Å undre seg...

Det er sol utenfor kontorvinduet mitt. Og det er høst. Men de vakre høstfargene har ikke meldt sitt inntog riktig ennå. Det heter seg at de vakre fargene ikke ankommer før kuldegradene har tittet innom. Men her om dagen kom jeg over et lite lønnetre som stod i rød drakt. Det var kun det ene lille treet som hadde tatt høstdrakten sin på... og ikke har det vært kuldegrader her, så vidt jeg vet...
Hvordan er det da mulig at det lille treet allerede har blitt rødt?
Rett nedenfor dette treet går en liten bekk. Er det bekken som er skyld i de flotte fargene på lønnetreet, tro? Jeg undrer meg... Jeg undrer meg på mye. Men jeg passer meg for ikke å gruble. Undre og gruble er to forskjellige ting. For mye grubling er ikke bra. For mye undring bare tirrer nysgjerrigheten og bevisstgjør sansene våre mer.
Jeg har innført en undringskasse sammen med elevene mine. Tanken er at man skal skjerpe sansene når man er ute, se....høre... lukte... føle... Og finner man noe rart, noe spennende, noe man undrer seg over, så tar man det med seg i sekken. Og vel tilbake i klasserommet blir alt puttet opp i undringskassen, og vi tar tingene fram. Èn etter èn...og vi ser, vi lukter og vi undrer oss... Elevene lærer nye ting, og vi blir alle mer bevisste på å bruke sansene, stoppe opp litt...
Jeg håper jeg aldri stopper å undre meg. Det er det som gjør at vi hele tiden er i bevegelse. Tenker jeg.