Døden. Et ord som fortsatt er det mest skremmende som kan snakkes om for mange. Men vi kommer nærmere og nærmere døden jo eldre vi blir. Ingen unnslipper. Vi er her på jorden på lånt tid... så det gjelder å gjøre det beste ut av det mens man har tiden på sin side...
Jeg husker så inderlig godt den første gangen jeg hørte om at et ungt menneske som jeg kjente, var død... Jeg var 15 år, og en klassekamerat hadde akkurat fått mopedlappen.
Det ble hans skjebne. Han døde der og da - i trafikkulykken. Jeg husker det så inderlig godt... Livet stoppet plutselig opp i noen dager, alt gikk i sakte kino. I mitt unge, naive sinn, døde ikke unge mennesker. Det gikk ikke an, innbilte jeg meg...
Men jeg husker noe annet like godt. Kanskje enda bedre, egentlig... Jeg tenkte umiddelbart på bestekameraten til denne gutten. Disse to hang nemlig sammen som erteris til en hver tid. De bodde ikke mange meterne fra meg, noen av dem.
Og hver dag gikk eller syklet de sammen. Aldri kom de en og en til skolen. Alltid, alltid var de to! Jeg tror knapt jeg hadde sett dem en og en - de var liksom "ett"...
Og plutselig var det bare èn av dem igjen. Og det skar i hjertet mitt da jeg så ham, for han så så inderlig alene ut. Hver eneste gang jeg så ham, så han så trist ut. Kanskje jeg bare innbilte meg det, men det var slik jeg følte det... Halve ham manglet, liksom.
Også hver gang jeg har sett denne gutten, som etterhvert ble en mann, tenkte jeg på den dyrebare kameraten hans som ble brått revet bort. Den dagen ble også halve ham borte...
Sist gang jeg pratet med ham, var på en kafè. Da smilte han til meg og ville kjøpe en av mine bøker, for han var nettopp blitt bestefar, sa han. Han strålte der han satt, og jeg signerte bok til ham. (husker ikke hvorfor jeg hadde bøker med meg)
Og i dag nådde den grusomme beskjeden mine ører. I dag døde han også. Jeg visste at han var syk, men ikke noe mer. Og nå har også han forlatt denne jorden. Fortsatt så alt for tidlig, tenker jeg...
Men jeg tenkte umiddelbart at nå står den aller beste vennen din og venter på deg med utstrakte armer, sammen med mange andre nære og kjære... Den kjære bestevennen som aldri fikk oppleve stort av livet, som aldri rakk å bli noens kjæreste, mann, far eller bestefar.
Mens han som døde i dag, rakk alt dette. Men hvem var mest lykkelig så lenge han hadde tiden? Det vet ingen...
Det er ikke lengden på livet som er det viktige, men hva man fyller livet med, tenker jeg...
Bare den som har levd- kan si noe om egeverdien på sitt liv....
