I dag er det fem år siden - 5 år - siden jeg ble lagt inn på sykehuset i Vestfold for å få fjernet livmoren min. Etter å ha hatt kreft fem år tidligere, var det ikke så mye å lure på, da endringer ble oppdaget på nytt. Hele livmoren skulle fjernes.
Siden jeg er datter av en naturmedisiner, er det lite skolemedisin jeg har inntatt i mitt liv. Jeg har også vært så heldig at jeg ikke har hatt behov for det - bortsett fra de to gangene tidligere, da jeg har måttet legge meg under kniven i forbindelse med disse celleforandringene... ellers sverger jeg til naturmedisin.
Jeg vet ikke hvorfor jeg kom på dette i dag, men på denne dagen for fem år siden, så var jeg full av nerver for det som skulle skje dagen etter - for narkosen... for at de skulle oppdage at jeg var full av kreft... for at jeg ikke skulle våkne opp igjen av narkosen...- Men jeg ofret aldri smerten en tanke... smerten som skulle komme...
Det jeg her vil fram til - er behandlingen jeg fikk på sykehuset - som var fullstendig kritikkverdig... (når det er sagt så sendte jeg skriftelig klage til øverste hold, og jeg fikk en beklagelse...)
Etter operasjonen våknet jeg opp av et skrik som nærmest gikk gjennom marg og bein på meg. Fytti, for noen vræl... Så hørte jeg en mannlig stemme som brølte et eller annet sted i rommet: "
Gi henne morfin!"
I neste sekund kjente jeg noen tok på meg.
Det var mine egne hyl jeg hørte! Og det var
da jeg ble klar over den mest grusomme smerten jeg noensinne hadde kjent. Det føltes som en kniv skar meg opp i magen...Igjen og igjen...
Morfinen ble satt....men... det hjalp ikke... Det er
dette jeg nå skal fram til...
Det kjentes som de hadde gitt meg en paracet - det var ingen virkning... Jeg responderte rett og slett ikke på morfin! Var det mulig????
Jeg husker i min sløve tilstand (jeg skrev alt ned med en gang jeg kom til meg selv - ellers hadde jeg ikke husket noen ting i ettertid) at en sykepleier kom på et senere tidspunkt og stirret meg inn i pupillene, og lurte på om jeg gikk på sterke medisiner til vanlig.
De tror jeg er narkoman, tenkte jeg... Nei, jeg går kun på naturmedisin, stotret jeg fram...
Jeg hikstet og kastet opp smerter i dagevis, og jeg ble behandlet dårligere enn en løsbikkje...
Til slutt fikk jeg en sprøyte i låret, og
da trodde jeg at jeg hadde kommet til himmelen.... Smertene forsvant og jeg svevde opp, og avgårde på hvite, bløte skyer...
Hva det var jeg fikk inn i kroppen min, aner jeg ikke den dag i dag... men noe morfinlignende må det jo ha vært???
Men etter noen timer opphørte den himmelske virkningen, og da var det å hyle og spy igjen... Jeg fikk riktignok flere slike sprøyter i løpet av den høstuka jeg lå på sykehuset - men det var ikke på langt nær nok, - for de ville rett og slett ikke gi meg det!!
Når jeg ringte på natten etter hjelp, eller når de andre pasientene gjorde det, (for de fikk naturlig nok ikke sove av at jeg lå og gråt eller kastet opp hele natten,) så ble jeg stort sett avspist med at jeg måtte roe meg, og kvalmenedsettende tabletter. At jeg
ikke var kvalm, var de ikke interessert i å høre på...
Sykepleierene var rett og slett ikke interessert i å høre på meg, ta seg av meg, eller behandle meg! Hvorfor ikke? Fordi de trodde jeg var narkoman? Fordi jeg ikke var noen A4- pasient?
Tankene mine spant som hamster i hjul, innimellom alle smertene, og jeg tenkte at dette må være maktsyke sykepleiere. Dette er ingen engler, som jeg trodde sykepleiere var... Dette var så sjokkerende til de grader... og jeg som anså meg selv som rimelig oppegående - som kunne si i fra - som kunne kreve, til en viss grad... Hva da med alle andre pasienter som er for svake, dårlige, ressurssvake, for gamle... kan disse si i fra?
Holdningen og innstillingen til meg som pasient skremte meg om kapp med de sinnsyke smertene...
Da jeg spurte gråtkvalt hvorfor jeg ikke kunne få smertestillende, svarte den ene: "
Fordi du blir kvalm!" Den andre svarte:"
Fordi det er vanedannende!" Hallo! Jeg hadde operert bort livmoren! Det er klart jeg hadde grusomme smerter! Og jeg hadde jo ikke tenkt å fortsette med disse sprøytene etter at sykehusoppholdet var over... dessuten... er ikke vanlig morfin vanedannende også da... hvis man bruker dette utover vanlig medisinsk bruk??
Den tredje sykepleieren sa til meg, den dagen jeg skulle hjem: "
Det er ikke det at det er vanedannende, men vi har sett at andre pasienter har ropt på slik medisin om og om igjen."Ok....de trodde jeg var en rusmisbruker!!!.... De burde hatt lest journalen min, det sa jeg også!
Jeg kom meg til hektene til slutt - etter mange dager... Og da jeg dro hjem hadde jeg fortsatt smerter (i en mye lavere grad, selvfølgelig - men jeg kunne ikke bevege meg) - fordi jeg hadde fått en infeksjon, som sykehuset var ansvarlig for...- men det ble først oppdaget senere.
Da jeg spurte en lege, i det jeg ble utskrevet av sykehuset (jeg var for svak til å ta opp behandlingen jeg hadde fått, på det tidspunktet) hvorfor jeg ikke responderte på morfin, svarte han: "
Det vet vi ikke, men det er noen få mennesker som bare er sånn!"
Ok, jeg bare er sånn...
Alle mennesker er vi forskjellige, men alle mennesker skal behandles med lik respekt, og bli like mye ivaretatt som pasienter...
Jeg håper og tror at denne behandlingen jeg fikk, IKKE er representativ for norske sykepleiere... men når det er sagt - så behandlet alle de 4-5 sykepleierne meg like dårlig, den uka jeg var der... Men sykepleiestudenten og hjelpepleieren hadde en helt annen holdning til meg - og gav meg omsorg og varme, i den grad de var i stand til.
Min datter er i dag sykepleierstudent, og jobber også på dette sykehuset. Min historie har jeg overlevert henne som et skrekkeksempel...
ALLE mennesker har rett til å bli behandlet på en ordenlig måte... samt få den smertestillende medisinen de trenger - så lenge den finnes og er tilgjengelig - mener jeg!
Og nå er det snart tid for en kontrolltime på sykehuset igjen. Det er bare å bite tennene sammen. Dette skal gå bra! På alle måter! Og bare så de vet det... jeg har skrevet ned HELE min sykehus/sykehistorie - helt fra 1999... Det kan bli bok av sånt!
For bare minutter siden sendte jeg over mitt redigerte manus til musikeren... så får vi se hvor raskt ting kan gå, nå som jeg har hodet over vannet igjen (etter migrene og influensa...)
...og i går kveld var det aller første ordentlige prosjektmøte i gang - mellom musiker og forfatter... :-)
Ut i den friske høstluften...Ut å få litt inspirasjon, luft og deilig høstsol. Jeg er så heldig å ha en liten skog bak huset mitt. Jeg må være såpass ærlig å si at jeg har dessverre ikke benyttet meg stort av dette flotte friarealet på disse årene som jeg har bodd i huset... Uvisst av hvilken grunn... 
... En kort time på morgenkvisten i dag, tilbrakte et par lærere, samt meg selv og mine kunst og håndverks elever på en maleriutstilling i lokalene i Larviks nye kulturstue - Bølgen.
...gjør jeg nå som jeg ligger rett ut i influensa. Ute hvisker regnet mot mitt vindu, og inne er dyna varm og god. Kroppen verker, men hva gjør vel det... det går jo over... Jeg kan nyte mine eksklusive interiørmagasiner og jeg kan nyte en god bok. Jeg håpet å få skrevet litt her jeg ligger også, men hodet er visst ikke helt enig i det... Det får drøye litt.
Det lakker og lir mot høst
