Ja, jo... jeg skjønner på sett og vis, det. Men det er viktig at de ikke mister seg selv på veien, tenker jeg. Hvis det ikke er naturlig for vedkommende å vrikke, danse, rocke, synge dypt, eller hva det måtte være... så la dem få lov til å gjøre det de kan! Det de virkelig kan, blir de også virkelig gode på, har jeg sett.
Jeg har jo også registrert at dommerpanelet har sagt gjentatte ganger - etterhvert - at "nå var du superflink, for det er her du hører hjemme! Dette er deg!" Osv...
Slik har jeg følt det også. I prosessen med novellesamlingen min, "Kjærlighet, løgner og ølglass", skjedde det noe underveis med meg. Og etterpå. Jeg følte rett og slett at jeg mistet meg selv litt. Mistet stemmen min. Jeg mistet glede over å skrive. Jeg som har elsket å skrive mesteparten av mitt voksne liv.
Men for å si det rett ut; når "ekspertisen" vrir og vrenger på mine setninger og ord og vendinger... Den ene retter det til det og jeg prøver å henge med i svingene. Noen ganger er jeg enig, og ser at dette blir bedre, andre ganger skjønner jeg ikke at det blir bedre. Så kommer den andre og retter det tilbake eller endrer på en annen måte. Og jeg må vri og vrenge og gjøre om. Og jeg sitter igjen med en følelse av at "bildet jeg har malt, ikke lenger kommer fra meg'".... Det er ikke lenger mitt.
Jeg skjønner jo at man må rette opp ting, endre på ting, gjøre om ord... men når det stikker et eller annet sted inni meg - og stemmen sier at nå henger jeg ikke med, for dette er ikke meg... da trekker jeg meg tilbake, og tenker at dette vil jeg ikke mer. Ikke på den måten.
Jeg ville skrive for det ga glede, det var en drivkraft. Livet er for kort til å gjøre mange ting jeg ikke vil.
Jeg har ikke orket å skrive på lenge. Jeg har ikke hatt lyst Jeg følte rett og slett at jeg ikke var god nok, at jeg mistet meg selv på veien. Jeg har trengt denne pausen, for snart, snart skal jeg ta sats å pørve skrive igjen. Bruke mine ord - som selvfølgelig må endres og rettes og språkvaskes - hvis det blir antatt. Men jeg vil aldri tillate meg selv å gå igjennom så mye endringer for å gi ut en bok, som jeg gjorde sist gang - så lenge noe inni meg sier at; dette er ikke meg. Da lar jeg heller være.
Om det er bra eller dårlig... det får så være. Men jeg kan ikke miste meg selv. Min stemme. Det er det som teller for meg. Kanskje jeg er urimelig. Men da får det heller være...
Dette var godt at læse, Liv Hege, for den erkendelse du er kommet frem til, er vigtig for din vej videre! Selvom det er en utrolig hård lektie at miste sig selv i en proces, fordi der bliver drevet vold mod ens værk og glæde. Ja, vi skal kunne tage imod velment og god kritik og det kan være svært, men der er en grænse. Vores egen integritet er vigtigere. Hvem siger, at den såkaldte ekspert har ret?
SvarSlettJeg har skrevet om lidt af det samme i dag, fordi jeg er i en proces, hvor jeg også har tendens til at glemme, hvad gør mig glad. Og det er jo som dig, AT SKRIVE! Men det er også en sart størrelse, det er noget fint og finurligt, der bobler i os og som skal plejes og værnes om. Det kræver tid og det kræves os selv! SÅ når vi mister os selv og lader andre træde ind over usynlige grænser, så gør det ondt!
Jeg håber, at du nu får skrivelysten tilbage. Du er velkommen til at bruge mig, for paradoksalt ved jeg (noget i mig) en del om lyst og glæde. You best teach what you most want to learn!
Glad for at du er på rette vej igen. God klem.
Tuuusen takk,kjære deg,Megan!! Det var virkelig godt å lese dine ord nå. Fra en som forstår meg. Og jeg takker for tilbudet om å "bruke deg". Godt ha sparringspartnere, bruke hverandre, konstruktivt... Og jeg sier gjerne: Takk i lige måde! :-)
SlettSkal stikke innom bloggen din å lese hva du har skrevet i dag. Det er faktisk mange uker siden jeg har vært inne i blogglandia... Jeg har godt helt "i skjul"...
God klem tilbake til deg, min skrivevenn!
Kjenner meg igjen i dette, Liv Hege. Man har jo sittet lenge med skriftstykket sitt, rettet og bearbeidet og fått det til så bra man kan på egen hånd. Så blir det vridd og vrengt på, noen gangen føler man at konsulenten leter med lupe etter selv de minste "forseelser". Mange ganger har jeg hatt følelsen av at konsulenten ikke liker boka mi i det hele tatt, fordi det aldri faller et rosende ord, kun kritikk.
SvarSlettMen det gjelder jo å være litt hardhudet og ha i mente at både forfatter og konsulent ønsker det samme: å gjøre boka best mulig. Det er bare veien fram dit, som man kanskje ikke er helt enig om... Når man er uenige, så er det forfatteren som har rett, det er min mening. Du må ikke gi etter eller endre ting som du ikke føler du kan stå inne for.
Uansett: jeg håper virkelig du finner tilbake til gleden ved å skrive, gleden ved å skape dine favoritthistorier. Gleden er jo selve drivkraften! Og når du gleder deg ved det du skriver, så tror jeg at den som leser også merker det; det er som om godfølelsen smitter over.
Hei,Randi! Det er godt å vite at andre forfattere kjenner seg igjen i det jeg prøver å beskrive. Du vet mye om dette, derfor takker jeg for dine ord. Leser dem flere ganger.
SlettTusen takk for at du tok deg tid til å gi meg disse ordene. Håper du selv skriver - det du har lyst - med glede og drivkraft.
Klem fra meg
Jeg er så hjertens enig! Hvem er disse såkalte ekspertene, kan en spørre. Det er ganske freidig å sitte på sin høye hest og tro man har hele fasiten. Hvor blir det av mangfoldet da?
SvarSlettVi er ikke alle like, og vi må ikke ha likheten som ideal. Vi vil ikke ha en kloneverden, der alle beveger seg som roboter. Vi vil ha individenes stemme, og i dette ligger det å være trofast mot det innerste i en selv. Tørre å stå på egenarten sin.
Så fint å høre at du koser deg med å skrive sanger. Du skal se at snart dukker opp ideer til noe større. Og gleden ved å skrive er den beste drivkraften.Gleden over å gi av seg selv - Det er det det handler om.
Hei, Anne Britt! Tusen takk for dine ord. Du og jeg har mye til felles, vet du! Du vet hva du snakker om, og jeg takker for dine ord og støtte."Tørre å stå på egenarten sin", skrev du. Det likte jeg! :-)
SlettSpennende med prosjektene dine nå. Jeg følger med - og ser fram til besøk fra deg! :-)
Klem fra meg
Kjære Liv Hege, takk så mye for at du deler dine tanker og erfaringer rundt dette. Jeg tror du har erkjent noe riktig og viktig - nemlig at DU er det viktigste i DIN skriveprosess. Det er nok i utgangspunktet slik at mange redaktører og konsulenter gjør et manus bedre, men slett ikke alltid. Og jeg tenker at kjemi mellom forfatter og redaktør er avgjørende for et bra resultat.
SvarSlettHåper du sakte, men sikkert, finner tilbake skrivegleden igjen. Jeg har jobbet veldig mye en periode nå, og fikk kjenne på en slitenhet som var litt skummel... Nå tar jeg det litt mer forsiktig, for jeg vil for all del ikke havne i tåkeland med total skrivesperre.
En god klem til deg. Gleder meg over å se at du er på bloggen igjen!
Hei, Lill-Karin! Tusen takk for ditt innspill. Alle som har svart meg på dette innlegget er forfattere og skribenter, og det gleder stort. Jeg trenger bare litt støtte, oppmuntring, men også et spark bak - om det trengs. Jeg liker å jobbe, og gjør gjerne masse for å endre på ting slik at det blir bedre - men det er nå det pirkes og pirkes borti skrivegleden, at det begynne å skurre. Og plutselig en dag, var det ingen skriveglede lenger. Den skal finnes der inne et sted...
SlettJeg setter stor pris på at du tar deg tid til å formidle dine tanker. Godt å være tilbake i bloggeverdenen igjen, og jeg skjønner at jeg har gått glipp av en del prosjekter som dere driver med... Ser du får til mye!!
Pass på deg selv du også, det er så viktig!!
God klem til deg!
Fått låne novellesamlingen din av Lill. Står på boklista over sommer- og ferielektyre. Gleder meg.
SvarSlettMoro å høre, Elisabeth!! Gi gjerne en tilbakemelding på hvilken novelle du likte best...
SlettKlem fra meg