Når det er sagt, så er min nye skrivestue et virkelig godt sted å skrive ned inspirasjonen som har kommet.
Men det å se fuglene spiser av maten jeg legger ut til dem, regndråpene som faller fra blomsterbladene, for ikke å snakke om den flotte flaggspetten som ankom terrassen min... Det er slike ting som kan sette tankene mine i sving.
Men når jeg er midt oppi et eller annet arbeid, så kan plutselig en tanke dukke opp - sånn helt ut av det blå. Noe viktig. Og det har irritert meg mang en gang, at jeg ikke har sluppet det jeg har holdt på med, for å skrive ned setningen eller tanken som kom.
Men jeg har alltid likt best å sitte på sidelinjen og observere... suge inn detaljer, lyder, små øyeblikk. Det er ofte de små tingene som kan bli til de store historiene. Eller til de gode historiene...
Det som er viktig er å legge merke til de "viktige" tingene - så bruk sansene!
Hva var det for et skrik du hørte? Hva var det som luktet der nede i kjelleren? Hva var det som smakte så vanvittig beskt? Og hva var det jeg observerte bak vinduene i huset bortenfor huset?...
Det er slike ting som kan være veldig spennende for meg å spinne videre på.
Nå ligger 7 blanke sommeruker foran meg. Ingen vet hva de bringer. Men èn ting vet jeg; når ukene er over - så har alle dagene blitt fylt.
Om ikke solen skinner - så går det fint at å lage sol allikevel. På mange måter. Det må vi ikke glemme!
Bruks sansene og sinnet - og finn din inspirasjon til det du ønsker å oppnå!
Akkurat slik fungerar det for meg også. Å setje seg ned og tvinge seg til å skrive fungerar sjeldan. Tankane må dukke opp, av seg sjølv og som regel frå uventa hald... Det mest irriterande er viss ideen til eit dikt dukkar opp i situasjonar der eg ikkje har sjanse til å skrive det ned. For eksempel viss det kjem midt i ein undervisningstime... Då gjeld det å halde fast på tanken til etterpå. Det har hendt meir enn ein gong at eg har måtte stoppe bilen på veg heim frå jobb, hale fram datamaskina og trykke ned ideen som dukka opp...
SvarSlettJeg kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver. Også som du sier- midt i en undervisningstime, så kan det rareste dukke opp i hodet mitt. Men jeg må innrømme at av og til slipper jeg det jeg har i hendene - selv om det er midt i en time - og skriver ned et gullkorn som har blitt utalt fra et av barna. De er nemlig gull verdt - og helt umulig å huske i ettertid. Sånn helt korrekt utalt! :-)
SvarSlettÅ se på et vakkert landskap, en blomst, en fugl, regndråper og stille morgener....det inspirerer meg. Da blir jeg fylt av noe udefinerbart. Så kan jeg sette meg til tastaturet og skrive.Jeg må ha en stemning i meg når jeg skriver. Det nytter ikke å tvinge fram inspirasjonen. Og den er så uforutsigbar, den kommer akkurat når den vi det selv.
SvarSlett