Et hjerte har sluttet å slå

   Hun fikk deilig berøringsmassasje og ble smurt inn med fuktighet. Vi så hun syntes det var deilig, selv om hun ikke kunne si noe mer. Hun tok i  mot og nøt.
   Et piano ble trukket inn i rommet. Værelset ble fylt med sang og musikk. Tonene nådde inn til henne med alle sanser. Hun trengte ikke annet enn hørselen for å ta inn det som ble gitt henne.
Hørselen har hele tiden vært der. Det er det siste som forsvinner, sies det...
   Hun lyttet til stemmene våre, tonefallet, musikken, berøringen...
   Da døtrene klemte henne i går kveld, rant en tåre nedover kinnet. Kjærlighetens tåre.
Det  hadde vært en vakker dag - midt oppi all ventingen.

  I dag tidlig kom telefonen. Det er ikke lenger noe mer for henne å høre på denne jord, ikke noe mer å føle, ikke noe mer å tenke på... Nå har hun fått kommet over på den andre siden. Til de som venter henne der... Jeg liker å tenke på det sånn.
 Jeg skal ned å ta farvel med henne nå, for siste gang. Dette er en meget sterk og emosjonell dag, kjenner jeg. Dette er trist og vakkert og vondt og... naturens gang...
   Et mammahjerte, et mormorhjerte og et oldermorhjerte har sluttet å slå.
Et varmt hjerte har fått hvile - etter 91 friske år...

Ventetiden

De unge hendene griper etter den gamles hånd. Smeiker, stryker og holder fast. Den gamle tar i mot, liker å bli holdt i. Det er trygt å bli holdt i, tatt på, kost med, "dullet med". Det merkes. "Å bli dullet med" var hennes egne ord - for dager tilbake.

 

Det er trist, det er vondt, det er vakkert...

De nære og kjære er rundt henne - dag som natt, nå. Hjertet som slår, pusten går. Hun åpner øynene innimellom, av og til kommer et ord eller to... Hun får med seg det som skjer, det som blir sagt rundt henne.

Hjertet og pulsen er god - hjertet har slått lenger enn alle andre hjerter jeg har kjent...

Et hjerte, et sinn og en sjel skal snart få hvile.

 

Vi er inne i ventefasen  nå. Ventetid. Det ordet har jeg aldri likt. Det å gå å vente på et svar, det er det som forbindes med ventetiden... En tid som stort sett ikke er forbundet med gode følelser. Ofte blandede følelser, men kanskje like ofte følelser forbundet med nerver, angst, søvnløshet, redsel... nettopp fordi man er redd for at svaret man venter på skal være negativt...

Det å vente på et eksamenssvar, svaret på en blodprøve, en celleprøve, har man bestått/ikke bestått på førerprøven... er meget nervepirrende, og tar fra en alt annet fokus.

 

Men nå er det en litt annen ventetid vi er inne i... Det er ikke et spørsmål om hun kommer til å leve videre eller ikke. Nei, livet her på jord er slutt. Ventetiden går ut på - for oss alle; Når er det slutt? Når tar hun sitt siste åndedrag? Når får hun endelig hvile?

 

Det kan være timer, det kan være dager, - men kan det fremdeles være uker?

 

Oldebarnet har måttet reise tilbake til sitt bosted og jobb. Så bildet er unikt...

Det er sterkt å se når et oldebarn - det eldste oldebarnet - griper fast i oldemors hender.

For aller siste gang...

 

Den forbipasserende kvinnen

  Hver eneste dag, uansett årstid, uansett vær og vind, så går en kvinne på fortauet forbi huset mitt. Men kroket rygg, tassende små føtter som så vidt løfter seg fra bakken før de finner fotfeste igjen, går hun der bøyd over rullatoren sin. En veske og en plastikkpose dingler alltid med som best de kan.
  Hver eneste dag skjer dette. Regner det har hun en rød, sid regnfrakk på seg. Ofte har hun røde Ilse Jacobsen gummistøvler på seg, selv om solen skinner.
  Hun går der med bittesmå skritt og holder i et hjelpemiddel som skal hjelpe henne fram til målet. Det virker som hun kommer fra sitt hjem, og skal til noe... Men hvor skal hun hver dag? Til butikken? På besøk?
  
 Jeg vet ikke, men kanskje det er selve gåturen som er målet. Hver dag, uansett vær og vind så går hun like fort - eller like sakte framover...
   Jeg vet ikke hvem hun er, hva hun heter eller hvor hun bor. Men jeg er mektig imponert over viljen og styrken hennes. Hun er en gammel kvinne som snart er mett av dage, men tydeligvis ikke ennå. Det er fortsatt flere skritt å gå. Og i skrivende stund passerte hun vinduet mitt i sin røde frakk...
   Dette er en kvinne som liker å pynte seg, som liker å leve... Jeg har aldri sett henne sammen med noen. Hun kan umulig få med seg mye av det som skjer rundt henne, for det grå hodet hennes vender hele tiden nedover, og blikket ser i bakken. Men hun senser og sanser garantert. Hun hører lydene, kjenner luften og solen og regnet mot sitt ansikt. Og hun er i bevegelse.
  Det er sjelden jeg ser henne tasse tilbake, den andre veien, men det kan være for at jeg ikke er hjemme, eller legger merke til når hun vender tilbake... Eller kanskje hun tar en annen vei hjem.

   Aldri har jeg sett henne gå sammen med noen, eller snakke med noen. Men målrettet og sterk er hun. Og med det røde hun ikler seg i, vitner det om en sterk kvinne - som har levd - og som fortsatt lever.
Slikt er beundringsverdig.

Liv og død 2

   Jeg er opptatt av døden for tiden. Naturlig nok. Når et nært familiemedlem er klar for å ta farvel for å gå videre, så er det masse følelser og tanker som er i sving.
Jeg tror ikke døden er noe stoppested. Langt i fra. Jeg tror livet fortsetter og fortsetter. Hva som venter på den andre siden vet vi ikke før vi er der...
   Ja, jeg er opptatt av døden for tiden, men jeg er kanskje ennå mer opptatt av livet. Å leve mens man har det. Hva er det som er viktig, og hva er veldig lite viktig... Det er alt for mange som er opptatt med alt for uvesentlige ting...

   I alle familier er det kjærlighet, omsorg... og intriger. Sånn er det bare. "Noe er det overalt," sies det. Man kan spørre seg hvorfor.. Men når døden nærmer seg for et familiemedlem, samles familien og tanker og følelser kommer til overflaten.
  
Jeg har aldri vært nær et dødende mennesker før. Jeg har aldri tidligere opplevd et menneske skrumpe inn fra dag til dag... Jeg har aldri sett et menneske forvandles til en pustende dukke men med en klar og tenkende hjerne helt inn til det siste. Men det er nettopp dette jeg opplever nå om dagen.
   Det er tårer, det er glede, det er samtaler, det er tid for ettertanke. Det handler om livet - og det handler om døden.

Karen Blixen sa: "Livet og døden er to avlåste skrin, og det ene inneholder nøkkelen til det andre."
Ja, jeg er så enig med Blixen! Og som Euripides uttalte i sin tid: "Hvem vet om ikke livet er døden og døden livet?" Ja, det vet jo vi som lever på denne jord intet om. Men tenk om det faktisk døden som er selve livet?

Vi vet ingenting. Vi vet bare at det eneste som er sikkert, er at blir født, så kommer vi til å dø. Å hva som skjer etterpå får vi alle en gang vite...

"Jeg kjenner kjærligheten i hjertet mitt," hvisket hun. Tårene sto i øynene mine, og jeg skjønte at sanser, tanker og følelser var klare. Det er noe av det vakreste jeg har hørt...
Hun kjente kjærligheten i hjertet sitt. Og sa det. Tre generasjoner var i rommet. Den eldste er klar til å gå videre. Det er kun ventetiden igjen for henne. Og hvorfor hun må vente, vet vi heller ingenting om. Alt hun kom til jorden for å gjøre, er nå gjort. Det er helt klart på tide å gå videre...
Det blir trist, men på en måte vakkert også. Det er livet...

Litteraturfestival i Stavern

   Førstkommende helg er det LITTERATURFESTIVAL i sommerbyen Stavern.
Kjente, profilerte forfattere stiller opp - og et yrende liv for bokinteresserte er forventet.
  
    Dette er nytt og spennende for alle som liker å lese - og som kunne tenke seg å møte noen av forfatterne... Eller for de av dere som ønsker å bli guidet gjennom Stavern i William Wistings blodspor... (etterforskeren i bøkene til Jørn Lier Horst)


Les mer:Litteraturfestivalen i Stavern

Ensomhet er ikke farlig...

(lånt bilde)

   Den tyske filosofen Schopenhouer sa. "Det burde være et hovedstudie for ungdommen å lære og tåle ensomheten, fordi den er en kilde til lykke og sinnsro."

Psykiatrien mener at ensomheten er det samme som ikke å like seg selv. Filosofien hevder at noe av det mest givende er å gjøre ingenting - og at man derved vil finne seg selv.

Den amerikanske forfatteren Thomas Wolfe sa: "Hele min livsanskuelse hviler nå på den overbevisning at ensomhet, så langt fra å være et sjeldent og merkelig fenomen, noe spesielt som bare jeg og noen få andre eneboere er alene om, tvert i mot er selve det uunngåelige kjernepunkt ved menneskets eksistens."

   Selv har jeg alltid trivdes i mitt eget selskap, har aldri vært den som har likt å ta mye plass. Jeg liker meg best på sidelinjen og ikke på scenen.
Jeg kjenner mange som har store problemer med å være alene, og som ikke klarer å være alene. De må alltid finne på noe, besøke noen, få besøk... Noe må skje til enhver tid. Dette har jeg aldri skjønt.
  
For meg er det bare nydelig å kunne nyte roen, samle tankene, bare være i seg selv og observere livet i tillegg til at man deltar i det...
   Fra første gang jeg så tyren Ferdinand på TV, kjente jeg meg igjen. Den oksen som satt og luktet på blomstene under korktreet, vet dere... - og han var såre fornøyd med det...
Jeg blir aldri lei av å se den tegnefilmen. Om og om igjen. For akkurat litt sånn er jeg også. 

Berøring kan utløse et skred...

 

... Den gamle lå der. Om hun er mett av dage, vet bare hun selv. Ånden virket villig, men kjødet er svakt nå, veldig svakt...

De næreste sto rundt henne, ga henne gode ord med myke stemmer. Øynene hennes var innsunkne men hjernen fulgte med.

Hun ble klappet på kinnene, strøket over håret. Hun ble kysset og klemt på. Hun tok i mot, kunne ikke annet - for kroppen lystret ikke. Men hun kjente berøringen, nærheten - og hørte stemmene og ordene - og hun observerte godt menneskene hun hadde rundt seg.

 

For hvert klapp og kyss og berøring, ble øynene hennes videre og videre. Hun blunket ikke, kunne nok ikke tillate seg det.

 

Hvor lenge siden - hvor mange år siden - var det sist noen strøk henne over håret, kysset henne på kinnet og ga henne kjærlige ord...

 

Hun lukket øynene igjen. Er du sliten? spurte noen. Hun nikket svakt. Hun var kanskje ikke mer sliten enn for et par timer siden, men hun var blitt berørt av all berøringen, tonefallet, ømheten... Det sitret et sted i kroppen hennes - noe som hadde ligget i dvale ble vekket.

 

Ingen hadde vært henne så nær på lenge, lenge, lenge... Kanskje hadde hun ikke tillatt det, kanskje hadde det bare blitt sånn... Men nå kunne hun ikke annet enn å ta i mot det som kom..

 

All ensomheten hennes var brått blitt forvandlet til et kaos av berøring og nærhet.

Tårene var veldig nær ved å bli utløst denne gangen - men hun lukket øynene, tvang tårene tilbake.

Hun ville være alene litt med tankene.

"Jeg tenker mye," hadde hun hvisket tidligere. "Det har jeg alltid gjort."

Uendelig...

   Jeg kan undre meg over så mye, og jeg er garantert ikke alene om det. Det er jo det som handler om å leve... Det er ikke til å forstå at det finnes så ufattelig mange historier, så mange fortellinger, så mange bøker. Det tar aldri slutt. Aldri kommer dagen da det blir sagt; Nå er alle historier ferdigskrevet. Det er ikke mer å fortelle...
   Og all musikken... Hele tiden dukker det opp ny musikk i alle slags sjangere. Nye slagere, nye hiter, nye låter. Aldri kommer dagen da det blir sagt; Nå er all musikk ferdiglaget. Det er ikke flere melodier å lage, uansett musikkart - for alt er lagd fra før...
   Og alle menneskene... Hele tiden kommer det nye mennesker til. Noen er tvillinger og trillinger, og ser temmelig like ut - men de er allikevel forskjellige. Hvert eneste menneske er unikt med sine evner, kvaliteter og svakheter. Aldri kommer dagen da det blir sagt: Nå kan det ikke blir flere mennesker, for det er ikke mulig å skape flere unike personligheter...
  
  Og så tenker jeg... Det er så mange måter å dø på, sykdom, ulykker, selvvalgte metoder... men det som er viktig et at det er så uendelig mange flere måter å leve på. Det vitner alle historiene, alle bøkene, all musikken, alle menneskene om.
  Det er kun du som skal leve ditt liv - da er det viktig å sørge for at livet blir fylt opp med den musikken, de ordene, handlingene og de menneskene som er bra for deg...

Hva er det som inspirerer?

  Inspirasjon er så mangt. For meg skjer inspirasjonen på veien mens du går... Jeg finner inspirasjon til å skrive og til å formulere nye tanker når jeg minst aner det. Setter jeg meg ned for å finne et inspirasjonsmodus, fungerer dette dårlig for meg.
Når det er sagt, så er min nye skrivestue et virkelig godt sted å skrive ned inspirasjonen som har kommet.
 
Men det å se fuglene spiser av maten jeg legger ut til dem, regndråpene som faller fra blomsterbladene, for ikke å snakke om den flotte flaggspetten som ankom terrassen min... Det er slike ting som kan sette tankene mine i sving.
   Men når jeg er midt oppi et eller annet arbeid, så kan plutselig en tanke dukke opp - sånn helt ut av det blå. Noe viktig. Og det har irritert meg mang en gang, at jeg ikke har sluppet det jeg har holdt på med, for å skrive ned setningen eller tanken som kom.
 
Men jeg har alltid likt best å sitte på sidelinjen og observere... suge inn detaljer, lyder, små øyeblikk. Det er ofte de små tingene som kan bli til de store historiene. Eller til de gode historiene...
 
Det som er viktig er å legge merke til de "viktige" tingene - så bruk sansene!
  
Hva var det for et skrik du hørte? Hva var det som luktet der nede i kjelleren? Hva var det som smakte så vanvittig beskt? Og hva var det jeg observerte bak vinduene i huset bortenfor huset?...
Det er slike ting som kan være veldig spennende for meg å spinne videre på.

  Nå ligger 7 blanke sommeruker foran meg. Ingen vet hva de bringer. Men èn ting vet jeg; når ukene er over - så har alle dagene blitt fylt.

Om ikke solen skinner - så går det fint at å lage sol allikevel. På mange måter. Det må vi ikke glemme!

Bruks sansene og sinnet - og finn din inspirasjon til det du ønsker å oppnå!

Liv og død

(lånt fra ARK)

Uka ble ikke akkurat som planlagt. Innen mandagskvelden kom, hadde jeg blitt hardt angrepet av influensabasillene. Det er ikke til å forstå at man den ene dagen er frisk og rask, og den andre dagen er sengeliggende, full av feber, snørr, grusom vond hals og et hode som dundrer...
Det er de små baskeluskende som er verst. De man ikke ser. Det er de man bør passe seg for. Men hvordan skal man kunne passe seg for noe man ikke ser?...

Og jeg har en stygg tendens til å tenke dumme, negative tanker når jeg ligger der i feber med alle mine vondter. Ikke en eneste positiv tanke får innpass, og jeg lurer av og til om en mengde baskelusker invaderer deler av hjernen min også.
Når jeg bare må ligge der, for jeg orker ikke annet... og jeg ikke kan lese eller skrive, for øyne og hode er ikke på lag med meg... ja, da kommer det negative tankene krypende...
Fysjom, fysjom! Nå har jeg reist meg fra sykesengen - endelig - satt meg ved pc`n. Jeg ristet av meg alt det negative ute på verandaen...

Jeg tenker på livet. Hvor sårbare vi er. Hvor lite som skal til for å slå noen helt ut, og hvor mye andre tåler...

Jeg har en mormor. Det er ikke alle som er så heldige å ha en mormor i min alder...
Min mormor har levd et langt liv, men nå som snikende sykdom har fått innpass og slått henne overende, så spørs det hvor mye lengre livet blir...

Men livet er forunderlig... "Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle bli matet av mitt eget oldebarn," sa hun da min datter - som er sykepleier - var på avdelingen hennes...
Og så sa hun noe som jeg synes var så flott: "Det skal bli spennende å dø... for det har jeg aldri gjort før"...

Så mine venner,- det gjelder å leve mens man har livet - og skuffe unna alle de negative tankene, som best man kan...

Mandagstanker

 

  Vi er nå i sommeren! Deilige dager ligger foran oss, og det er bare å  nyte. Jeg tenker alltid når jeg tar min lange lærerferie, at jeg skal nyte hver dag og hver time... Det gjør jeg for så vidt også, men etter den første uka, så går alltid dagene flyende fort... Merkelig... Men sånn er det bare, så det gjelder å gripe dagene og friheten mens man har dem.
   5 arbeidsdager igjen. 4 dager med elever, en kveldsavslutning med foreldrene og en planleggingsdag. Avslutning og opprydding. Vi pakker sammen og takker for oss, som en årstid som er på hell og trekker seg tilbake...
  Jeg har tanker om sommeren - blomster, hage, avslapning, lesing og skriving, er stikkordene. Jeg håper på mye sol - og blir det kaldt trekker vi inn i vår nyinnkjøpte paviljong og skrur på varmen i taket...
  Ellers er det digg å sitte ved denne lille plassen på verandaen med en kopp kaffe og en notisbok...
Nyt dagen, dere! Ha som filosofi,- at den dagen du har akkurat nå - er den beste!

Skrivestart

 

   Det er sommer, det nærmer seg ferie og tankene vandrer. Utenfor vinduet til skrivestua mi, ligger jorden i hagen endevendt. Det er tid for endring. Busker og trær, steiner og stikkende planter er i ferd med å forlate sin plass. Alt ut mot veien og innkjørselen skal bort - og nytt skal slippe til. Det blir så spennende... Sommeren går nok med.
   I år har vi ingen spesielle ferieplaner. Vi skal jobbe i hagen, i huset, på tomta... og jeg har planer om å sette i gang med nytt skriveprosjekt. Jeg i gang i hodet mitt, men hvor jeg ender og hva det blir til, aner jeg ikke. Men tanker har jeg... 
   Gleden bobler ved tanken på at jeg skal begynne på noe helt nytt nå. Kanskje jeg aldri kommer i mål, kanskje jeg kommer raskere i mål enn jeg har tenkt... Uansett,- jeg har ikke forpliktet meg til noe. Ingen forventer noe håndfast og konkret fra meg nå. Det er bare jeg som leker inni mitt lille hode. Men først, først... må jeg drive litt research... Og så får vi se hvordan denne historien barker i vei..
  Så... nå er det på tide at jeg kommer ut av min lille hule - tar fram inspirasjon, fantasi og fakta... å skrive!

En ny vår

   En ny dag. En fridag. Jeg tok på en måte sats i går, da jeg skrev gårsdagens innlegg. Jeg måtte forklare - kanskje mest for meg selv - at skriving er ikke noe som er konstant. Den berøres, pirkes i, stagneres... for så å plutselig blomstre som en nyutsprungen vår. Og nå er det vår, og jeg kjenner at det er mye jeg vil gjøre. Og det er mye jeg gjør. Endringer i hus og hage, endringer i meg selv.
Mennesket er stadig i bevegelse.
  Det som en gang var veldig viktig, er ikke nødvendigvis det for alltid. Dører lukker seg og nye åpnes. Det er vel det som kalles å leve.
  Nå for tiden leser jeg så fort jeg har en anledning. Leser krim, noveller, skjønnlitterært. Noen ganger tenker jeg det som er skrevet er så mye bedre enn det jeg kan prestere. Allikevel vet jeg jo at jeg har gitt ut bøker - og jeg har mer på lager. Jeg har mer å si. Det ligger der og bobler under overflaten, selv om det har ligget i dvale en stund nå.

  Jeg har skrevet gjentatte ganger om det å skrive sanger for folk. Dette er en sjanger som er sterkt undervurdert, om den er "vurdert" i det hele tatt...
Det er utrolig flott å kunne skrive en liten historie, formet som en sang, om en person eller to. Skrive mye med få ord.
  Og ofte er det spennende å møte personen som er oppdragsgiveren. Personene forteller ofte mye som ikke skal være med i sangen, og som jeg får innblikk i. Mange utleverer seg mye. Kanskje de ser på meg som en pyskolog, et fremmed menneske de kan tømme seg litt for. En ventil.
Og jeg tenker at det er helt greit. De forteller om sykdom, tragedier, episoder, morsomheter... Og det inspirerer igjen til å skrive historier. Disse menneskene blir som en idebank  for meg.
  Nå skal dagen brukes. Nye prosjekter på verandaen... hvor pc`n helt klart etterhvert skal finne sin plass...
Nyt dagen, alle! :-)

 

Om å miste seg selv

   Jeg har fulgt med på IDOL på TV. Utrolig flinke mennesker med flotte stemmer. Men bakom sitter "ekspertisen" og sier at de må gjøre "sånn og sånn", og "enda litt mer av sånn". De må vrikke litt mer, slå seg litt mer løs, synge litt anderledes, bevege seg mer ut av komfortsonen...
 
   Ja, jo... jeg skjønner på sett og vis, det. Men det er viktig at de ikke mister seg selv på veien, tenker jeg. Hvis det ikke er naturlig for vedkommende å vrikke, danse, rocke, synge dypt, eller hva det måtte være... så la dem få lov til å gjøre det de kan! Det de virkelig kan, blir de også virkelig gode på, har jeg sett.
Jeg har jo også registrert at dommerpanelet har sagt gjentatte ganger - etterhvert - at "nå var du superflink, for det er her du hører hjemme! Dette er deg!" Osv...
  
   Slik har jeg følt det også. I prosessen med novellesamlingen min, "Kjærlighet, løgner og ølglass", skjedde det noe underveis med meg. Og etterpå. Jeg følte rett og slett at jeg mistet meg selv litt. Mistet stemmen min. Jeg mistet glede over å skrive. Jeg som har elsket å skrive mesteparten av mitt voksne liv.
   Men for å si det rett ut; når "ekspertisen" vrir og vrenger på mine setninger og ord og vendinger... Den ene retter det til det og jeg prøver å henge med i svingene. Noen ganger er jeg enig, og ser at dette blir bedre, andre ganger skjønner jeg ikke at det blir bedre. Så kommer den andre og retter det tilbake eller endrer på en annen måte. Og jeg må vri og vrenge og gjøre om. Og jeg sitter igjen med en følelse av at "bildet jeg har malt, ikke lenger kommer fra meg'".... Det er ikke lenger mitt.
   Jeg skjønner jo at man må rette opp ting, endre på ting, gjøre om ord... men når det stikker et eller annet sted inni meg - og stemmen sier at nå henger jeg ikke med, for dette er ikke meg... da trekker jeg meg tilbake, og tenker at dette vil jeg ikke mer. Ikke på den måten.

  Jeg ville skrive for det ga glede, det var en drivkraft. Livet er for kort til å gjøre mange ting jeg ikke vil.
  
Jeg har ikke orket å skrive på lenge. Jeg har ikke hatt lyst Jeg følte rett og slett at jeg ikke var god nok, at jeg mistet meg selv på veien. Jeg har trengt denne pausen, for snart, snart skal jeg ta sats å pørve skrive igjen. Bruke mine ord - som selvfølgelig må endres og rettes og språkvaskes - hvis det blir antatt. Men jeg vil aldri tillate meg selv å gå igjennom så mye endringer for å gi ut en bok, som jeg gjorde sist gang - så lenge noe inni meg sier at; dette er ikke meg. Da lar jeg heller være.
   Om det er bra eller dårlig... det får så være. Men jeg kan ikke miste meg selv. Min stemme. Det er det som teller for meg. Kanskje jeg er urimelig. Men da får det heller være...
 

Avisreportasje om vårt nye kjøkken!

 

 

Vårt nye kjøkken

 

  Når man legger ut på Facebook at man gleder seg til at mannen i huset skal sette opp nytt kjøkken, ja, da har man gjort de private tankene plustelig vedlig offentlig...

   Vips, så kom en mail inn fra journalisten som har med boligsidene i lokalavisen å gjøre. Hun lurte på en liten reportasje. Jeg sa i utgangspunktet nei, for vi skulle ikke kjøpe nytt kjøkken,  min handyman skulle lage det. Skjære ut skap fra store plater, pusse, frese og lakke... og jeg er veldig opptatt av gjenbruk.

   Jeg pusset opp gamle loppisstoler og malte beina på mitt gamle kjøkkenbord som jeg er så glad i.

Og så gjorde vi litt til, da...

Og da var det enda mer interessant å få til en liten reportasje, skjønte jeg.

Vi tenkte oss om - kjøkkenet ble nytt i påsken, og etter påske kom journalisten, og i går kom en tre siders reportasje i avsia.

 

Jeg er strålende fornøyd med mitt nye kjøkken!! Og med mannen!

 

Trykk på linken over - og se reportasjen og se før og etter bildene.

 

 

 

Skrot og tekst

   Det har blitt lite blogging de siste månedene. Jeg har trengt å distansere meg litt, være litt privat, kanskje. Jeg skriver ikke på noe større prosjekt denne våren og det er utrolig deilig. Jeg skriver det som faller meg inn, det jeg vil og når jeg vil. Og så skriver jeg sanger, da. Mange sanger.
   I løpet av det siste året har jeg fått mange henvendelser fra skrivende mennesker, og det setter jeg stor pris på. Folk som ønsker å gi ut bøker, folk som ønsker å gi ut noveller, folk som vil at jeg skal språkvaske manuset for dem, folk som ønsker råd om skriving og hvordan få utgitt sine tekster.
   Det er alltid spennende å dele gode råd og tips med hverandre, lese hverandres tekster og komme med innspill. (ærlige)
   Jeg jobber ikke med språkvask nå, for det tar så utrolig mye energi og tid - men av og til sier jeg ja til et og annet manus. Det er så flott når man kan styre alt selv. Ta valgene selv, ikke ha noen hengende over seg, men få være min egen skriveherre.
   I går var jeg på Haugar kunstmuseum i Tønsberg med elevene mine. Spennende, og det gir rom for mange tanker. Her er et glimt fra en skrotfigur. Jeg er litt opptatt av skrot om dagen for på fredag skal vi lage skrotfigurer i kunst og håndverk. Det er da man ser hvor viktig det er å ha god fantasi, strekke noen grenser, tenke nytt... Får man til det, blir det noe helt spesielt og interessesant. Akkurat slik gode tekster blir til...

Påske i Stavern

    Det er 1. april i dag. Og det er ingen spøk. Men man skulle nesten tro det, for isen ligger fortsatt på sjøen, snøen ligger i mengder bak huset her og kuldegradene slår seg sammen om natten. Det er kaldt, det er friskt, men det er sol!
   I går vagget måker og svaner rundt på isen mens de tittet bort på alle de tobeinte som glodde nyskjerrig ned på dem. Om det vanket noen godbiter på fulgene, vet jeg ikke...

   Som tradisjonen tilsier, så måtte vi en tur til Stavern og påskeutstillingene der. Trærne i leiren var fylt med påskepynt som 1800 unger har laget. Barnehagebarn og skolebarn. Det er et utrolig flott syn med alt det fargesprakende og kreative viftende rundt i trærne, mens kunstustillingene lokker folk til seg. Morsomt å se at påsketrærne ble vist på "Norge rundt" fredag før påske. Dette har blitt en flott påsketradisjon i Stavern.
   Men som Bjørnstjerne Bjørnson sa: "Jeg velger meg april"...
Nå har vi skrudd klokken en time fram, sommertiden er her... Naturen våkner, knopper brister, fulgene og solen skinner - og det ligger masse forventing i luften.
Og vips... så er både kuldegrader, snø og is borte.
God siste påskedag, kjære dere! - og husk at det er 1. april i dag! :-)
 

Jeg har fått nytt kjøkken!

   Påsken har gått med til å få oppfylt en liten drøm. Den er egentlig ikke så liten heller, for den har vært ganske viktig for meg, når jeg tenker meg om. Det jeg tenker på, er kjøkkenet...
  Jeg har fått nytt kjøkken!! Min handyman har designet og laget nye skapdører og lakkert dem. Han har montert skap, benker, lister, håndtak, blandebatteri, stekeplate og ovn sammen med sin nevenyttige bror. Selv har jeg vasket, grunnet og malt og malt og vegger, stoler, bord, lister... Og det har blitt så flott! Akkurat som jeg ville  ha det.

(Slik så kjøkkenet ut for litt over en uke siden...)

 

  På kjøkkenet som i utgangspunktet er ganske lite, er det nå så utrolig deilig å puste, tenke, spise, skrive... men også å lage mat og bake, selvfølgelig! 
Min filosofi for kjøkkenet var: Ingenting som ikke er til nytte - skal være der! Og slik har det blitt! Kult og praktisk!
  Fytti, jeg er stolt av min handymann! Det har blitt såååå bra - og det er der jeg har lyst til å tilbringe det som er igjen av påsken... ;-)

Jeg anbefaler påskelitteratur

Linken under dukket opp på Facebooksiden min i dag, og det var jo en hyggelig overraskelse. For tre år siden ble jeg intervjuet av lokalavisa i forhold til om jeg kunne anbefale noe påskelektyre...
Jeg kunne selvfølgelig kommet opp med masse skrekk og gru, men det var disse to jeg landet på, etter å ha hatt kort tid til å tenke meg om...

I tillegg til bøkene på linken under, anbefaler jeg i år også bøkene til Jussi Adler-Olsen, Lars Kepler og selvfølgelig årets påskekrimnoveller -  hvor jeg selv kom til finalen, men der strandet jeg også...
Jeg tenker på "Døden ved verdens ende"

Jeg anbefaler påskegrøss!



God påske og godt grøss til dere alle!

Påskenovellen min i Magic Magasin

   Dagene flyr, det er mange gjøre mål som skal gjøres, og skrivingen har blitt skjøvet litt til side. Nå er det oppussing i heimen som står for tur - og jeg skal legge ut noen glimt på min andre blogg - tips og smånipsbloggen...
   Men i denne månedens Magic Magasin er det jeg som har skrevet påskenovellen "Påskebudskapet". Den novellen kom til meg en natt jeg ikke fikk sove. Da var det bare å stå opp, sette seg ved pc`n og skrive ned stikkordene... Da natt ble det til dag var det bare å formulere og utbrodere og sende inn... og vips! Den ville de ha!
Jeg blir jo såååå glad hver gang et magasin ønsker å kjøpe en av mine noveller.
  Ellers er jeg i gang med å skrive konfirmasjonssanger på løpende bånd... innimellom maling og ryddig... Innen påsken er over, håper jeg at vi har fått opp nytt kjøkken!
Ønsker meg forøvrig deilig vår.... Men det er jeg neppe alene om... tre dager igjen til ferie! Deilig!!!

Hverdagsglimt på en søndag

   Fuglene synger, solen smiler og februar er i ferd med å falme. Det er alltid noe eget når naturen er i ferd med å skifte ham. Hver årstid sin sjarm, men det er allikevel noe helt spesielt når vinteren samler sine kuldegrader og hvite kapper for å overlatet staffettpinnen til sin milde slektning, våren...
   Når lyset er i ferd med å overta, dagene blir lengre og forventingene om mildere og lettere dager ligger der og lokker som søtt sukkertøy, så gjør det noe med oss nordboere. Vi blir lettere til sinns, er blidere, mindre syke og er glade for alt som ligger foran. En hel vår og en hel sommer ligger der og lokker... Deilig, deilig...
   Fuglene synger mer utenfor vinduene her og det er siste søndag i februar. Vinterferien er over, det samme er min migrene. Det er klart for å gå videre, ikke dvel ved det gamle.
   Nyt søndagen og vinteren som fortsatt holder sitt krampaktige tak... Snart må kong Vinter gi slipp, men jeg vet jo at den vil tviholde på sitt litt til. Det er greit, for jeg vet at han blir svakere og svakere og mister sine krefter om ikke mange ukene... Deilig å vite at frøken Vår ligger der og lurer i kulissene...
  

Buddha i hardplast!

   Lenge siden jeg har blogget eller skrevet i det hele tatt. Jeg trengte visst en pause, samt at migrenen kom og tok meg dypt og inderlig... Den gjør det innimellom, og kanskje særlig når jeg skal innta ferie... Da kommer den entenn snikende eller med brask og bram og invaderer mitt stakkars hode - så hele meg blir satt helt ut av spill...
   Men nå som vinterferien er på hell, har migrenen endelig forsvunnet, og energien, skapergleden og skrivelysten har kommet tilbake...
   Fridagene ble ikke helt som jeg hadde tenkt, men jeg er bare lykkelig at jeg er oppe i dagen igjen. Og innimellom har jeg fått ryddet og kvittet meg med ting hos min favoritt brukthandel. Jeg har malt, og jeg har gjort noen små endringer i skrivestua mi. Jeg har også heklet og sydd små juletrær.... Slike ting legger jeg ut på min andre blogg: Tips og smånips

  Men ellers har denne Buddhafiguren fått en vestenlig plass i skrivestua mi. Den var en vervepremie i en bokklubb, men enten er det placeboeffekten som råder i skrivestua mi - for uansett så synes jeg at det sildrende vannet harmoniserer rommets energi og virker avspennende på sjel og sinn... akkurat som det sto i "reklamen"...Og så synes jeg den var ganske bedårende... av en eller annen absurd grunn...
  
  

Hverdagsglimt på en søndag

 

    Jeg har tenkt litt på om jeg skulle ta meg tid til å skrive ned små refleksjoner, hverdagsglimt, skråblikk, anekdoter fra livet... Et fast lite innslag - en gang i uken, kanskje... Det krever - men allikevel er det et lite pusterom, et lite friminutt, der tankene får slå seg sammen til små refleksjoner og innspill til ettertanke...
    Jeg begynner her og nå...
   
     Å jobbe med barn bringer med seg mang en glede og mang en utfordring. Jeg har 25 år bak meg med jobb med barn i forskjellige settinger - som mamma, men også i jobb i barnehager, fritidsklubber, i vanlig skole og i spesialskole. Man hører, ser og får med seg mang en replikk, spørsmål og undring. Mange barnereplikker og gullkorn fra barns munn har jeg skrevet ned i en egen bok. De er gull verdt å ta fram når jeg skriver om barn eller for barn... Og jeg har brukt flere av utsagnene både i noveller og i noen av barnebøkene mine.
  
Når man er pedagog skal man lære barn "det som er riktig innen ditt og datt"... Men noen ganger... når noen gjør noe de ikke skal ha gjort...de har bannet, slått noen som kanskje alltid selv slår, o.l, så kan det rett og slett hende at "ops...nei, det så jeg ikke"...og lot det passere i stillhet.
Det er det også læring i... tenker jeg... Og ganske interessant...

   Som lærer så er man også et forbilde for elevene. Har man en god relasjon til eleven, føler de seg sett og verdsatt som de er - uansett - så blir timene gode! Dette er noe jeg brenner for... møtene med den enkelte elev.
   
Noe som er veldig vanskelig å forstå for elevene jeg har jobbet med de siste årene er begrepene innen TID...fortid, nåtid...i går, i dag, i morgen... Abstrakt og veldig vanskelig for noen.
    Men så en dag, kom en av mine yngste elever gledestrålende mot meg... Hun hadde muligens tenkt litt på dette med tid, og kanskje hun hadde fått et og annet med seg. I hvertfall ville hun videreformidle til meg den forståelsen som hadde gått opp for henne...
Så da jeg kom gående over skolegården på morgenen, ropte hun høyt og tydelig: "Liv Hege!... I går var det midt på dagen!"
   Om det er vanskelig å holde seg alvorlig, da? Umulig!... Og det ble en latterfylt start på dagen.

En erkjennelse...

   Nei, jeg kom nok ikke videre i krimnovellekonkurransen til LIV forlag... Nå er alle fem vinnerne avslørt, og navnene sa meg ingenting. Men jeg kom i hvertfall til "semifinalen"... Hyggelig, det da.

   Ellers er jeg litt stille om dagen... Har trengt det. Virus i lungene, lite energi... men jeg kommer meg.

    Jeg jobber i det stille, og det er det jeg liker. Har lest igjennom "min krimvenninnes" manus - og det var spennende... lest, pirket litt og tenkt at dette er dama som har ordene i sysakene sine. Eller i drapene, sine, kanskje.... Skal hinte om boka, når krimboka til Anita Berglund kommer ut!

   Ellers har jeg kommet til en erkjennelse, en deilig avgjørelse... Jeg føler og tror og tenker at... jeg aldri vil gi ut en bok der jeg må forhåndsselge en drøss med bøker, igjen. No more! Jeg har gjort det gang på gang - og det er ekstremt tappende og lite morsomt å føle at jeg "må dytte boka på folk", samt å fly rundt til bokhandlere.
   Nei...da får det heller være. Når det er sagt - så tjener jeg ikke stort mer på å gi ut en bok - og fytti fyyyy så mye arbeid som ligger bak...- enn å selge en novelle til et ukeblad!... Ja, det er sant!!
Er det da noe å lure på? Nei, ikke i det hele tatt!

   Nå vil jeg skrive mine små ting som jeg elsker å skrive - har også noen tanker om å skrive faste hverdagsglimt her inne på bloggen... Skrivingen skal gi kos og glede - ellers kan det være det samme. Tenker jeg.
 

Verden er liten...

Verden er merkverdig... Stor og liten på samme gang. Her er en trist historie sakset ut fra "Kontrastbloggen"...

Og hennes bestefar, altså den gamle damens far som sviktet henne så grundig... er min oldefar.... Jeg ble altså født på den siden "som han ville være"... - men ingen visste at han hadde et barn et annet sted enn i Larvik... Ikke før dette barnet hadde blitt til en gammel kvinne og selv tok kontakt med sin familie i vår by.
Selv tok min oldefar med seg historien om det lille barnet i graven...
Men han skulle bare visst at vi nå alle vet...

Det kunne vært rene romanen...

kontrastbloggen: Den gamle og den unge

LIV forlags krimnovellekonkurranse...

Litteratur i Vestfold og LIV forlags kriminalnovellekonkurranse blir snart avgjort... Det er såååå spennende...
13 kjente krimforfattere har bidratt, og i tillegg ble konkurransen utlyst. Jeg kunne ikke la sjansen gå fra meg, og sendte inn mitt lille bidrag.

78 bidrag ble sendt inn, og 12 av dem har lik poengsum, men bare 5 av dem får bli med videre....
Jeg er en av de 12....

Nå krysser jeg armer og bein, og håper veldig, veldig at jeg får være en av disse 5...
Tenk så moro å kunne få bidra i en bok sammen med mange kjente krimforfattere...
På søndag blir det avgjort...

Men uansett,- det var fryktelig moro å vite at jeg kom blant de 12 beste i hvertfall!

Les mer her: Årets krim

Hva er egentlig goggle + ??

Etter at jeg trykket på goggle + her om dagen, så får jeg liksom ikke til noen ting lenger. Ikke får jeg det bort, og ikke vet jeg hva jeg skal med det... Hva er det egentlig??
Jeg får ikke lastet opp bilder på bloggen min her lenger heller...
Noen som kan gi meg et lite hint om disse tingene?
Blir glad for svar!

Ikke noe bokprosjekt foreløpig

   Jeg vet ikke helt hvordan denne sauen føler seg, men jeg har følt at jeg har hatt et sånt blikk de siste par ukene, litt tankefullt, litt stirrende, litt tomt... men ikke nå mer. Jeg har visst vært litt vinglepetter - for å si det sånn - fram og tilbake... tilbake og fram...
   Jeg skal forklare meg litt bedre. Jeg har ymtet frampå i løpet av de siste par månedene at jeg har tenkt å begi meg på nytt bokprosjekt. En hobbybok, var tanken, og forleggeren var positiv. Men etter å ha tenkt og tenkt, og sukket mer og mer, har jeg slått det fra meg.
   Jeg har gitt ut noen bøker nå... Det er vanvittig mye arbeid som ligger bak, jeg er veldig sliten når resultatet foreligger, og det blir så og si ingen kroner i kassa. Akkurat her og nå - er det ikke dette jeg vil. Og akkurat nå føles det som at jeg aldri vil skrive en bok mer. Men jeg skal ikke bruke ordet aldri. Men her og nå er det veldig riktig for meg å IKKE gi meg i kast med dette bokprosjektet - som jeg var veldig ivrig på i utgangspunktet. Jeg blir sliten bare ved tanken...

   Hva vil jeg da? Jo, akkurat nå - dette halve året, ihvert fall - vil jeg skrive akkurat det jeg har lyst til. Uten forpliktelser eller deadliner... Selv om ikke folk skjønner det helt, så elsker jeg å skrive sanger og taler for folk. Det gir glede og det er "fort gjort". Jeg synes også det er veldig givende og befriende å skrive historier og noveller for magasiner og ukeblader. Så da vil jeg gjøre det!
   Sist søndag skrev jeg en påskenovelle og sendte den inn til et blad - og i dag fikk jeg positivt svar! Kjempegøy!

   Skal man ikke gjøre det man har lyst til? Skrive det man har lyst til? Og vet dere... nå kan jeg også skrive i "det skjulte" - sånn innimellom - på noe større, på noe som kanskje, kanskje kan se verdens lys en dag... men det vet ingen i tilfelle. Før jeg en dag har noe å vise til...
   Men akkurat nå - i 2013 - vil jeg skrive om store ting i små historier...

Min novelle i FAMILIEN nr. 1

På dagen etter 1 år siden skrev jeg følgende på bloggen min: "Det nærmer seg midnatt, og hele meg skriker etter å skrive. En novelle denne gangen. Jeg vil ikke skrive om orkaner eller sprukne vannrør eller om døde rotter under vaskeromsgulvet mitt.
  Nei, jeg ryddet nettopp i noen papirer nede på kontoret mitt, og kom over et ark jeg fikk for en del år tilbake. Et ark som var kopi av et maskinskrevet papir, som var direkte oversatt fra et brev datert august 1855. Et ekte frierbrev!
Det er helt utrolig å lese det. Jeg fikk det flere år tilbake av en venninne - (brevet tilhører hennes familie-) med tanke på å bruke det i en eller annen skriveforbindelse. Brevet ble gjemt og glemt. Helt til i dag...
   Jeg må bare få gjort noe med dette verdifulle papiret. Når jeg leser det, er det som å forsvinne inn i en annen tid... Ordene, vendingene, de høytidelige henvendelsene...
   Jeg ser mannen for meg. Mannen som sitter ved det lille bordet og skriver med bankende hjertet... i skinnet fra det lille stearinlyset... som håper at hans skrevne ord vil gjøre til at han snart får sin hjertens kjær og blir en ektemann...

"Til Jomfru Louise Larsen", er overskriften hans.
Snart.. snart... skal jeg skrive "hans historie"... - men nå er det midt i natten, og John Blund kommer straks på besøk"


   Og i dag fikk jeg bladet Familien i posten, nr. 1 - 2013 - bladet der nettopp denne novellen jeg skrev står på trykk. Novellen ble til "Frieriet".
   Når det er sagt, så er den også en av novellene i boka mi. Men der måtte jeg endre på en del. Gjøre om ord og vendinger, legge til ny begynnelse og slutt, for at den skulle passe inn sammen med resten av novellene, fikk jeg beskjed om.

Men denne novellen i ukebladet - den er helt uten sensur - og helt min. Med klisjeer og ord og vendinger... Deilig...

Oppsummering - og GODT NYTT ÅR!

   Så har dagen kommet. Dagen for oppsummering, refleksjon og ettertanke... Ennå et år er tilbakelagt. Det har vært glede, tårer, latter, refleksjoner, ettertenksomhet og opplevelser - ja, alt som hører med i et følelsregister og tankespill...
   Kort oppsummert så har jeg fått oppfylt flere drømmer og ambisjoner som jeg hadde for 2012... Jeg har fått være frisk og jeg har det så godt på alle måter. Influensaen har tatt meg noen ganger dette året - men mens viruset herjer i kroppen, får jeg alltid et liten pause fra hverdagen, samt at kreativiteten lurer bak i hjernebrasken...
  
   Jeg skrev enormt med sanger og taler på vårparten, som pleier å gjøre. Og det synes jeg er utrolig morsomt og givende. Folk lar meg komme nær, de byr på seg selv og jeg skriver så personlig jeg bare kan...
   
Kjæresten og jeg dro også i år til vakre Kreta, og da fikk jeg oppleve min "lille drøm". Etter å ha lest boka "Øya" av Victoria Hislop, fikk jeg en vanvittig dragning til å reise til Spinalonga - altså denne øya... Det var som jeg følte at jeg en gang hadde vært der selv... I hvert fall - vi dro dit i juli. Jeg så, opplevde, og tok inn... Resultatet ble at jeg tok inn mange energier - og etterpå ble jeg beroliget.... Jeg skrev en tre siders artikkel for Magic Magsin - angående mitt møte med Spinalonga. Det var min første artikkel på trykk! Moro!
 
Jeg fikk antatt og utgitt min 6. bok - eller min første voksenbok dette året. "Kjærlighet, løgner og ølglass" - en novellesamling om diverse relasjoner, menneskesinnet og hva som kan røre seg i et menneskes tanker - og handlinger.
Veien fram til utgivelse var en prøvelse, synes jeg. Jeg følte jeg ble dratt i flere retninger - før jeg følte på et tidspunkt at hvis novellene blir dratt noe mer i nå, så er de ikke lenger mine... Etter konstruktive samtaler med forleggeren - landet prosjektet greit, og jeg kunne stå for novellene. Om jeg noen gang utgir en novellesamling igjen, er tvilsomt... men at jeg fortsetter å skrive noveller - er helt klart!
  Jeg har fått mye positiv omtale i lokalavisa dette året - noe jeg setter stor pris på. Jeg har rettet opp ryggen, sett folk inn i øynene og gjort det som jeg synes er mest skremmende... Det som er kontrasten til det å sitte for seg selv å skrive; Jeg har hatt boklansering for fullsatt lokale... Jeg har blitt bokbadet på Sandefjord bibliotek,... Jeg har blitt intervjuet foran et filmkamera... Jeg har hatt en "lang" enetale på Larvik bibliotek... Jeg har fortalt om mitt forfatterskap for 150 barneskoleelever...
Og jeg har vært så stolt etterpå. Fordi jeg gjorde det. Fordi jeg klarte det. Fordi jeg gjennomførte!

   Og etter alt "slit", all oppmerksomhet og alt fokus - så kom stillheten, tomheten... Det er bare slik jeg er - da har jeg lyst til å gjemme meg, gå i hi,... jeg føler meg liksom litt "oppbrukt". Men da er det bare å være litt stille i meg selv, la tingene ta sin tid...

   Og nå er jeg i gang igjen... Jeg skriver noveller for ukeblader, jeg er i gang med mitt nye bokprosjekt som skal være klart rundt oktober 2013, og jeg skal skrive nye sanger og taler.

   I tillegg har jeg en 100% jobb som er en veldig annerledes verden enn det de fleste andre opplever til daglig. Jeg får lov til å jobbe med barn og ungdom som alle sliter på sitt vis - men som alle har så utrolig mye å gi - og som jeg har så mye å lære av... Gåtefullt...

  Jeg har kun fått lest 12 bøker i året som har gått - men jeg har i tillegg lest to manus som jeg fikk lese før de ble utgitt. Det ene manuset språkvasket jeg (privat) - og jeg fikk beskjed her om dagen, at nå er manuset antatt. Det andre manuset som jeg fikk lese før utgivelse, er novellesamlingen til Jan - Erik Vik; "Femte etasje". Jeg har fulgt ham siden hans første novellesamling, dette er hanst tredje. Jeg er veldig fascinert av måten han skriver på. Rett på sak, nakent og troverdig... Den kom ut nå på slutten av desember. Kan anbefales!

   Til slutt vil jeg takke alle dere bloggere som har gitt meg så mye gjennom året som har gått.  Noen føler jeg at jeg kjenner litt nå, og det er jeg takknemlig for... Jeg skulle så gjerne vært innom dere alle hver dag, men dessverre så rekker ikke tiden til. Men jeg dukker opp - og jeg følger med. Tusen takk for alt dere gir - og alt dere deler med dere. Dere gjør livet ennå litt mer spennende for veldig mange... inkludert meg selv!

   Jeg håper dere alle får et innholdsrikt og godt nytt år. Må det positive dominere, må det bli flest gode dager. Lykke til på veien videre - alle bloggere og lesere!

Varm klem fra Liv Hege
 

Livets gåter

   Livet er et mysterium. En gåte. Enormt mange småting i livet er et mysterium. Det er så mye som skjer - hele tiden - uten at vi helt skjønner hvorfor eller hvordan tingene henger sammen. Noen ganger må man bare godta at tingene er som de er, andre ganger vil man gå langt for å finne et svar. Noen mennesker har evner til å forstå mye - om mye. Andre forstår sånn passe. Mens andre igjen forstår lite, men kan også være tilfreds og lykkelige for det.

   Jeg husker en gang for lenge siden... En av studentene på skolen jeg gikk på, var mye eldre enn meg. Han var meget opptatt av Bibelen og leste den med argusøyne dag ut og dag inn. Han forsto ikke alt som sto skrevet (nei, hvem gjør det...) og han grublet og grublet og grublet... helt til hele hodet og sinnet hans en dag gikk i oppløsning. Ikke lenge etter ble han funnet død i en elv, med Bibelen knytt rundt magen....
   Det hele ble en gåte...

   Mange år senere, fikk jeg en elev som jeg ble lærer for. En elev som hadde evner helt utenom det vanlige, men som hadde store problemer med å kommunsiere. Autister kaller vi dem i dag. Jeg kommer aldri til å glemme ham for han var som en liten "Rainman". Han var seks år, hadde fotografisk minne og kunne skrive ned lange, rare ord og setninger etter å ha sett dem i brøkdelen av et sekund. Men han skjønte ikke hva som sto...
   Men han skjønte noe som jeg ikke er så sikker på om var godt for ham å skjønne. Han skjønte at han ikke forsto alt som andre forsto... Da kunne han bli rasende og han kastet vilt rundt seg.
  En dag jeg kom inn i klasserommet, var han frustrert og sint for noe jeg ikke visste hva var. Han kunne jo ikke fortelle meg det. Og han klarte ikke å svare hvis jeg spurte. Da så jeg at det sto skrevet noe på tavla. Det var ikke jeg som hadde skrevet det. Det var ham. En liten gutt på seks år med sterk autisme. Muligens en autistisk savant?.. (Fra Wikipedia: Savantsyndromet beskrives som det å både ha en graverende utviklingspsykologisk eller mental hemmelse og samtidig ekstraordinære mentale ferdigheter.)
   Det sto: Gåte. Hvorfor hadde han skrevet det? Hva tenkte han  på? Visste han hva ordet "gåte" betydde? Tenkte han på seg selv - og alt rundt? Jeg tok fram min mobil - (den gangen var det dårlige kameraer på mobilene) - og dere kan selv se hvordan han skrev ordet... 

    Hvilket lite barn skriver g`n og å`n på den måten som han har gjort? (han ble rasende når jeg lærte ham å skrive g, a og å - for den trykte g`n, a`n og å`n ser jo nettopp slik ut som han har skrevet, og ikke slik jeg skrev den.... Og slik som den var i bøkene, skulle den være, for ham Helt bokstavelig. Aldri avvik på noe område)
   Og hvilket barn kommer på å skrive ordet "gåte" på tavla? Hva tenkte han på?

   Jeg har ofte lurt på  hvordan det har gått med denne lille gutten. Plutselig en dag flyttet han og familien. Til et annet land. Det er også en gåte for meg...

   Det finnes mye gåtefullt, mye jeg undrer meg over - og det synes jeg er mektig fascinerende... Det er det som kalles å leve. Tenker jeg. Mye får jeg kanskje aldri svar på - og må bare godta at sånn er det... Det er gåtefullt...

Når er man gammel?

   Fra jeg var ganske liten tenkte jeg mye på hvordan ting hang sammen. Hvorfor ting var som de var... Kanskje alle tenkte sånn, det visste jeg ikke noe om. Det vet jeg ikke den dag i dag...

   Jeg husker jeg tittet mye på de gamle damene som gikk på gaten, som satt på kafeene og benkene og på bybussen. De var så like, med sine blomstrende kjoler, vaggende gange, hengepupper og grå krøller. Jeg husker jeg spurte mamma om alle fikk grått hår og krøller da de ble gamle. Jeg husker hun lo. Det var visst morsomt sagt, uten at jeg helt skjønte det.
   Så tenkte jeg videre... på hvilket tidspunkt er man gammel? Står man opp en dag og plutselig har blitt gammel? Ser man seg selv i speilet og tenker at nå må jeg kle på meg en kjerringkjole, og de grå krøllene vil komme snikende i løpet av dagen... Var det sånn det var?
   Jeg lurte fælt på dette. Jeg husker at jeg tenkte at jeg ville ikke ha grått hår og de kjedelige krøllene og den vaggende gangen. Alle ble så like, så kjedelige. Og alle virket som de hadde vondt et sted. Kanskje de fikk vondt av å måtte være så lik alle de andre gamle damene?
   Jeg tenkte at jeg ville ikke bli en sånn gammel dame. Jeg ville ikke bli lik noen. Jeg ville være meg selv - selv om jeg så anderledes ut enn alle andre.

   Nå nærmer jeg meg femti... og jeg har ennå ikke "skaffet meg grå krøller". Jeg har fått høre at kvinner i min alder kan ikke ha langt hår. Men jeg har også fått høre det motsatte. At det er flott at kvinner ikke klipper seg kort bare fordi de har passert 40... Særlig menn, sier det.
Hvem bestemmer hvordan andre skal se ut? Hvem setter "normen"?

   Velger du ha langt eller kort hår, kle deg i blomstrede "kjerringkjoler" eller trange tighths, så er det helt opp til deg, tenker jeg. Selv synes jeg det er så flott med eldre damer med "hvitt", langt hår, eller grått eller brunt... eller rødt... Folk som i det hele tatt tør å være seg selv - synes jeg er så fascinerende. Gjør hva du vil; bare ikke bestem deg en dag, for at nå er du gammel, så nå må jeg kle meg på "gammelt vis"! (hvis du ikke har lyst til det, da!)

Romjulstanker

(bildet er lånt fra Facebook)

   Det er romjul og endelig litt tid til ro og ettertanke... Juledagene ble nesten en liten farse, her i huset. Alt gikk liksom litt galt, selv om det endte bra til slutt.

   Jeg knuste glass, blandet feil i oppskrifter, miksmasteren gikk i stykker, mannen i huset mistet halve tanna på en konfektbit jeg hadde laget, sausen kokte over, den nye snøfreseren fikk ikke mannen til å virke (det var bare en detalj han hadde glemt, og vips, så virket den - men dog...tiden gikk...)
Men, men... det ble julemiddag hver dag. Maten smakte og folk var fornøyd...
 
   Men nå er det godt å kunne slappe av litt; skrive, lese og gjøre alt og ingenting før et nytt, blankt år starter opp.
   Jeg har en del å gjøre i det vi går inn i det nye året. Jeg skal språkvaske et manus for en ukjent person (jeg får henvendelser fra fremmede innimellom, og det hender jeg sier ja. Det gjorde jeg denne gangen) Jeg skal skrive en novelle før et ukeblad (den må bli ferdig i løpet av januar), jeg begynner så smått å skrive sanger for folk, og jeg skal jobbe iherdig med mitt nye bokprosjekt. (I tillegg jobber jeg fortsatt 100% i skolen...)
  
Så... det er nok å gjøre - og det er flott, for jeg pleier å "deppe litt" i januar og februar.
Men det har jeg ikke tenkt å gjøre denne vinteren!

Nytt bokprosjekt

   Han ser litt lei seg, men det har han ingen grunn til lenger. Ok, så glemte jeg å ta ham opp i stua på selveste julaften... Jeg beklager det. Veldig. Det har nemlig aldri skjedd før. Han har alltid vært på kjøkkenet eller stuen så lenge han har levd...
Men denne julaften fikk han i hvert fall være sammen med mange andre nisser og hjerter, julekvister og svibler nede i skrivestua mi.
   Det var verre for ham i fjor... da var han helt alene gjennom hele julen... mens julepynten lå i eskene og menneskene i huset dro til sydligere breddegrader... *Det er derfor han til tider ser litt trist ut...
   Men jeg har nå lovet ham at han skal få hovedrollen gjennom 2013! Tenk, det! Han skal ikke bli lagt bort etter denne julen. Han skal være synlig og være i fokus hele tiden!
   Han så undrende på meg da jeg sa dette til ham, og han spurte forsiktig: Hvorfor det? Hva skjer?
  Jo, du skal på et vis få hovedrollen i mitt neste bokprosjekt, sa jeg.
Gjett om han ble glad - den godeste, herlige nisseklumpen min!

   Ønsker dere alle en fortsatt fredelig julehøytid - med eller uten nisser!
God jul!

Spennende besøk!

   For et spennende møte jeg opplevde i går kveld! Jeg tror ikke på tilfeldigheter lenger, jeg tror ting henger sammen. Det man sender ut får man tilbake. Det jeg ønsker sterkt og inderlig – både i tanker og følelser – det skjer... Loven om tiltrekning.

   Møtet med hun som hadde sin tidlige barndom i huset jeg nå bor i, var hos meg i kveld. I flere timer. Vi skravlet og lo i ett. Og hun gikk fra rom til rom, - observerte, lo og gjenkjente bruddstykker og glimt fra sin tidlige barndom. Gulvbelegget i boden, den åpne peisen, veggpanelet... Og sprekken i vasken på det ene toalettet – innrømte hun at hun var skyld i. Hun hadde mistet noe ned i vasken den gangen hun var liten...
   Og det er den samme vasken som jeg liker så godt. Gammel, liten, men full av nostalgi og levde minner.
    Og plutselig står hun der, på mitt toalett og forteller om sin barndom i mitt hus... Så rart. Vi har møttes gjennom jobb, gjennom blogger, gjennom Facebook... og nå privat. Og vi fant ut at vi hadde mye til felles. Veldig mye til felles.
   Av diverse grunner vil hun ikke fortelle hvem hun er – og hvilken av dere bloggere hun er. Men hun er en av dere...

    Det som nå kommer til å skje veldig snart, er at jeg får lov til å bli med henne til et sted. Til et meget gammelt hus om ikke mange dagene. Der skal jeg få lov til å se meg rundt og kjenne på energiene. Det sies at det spøker der, og jeg ser med skrekkblandet fryd fram til å få lov til å gå rundt i den store bygningen – i mørket - bare hun og jeg...

   Det var en veldig interessant kveld, og hun fortalte meg mye om sin barndom her i mitt hus og min hage. Jeg vet ikke om jeg skal smile eller le når jeg tenker på at hun fortalte at hun stod tjoret fast til en furu i hagen her. Fordi hun var et så viltert barn...

 

    Og se hvilke herlige gaver hun hadde med til meg! (se bildet) De falt midt i blinken hos meg, så man skulle tro at hun kjente meg...

   Så hvert hus har sin historie og det er mektig spennende. Enten det er nålevende eller ”andre” som viser seg...

 

Min julebok og et bloggerbesøk...

   Min andre bok, "Mikkel og låveskrinet" omhandler små menneskebarn, usynlige og synlige troll - samt en aldri så liten nisse. Måneden er desember - og det er en utrolig trist hendelse som har utspilt seg inne i skogen... Hvis ikke Mikkel klarer å ordne opp, med hjelp fra nissene, så kan det skje noe helt forferdelig... Men Mikkel gir seg ikke, så her skjer det litt av hvert!

   Boka passer for barn fra 4-5 år til 10-11 år,- alt etter som de klarer å følge med på historien. Det er noen bilder i boka, men ikke mange, og boka er på 123 sider. Men når det er sagt,- så passer mine barnebøker til alle dem som tror på at det finnes mye mellom himmel og jord... uansett alder!
   Dette er forøvrig en bok som passer nå i julemåneden... Den fås i div.  nettbokhandlere eller hos Publicabok,- hvis noen skulle være interessert...

     Og dere... om en liten time får jeg besøk av en av dere bloggere! Det blir spennende! Hvis hun gir tillatelse til det, skal jeg skrive opp hvilken blogger jeg sikter til - i morgen.
   Det er en meget spesiell grunn til at hun kommer og besøker meg i kveld. Ved en tilfeldighet - eller var det tilfeldig??... oppdaget jeg at mitt hus er hennes barndomshjem... Så da hun fikk høre det, ville hun fryktelig gjerne komme tilbake til huset å mimre litt - så det tror jeg kan bli noen hyggelige timer! Spennende...

   Ha en flott onsdagskveld, dere! Med eller uten juleforberedelser! Her blir det gløgg og sikkert en veldig spesiell kveld....

Førjulstidens tilbakeblikk

   Da jeg var liten klarte jeg ikke å glede meg ordentlig til jul - før ETTER at vi hadde hatt skoleforestillingen på skolen. Jeg hatet å stå foran alle foreldrene å ha roller i et skuespill - og det var som regel juleevangeliet som ble framført.
   Jeg gruet meg dag og natt, og jeg klarte ikke å glede meg til jul før dette hersens skuespillet var over...
   Og jeg husker med skrekk og gru den gangen jeg var syk da alle rollene ble tildelt. Det endte med at Maria, som var hovedrollen, og hun som skulle si mest,- ble meg som ikke var til stede den dagen. Fordi ingen av de andre jentene ville ha den rollen, syntes "frøken" at det var på sin plass at Liv Hege fikk den. Jeg var jo jenta som aldri sa nei... Nei, det gjorde jeg ikke... men jeg sa aldri "ja" heller. Jeg sa i grunnen aldri noen ting, - hvis jeg ikke måtte...
   Jeg var så sjenert og beskjeden - og jeg hatet å si noe foran folk. Det måtte da "frøken" ha fått med seg... og enda så fikk jeg hovedrollen. Jeg syntes det var så slemt gjort, husker jeg...
   Men pliktoppfyllende som jeg var - så pugget jeg alle ord og setninger og framførte alle replikker...
   Og da alt var over - ja, da.... da kunne jeg endelig glede meg til jul!

  Grunnen til at jeg kom på dette i dag, var for at det var som regel rundt 17., 18. desember at klassen framførte skuespillet... Og det betydde at jeg hadde en hel uke på meg som jeg kunne ta inn førjulsstemningen og glede meg til jul med alle mine sanser...

   Heldigvis har årene gjort noe med meg. Nå kan jeg si både ja og nei. Jeg tør å stå fram foran forsamlinger uten at det tar helt fra meg gleden over andre ting. Men alt har vært en prosess når jeg ser tilbake. En læringsprosess...
   Og noen ganger er det faktisk godt at man blir "tvunget til noe" - men det skjønner man ikke før i ettertid.