En trapp er ikke en trapp...

   Dette var en gang en trapp. En trapp som bare var for noen helt spesielle. Det var en trapp for tjenestefolket. Tjenerne skulle arbeide og legge alt til rette for adelen i huset, men de skulle for all del ikke synes... Derfor ble det laget en egen trapp for tjenerne. Jeg ble helt fascinert da jeg så denne trappen  her om dagen. Eller rettere sagt da jeg så denne biten av en trapp, som befant seg bak en dør...
   Trappen er ikke lenger i bruk, for tidene har forandret seg. Det finnes ikke lenger noen grever eller adel i huset, ingen tjenere heller. Men jeg har hørt snakk om at de skal åpne opp trappen igjen, sikkert for å vise hvordan det faktisk var på denne tiden.
  Trappen på bildet er fra selveste Herregården i Larvik. En fascinerende bygning (som nå er museum) fra 1677. Det var Ulrik Fredrik Gyldenløve som fikk bygningen bygget, og den sto ferdig til hans tredje bryllup...
   Selv liker jeg ikke å gå i hovedtrappene. Jeg liker å gå i trapper som ikke alle andre går i. Jeg liker best baktrappene, stigene og kanskje et og annet morkent trinn... Det er spennende å se og høre ting fra sidelinjen, fra froskeperspektiv og fulgeperspektiv... Se de små detaljene, være en liten flue på veggen, ta del i tingene uten å være i fokus. Det er da jeg kan å suge inn inntrykk med alle sanser, ikke bare fare oppover den fine, rene trappen hvor alt er "lagt til rette,men også så utrolig kjedelig"...
   Å gå i hovedtrappen er kanskje det enkleste. Men hvorfor skal man alltid velge det enkleste?
   Å gå bakveier og snarveier og stikkveier... å kikke i kriker og kroker og mørker hjørner... å løfte på stener og hybelkaniner og gamle tepper... det er der livet kan skjule de flotteste skatter og hemmeligheter - som igjen kan bli til de mest spennende, sjarmerende og varme... historier...