Christiania -Fristaden i København

... Å tre inn i en verden som ikke er min, føltes rart. Som om jeg beveget meg i en film fra en annen tid, et annet sted... Christiania. En egen, liten verden midt i en "vanlig verden"...
   Vi var en gjeng fra jobben som tråkket inn på denne arenaen. Fordi vi var nysgjerrige. Vi så, vi luktet, vi senset. Særlig jeg, da...
Jeg så de tykke hasjkakene som lå på bordene rundt omkring, kjente den søtlige hasjlukten som lå som en eim rundt området. Jeg så fargene, kreativiteten, blikkene og roen. Det fantes intet stress der. Alt var så rolig, så harmonisk på en måte. Det var fargerike innslag overalt. Bruksting, smykker og klær. Flotte kunstverk på vegger og bygninger. Det var meditasjonshus, barnehage, en stor scene, verksteder, barer og kafeer...
   Du fant alt på dette store, lille området. Det fascinerte meg. Og det fascinerte min kollega og venninne så mye, at hun slo seg ned blant noen av musikerne og sang med dem. Det gjorde intet om gitaren var falsk, at den manglet en streng... nei, musikkgleden var der. Og smilene var store.
   Jeg kjente at jeg kunne gått langs elven der i flere timer (hm... litt usikker nå... var det en elv, tro... Et stort vann, var det...) og tittet på alle kunstverkene, alle bygningene, alle plantene, alle folkeslagene...
   Men de andre jeg var sammen med, ble fort forsynte og "ville ut i EU igjen"... Så jeg ble med. Men det hører allikevel med til denne lille historien at vi dro tilbake samme kveld, og hørte på en konsert som fant sted der... Jeg så og jeg lyttet. Jeg snuste ufrivillig inn alle luktene og jeg drakk en dansk tuborg.
   Men til slutt måtte jeg bare kapitulere - det ble for hasjrøyk rundt meg. For mange unge som satt tett innpå med sine jointer og sløve blikk og hengende hoder. Hvor var gleden og roen deres, blitt av? For meg så ble det bare en masse tristhet som jeg tok innover meg. Det finnes garantert masse lykkelige mennesker i Christiania, men jeg følte sterkt at det også finnes mange skjebner, mange historier, mange bører å bære.
  Intet av dette var mitt. Men jeg fikk mine øyeblikk i denne fristaden. Jeg fikk lov til å titte innom. Jeg fikk lov til å observere og fundere...
   Vi er alle forskjellige, og vi velger forskjellig. Det er lov. Men jeg må få lov til å undre meg... særlig over disse barna som løp og skatet der inne... Hva skjer med dem, mon tro...