Ventetiden

De unge hendene griper etter den gamles hånd. Smeiker, stryker og holder fast. Den gamle tar i mot, liker å bli holdt i. Det er trygt å bli holdt i, tatt på, kost med, "dullet med". Det merkes. "Å bli dullet med" var hennes egne ord - for dager tilbake.

 

Det er trist, det er vondt, det er vakkert...

De nære og kjære er rundt henne - dag som natt, nå. Hjertet som slår, pusten går. Hun åpner øynene innimellom, av og til kommer et ord eller to... Hun får med seg det som skjer, det som blir sagt rundt henne.

Hjertet og pulsen er god - hjertet har slått lenger enn alle andre hjerter jeg har kjent...

Et hjerte, et sinn og en sjel skal snart få hvile.

 

Vi er inne i ventefasen  nå. Ventetid. Det ordet har jeg aldri likt. Det å gå å vente på et svar, det er det som forbindes med ventetiden... En tid som stort sett ikke er forbundet med gode følelser. Ofte blandede følelser, men kanskje like ofte følelser forbundet med nerver, angst, søvnløshet, redsel... nettopp fordi man er redd for at svaret man venter på skal være negativt...

Det å vente på et eksamenssvar, svaret på en blodprøve, en celleprøve, har man bestått/ikke bestått på førerprøven... er meget nervepirrende, og tar fra en alt annet fokus.

 

Men nå er det en litt annen ventetid vi er inne i... Det er ikke et spørsmål om hun kommer til å leve videre eller ikke. Nei, livet her på jord er slutt. Ventetiden går ut på - for oss alle; Når er det slutt? Når tar hun sitt siste åndedrag? Når får hun endelig hvile?

 

Det kan være timer, det kan være dager, - men kan det fremdeles være uker?

 

Oldebarnet har måttet reise tilbake til sitt bosted og jobb. Så bildet er unikt...

Det er sterkt å se når et oldebarn - det eldste oldebarnet - griper fast i oldemors hender.

For aller siste gang...