. Jeg husker at jeg tenkte at jeg ville ikke ha grått hår og de kjedelige krøllene og den vaggende gangen. Alle ble så like, så kjedelige. Og alle virket som de hadde vondt et sted. Kanskje de fikk vondt av å måtte være så lik alle de andre gamle damene?
   Jeg tenkte at jeg ville ikke bli en sånn gammel dame. Jeg ville ikke bli lik noen. Jeg ville være meg selv - selv om jeg så anderledes ut enn alle andre.

   Nå nærmer jeg meg femti... og jeg har ennå ikke "skaffet meg grå krøller". Jeg har fått høre at kvinner i min alder kan ikke ha langt hår. Men jeg har også fått høre det motsatte. At det er flott at kvinner ikke klipper seg kort bare fordi de har passert 40... Særlig menn, sier det.
Hvem bestemmer hvordan andre skal se ut? Hvem setter "normen"?

   Velger du ha langt eller kort hår, kle deg i blomstrede "kjerringkjoler" eller trange tighths, så er det helt opp til deg, tenker jeg. Selv synes jeg det er så flott med eldre damer med "hvitt", langt hår, eller grått eller brunt... eller rødt... Folk som i det hele tatt tør å være seg selv - synes jeg er så fascinerende. Gjør hva du vil; bare ikke bestem deg en dag, for at nå er du gammel, så nå må jeg kle meg på "gammelt vis"! (hvis du ikke har lyst til det, da!)

Er`e mulig??

....I disse sangskrive-tider, så kan jeg ikke dy meg. Jeg må rett og slett fortelle om den mest absurde og spesielle telefonsamtalen jeg har fått, i forbindelse med det å bestille en sang. Jeg skrev den ned for noen år siden, så noen drar kanskje kjensel på den. Men har dere tid, så len dere tilbake og les....

Mobiltelefonen min ringte, kl. 2215 en lørdag kveld. Det var en anonym innringer.

En hes damestemme presenterte seg som Bodil på klingende Finnmarksdialekt. Hun hørtes ut som en dame i midten av femtiårene, husker jeg at jeg tenkte.
Hun kom ikke med noen unnskyldning for å ringe til et fremmed menneske sent en lørdag kveld.

”Jeg ringer fordi jeg vil ha en sang!” sa Finnmarksstemmen. ”Jeg så du annonserte i Sandefjords blad,” fortsatte hun.
”Ja..?” sa jeg spørrende.
”Jeg vil ha en spesiell sang til en begravelse. Min mor har gått bort.”
”Åh...” sa jeg som hater ordet kondolerer, og jeg føler alltid at jeg mangler ord i en slik situasjon.
”Ja,” fortsatte damen som hadde kalt seg Bodil, ”men jeg vil ha en lystig sang til ære for henne! Jeg vil ha noe muntert, skrevet på en drikkevise! Ho var så glad i det våte, ho mor! I dobbel forstand!” sa hun, og la ordentlig vekt på de to siste ordene.
”Ja vel!?” sa jeg, og visste ikke om jeg skulle le eller hva...
”Og nå har æ fått masse pæng! Masse pæng!” sa hun med stor entusiasme i stemmen.
”Kor mykje tar du for en sang?” sa hun, og klarte å bli stille et par sekunder.
”Jeg tar kr. 500,- for en sang,” svarte jeg.
”Åh, det er da ingenting! Det skal du få!” sa hun, og syntes opplagt at jeg kun ba om ører.
”Skal sangen bare være fra deg?” spurte jeg.
”Nei, nei, det er fra han Karsten og ho Sigrid, og. Det er vi som har arva ho mor,” sa damen.

Så ble det en bitteliten pause, og jeg hørte at noen pratet i bakgrunnen.
Så kom det...

”Han Karsten spør om du kan ta det for 400 kr?” Stemmen hennes var en tanke spak.
”Nei,” sa jeg og dro på smilebåndet, ”og du sa akkurat at du har masse penger.”
”Ja, ja, det har jeg!” sa hun opprømt igjen, på sin karakteristiske Finnmarksdialekt.

Så ble det en liten pause igjen. Og noen pratet i bakgrunnen.

”Han Karsten spør om kor mange linja vi kan få for 400 krona?..
”Nei, dere får en sang ut av de opplysningene jeg får fra dere, og jeg tar 500 kroner!” sa jeg, og måtte bite meg selv i leppen, for ikke å brøle ut i latter.
”Ja, ja. Det er no helt greit!” sa damen da.
”Men min mor var sjøsame – fra Alta. Fra Kautokeinovassdraget. Men ho ska no obduserast!”
”Hva?” sa jeg. ”Skal jeg ha med det i sangen?” Jeg ble mer og mer forfjamset der jeg stod...
”Nei, nei!” sa hun. ”Men vi trur ho har blitt tatt av dage!”
”Hva???” 

Nå gikk det nesten rundt for meg. Hva var dette? Noen måtte da tulle med meg... men jeg kunne ikke gjenkjenne stemmen, og det var tydelig at dialekta var ekte.

”Ja, vi trur at det e mafiaen i nord som har tatt levra hennes!”
”Hva???”

Nå kjente jeg at latteren nærmet seg stort inni meg. Dama måtte enten være gal, eller så tullet noen med meg. Eller begge deler.
Jeg fikk til slutt summet meg litt, og samlet tankene mine.
”Jeg tror at du må sende opplysningene på mail, for jeg er ikke hjemme nå,” sa jeg som sant var. Jeg følte heller ikke for å bruke resten av lørdagskvelden på å skrive ned opplysninger om en fordrukken same som hadde mistet levra si til mafiaen i nord. Selv om det hørtes unektelig spennende ut. Det var ikke noen hverdagssang dette her!

”Neivel, men så fint! Da kan jeg skrive sangen ut selv!” fortsatte Bodil.

”Ja, det kan du,” sa jeg og gav henne e-post adressen min.

Så ble det stille i den andre enden...
”Jeg vet ikke hvordan man gjør det,” sa stemmen spakt.
”Å skrive ut?” sa jeg og himlet med øynene i den andre enden.
”Ja,” sa hun.
”Du trykker på skriv ut,” sa jeg. ”Det lille ikonet med skriveren på”.
”Nei, jeg vet ikke, jeg kan ikke det,” fortsatte hun.
”Har du en pc, da?” spurte jeg, og kjente at det begynte å gå litt rundt i hodet mitt. ”Du sa jo ja til å sende meg mail!?” fortsatte jeg.
”Jeg har pc, men jeg kan ikke skrive ut,” sa hun.
”Men Karsten, da?” sa jeg.

Jeg kom på broren som satt i bakgrunnen og sikkert fulgte med på den hun sa.

”Nei, Karsten kan heller ikke. Kan du sende dem i posten?” sa hun.
”Ja, det kan jeg vel, men det koster deg mer,” sa jeg.
”Kan du trykke opp 100 kopier for meg? På rosa ark?” sa hun og entusiasmen i stemmen hadde kommet tilbake igjen.
”Ja, men det blir tre hundre kroner ekstra, pluss porto” sa jeg.
”Ja, jeg betaler hva det måtte være!” sa hun oppglødd.

Ja vel, tenkte jeg...
”Men du vil ikke heller hente dem hos meg, da? Eller vil du at jeg skal sende dem i posten?” sa jeg.
”Nei, æ kan ikke komme helt ned til Sandefjord! (jeg annonserte i Sandefjords blad)
”Ringer du fra Alta?” sa jeg bestyrtet. ”Men hvor har du fått nummeret mitt fra?”
”Æ var i konfirmasjon sammen med han Tom Henry, og det var en sånn fin konfirmasjonssang der, og de sa du hadde laga den! Og da æ snakka med ei venninna fra Sandefjord i går, så sa ho for et sammentreff, for ho averterer i Sandefjords blad i dag!”

Dette hørtes jo ikke usannsynlig ut, selv om jeg ikke ante hvem Tom Henry var...
”Ok, men da sender du opplysninger på mail, da?” sa jeg, ”men jeg skriver ikke noe om at hun har blitt tatt av dage... Da kommer de vel og tar levra mi også!” sa jeg og lo.
”Ja, da kommer de og tar levra di!” sa damen med grov stemme og lo hest.
Jeg kjente at det føltes både sykt, morsomt og litt ekkelt på en gang.

”Jeg sender en mail til deg i kveld eller i morgen tidlig,” sa hun.
”Fint!” sa jeg, ”for jeg får ikke lest den før i morgen uansett, for jeg er jo ikke hjemme,” sa jeg.
”Er du ute og flyr?” sa damen forskrekket.
”Nei, men jeg er borte,” sa jeg og kjente at nå var det snart nok.
”Ja, du som er søring treng vel litt luft under vingan, du og!” sa hun og lo hest.
Jeg svarte ikke på det, for noe skurret, men jeg visste ikke hva... Dette kunne da ikke være seriøst...
”Ok, men da sender jeg en mail til deg” sa damen. Og det forundret meg en smule at damen faktisk hadde skrevet ned mailadressen min... (hun gjentok den riktig)


Jeg la på, og fikk meg en knallgod latter i ettertid... Men jeg hørte aldri noe mer fra damen fra nord... Kanskje hun ikke visste hvordan hun skulle sende mailen?

Eller kanskje noen fra den nordlige landsdel hadde fått seg en skikkelig latter på grunn av ei som annonserte at hun skrev sanger til alle anledninger...

Men jeg har tenkt mang en gang på sangen som kunne blitt…” Mafiaen i nord som tok levra til ho mor"...

Det var en gang en katt

Jeg hadde en gang en katt. En meget spesiell katt. Den var så spesiell at jeg tror den kunne gjort seg som hovedfigur i en barnebok. Hmmm... nå fikk jeg egentlig en god ide... Den må jeg tygge litt på...

Men i hvertfall, denne katten, som bar det sjarmerende navnet Romeo (min datter heter Julie) - levde kanskje ikke helt opp til navnet sitt. Eller kanskje det var det den gjorde.

Den ble kastrert så fort jeg fikk den, men det lot den seg ikke bemerke med. Jaktinstinktet som skulle avta betraktelig etter kastereringen, ble om mulig,- bare forsterket.. Den kom inn med mus i fleng, den hoppet og spratt. Den hang i gardiner og bøker og vaser, og den knuste utallige pyntegjenstander. Jeg hylte og jeg kjeftet, jeg koste og jeg ba... men intet hjalp. Den var da mannen i huset, tenkte den nok.

En sommerdag, da verandadøra stod på gløtt, og Romeo var ute og lusket rundt hjørnene, ante jeg fred og ingen fare. Plutselig så jeg i øyekroken at katten smøg seg inn i stuen med bøyd hode. "Neeei," sa jeg høyt, da jeg skjønte at den hadde vært på jakt. Den hadde noe i munnen, men smatt så fort bak sofaen, at jeg så ikke helt hva det var. Jeg regnet med at det var en mus. Jeg dro fram sofaen, og der lå katten med sammenknepne øyne med en fugl i munnen. En ganske stor fugl i munnen. Jeg gav meg ende over, og bøyde meg mot Romeo, for at han skulle slippe det stakkars vesenet, - og jeg fikk kvittet meg med kadaveret i skogen bak huset...

Men akkurat da jeg bøyer meg over pus, åpner han munnen, og den store fuglen flyr rett i ansiktet mitt.

Jeg får jo sjokk, og hyler og bærer meg - for jeg trodde jo at fuglen var død. ..

Den store fuglen flakser livredd rundt i stua mi, og skiter rundt på vegger og bord i ren, skjær skrekk. Den havner til slutt bak en pyntegjenstand i det innerste hjørnet på den andre siden av rommet.

Der sitter den med bankende hjerte - ja, jeg kunne se at hjertet til fuglen slo, stakkar...

Hva skulle jeg gjøre nå?

Jeg gikk tilbake til Romeo, og gav ham en sjennepreken, men den bare prellet av ham. Han lå bare der og tenkte...

"Hvordan i huleste skal hun få fuglen ut av huset?"

Det var da jeg knipset dette bildet av Romeo... Bildet hvor det ser ut som han tenker:" Hadde du ikke blandet deg oppi tingene mine, så hadde det ikke blitt noe bråk"...

Og hva skulle jeg gjøre? Jeg torde ikke ta i den store, levende fuglen... Jeg bare stod der tafatt og så på katten som lå der med sammenknepne øyne og fulgte med på hver bevegelse jeg tok...

Til slutt fløy fuglen bort til det store vinduet i stuen. Den trodde selvfølgelig det var veien ut til friheten, men nei.. Det går ikke en gang an å åpne det vinduet... Den ble dermed sittende livredd å skjelve, og tenkte nok at: "Nå har mitt siste minutt kommet"...

Men da måtte jeg bare gjøre noe... Jeg hentet en stort håndkle, gikk rolig bort til fuglen og jeg samlet alle mine tanker. Jeg prøvde å overføre tankene mine til fuglen, og sa at jeg bare var en venn, at jeg ikke ville gjøre den noe vondt. Jeg skulle kun hjelpe den ut i friheten igjen...

... Jeg gikk forsiktig mot fuglen, la håndklet over den, og den forholdt seg helt stille i hendene mine. Da jeg kom ut på verandaen, satte jeg fuglen fra meg på rekkverket... og visp, så fløy fuglen sin vei. Ut i friheten... 

... og Romeo... han var sur på meg resten av dagen.

Men jeg var stolt som hadde både tort og klart å redde den stakkars fuglen...

Blomster og bier

Min datter var ei språkmektig, lita jente fra aller første stund, så det var ikke lenge hun gadd å kleise, nei... og var det noe hun lurte på, så var det bare å fyre løs...
Som for eksempel den gangen som hun kun var tre og et halvt år og hun satt ved siden av meg i sofaen. Plutselig lener hun seg over meg, før de gjennomtenkte ordene hennes kommer, og hun møter mammaens blikk... Og hva det egentlig var hun tenkte på, ja, det er sannelig ikke godt å si. Men spørsmålet kom...
" Du, mamma! Kan ikke vi snakke litt om blomstene og biene og sånn, da?"
... Og blomster og bier ble det. Men ikke noe om "sånn"...

Legg det ut på bloggen din!

...Det var på tide å slukke lyset for natten, da telefonen kimte, og Hanne var å finne i den andre enden.
"Se å få på deg joggebuksa, og kom deg utenfor! Vi har noe å fortelle!" sa den lattermilde stemmen.
Buksa kom på i en fart - og utenfor innkjørselen min stod to venninner med samme navn, født på samme dato og skogglo.
"Vi har vært i Sverige!" sa den ene Hanne.
"Og vi ble grisetatt i tolla!" sa den andre Hanne.
"Hva?" sa jeg, og så fra den ene til den andre Hannen, og visste ikke helt hva jeg skulle tro...
Joda,- jentene hadde dratt til nabolandet for å sanke sigaretter - og så hadde de falt for fristelsen til å bringe med seg et par kartonger ekstra - hver - av disse små, hvite, giftige sakene, som de ikke kan greie seg uten... Det kunne da umulig skade, tenkte de... Da har vi jo røyk utover hele sommeren!
Men akk...hvor lenge var Adam i Paradis... En feminin Synøve -Solbakken- toller med snus under overleppen, vinket den jålete, røde bilen bort til seg... og ut tøt to flirende damer med litt for mye bagasje i bilen - noe som ikke gikk den kvinnelige tolleren hus forbi...
Men akk og ve - for en forståelsesfull kvinne!
Sigarettene - dvs. 6 kartonger lå i bilen - og bare 4 av dem ble beslaglagt... - mens de to Hannene flirte og lo, og ba om og få ta seg en røyk mens bøtene ble skrevet ut...
Tollerdamen gliste, og lot dem både røyke og ta med seg resten av kvota - både de små, hvite... og fludiumet (som ikke inneholdt en dråpe mer enn de skulle, bare så det er sagt!).
Harryturen til damene i 40-årene, ble muligens en tanke dyrere enn de hadde tenkt... med de kom allikevel hjem med både nikotin og alkoholkvote - samt et par bøter i veska. I tillegg hadde de fått seg en klekkelig latter og litt av en historie som var verdt å fortelle deres venninne på hjemveien, sånn uti de små timer.
"Legg historien ut på bloggen din!" sa den ene Hanne leende før de forsvant hjem til hvert sitt hus med hver sin kvote og litt mindre penger i lommeboka enn det de hadde tenkt seg. Men pytt, hva gjorde vel det... Moro var det - og som dere vet,- ingen kjenner dagen... - og det gjør det hele ganske så fornøyelig... Og en god historie ble det - eller?

En liten måkehistorie som ble til et stort mareritt

Jeg har skrevet om måker før her i bloggen - for jeg har jo fått meg noen nye naboer! Og snart blir det vel flere av dem, når eggene klekkes (se tidligere måkeinnlegg) Men vi får se hvor lenge huseieren har lyst til å ha dem på taket - meg sjenerer de ikke. Ikke ennå... for knapt et lite kny har kommet fra verken måkemor eller måkefars nebb...

Men nå har jeg lyst til å formidle en liten måkehistorie hvor min eks er innblandet... Historier om ekser kan jo være forlokkende... og her kommer en... En ganske så fornøyelig en, og! Spør du meg, vel og merke...

Mannen hadde fått seg ny jobb, og da det var tid for sommerfest, kun et par uker senere, var ikke mannen sen om å kaste fram labben for å meddele at den festen kunne han stå for! Det var jo sånn at moren og faren hans eide en hytte som lå så aldeles fortryllende til der ute i fjorden - en liten rosa, gammel sak, som gikk under det klingende navnet "Casa Rosa" - og der kunne de selvfølgelig være denne sommerkvelden. Det skulle jo ikke stå på! Sa mannen.
Alle de bortimot tjue mannfolkene jublet - og gledet seg til båttur, mye godt å drikke, samt lammekjøtt (bokstavelig talt).
Mannen kjøpte inn et helt lam på forhånd, fraktet det fra slakteren, dyttet det inn i bilen, lempet det ombord i båten, bar det opp alle trappetrinnene opp til hytta, og grillet det både lenge og vel... Til slutt stuet han lammet inntil hytteveggen, med en eller annen slags bekledning over seg, så dekket han bordene med glass, asjetter og askebegre (noen form for stæsj, tenker ikke menn på) - før mannen glad og fornøyd tok den lille båten tilbake, og hentet alle sine festhungrige kollegaer.
Alle jumpet de over i en mye større lånt båt, for fjorden skulle da befares først - og alle nøt den blå, salte sjøen, den iskalde ølen de hadde fått overukket ved ankomst, og vinden som rusket i deres hår... og de gledet seg til et lite herremåltid på den lille rosa, hytta de hadde hørt så mye om...
Etter en times tid, nærmet mennene seg målet... men mannen ble en smule forvirret... og han tenkte kanskje et øyeblikk at han muligens ikke skulle ha tatt den siste ølen - eller de fire siste... for han klarte ikke å få øye på "Casa Rosa" - og det var da merkelig - for det ligger kun èn eneste hytte på den siden av øya, nede ved sjøen....
Da båten kom nærmere, satte mannen antagelig ølslurkene "i feil rør", for hytta lå der den - men den var ikke lenger rosa - den var hvit...
Hvorfor? Jo, minnsann...nesten alle de aller størst måkene (svartbakker) i distriktet hadde samlet seg, og satt til livs sitt beste måltid noen sinne! Et helt grillet lam, hadde de kunnet helt uforstyrret fråtse i seg...
Da mannen, -blek om nebbet så det holdt, fortøyde båten, og tjue måpende menn fulgte ham hakk i hæl opp trappene som skulle føre dem opp til det de trodde skulle bli en rosa festkveld, - så var det kun måker, måker, måker - og enormt med måkedritt som møtte dem...
Og om ikke det var nok, så hadde de store måkene - knust det meste av det som befant seg på bordene....
Hundrevis av måker hadde hatt seg en skikkelig hjemmealenefest, som andre måker bare kan drømme om!! Det var INTET igjen av herremåltidet... ALT var fortært!

Hvordan historien endte? Jo, mannen måtte inn til byen og hente en høytrykkspyler og 40 ostepølser... Det ble det nok sikkert skikkelig feststemning av!... Om mannen er glad i måker? Ikke noe nevneverdig. Egentlig så tror jeg han hater dem... men en god historie har det blitt - for meg i hvert fall!