Tankefull...

I det siste har jeg trukket meg litt tilbake. Har vært sliten og stille. Jeg har vært skapende i min lille skrivestue. Samlet tanker. Og tråder. Men jeg har ikke skrevet. Jeg har ikke orket. Noen ganger har jeg tenkt... jeg skal aldri mer skrive en bok. Det koster for mye i forhold til hva jeg får igjen.

   Det kan godt hende jeg endrer oppfatning, men her og nå er jeg ikke opptatt å få skrevet en ny bok.

   At folk liker det jeg skriver, at de etterspør mer, gjør meg veldig motivert og glad. Samtidig så tenker jeg; hva er det jeg vil, da?

   Jeg har aldri hatt noen drøm om å bli en kjent forfatter. For det jeg trodde kjente forfattere gjorde, det stemmer ikke... Jeg trodde nemlig i mitt lille hode at forfattere som skriver på heltid, kunne sitte å skrive dagen lang, sende over manus og skrive videre og videre... Men jeg skjønner jo at når man får gitt ut bok, så man vise ansikt; ha boklansering og signeringer og bokbad og signeringer igjen og igjen og igjen...

   Det er ikke det jeg liker ved forfatterskapet. Det tar fra meg noe av gleden ved å skrive, kjenner jeg. Jeg blir litt tappet, stresset.... og så litt stille... Selv om jeg ser at dette også er viktig og nødvendig.

 

   Nei, det jeg storkoser meg med, er å sitte i min lille hule å forme historier, noveller, tanker... og jeg blir hoppende glad hver gang noen vil kjøpe teksten min. Ukeblader, magasiner, forlag...

   Men alt som følger med i kjølvannet av å gi ut en bok... det tar meg litt...

Jeg er nok en underlig sjel...

Men det viktigste for meg å skrive det jeg har lyst til å skrive - uansett om det er til et magasin eller til et forlag. Til en privatkunde eller til et firma.

   Det er det å skrive - forme ordene og handlingen - som gir meg en balanse i meg selv....

Litteraturuka i Vestfold - jeg er med!

Litteraturuka i Vestfold er en litteraturfestival som holdes i Vestfold i løpet av en uke i november hvert år. Festivalen ble startet i 1997, og siden den gang har Sandefjord bibliotek hatt glede av å være del av dette store litterære arrangementet. Litteraturuka er i år fra 5. – 8.november.

... Og jeg er en av forfatterne!

Tirsdag 6. november kl 19. 30 Mustafa Can og Thorvald Steen er først ute og skal snakke om Identitet.

Onsdag 7. november kl 19.30Ingvar Ambjørnsen og Axel Hillstenius samtaler om veien fra bok til film, og kanskje svarer på spørsmålet “Hva er det med Elling?”.

Torsdag 8. november, kl 19.30
Kriminalforfatter Jørn Lier Horst og Aage Andersen i samtale om deres nyeste kriminalbokutgivelse

Fredag 9. november, kl 12.00 (merk tidspunkt)
Marianne Fastvold er utdannet jurist og har i en årrekke arbeidet som forsker med kvinnerett som spesialområde. I dager er hun skjønnlitterærforfatter på heltid. Enkelte trekker frem Woody Allen og Aldomovar når Fastvolds litterære grep skal beskrives. Har gitt ut; Død som en dronte, Tristan kommer, Feid og pyntet og Kjærlighet for viderekomne

Lørdag 10. november kl 13.00
Avslutnignsvis vil vi også nevne lørdagens arrangement ved biblioteket som er en del av en rekke presentasjoner av lokale forfatter. Denne gang er det Åge Baste Vassdal og Liv Hege Refsdal som skal presentere sine bøker.
Litt om forfatterne:
Åge Baste Vassdal er bosatt i Stavern. Han jobber til daglig som typograf i Østlandsposten, lokalavisen i Larvik.
”Vinhandleren” er hans debutbok.
Liv Hege Refsdal fra Larvik har tidligere gitt ut fire barnebøker, skrevet mange noveller for magasiner og ukeblad, samt medvirket til både lydbok og musikal. I september 2012 kom hennes første bok for voksne, novellesamlingen “Kjærlighet, løgner og ølglass.”

Sandefjord bibliotek gleder seg – og håper du kommer!

Les mer her: LITTERATURUKA I VESTFOLD

Skrivestua mi

   Skrivestua er endelig helt på plass. Her skimtes en del av den ene veggen. Den delen av rommet som skal ta i mot skrivekunder. Den gamle kista har blitt pusset opp og nye stoler har blitt innkjøpt. Det er på denne plassen det skal diskuteres tekst, leses, tenkes, noteres, drikkes kaffe og nytes...
   Her skal det kunne sitte skrivekunder, forfattere, venninner, kjæreste, mor og datter... Her skal det finnes tid...
   Jeg er så fornøyd med skrivestua mi. Den er stor, den er lys, den er god.
   I kveld satt jeg og leste i stolen  for første gang. Jeg leste en tekst som ei ung jente har skrevet. Hun spurte meg på boklanseringen min om jeg ville lese det hun hadde skrevet og så dele mine tanker med henne. Hun er ung, hun har talent og hun har en god historie. Spennende å se hvor ferden hennes går...
   Det er i det hele tatt veldig spennende å få lese andres tekster før de er antatt. Det setter jeg stor pris på. Jeg var også så heldig å få lese den siste novellesamlingen til Jan-Erik Vik før den ble antatt. Nå kommer den snart ut på Publica forlag. "Femte etasje" heter boka. Den  inneholder drivende gode og spennende noveller. Dette er hans tredje novellesamling og han blir bare bedre og bedre, spør du meg...

Boksigneringer i helgen

 Det er fredag ettermiddag og flere lokale forfattere har blitt invitert til å sitte og vise fram sine bøker, og eventuelt signere ved salg. Sosialt og hyggelig blant forfatterne på senteret på Fritzøe brygge i Larvik. Men veldig, veldig stille ellers... Men å møte "likesinnede" er alltid interessant, synes nå jeg!

   Lørdag formiddag stilte krimforfatter Frode Eie Larsen og jeg på boksignering utenfor Notabene på Amfi i Larvik. Her var det absolutt mer folk og veldig hyggelig. Om det ikke ble det helt store salget, så ble det nå litt. Hovedsaken for meg er å få vist fram boka mi, møte leseglade mennesker og svare på spørsmål. Får jeg solgt noen bøker er det en stor bonus!

Fotografering og ny boksignering

   Høst. Varme, deilige farger sees rundt om forbi. Og luften er deilig og kjørlig.
   I går kjørte jeg rundt i distriktet sammen med en fotograf - på oppdrag fra LIV forlag. Jeg ble fotografert med sjøen som bakgrunn, likeså en kirkevegg og i et hjørne i kirkeveggen. Jeg ble fotografert foran en gammel smijernsport, en gammel murbygning og på en trapp. Helfigur og portretter. Hele fotoseansen ble avsluttet inni en åpning i murbygningen ved Sliperiet.
   Seansen var ikke noe jeg gledet meg nevneverdig til, for å stå foran et kamera liker jeg dårlig. Men når det er sagt, så var et par interessante timer. Absolutt. Morsomt og annerledes. Hvor bildene skal brukes, vet jeg ikke, men de bildene som ble bra, skal sikkert inn i LIV forlags "arkiv" på en eller annen måte... 

   I morgen ettermiddag stiller jeg til boksignering på Fritzø kjøpesenter sammen med flere andre forfattere på LIV forlag. Det kan jo bli et par interessante timer sammen med andre likesinnende. Og kanskje et par kjøpelystne kunder stikker innom... Du er hjertelig velkommen!

Ny skrivestue!

Det har vært stille fra min kant en stund nå. Jeg har vært sliten, rett og slett. Etter all oppmerksomheten jeg fikk i september, var det så utrolig deilig og helt nødvendig for meg "å trekke meg litt tilbake". Falle til ro, og bare være i meg selv... Jeg sliter egentlig veldig med å være i fokus,;vise ansikt til journalister, fotografer, publikum og kamera.

   Det er å sitte for meg selv og skrive, som er min lidenskap. Derfor blir kontrasten så stor når jeg plutselig må stille meg opp, vise ansikt og snakke om hva jeg skriver og hvorfor jeg skriver det jeg gjør...

 

Så nå trengte jeg nok en aldri så liten forandring.... derfor satte mannen i huset og jeg i gang med å gjøre om det største rommet - som tidligere var datterens - til min skrivestue. Det har vært en arbeidssom, men utrolig givende helg. Nå får jeg plass til alt jeg har drømt om at skrivestua mi skal inneholde! Skrivebord og pc, kopimaskiner, printere, hyller og papirer, osv... Det eneste som nå mangler, er at jeg skal gå til innkjøp av to gode stoler inntil den ene veggen. Stoler som er tillegnet kunder som kommer til skrivestua. Folk som vil at jeg skal skrive sanger og taler for dem. Nå skal de få god plass i min skrivestue - og de blir ikke lenger tatt med opp i stua, i min privat sfære. Noe som sikkert føles godt for dem også.

 

   Dette rommet kjennes allerede som et utrolig godt sted å være. Rommet er malt helt lyst, det er to vinduer som gir meg lys, det er god plass  i rommet og jeg har god oversikt over tingene mine. Jeg er superfornøyd!

    Det hender jeg får henvendelser om at nå skal jeg vel slutte å skrive sanger og taler. Men; nei, det har jeg ingen planer om. Jeg storkoser meg med å skrive alle disse små oppdragene, og så møter jeg så mange forskjellige mennesker, som igjen gir meg inspirasjon til også å skrive om andre ting. Så, så lenge det er moro å skrive, så gjør jeg det...Enten det gjelder en sang eller en bok.

  

En trapp er ikke en trapp...

   Dette var en gang en trapp. En trapp som bare var for noen helt spesielle. Det var en trapp for tjenestefolket. Tjenerne skulle arbeide og legge alt til rette for adelen i huset, men de skulle for all del ikke synes... Derfor ble det laget en egen trapp for tjenerne. Jeg ble helt fascinert da jeg så denne trappen  her om dagen. Eller rettere sagt da jeg så denne biten av en trapp, som befant seg bak en dør...
   Trappen er ikke lenger i bruk, for tidene har forandret seg. Det finnes ikke lenger noen grever eller adel i huset, ingen tjenere heller. Men jeg har hørt snakk om at de skal åpne opp trappen igjen, sikkert for å vise hvordan det faktisk var på denne tiden.
  Trappen på bildet er fra selveste Herregården i Larvik. En fascinerende bygning (som nå er museum) fra 1677. Det var Ulrik Fredrik Gyldenløve som fikk bygningen bygget, og den sto ferdig til hans tredje bryllup...
   Selv liker jeg ikke å gå i hovedtrappene. Jeg liker å gå i trapper som ikke alle andre går i. Jeg liker best baktrappene, stigene og kanskje et og annet morkent trinn... Det er spennende å se og høre ting fra sidelinjen, fra froskeperspektiv og fulgeperspektiv... Se de små detaljene, være en liten flue på veggen, ta del i tingene uten å være i fokus. Det er da jeg kan å suge inn inntrykk med alle sanser, ikke bare fare oppover den fine, rene trappen hvor alt er "lagt til rette,men også så utrolig kjedelig"...
   Å gå i hovedtrappen er kanskje det enkleste. Men hvorfor skal man alltid velge det enkleste?
   Å gå bakveier og snarveier og stikkveier... å kikke i kriker og kroker og mørker hjørner... å løfte på stener og hybelkaniner og gamle tepper... det er der livet kan skjule de flotteste skatter og hemmeligheter - som igjen kan bli til de mest spennende, sjarmerende og varme... historier...
 
 

KROKEN PÅ DØRA FOR SMÅ FORLAG???

Kroken på døra for små forlag

Selvfølgelig skal bokhandlerne også tjene, men skal de ta 74%???? Det blir ikke stort igjen til forleggere, forfattere, illustrøterer og annet...
Dette er grådigheten på sitt verste - og de små forlagene har neppe noe å stille opp med da...
Hva kommer nå til å skje?...

Jeg vant i bladet SANS

Jeg kan ikke la være... men jeg må få lov til å dele min lille glede nå - jeg som aldri vinner noe!! ;-)

 

   I sommer kom jeg over et nytt blad i handelen, SANS. Og siden jeg elsker kreative blader, måtte jeg selvfølgelig kjøpe det.
   Jeg rigget meg til på verandaen - det var en av de dagene det var sol - og jeg leste bladet side for side, så kom jeg til en overskrift hvor det stod noe om hvilken reportasje likte du best?? Og da trålet jeg gjennom bladet på nytt, og jeg var ikke i tvil om hva jeg likte best... Jeg hentet pc`n og skrev ned mine tanker om den beste reportasjen.

   Så glemte jeg hele greia, men da jeg var i butikken i går, tenkte jeg at jeg ville ha med meg et blad hjem. Blikket fòr over alle bladene, og sannelig... der var det en ny utgave av bladet SANS. Jeg tenkte en rask tanke om det var der jeg sendte inn mitt bidrag til konkurransen, men siden jeg ikke hadde hørt noe, så var jo den konkurransen avgjort.
 
   Jeg satt og koste meg bladet og nippet til min kaffekopp i sofaen, da blikket mitt stoppet på side 79. Der stod jammen tilbakemeldingene på konkurransen fra i sommer. Ja, ja... det skulle jo godt gjøres at jeg var en av dem, tenkte jeg., for det sto: "...Responsen var overveldende. Her er et lite utvalg av tilbakemeldingene vi har fått:"
  
   Jeg leste det ene innspillet etter det andre, og plutselig kvakk jeg til... For midt på siden var mine egne ord. Og under teksten sto det: "Takk for ros og innspill, - og  hurra for deg, Liv Hege. Du er den heldige vinneren av en ismaskin!"
Wow! Det var jeg som vant av alle sammen!

   Her er ordene jeg skrev :

"Når en artikkel gir meg lengsel og notalgi, tips og nydelige bilder, – ja, da treffer det hjertet mitt. Det var nettopp det som skjedde da jeg leste reportasjen om “Skattejakten” og loppene i blodet.
Bildene var mange, innbydende og inspirerende. Teksten fikk fram akkurat det som var viktig; nemlig å fenge den loppeinteresserte og kreative leseren. Og den gjorde meg attpåtil nysgjerrig på en by i et land jeg ikke ante hadde så mye vakkert å by på.

Takk for god reportasje! Og i det hele tatt; takk for flott, nytt blad! Lykke til!"

 

   Men så rart at jeg ikke har fått noen mail fra ukebladet om dette... Men jeg hører vel fra dem - for gaven kommer vel etterhvert. Men sååå moro å vinne, da! ;-)

 

Jeg kunne liksom ikke la være - jeg måtte bare fortelle det! Barnlig glede... :-)

 

 

 

Jeg så en film på søndag...

   Jeg så en film på søndag, og den slipper ikke taket i meg. Samme hva jeg driver med, så surrer den rundt i hodet mitt. Den var så sterk, så trist, så utrolig grusom...
Jeg fikk sterke assosiasjoner til 22. juli... Hvordan kan et menneske være fylt av så mye vondt fra omtrent dag 1? Hvordan kan et menneske la gleden være totalt fraværende? Hvordan kan et menneske bare gjøre onde ting - sett ut i fra "vanlige menneskers perspektiv"? Går det virkelig an? Hvis det gjøre det, så er det noe av det mest skremmende som finnes....
   Jeg er opptatt av menneskesinnet, og har skrevet små noveller om hva konsekvensene blir ut i fra de enkelte handlingene som et menneske kan utføre... Men dette menneskesinnet som beskrives i filmen "Vi må snakke om Kevin"... er eksempelet på det mørkeste sinnet som finnes, tenker jeg...
   Filmen er basert på romanen til Lionel Shriver, men boka har jeg ikke lest. Det kunne jeg veldig gjerne tenke meg å gjøre. Noen som har lest boka?
  Jeg synes filmen var vanvittig sterk, og jeg har så medfølelse og sympati for den stakkars moren i filmen, at jeg har lyst til å gråte høyt...

   Bak på DVD-coveret står følgende:
  "Eva må legge ambisjoner og karrierplaner på hylla når Kevin kommer til verden. Forholdet mellom mor og sønn er vanskelig fra første dag. Når Kevin er 15 år gammel begår han en grusom handling, og Eva må kjempe mot sine egne følelser av sorg og ansvar. Har hun noensinne elsket ham? Og i hvilken grad kan hun beskyldes for det Kevin har gjort?"