Sjekk gjerne min nye blogg - Ord og streker

Dagens blogginnlegg på ny blogg! Velkommen inn!

Har dere lyst til å følge med på det nye jeg driver med om dagen, så følg meg gjerne på bloggen Ord og streker! Jeg titter også gjerne innom dere! Ha en fin dag!


http://ordogstreker.blogspot.no

  For å lese dette innlegget, gå gjerne inn på min nye blogg, som heter

 ordogstreker.blogspot.no

Hvordan min lille strek ble til

Hei, hei, hei!

Her kan dere lese, hvis dere har lyst - om hvordan min lille strek ble til. Dette er sakset fra Forlagshusets siste nummer av Litteraturmagasinet. Jeg må innrømme at dette er litt stas!

Jeg tegner og reflekterer - og har masse små ideer i hodet. Beklageligvis har bloggingen kommet helt i bakhånd. Men nå er jeg litt i tenkeboksen her - kanskje jeg burde gjøre om bloggen litt, for jeg har endret meg i forhold til det jeg driver med og er opptatt av... Jeg har jo en forfatterside på Facebook, som heter @ordogstreker. Kanskje bloggen min burde hete det ... Tenke, tenke ... For nå er jeg så lite inne i bloggeverdenen, at jeg må lære meg litt opp igjen, merker jeg ...

Ha en nydelig sommerdag, alle som måtte titte innom dette bitte lille strekinnlegget! :-)

LIVsvisdom

   Ja, nå nærmer tiden seg for avlevering av første utkast av mine tegninger... Jeg har skriblet og drodlet og reflektert - og tegnet ned i overkant av 100 tegninger med små refleksjoner til.
   Tanken er at de beste tegningene skal samles i en liten bok, kalt Livsvisdom (jeg heter jo Liv,  boka blir gitt ut på Liv forlag, og så kommer jeg forhåpentligvis med "litt livsvisdom" ...) og i tillegg skal det bli en årskalender.
 
   I morgen skal jeg ta med alle mine tegninger ned til forlaget og så diskuteteres det hvor ferden går videre. Da regner jeg med at tegningene blir delt inn i grupper, - de som kan brukes, de som forkastes og kanskje det blir en gruppe med tegninger som eventuelt kan brukes seinere.
   Jeg kan tenke meg at noen tegninger må forenkles mer, og kanskje teksten også må gjøres om enkelte steder. Og ja... hva med teksten? Hvor skal den stå? Over bildet? Under bildet? Ved siden av tegningen? På en liten lapp som nå? Skal teksten være håndskrevet? Maskinskrevet? Dette er kanskje noe vi kommer fram til i morgen. Eller kanskje ikke.

    Som dere skjønner, så er det mange løse tråder i luften, men i morgen ettermiddag har jeg nok noen av svarene på plass - og jeg kan begynne å jobbe med neste ledd i prosessen.

    Ettersom jeg har tegnet, har det dukket stadig flere streker opp i hodet mitt - så jeg gleder meg virkelig til å se hvor disse tegningene drar meg hen.

    Jeg setter forøvrig utrolig stor pris på alle tilbakemeldinger som folk på Facebook, blogg og Insta har gitt meg. Det varmer og inspirerer meg stort.

Bok med strektegninger og årskalender

Nytt år, nye muligheter! Det som nå har skjedd, er egentlig ganske sprøtt. Jeg er en skribent, en liten forfatter. Har alltid elsket å skrive, men jeg har i tillegg alltid elsket å skape. Forme, lage og dandere, få ting til å spire og gro på diverse måter.
    Men det aller første som opptok meg, var nok tegningen. Fra jeg var liten var jeg veldig opptatt av fine tegninger i blader. Jeg så etter Disneyfigurer som niåring og tegnet i vei, husker jeg. Jeg observerte diverse ting og tegnet gjennom flere perioder. Men etter en tid dabbet tegningen av, for jeg følte at jeg ikke fikk noen dreis på det. Jeg klarte aldri å tegne en eneste fin strek på frihånd.
Skrivingen overtok - og det ga meg - og gir meg- stor glede.

  Men en sommerdag i fjor, så jeg en liten tegning et eller annet sted på sosiale medier. En bitte liten sak, og jeg tenkte: Fytti, så kul! Etter det, tenkte jeg at jeg skulle prøve og tegne ned en bitte liten strek ved siden av en liten, fargerik "kvist" som jeg fikk tak i. (Bildet kan dere se under her) Jeg la ut bildet på Instagram, og dermed ble det bildet det jeg fikk mest kommentarer og likes på.
Jeg tenkte at det måtte være pga den lille kvisten som ble til et tre. Den var jo så søt.

   Så prøvde jeg meg forsiktig med tre, fire små strektegninger til, og responsen uteble heller ikke denne gangen. Men så ble det med det, helt til min far sa under julemiddagen hos meg nå sist desember (altså litt over 1 måned siden). "Er det du som har tegnet de små tegningene?" Jeg bekreftet. Og det var den neste setningen hans som gjorde til at jeg driver med det jeg gjør akkurat nå. Nemlig tegner.

Han sa: "Men du har jo talent. Du får fram sjarmen i det enkle."Jeg trodde ikke helt på ordene med en gang, for jeg er jo ingen tegner i det hele tatt. Tegnet bare noe streker ...

   

   Men dagen etter la jeg ut en ny tegning - denne gangen med en liten egen refleksjon ved siden av. Og kommentarene kom. Så tegnet jeg fire, fem til - med passende refleksjoner.

   Og den 21. Januar fikk jeg forespørsel om kontrakt hos Forlagshuset (Liv Forlag) - og to timer etter var kontrakten i boks!

Dette er jo helt sprøtt - men vanvittig morsomt! Tenk å bli headhuntet til en bokkontrakt!

   Greia er nå at jeg skal tegne og tegne, reflektere og tegne i et par måneder. Etter det kommer forleggeren og jeg til å sitte sammen og velge ut de beste tegningene.

Disse skal igjen bli til en bok, hvor sidene kan brukes som postkort. Og det skal også bli en årskalender.

Så følg meg gjerne på ferden - mens jeg tegner i vei.

Himmelske mormor!

Sist torsdag var det Nattby i Larvik. Da var det boder og salg overalt - og butikkene og alle som hadde noe å selge hadde åpent til natten kom.
Denne ettermiddagen valgte Grete Marie Johnsen og jeg å sitte på Norli på Amfi og selge og signere bøkene våre.
Det ble noen riktig så hyggelige timer med masse folk, mye prat - og det ble også salg.

Grete har skrevet en spennende voksenbok "Adrians hemmelighet" - og min Bolettabok passer like godt til voksne som til barn - har jeg fått høre. Noe som gleder forfatteren stort.

Har du lyst til å lese boka mi, men gidder ikke finne en butikk som forhandler den - så kan jeg gi deg et tips. Trykk på linken under, og du kan bestille boka - portofritt - rett hjem til postkassa di.

- og det varmer fremdeles at Liv Gade - bokinspiratoren - har anbefalt min bok dennes sommeren. Og bildene er nydelige!

Nyt sommeren - med eller uten bok! :-)


Her kan du bestille "Boletta og himmelske mormor"

Bokinspiratoren, Liv Gade, anbefaler Boletta og himmelske mormor

Bokinspiratoren anbefaler min bok!

Dette var stas å lese i dag! Selveste Liv Gade, den selvutnevnte bokinspiratoren her i landet, anbefaler min "Boletta og himmelske mormor" som lesestoff denne sommeren.
Sånt varmer stort!


I morgen skal forøvrig jeg og forfatter Grethe Marie Johnsen sitte på Norli på Amfi på nattbyen i Larvik. Jeg er å finne der fra kl.17 - så ser jeg hvor lenge jeg sitter. Er det mye folk, så sitter jeg selvfølgelig en stund.
Velkommen skal du være!

Hvordan lever du?

   

   Av og til tenker jeg at livet - veien man går - er som å bevege seg i blinde, uten at man er blind. Er man blind, så bruker man andre sanser enn synet for å komme seg fram dit man skal; hørsel, blindestokk, lukter, og hva vet vel jeg... Men sansene til den blinde tror jeg er ekstra skjerpet, og de brukes!

  Men når man er seende, så går man bare på - uten så mye ekstra tanke på sansene man har. Ok, vi ser til venstre og høyre, vi hører sikkert når noen tuter, vi ser det er rødt lys, vi kjenner det lukter ild... Men ikke alltid så mye mer enn det - vi har ikke tid. 

   Vi gjør det vi vil, vi spiser det vi vil, vi drikker det vil vil ...

   Veien - livet - er fullt av huller i bakken, snubletråder, bratte bakker, sprekker i veien og store vannpytter... Stort sett så ser vi dem, vi hopper over, går rundt, finner en annen vei... Men hva med alt vi ikke ser... alle de eventuelle sykdommene, smertene, sorgene – men også alle gledene som ligger der og lurer foran oss… 

   

   Det er fantastisk godt at vi ikke vet- men allikevel så tar jeg meg i å tenke igjen og igjen; så heldig jeg er som ikke har den eller den sykdommen …

   Alle får vi vårt, ingen slipper helt unna. Noen snubler over sykdom igjennom hele livet, mens andre får det kanskje bare på slutten av livet. Noen få seiler igjennom uten annet enn små skrammer. Hvorfor, kan man tenke?   

  Jo, jeg har touchet innom sykdom, jeg også. Som kunne fått alvorlig utfall. Det gikk bra den gangen. Men ingen vet hva som lurer bak neste sving …

   Man kan si at det går ikke an å forhindre alvorlig sykdom. Til det vil jeg si bade ja og nei. Noe kan man gjøre noe med, noe ikke…

   Jeg har lært så mye av min far som har jobbet som naturmedisiner og akupunktør i 30 år. Maten vi spiser og stresset vi påfører oss – gjør noe med oss… Vi kan forhindre mange alvorlige sykdommer om vi tenker over hvordan vi lever, men det virker ikke som folk i vårt samfunn tror på det … For har vi i det hele tatt tid til å tenke over slikte ting i vår stressende kultur?

  Tenk over hvordan du lever? Har du vondter? Er du stresset? Stopp opp litt, lytt til deg selv… Bruk sansene dine også når det gjelder deg selv … For du vil vel leve et godt liv?

Boletta og himmelske mormor i Østlandsposten

Reportasjen i dagens Østlandsposten

Boletta og himmelske mormor

   Endelig! Her står jeg med et rykende ferskt eksemplar av min siste bok: "Boletta og himmelske mormor."
    For straks to år siden døde min egen mormor. Det var da boka begynte å ta form i mitt hode ...
   I morgen blir det avisintervju av min 6. bok.  Spennende ...
  Jeg synes boka - og coveret - som flinke Kari-Mette Astrup har stått for ( i tillegg til alle illustrasjonene inni boka) er bare helt nydelig!
  Så nå gjenstår det å se om folk vil ha boka. Døden har jo alle et forhold til, enten man vil eller ikke. Det er det boka handler om. Blant annet ...

Litt historisk byvandring i egen by

   Med notisbok og penn bega jeg meg nedover gatene, mens vårsolen varmet, for å være med på den historiske byvandringen som skulle finne sted denne andre pinsedag. Jeg tenkte at det var på tide at jeg satt meg litt mer inn i den historiske tiden som Grev Gyldenløve skapte. Han som opprettet Larvik grevskap og grunnla Larvik by i 1671.
 
   En annen tanke var også å få med seg med litt historie for å kunne bruke kunnskapen i egne historier senere.
   Da jeg sto på fotballsletta mellom gamle Mesterfjellet skole og Herregården, så møtte det meg en svær gjeng med pensjonister. Ok, det kom noen få - ytterst få mennesker - som fremdeles var yrkesaktive.  Så man kan jo undre seg over hvor lite yngre folk ønsker å vite om historikken i byen vår ...
   Men det var artig å høre om "Steenhuset" Grev Gyldenløve bygde nettopp på det stedet hvor omvisningen startet. "Steenhuset" som skulle bli Gyldenløves private bolig, og som nesten rakk å bli ferdig. Men så begynte bygningen å slå sprekker for grunnen under huset ga etter.
Dette måtte visst nok ha vært en svær bygning, for stein fra dette "Steenhuset", ble siden benyttet til andre bygninger rundt om i byen, blant annet Hospitalet.
 
   Vi fikk en omvinsning som viste hvor tobakksfabrikken lå, (hvor det var stort forbruk av barnearbeid) og hvor Smittegården lå. Vi gikk ned til Skotta - og ingen vet hvor navnet Skotta egentlig stammer fra... Vi fikk høre om båtbygger Colin Archers og se hans hus, og vi så hvor båtene hans lå i opplag.
   Vi fikk se hvor Carl Nesjar hadde tenkt å sette opp Picassos Sylvette. Men det ble som kjent, aldri noe av, for det ble et svært rabalder pga. beliggenheten (Tollerodden).
Vi hørte litt om Herreklubben (hvor byens ledende menn vanket), og om James Archer som gjorde tennissporten kjent i 1890- årenen.
  Utenfor Farrishallen lå i sin tid Torstrand kirkegård, eller Fattiggården som det også ble kalt.
Da Farrishallen ble bygget i 1965 fant de mange rester etter folk som døde av Koleraepidemien.

   Så ... det var en spennende tur med en svær gjeng mennesker jeg ikke kjente. Jeg tror jeg aldri har vært på en tilstelning i min egen by - hvor jeg aldri har hilst på ett eneste menneske.

     Men bittelitt mer kunnskap fikk jeg. Så tusen takk til Per Nyhus, for hans formidling og kunnskap. Jeg skal kjøpe den kommende boka di!

Reading is breathing for my mind

   Jeg vil ha nytt lesestoff, men jeg vil ikke gå i bokhandelen denne gangen. Ikke på nettet, heller. Ikke en gang biblioteket frister akkurat nå.
   Nei, jeg går inn i bruktbutikken, beveger meg ned trappen og lar blikket gli mot alle bøkene som befinner seg der.
   Jeg drar inn pusten, kjenner en svak eim at tusenvis av historier som møter hjernen og sansene mine. Fingrene glir over de gamle bøkene, kjenner det kribler litt et eller annet sted inni meg. Jeg blir nesten litt ærbødig. Alle slags historier og fortellinger ligger der rett foran meg. Det er bare til å gripe fatt i dem, plukke dem med seg. Ta dem med hjem, åpne dem etter én etter én.
   Bare det å gå rundt langs reolene, titte på titlene, nappe ut en bok i ny og ne ... og vite at disse historiene vil ligge å vente på meg til jeg en dag slipper dem ut og inn i mitt sinn... det er en herlig følelse i seg selv.
  Den som leter, den finner ... for titt og ofte kan jeg finne en liten bokskatt eller to. Bøker som noen har lagt igjen i en bruktbutikk. Bøker som noen er "ferdige" med.
   Dette er bøker som igjen kan åpne en ny verden for meg. Bøker som kan gi meg nye opplevelser, ny innsikt, ny kunnskap ... Jeg rett og slett elsker stabler med uleste bøker. Gjerne leste. Godt leste bøker.

  Jeg undrer meg på hva folk vil tenke når de står med min kommende barnebok i hånden... Vil boka vekke nysgjerrighet og undring? Vil den besvare noen spørsmål man lurer på? Vil den roe folk ned? Vil den få folk til å le? Eller vil den havne i en bunke i en brukthandel et sted... slik at nye mennesker kan trykke den til sitt bryst en dag...
   Uansett; les det som gir deg noe! God bok!
 

Ny barnebok fra mitt hode

 
HEIIII!!

    Her er jeg igjen etter en laaang bloggtørke. Men nå holder det! Jeg måtte bare trekke meg tilbake litt. Jeg er litt sånn. Blir veldig ivrig og engasjert i ting - men så må jeg ha pauser. Tenke og reflektere - og finne ut av hva jeg vil bruke tiden min til. Nå har jeg hatt pause helt siden i fjor - men nå er også det lange friminuttet over.
 
   Men jeg har ikke sittet på gjerdet og sovet, selv om jeg ikke har vært inne i bloggverdenen på en stund. Nei, jeg har blant annet skrevet noveller for ukeblader - da særlig ALLERS, og så har jeg jobbet med mitt siste manus - som er i handelen om et par uker.
"Boletta og himmelske mormor" heter boka - min splitter nye barnebok.
 
   Den er anderledes enn de andre barnebøkene jeg har skrevet. Om det kan bli en ny serie, gjenstår å se. Jeg leker litt med tanken, men det er kun en tanke, foreløpig. Det kommer jo an på om folk er villige til å kjøpe boka. Sånn er det bare.
 
   Boka berører temaet døden - fra flere vinklinger, kanskje. Men jeg har valgt å følge én vinkling - som mange ikke har stor tiltro til, vil jeg si  -... men dog - jeg tror det finnes mye mellom himmel og jord.

   Da min mormor lå på det siste - for to år siden - så sådde hun et korn i meg.
   "Skriver du ikke mer?" sa hun en dag da jeg satt ved sykehussengen hennes.
   "Jo, jeg er i gang med å skrive på en barnebok nå," svarte jeg.
  Jeg la merke til at hun ikke virket fornøyd med svaret mitt, men hun spurte ikke hva den handlet om.
Da jeg kom hjem, undret jeg meg over det jeg holdt på med å skrive - og jeg tok avgjørelsen der og da; jeg hadde ikke helt hjertet med meg på det jeg skrev. Konklusjonen ble tatt: jeg droppet hele manuset - og startet så smått på noe nytt. Det var noe heelt annet - som "bare kom til meg".
En spire var sådd.
 
   Neste gang jeg var på sykehusbesøk hos min mormor, hvisket jeg til henne. "Nå er jeg i ferd med å skrive noe nytt."
   Hun spurte heller ikke hva dette handlet om - men uttrykket hennes sa mer enn ord. Hun var fornøyd med det jeg holdt på med.
   Bare noen dager etter døde hun. Fra da av var hun med meg gjennom hele manuset.

   Så kan du velge å tro det - eller ikke. Uansett, boka mi er ment å berøre et tema ingen kommer utenom. Og du kan velge å tro hva du vil, når noen av dine kjære dør.
Og så handler den mye om følelser, barn-foreldre, vennskap og det å slite med ting.
 
   Det er ikke lett å leve. Men hvordan er det å være dø?

Julenovellen min i Magic Magasin

   I det siste nummeret av Magic Magasin har jeg skrevet julenovellen; "Smykket". ( i tillegg til et par hverdagsmirakler)
   Denne novellen var morsom å skrive, fordi begynnelsen er helt, fullstendig sann! Jeg fikk nemlig et smykke av en kollega - sånn helt uten videre. Sånn midt på parkeringsplassen!! 
Og hun fortalte meg - som jeg også skriver i novellen - at hun ikke ville ha det smykket i hus mer, fordi hun hadde fått det av sin eksmann. I det jeg satte meg inn i bilen (i virkeligheten) - så fant jeg raskt ut at dette blir det en novelle av!
  Og det ble det! - Men fra jeg satt meg inn i bilen ( i historien) - så er alt renspikka fantasi. Bare så det er sagt! ;-)

Min novelle i Danmark

    Min første novelle på trykk i utlandet! Det er stas! Det er ikke noe annet å si! Novellen er å finne i danske Hjemmet denne uke, og den er hentet fra novellesamlingen min "Kjærlighet, løgner og ølglass." Tittelen heter "Evig din" på  norsk - men på dansk ble det "For evig min"... Snodig...
    Veldig moro å lese sin egen tekst på dansk. Underlig - men en utrolig morsom opplevelse og erfaring.
Foreløpig har jeg bare fått novellen overført på en pdf fil - og det fungerte jo utmerket, det. Men redaksjonen i Danmark lovet å sende meg bladet. Så da finner jeg det vel i posten en av dagene.
  For de av dere som lurer, så er IKKE dette noen kjærlighetsnovelle - men en "uhyggelig krimi" som bladet skriver...
   Så kjære danske venner.., nå har dere muligheten til å lese en tekst av meg på dansk!

   Ellers sendte jeg inn et bidrag til Årets krim 2015, her om dagen. Det er tredje gangen jeg bidrar. Jeg ble slått på målstreken til å få finaleplass - og bokplass - både i 2013 og i 2014... og hva som skjer denne gangen, er jo ikke godt å vite. Men jeg gjorde mitt beste, og bidro.

Novelleveien min

... Jeg har skrevet ganske så mange noveller opp igjennom årene, men du verden, for en hard vei det har vært å gå. Jeg husker så inderlig godt da jeg satt i et hus på nittitallet - og ikke hadde det spesielt bra -mns jeg prøvde å drømme meg bort ved å skrive noveller. Resultatet ble dårlige noveller, med kjipt innhold, mange klisjeer og logiske brister... Det var ingen kjærlighetsnoveller, for å si det sånn...
 
    Den gangen sendte jeg riktig nok novellen på mail, men jeg måtte vente i det vide og det breie, før jeg fikk svar fra de forskjellige ukebladene... i posten! Og hver gang, hver bidige gang, var svaret nei. Jeg husker jeg ble bunnfortvilet hver gang, og jeg var nedtrykt i opp til flere dager... Men jeg ga meg ikke... og jeg husker at jeg undret meg... Hvorfor gir jeg ikke opp? Hvorfor finner jeg ikke på noe annet? Hvorfor gjør jeg det så vanskelig for meg selv?... Men det var noe inni meg - noe dypt inni meg, som drev meg videre. Og da måtte det jo bety at jeg kunne komme til å klare det en dag...
   Så gjorde jeg noe som endret på alt. Jeg skrev om noe jeg  hadde opplevd, jeg skrev om noe jeg virkelig kunne noe om. Jeg skrev om noe jeg trodde på! Og DA begynte snøballen å rulle.
   I 2002 fikk jeg min første novelle på trykk. Og jeg husker ennå hvordan jeg hoppet og danset av glede. Jeg hadde vunnet min Lottogevinst - og den var jobbet for i mange år! Siden gikk det slag i slag - ikke mange på trykk i året, men etter hvert ble det flere og flere.

   Aldri hadde noen hjulpet meg med å skrive, og aldri leste noen igjennom det jeg hadde skrevet før jeg sendte det inn. Det vil si; jeg visste altså aldri hva jeg gjorde feil. Det hjalp lite å få tilbakemeldinger som "Denne novellen passer ikke for oss", eller:"Denne novellen er forsåvidt godt skrevet, men vi må takke nei til den". Kunne de ikke skrevet hvor jeg kunne forbedre meg? Hva ønsket de? Men nei, jeg  måtte famle meg fram selv.
   Jeg leste noveller på spreng, og skjønte etterhvert hva som var gode noveller og hva som ikke var så bra. Jeg lærte meg mye om oppbygging, handling og avslutninger. Men ennå var det mye å lære...
   Etter hvert lærte jeg også at selv om et ukeblad sier nei, så betyr det ikke nødvendigvis at den er dårlig, eller at ingen ville ha den. Jeg har opplevd at et ukeblad alltid sier nei til mine noveller (de kjøpte riktignok mine to første, men aldris siden) - og et annet ukeblad sier alltid ja til de samme novellene. Det sier nok noe om flere ting, men blant annet noe om at bladene ønsker forskjellige temaer, forskjellig "stemmer",- og så er det også noe annet viktig; kjemien mellom forfatter og fictionsansvarlig. Det er i hvert fall min erfaring. Noen som har lignende erfaringer?
   Men da jeg fikk noen timer gjennom forlaget - med en skrivekonsulent i 2012, så jeg ettertid at jeg lærte utrolig mye av  ham, selv om det var tøffe timer mens det sto på. For da ble mine "ferdigskrevne" noveller revet i fillebiter av mannen... for så å bli satt sammen bit for bit igjen. Jeg skjønte det ikke helt da, ikke før jeg begynte å skrive nye noveller... og jeg "hørte" stemmen til konsulenten i ørene mine... Klisje! Utbroder mer! Feil ord! osv... - at jeg oppdaget hvor mye jeg hadde lært!

   Denne ukenn som nå er på hell - har jeg skrevet novellen "Søker høy og mørk" som befinner seg i bladet ALLERS.

  God helg!
   

Ja, jeg skriver!

   Dagene går, ukene går...Tiden går. Det kan se ut som jeg gjør alt annet enn å skrive. Jeg knipser mye bilder, er litt hekta på Instagram for tiden. Må innrømme det. Masse flotte bilder der, moro å legge ut, moro å få følgere og moro å følge andre inspirerende folk...
   Jeg hekler, jeg jobber, jeg handler, jeg... Ja, jeg gjør masse greier hele tiden - men jaaa, jeg skriver også!
    I forrige og denne uka kan min novelle "Det handler om å leve" leses i bladet Familien. Veldig moro å få novellene på trykk. Og denne novellen prøvde jeg å være litt "dyp i"... Det passer dårlig hos de fleste blader, men Familien ville heldigvis ha den.

   Jeg skal også straks i gang med å bearbeide bokmanuset mitt som jeg har fått antatt. Gleder meg stort til denne prosessen. Det blir også veldig moro å se illustrasjonene fra illustratøren. Hvem nå det blir... Illustrasjonene er viktige!...

    Ellers fikk jeg en utrolig gledelig og hyggelig og overraskende mail i dag. Jeg fikk et spørsmål. Et spørsmål om jeg ville være en av noen få novellister i et kjent norsk ukeblad. Jeg ble tilbudt en gjenbruksavtale - dvs. at novellene som blir antatt kan bli solgt til Danmark og Sverige - uten at jeg får noe ekstra for det - men da er jeg inne i varmen, og de ønsker å ta inn mine noveller. (det er vanskelig å få antatt noveller i ukeblader nå - mange som slåss om beinet)
Så dette var utrolig gledelig! YES!

   Fortsettelse følger... ;-)

Frode Eie Larsens siste boklansering

(Bildet er sakset fra siden til LIV forlag)

 Det er alltid spennende å overvære en boklansering. En annens boklansering.  Da kan jeg lene meg tilbake, nyte min kaffe (når jeg kjører bil, så kan jeg jo ikke nyte et glass vin. Undrer meg alltid på alle de andre som sitter med vin eller ølglasset sitt... Kjører ingen av dem?)

Denne gangen befant boklanseringen seg på Mikrobryggeriet i Larvik. Et meget herlig og passende sted for denne begivenheten.

Frode Eie Larsen - krimforfatter fra Larvik - slapp sin fjerde bok her om dagen. Jeg har vært så heldig å følge ham så og si fra den spede start. Han har en fantastisk fantasi og driv, og det er fantastisk reise å lese bøkene hans. 

Men jeg må si at fra første til tredje bok - så har det skjedd en utrolig utvikling når det gjelder språket hans. Han har rett og slett mørnet, og nå er han som en knakende god biff.

Den tredje boka hans "Jordtårer", syntes jeg var helt fantastisk. Og forventingene mine til den siste boka "Du skal lide" er ikke akkurat mindre.

Jeg gleder meg stort til å ta fatt på boka - og det var moro å få en personlig hilsen av ham i boka jeg kjøpte av ham. (Han jobber nå også i forlaget som har utgitt mitt siste manus)

Lokalavisa hadde virkelig skjønt hva slags forfatter vi nå har med å gjøre, for dagen etter lanseringen, fikk han en flunkende, nydelig femmer - på terningskastet. Glimrende! - Gratulerer så mye, Frode!

    Landets eneste (selvutnevnte)bokinspirator var også til stede - og hun har fulgt Frode hele veien, og hun snakket sprudlende og boblende om både mannen og bøkene hans. Hun er en fryd og høre på, og hun prater så varmt om bøkene hun tror på - at jeg tror hun er salgstypen som kan selge sand i Sahara....

(Bildet er sakset fra siden til LIV forlag)

Bidrag i bok - samt en hel bok - fra meg!

   Tidligere - ja, for en ganske god stund tilbake, faktisk... sendte jeg inn et par bidrag til konkurransen som LIV forlag utlyste - angående tekster fra Vestfold.
   Og i august fikk jeg beskjed fra forlaget om at nærmere 500 tekster var kommet inn, men bare 48 tekster var blitt plukket ut. Blant dem befant det ene bidraget mitt seg.
Det er alltid en stor glede å få teksten sin på trykk. Og spesielt moro å komme i samme bok som blant annet Ingvar Ambjørnsen (som har blitt bedt om å bidra med en tekst, sammen med flere kjente Vestfoldforfattere.)

   Boklanseringen skjer i november måned - og denne boka kan kanskje være et bidrag til julegaveinnkjøpene for noen. I boka finner du tekster, dikt og noveller fra rundt om i Vestfold. Sikkert noen vakre bilder også... Gleder meg til den kommer!

   Men den største gleden, var selvfølgelig at jeg fikk antatt mitt siste manus på søndag. Da sto selvfølgelig jubelen i taket hos meg! Det er alltid vanvittig moro når et manus blir antatt.
Jeg har foreløpig ikke røpet noe om hva slags manus det er - men jeg kan fortelle såpass at det er en barnebok - en barneroman - som ikke bare passer til barn - men for de liker å tenke litt utenfor A4- boksen - og har glede av det!
Jeg skal røpe litt mer senere.  Foreløpig vet jeg ingenting om når den er tenkt gitt ut, eller noe som helst annet enda. Får nok greie på mer om kort tid. :-)

   I morgen har jeg tenkt meg på boklanseringen til Frode Eie Larsen - og høre samt kjøpe hans fjerde krimroman. Det blir spennende! Frode og jeg har sittet på flere boksigneringer sammen - og det har jammen vært moro å følge skriveutviklingen hans. Han har blitt utrolig god! - så har dere ikke lest bøkene hans, så gjør det!!
   Jeg håper også på å møte flere fra forlaget der...

Endelig ruller ballen litt igjen. Skriveballen. Digg!

    

Christiania -Fristaden i København

... Å tre inn i en verden som ikke er min, føltes rart. Som om jeg beveget meg i en film fra en annen tid, et annet sted... Christiania. En egen, liten verden midt i en "vanlig verden"...
   Vi var en gjeng fra jobben som tråkket inn på denne arenaen. Fordi vi var nysgjerrige. Vi så, vi luktet, vi senset. Særlig jeg, da...
Jeg så de tykke hasjkakene som lå på bordene rundt omkring, kjente den søtlige hasjlukten som lå som en eim rundt området. Jeg så fargene, kreativiteten, blikkene og roen. Det fantes intet stress der. Alt var så rolig, så harmonisk på en måte. Det var fargerike innslag overalt. Bruksting, smykker og klær. Flotte kunstverk på vegger og bygninger. Det var meditasjonshus, barnehage, en stor scene, verksteder, barer og kafeer...
   Du fant alt på dette store, lille området. Det fascinerte meg. Og det fascinerte min kollega og venninne så mye, at hun slo seg ned blant noen av musikerne og sang med dem. Det gjorde intet om gitaren var falsk, at den manglet en streng... nei, musikkgleden var der. Og smilene var store.
   Jeg kjente at jeg kunne gått langs elven der i flere timer (hm... litt usikker nå... var det en elv, tro... Et stort vann, var det...) og tittet på alle kunstverkene, alle bygningene, alle plantene, alle folkeslagene...
   Men de andre jeg var sammen med, ble fort forsynte og "ville ut i EU igjen"... Så jeg ble med. Men det hører allikevel med til denne lille historien at vi dro tilbake samme kveld, og hørte på en konsert som fant sted der... Jeg så og jeg lyttet. Jeg snuste ufrivillig inn alle luktene og jeg drakk en dansk tuborg.
   Men til slutt måtte jeg bare kapitulere - det ble for hasjrøyk rundt meg. For mange unge som satt tett innpå med sine jointer og sløve blikk og hengende hoder. Hvor var gleden og roen deres, blitt av? For meg så ble det bare en masse tristhet som jeg tok innover meg. Det finnes garantert masse lykkelige mennesker i Christiania, men jeg følte sterkt at det også finnes mange skjebner, mange historier, mange bører å bære.
  Intet av dette var mitt. Men jeg fikk mine øyeblikk i denne fristaden. Jeg fikk lov til å titte innom. Jeg fikk lov til å observere og fundere...
   Vi er alle forskjellige, og vi velger forskjellig. Det er lov. Men jeg må få lov til å undre meg... særlig over disse barna som løp og skatet der inne... Hva skjer med dem, mon tro...

Å reise

... Vi er stadig på reise. Enten vi fysisk skal hit og dit, men jeg tenker akkruat nå mest på vår indre reise; Alle de nattlige drømmene vi har (og jeg har mange - hver natt), alle de indre reisene vi tar gjennom hver dag - hele året... For ikke å snakke om alle historiene noen av oss lager og skriver.
 
   Hele tiden er vi på reise, og jeg slutter aldri å forundre meg over vårt indre liv. Hvor rikt det er, hvor fantastisk det hele er... Vi kan forestille oss hva som helst. Være hvor som helst. Gjøre hva som helst... Jeg er i en fysisk kropp, men jeg lever kanskje mest i mitt indre liv...
 
    Du kan lukke øynene, og på et blunk er du på det stedet du ønsker å være...
Men ikke bare det; hvis du for eksempel ser for deg en appelsin. Lukk øynene og se den for deg. Vær der med alle dine sanser. Så prøver du å ta på appelsinen... og du kjenner det "knudrete skallet", skrell den, lukt på den, dra inn den deilige appelsinlukten - og til slutt bryt av en  båt og smak på den...
Klarte du det? Det er bare helt fantastisk! Og sånn er det med alt - tror jeg... Se det for deg, og det er der.
  Og hva med drømmer man vil oppnå i virkeligheten? Jo, i følge loven om tiltrekning - så skjer det samme. Se det for deg, tro på det i hjerte, sjel og sinn, og det vil skje! Det du sender ut, får du tilbake. Universet er som en kopimaskin - det du sender - får du tilbake...
  Sender du bare klager og uffing og slit fra deg - får du det tilbake. Det er på en måte det du ber om, selv om du ikke er klar over det...
  Sender du derimot glede, takknemlighet og gode ønsker som du virkelig har tro på, får du det tilbake.
   Jeg har lest flere bøker om temaet, har levd etter det - og det virker... Men jeg vet også, at dette er vanskelig. For der jeg tviler på ting, så skjer det heller ikke noe... Da er det på en måte "tvilen" jeg har sendt ut... og ikke troen på det jeg vil skal skje...

   Noen elsker å reise. Reiser fra land til land, sted til sted. Opplever og nyter forskjellig klima, kulturer, språk og musikk.
    Noen reiser for å komme vekk fra noe, kanskje mest vekk fra seg selv... Da sier det seg selv at man står i sin egen stampe hele tiden...
   Andre reiser mens de ser på filmer eller på internett...
    Noen reiser og lever inderlig i musikkens toner...
    Noen reiser i sitt indre, skaper bilder, musikk og historier...

   Det er mange, uendelig mange måter å reise på. Det viktige er at man finner sin måte å reise på.
Selv elsker jeg å reise i tankenes verden... la tanken føre meg hit og dit... til det har blitt en historie ut av tankerekkene...

Høysensitiv

Ti tegn på at du er høysensitiv

    Etter å ha lest linken over, fikk jeg egentlig mange svar på ting jeg har lurt på, ved meg selv...
Fra jeg var liten, har jeg alltid følt meg annerledes enn alle andre. Jeg har alltid observert og følt og tatt inn... På godt og vondt. Jeg har kjent på alle slags følelser, også de som ikke er mine, nær sagt...
 
   I min tidlige ungdom, stengte meg inne på rommet mitt, skrev dagbøker i fleng og hadde brevvenner over hele verden. Det var en spennende verden, den gangen. Min måte å få et pusterom fra omverdenen på. Jeg ante ingenting om meditasjon og yoga, på det tidpsunktet. Ikke det at jeg driver med yoga, nå heller. Men litt meditasjon, er godt for min kropp, sinn og sjel.
   
   Det kan virke som jeg tar inn mer informasjon i en gitt situasjon, enn kanskje mange andre gjør...
Det har vært interessesant, slitsomt, tungt, energitappende... og litt vemodig.
   Etter en intens dag med mye "informasjon" og inntrykk, så er jeg sliten. Trives best med rolige omgivelser rundt meg. Elsker min lille hule med skriving og kreative utfoldelser...

   Jeg er utadvendt, men jeg blir "fort lei" av "mengden med mennesker". Jeg hater egentlig small talk og sladring  - da begynner det å prikke i huden min...
   Jeg liker å se og lytte, bruke sanser. Blir det mye skravling, og for meg "meningsløse ting" , sliter jeg. Jeg hater å gå rundt "å shoppe"... Det er for meg bortkastet tid og energi.
   Jeg kjøper det jeg skal, og ferdig med det...

    Men nå som jeg skal mange dager til København med jobben, må jeg bare ta en del forhåndsregler... Det blir sikkert mye shopping, skravling og "kaos".
Egentlig er jeg veldig spent på turen. Jeg vil observere, ta inn ny kunnskap og nytt påfyll. Jeg vil sitte på en utekafè med et glass hvitt eller en latte - og nyte lyden av de danske vokalene og det pulserende livet i Nyhavn...
   Jeg skal også få med meg to hele dagers dansk fagpåfyll. Det er jo derfor vi skal dit, og det blir spennende. Bare jeg får med meg det de sier... (dansken er ikke alltid like lett å forstå)


     Når det gjelder linken over, så fant jeg ut at jeg oppfyller alle de 10 punktene... så at jeg er høysensitiv, er ikke til å stikke under en stol. Men nå skjønner jeg så mye mer av meg selv, og det fikk meg til å senke skuldrene. Jeg skal lese boka jeg har kjøpt om emnet, etter hvert.

    Jeg føler meg aldri ensom. Har alltid noe å gjøre, fordype meg i, tenke på, reflektere over... Jeg er heldig, sånn.

    Noen andre som har det på samme måten?

Hvis det er noen som lurer, så skal jobben og jeg på foredrag med RAFAELCENTERET i København...

 

Imac!

Endelig!

   Nå løper fingrene over tasturet her - for første gang - på et helt splitter nytt tastatur og en splitter ny iMac 27 tommer! Yes! Yes! Yes! Dette blir spennende - og så vanvittig moro å både skrive og oppdage nye ting på denne stooore skjermen. Og endelig kan jeg komme inn på bloggen igjen... (Bildene er ikke lagt inn enda, måtte jo bare prøve et innlegg her først. Etterpå skal jeg installere officepakka!)

    Sommeren har vært fantastisk! For alle, vil jeg tro! Sol og varme, hete og varme og sol og varme... Hele juli. Jeg fikk påfyll både på Kreta og i mengder her hjemme. Fantastisk ferie med drøssevis av gode øyeblikk og godt påfyll. Dro på meg Helvetsild også - da brant det ennå mer... Vooondt... men er under god behandlig av selveste pappaen min!

    Ellers; når det gjelder skrivingen min, har jeg hatt novellen "Pust inn, pust ut" på trykk i Allers i sommer, og novellen "Nyt livet mens du kan" på trykk i Magic Magasin. Og mens jeg koste meg på Kreta fikk jeg beskjed fra Danmark at de ville kjøpe en novelle av meg til Danske Hjemmet. Stas!

Kort innlegg, men nå er jeg i gang igjen! Måtte bare teste ut min nye mac! - og jeg stikker snart innom dere bloggere... har ikke vært innpå siden i mai... Skamme seg! :-(  (men den pc`n min kranglet så, så bloggingen uteble)

Nyt siste julidag, dere! 

Min novelle i ukas VI MENN

   Åååh, så lenge siden sist jeg har vært her inne... Hele 2 måneder, ser jeg... Beklager, beklager!
Men dere skal vite at jeg har skrevet og skrevet - men altså ikke på bloggen...

   Siden sist har jeg skrevet ferdig og sendt inn mitt bidrag til barnebokkonkurransen i Cappelen Damm. Jeg har også skrevet et ukebladroman og sendt inn til et ukeblad. Jeg har ikke hørt noe enda - og det er vel heller tvilsomt om den blir antatt. Ikke erfaring med slike tekster - men det er så moro å prøve seg på nye ting!) - og jeg har skrevet sanger og taler i fleng.
   Denne uka er det jeg som har skrevet krimnovellen i VI MENN, "Arveoppgjøret". Det er den novellen som jeg kom til finalen med i Årets krim (LIV forlag).
  Det er alltid morsomt å se sin egen tekst på trykk! - og det er alltid moro å se hvilken illustrasjon som blir lagt ved novellen. Denne illustrasjonen var veldig beskrivende, synes jeg...

Jeg var "lettkledd" pike i Aktuell...

 I helgen fikk jeg en hyggelig telefon fra en dame fra Verdal. Ikke skulle hun selge noe, og ikke skulle hun ha en sang eller tale, eller noe som helst...
   Nei, hun hadde kjøpt en koffert med gamle blader på en auksjon, og inni et av bladene - Aktuell fra 1966 - så hun ei to år gammel jente som ikke hadde så mye klær på seg...
   Teksten i bladet lyder som følger: "Mange stiller opp i konkurransen om sommerens letteste antrekk, men noen må finne seg i å være med utenfor konkurransen, slik som 2 år gamle Liv Hege Refsdal på Tollerodden i Larvik. Hun hadde bare en hårsløyfe på seg!"

    Så denne fremmede, snille kvinnen tenkte at hun kunne prøve å spore meg opp - og forære meg dette bladet. For bladet hadde neppe jeg sett, tenkte hun. Det var jo utrooolig snilt! Jeg takket og bukket!
Og i dag kom bladet i posten - veldig artig å se og lese... En helt annet tid...bitte lille meg...

    Der sitter jeg - kliss naken- på stranda (fire bilder) - og siden jeg bare hadde en hårsløyfe på meg, tok jeg den av, og veide denne på en vekt. Det var liksom "konseptet" til denne konkurransen...

   Når det er sagt, så hadde disse bildene aldri kommet på trykk i dag, for jeg ble avfotografert på et par av bildene, hvor det virkelig syntes at jeg var ei jente, for å si det sånn...
Men det var andre tider, ingen tenkte vel på sånn. Kropp er naturlig, tenkte man sikkert, da... Og det er det jo også...

Så tusen takk, til deg, Wenche, for at du tok deg tiden og gadd å spore meg opp og sende bladet til meg. Det satte jeg stooor pris på! :-)

Døden...

   Døden. Et ord som fortsatt er det mest skremmende som kan snakkes om for mange. Men vi kommer nærmere og nærmere døden jo eldre vi blir. Ingen unnslipper. Vi er her på jorden på lånt tid... så det gjelder å gjøre det beste ut av det mens man har tiden på sin side...
  
   Jeg husker så inderlig godt den første gangen jeg hørte om at et ungt menneske som jeg kjente, var død... Jeg var 15 år, og en klassekamerat hadde akkurat fått mopedlappen.
   Det ble hans skjebne. Han døde der og da - i trafikkulykken. Jeg husker det så inderlig godt... Livet stoppet plutselig opp i noen dager, alt gikk i sakte kino. I mitt unge, naive sinn, døde ikke unge mennesker. Det gikk ikke an, innbilte jeg meg...
   Men jeg husker noe annet like godt. Kanskje enda bedre, egentlig... Jeg tenkte umiddelbart på bestekameraten til denne gutten. Disse to hang nemlig sammen som erteris til en hver tid. De bodde ikke mange meterne fra meg, noen av dem.
   Og hver dag gikk eller syklet de sammen. Aldri kom de en og en  til skolen. Alltid, alltid var de to! Jeg tror knapt jeg hadde sett dem en og en - de var liksom "ett"...

   Og plutselig var det bare èn av dem igjen. Og det skar i hjertet mitt da jeg så ham, for han så så inderlig alene ut. Hver eneste gang jeg så ham, så han så trist ut. Kanskje jeg bare innbilte meg det, men det var slik jeg følte det... Halve ham manglet, liksom.
   Også hver gang jeg har sett denne gutten, som etterhvert ble en mann, tenkte jeg på den dyrebare kameraten hans som ble brått revet bort. Den dagen ble også halve ham borte...
  
   Sist gang jeg pratet med ham, var på en kafè. Da smilte han til meg og ville kjøpe en av mine bøker, for han var nettopp blitt bestefar, sa han. Han strålte der han satt, og jeg signerte bok til ham. (husker ikke hvorfor jeg hadde bøker med meg)
  
   Og i dag nådde den grusomme beskjeden mine ører. I dag døde han også. Jeg visste at han var syk, men ikke  noe mer. Og nå har også han forlatt denne jorden. Fortsatt så alt for tidlig, tenker jeg...

   Men jeg tenkte umiddelbart at nå står den aller beste vennen din og venter på deg med utstrakte armer, sammen med mange andre nære og kjære... Den kjære bestevennen som aldri fikk oppleve stort av livet, som aldri rakk å bli noens kjæreste, mann, far eller bestefar.
   Mens han som døde i dag, rakk alt dette. Men hvem var mest lykkelig så lenge han hadde tiden? Det vet ingen...
  
   Det er ikke lengden på livet som er det viktige, men hva man fyller livet med, tenker jeg...
   Bare den som har levd-  kan si noe om egeverdien på sitt liv....
  

Vårskrivingen fra min kant

   Grunnen til at det har vært så stille fra min bloggekant, er flere grunner - jeg har veldig mye å gjøre for tiden, og for det andre så får jeg fremdeles ikke bilder til å virke på pc`n min - eller linken vil ikke la seg sende. Jeg takker for gode råd -og jeg prøver dem ut, men det ser dessverre ut som det er noe med innstillingene på pc`n min som det er noe galt med. Så nå prøver jeg på å sende et innlegg fra min lille minipc... går det - så er det hovedpc`n min som svikter... Må kanskje kjøpe en ny en...
   Men nok om det... Nå nærmer det seg mars, og det betyr at jeg får mer og mer å gjøre på skrivefronten. Jeg annonser i to aviser om at jeg skriver sanger og taler til alle anledninger - og meldingene og telefonene har begynt å ramle inn.
   Jeg skrev min første sang da jeg var 18 til min brors konfirmasjon (han var da allerede en Norgeskjendis, for han spilte i popgruppa DRAMA). Siden skrev jeg sanger for venner og bekjente fram til 2004 - da jeg begynte å annonsere i avisa. Har 10 års jubielum i disse dager... Jeg tok en opptelling på alle sangene og talene jeg har skrevet her om dagen... og tallet er totalt på 1043 sanger og taler...Så jeg har skrevet litt, ja...
   Jeg elsker disse småoppdragene og de små historiene som utspiller seg i sangene og talene.
   Ved siden av disse oppdragene - så skriver jeg jevnt og trutt på barnebokmanuset mitt som jeg skal ha ferdig om 1 1/2 mnd...
   Og i går kom det inn en mail fra et magasin - og de lurte på om jeg ikke ville skrive en vårhistorie (novelle) for dem! Å få et slikt tilbud er bare helt fantastisk! Tidligere har jeg skrevet flere noveller for bladet (se bildet over)
    Jeg ser fram til en solrik - men også en veldig skrivenede vår... Herlig!!

Kan noen hjelpe meg???

Hjelp!
Jeg har ikke klart å laste opp bilder siden lillejulaften i fjor. Ingen bilder vil la seg laste opp, og når jeg linker blogginnlegget til FB, så dukker alltid bildet av meg opp - ikke moro.
Er det noen som kan gi meg et tips? Jeg har trykket på det meste her, men ingenting skjer.
Må jeg slette hele bloggen å starte på nytt, tror dere? Jeg håper inderlig ikke det..


Håper en av dere kan hjelpe meg.... Glad for alle innspill! Tusen takk!

OL-konkurranse! Vinn en av mine bøker!

OL-konkurranse! Ønsker du å vinne en av mine bøker, så gå inn på forfattersiden Liv Hege Refsdal på Facebook.
1. Trykk liker på siden
2. Skriv en kommentar.
Jeg trekker en vinner på Valentindagen, 14. februar. Vinneren kan velge en av mine 6 bøker (trykk på det som skrevet under Om - om meg, og min bibliografi vises inne på siden min.


P. S. Jeg får som tidligere nevnt, ikke lagt ut bilder... jeg finner ikke ut av det - men min bibliografi vises på høyre side nedover. Barnebøker og en voksenbok (novellesamling)


Veldig hyggelig om du stikker innom siden min! :-)


God helg til alle dere fine!

Ord er ikke bare ord...

   Som skribent og forfatter, er jeg naturlig nok opptatt av ord.
Ord er ikke bare ord. Et ord gir assosiasjoner. Et ord gir dybde, mening, følelser... Og to ord som beskrive det samme, kan gi meg totalt forskjellig assosiasjoner og følelser om den samme tingen.
Jeg skal gi dere noen eksempler på hvordan jeg tenker.


   Ordet "rom" - synes jeg er kjedelig. Da ser jeg for meg et "A4-rom", ikke stort, ikke lite. Ikke noe spesielt i det hele tatt. Men leser jeg ordet "værelse", blir rommet noe helt annet for meg med en gang. Ordet gir liksom mer tyngde, rommet blir større, og selvfølgelig litt mer høytidelig. Det henger lange gardiner der, og sengen har flott sengeteppe... For når ordet værelse blir nevnt, så tenker jeg jo at det er et soverom. Det er en seng der.
   Ordet "kontor" synes jeg er gørrkjedelig... Det gir meg assosiasjoner til fargene grått og brunt, det er rutinepreget, kjedelig, har praktiske møbler, lite design, lite kreativitet, lite humor... (dette henger selvfølgelig igjen fra gammelt av)
   Men når jeg leser ordet "arbeidsværelse", så får ordet en helt annen betydning for meg. Dette er ikke et ord som brukes mye i dag, men det brukes. Jeg leste det senest i går. Det gir meg assosiasjoner til ro, trygghet, arbeidsvilje, arbeidsmoral, forfattere, kreativitet, pågangsmot, drømmer...
    Nå får jeg meg liksom ikke helt til å si at "Nå tar jeg meg en tur inn på arbeidsværelset mitt"... Det høres unektelig veldig rart ut hvis jeg skulle ha sagt det. Men det jeg sier er: "Nå tar jeg en tur inn i skrivestua mi!" Skrivestue er nemlig et godt ord for meg - det gir meg glede, kreativitet, mangfold, drømmer - for det er jo nettopp i dette rommet, i dette værelset, i denne skrivestua at jeg får utløp for alle mine tanker, ord og skriverier, som igjen blir til diverse tekster...


   Og når det er sagt, så må jeg si at den store drømmen min er å skrive på heltid... Sånn er det bare!


(Jeg klarer ikke lenger å legge til bilder... de nekter å legge seg inn)

Ukebladnoveller

   Jeg har skrevet noveller i en mengde år, noe som betyr at jeg kjenner "ukebladnovellebransjen" ganske godt nå. Jeg vet hvilke sjangre hvilke blader vil ha. Og jeg vet også at nåløyet er forholdsvis trangt. Ukebladene stiller sine krav.
   Vi forfatterne er helt prisgitt den eller de to som sitter og vurderer novellene vi sender inn. Jeg husker at jeg gikk i kjelleren gang på gang, for svaret jeg fikk var alltid nei... Men jeg visste at det måtte være noe i meg som drev meg, siden jeg aldri ga meg... Jeg hadde noe å fare med, noe å formidle, noe å gi...
   Og endelig kom dagen! Jeg husker så inderlig godt da jeg fikk min første novelle på trykk. Det var i Hjemmet 2002. Jeg danset og jublet med konvolutten i hånden! Ja, du leste riktig... den gang fikk jeg ikke svar på mail, men i en konvolutt, med beskjed om å sende dem novellen min på diskett! Tenk, det er jo ikke sååå lenge siden...
   Siden har jeg fått solgt mange noveller. Men veldig ofte har et ukeblad sagt nei til novellen min, selv om de så og si hver gang har sagt at novellen har vært godt skrevet, den har vært for gammelmodig, for tynn, for trist, de skjønte den ikke.... mens neste blad har kjøpt den på stedet.(ikke hver gang, selvfølgelig)


    Noe jeg raskt fant ut, var at det er viktig å etablere et godt forhold til disse fictionsansvarlige. Noen følte jeg nærmest ble en god venn, og jeg har hatt god kontakt, med særlig fictionsansvarlig i Familien. Jeg følte derfor både en sorg og tristhet, da jeg fikk høre at hun skal slutte nå, og at fictionsansvarlig i Norsk Ukeblad skal overta.
   Det er også da man ser at Norge er et lite land. Det er få ukeblader med noveller her i landet, og vi er mange som har lyst til å selge våre noveller...
   Det gjelder å forme og skrive de fineste, beste, morsomste, kjærlighetsfylte og mest spennende historiene... Det er ikke lett... og jeg har en tendens til å skrive noveller som ikke passer i ukebladene... Jeg skriver for mye drama, får jeg til svar...
   Det var vel derfor jeg fant ut at mange av novellene min passet best i en bok. Boka "Kjærlighet, løgner og ølglass" (LIV forlag)
  
   Men i skrivende stund er jeg veldig spent på svaret jeg får fra et ukeblad hvor jeg sendte inn min sist skrevne novelle for to uker siden. Jeg fikk beskjed i går om at den er til gjennomlesning hos konsulent. Jeg venter i spenning.
   I mellomtiden skriver jeg en krimnovelle basert på gårsdagens innlegg...