Liv og død

(lånt fra ARK)

Uka ble ikke akkurat som planlagt. Innen mandagskvelden kom, hadde jeg blitt hardt angrepet av influensabasillene. Det er ikke til å forstå at man den ene dagen er frisk og rask, og den andre dagen er sengeliggende, full av feber, snørr, grusom vond hals og et hode som dundrer...
Det er de små baskeluskende som er verst. De man ikke ser. Det er de man bør passe seg for. Men hvordan skal man kunne passe seg for noe man ikke ser?...

Og jeg har en stygg tendens til å tenke dumme, negative tanker når jeg ligger der i feber med alle mine vondter. Ikke en eneste positiv tanke får innpass, og jeg lurer av og til om en mengde baskelusker invaderer deler av hjernen min også.
Når jeg bare må ligge der, for jeg orker ikke annet... og jeg ikke kan lese eller skrive, for øyne og hode er ikke på lag med meg... ja, da kommer det negative tankene krypende...
Fysjom, fysjom! Nå har jeg reist meg fra sykesengen - endelig - satt meg ved pc`n. Jeg ristet av meg alt det negative ute på verandaen...

Jeg tenker på livet. Hvor sårbare vi er. Hvor lite som skal til for å slå noen helt ut, og hvor mye andre tåler...

Jeg har en mormor. Det er ikke alle som er så heldige å ha en mormor i min alder...
Min mormor har levd et langt liv, men nå som snikende sykdom har fått innpass og slått henne overende, så spørs det hvor mye lengre livet blir...

Men livet er forunderlig... "Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle bli matet av mitt eget oldebarn," sa hun da min datter - som er sykepleier - var på avdelingen hennes...
Og så sa hun noe som jeg synes var så flott: "Det skal bli spennende å dø... for det har jeg aldri gjort før"...

Så mine venner,- det gjelder å leve mens man har livet - og skuffe unna alle de negative tankene, som best man kan...