Når terrorismen skaper store overskrifter i media, gjør det noe med oss. Vi har alle 11. september i bakhodet som en helvetes dag... og for ikke å snakke om 22. juli... som var oss ennå nærmere...
Men når terroristen som sto bak angrepet i kjøpesenteret i Nairobi 21. sept. får et navn, - ja, da blir verden plutselig veldig liten for meg.
Det ble et stort sjokk da det gikk opp for meg at jeg kjente familien... Hvor mange ganger har ikke jeg forholdt meg til dem? Hvor mange ganger har jeg ikke sittet og snakket med dem?...
Vi har ytringsfrihet i dette landet, men vi har også taushetsplikt på en del områder. Derfor kan jeg heller ikke uttale meg så mye her... Men innen mitt yrke, kommer man bort i mange mennesker, mange kulturer og mange forskjeller...
Jeg undret meg ofte, men når folk med en annen bakgrunn og en annen kultur kommer hit - til vårt land - og ikke respekterer våre normer og regler, så kjenner jeg at jeg blir sint. Og når de viser et genuint hat til vårt land og våre normer og verdier... ja, hva har de her å gjøre, da? Hvorfor flykte til Norge, da? Når dette er sagt, så tror jeg ikke hele familien til denne terroristen har samme syn som sønnen. Det påstår jeg over hodet ikke. Men når jeg spoler tilbake, så husker jeg ting som ble uttalt, som får håret til reise seg på hodet mitt nå...
Men hva kan man gjøre i forkant? Kan man forhindre et terrorangrep? Hva kan man gjøre med de små setningene, handlingene og blikkene som blir servert på forhånd... De som er som en bitte liten lekkasje som man nærmest ikke legger merke til. Men plutselig brister hele demningen, uten at man la merke til at det var noen fare for det... Det er liksom umulig å forutse, eller legge sammen to pluss to... Eller kanskje ikke?
Nå har det skjedd så mye terrorisme de siste årene, at kanskje vi rett og slett må være mer "på vakt"... legge mer merke til de små dryppene, før et eventuelt fossefall dundrer over oss.... Jeg vet ikke, jeg vet bare at bak noen smil skjuler det seg ofte grusomme tanker... som igjen blir til grusomme handlinger...
Kan vi gjøre noe for å forhindre slike grusomheter, lurer jeg på...
Men når terroristen som sto bak angrepet i kjøpesenteret i Nairobi 21. sept. får et navn, - ja, da blir verden plutselig veldig liten for meg.
Det ble et stort sjokk da det gikk opp for meg at jeg kjente familien... Hvor mange ganger har ikke jeg forholdt meg til dem? Hvor mange ganger har jeg ikke sittet og snakket med dem?...
Vi har ytringsfrihet i dette landet, men vi har også taushetsplikt på en del områder. Derfor kan jeg heller ikke uttale meg så mye her... Men innen mitt yrke, kommer man bort i mange mennesker, mange kulturer og mange forskjeller...
Jeg undret meg ofte, men når folk med en annen bakgrunn og en annen kultur kommer hit - til vårt land - og ikke respekterer våre normer og regler, så kjenner jeg at jeg blir sint. Og når de viser et genuint hat til vårt land og våre normer og verdier... ja, hva har de her å gjøre, da? Hvorfor flykte til Norge, da? Når dette er sagt, så tror jeg ikke hele familien til denne terroristen har samme syn som sønnen. Det påstår jeg over hodet ikke. Men når jeg spoler tilbake, så husker jeg ting som ble uttalt, som får håret til reise seg på hodet mitt nå...
Men hva kan man gjøre i forkant? Kan man forhindre et terrorangrep? Hva kan man gjøre med de små setningene, handlingene og blikkene som blir servert på forhånd... De som er som en bitte liten lekkasje som man nærmest ikke legger merke til. Men plutselig brister hele demningen, uten at man la merke til at det var noen fare for det... Det er liksom umulig å forutse, eller legge sammen to pluss to... Eller kanskje ikke?
Nå har det skjedd så mye terrorisme de siste årene, at kanskje vi rett og slett må være mer "på vakt"... legge mer merke til de små dryppene, før et eventuelt fossefall dundrer over oss.... Jeg vet ikke, jeg vet bare at bak noen smil skjuler det seg ofte grusomme tanker... som igjen blir til grusomme handlinger...
Kan vi gjøre noe for å forhindre slike grusomheter, lurer jeg på...
Tankevekkende det du skriver om her, men jeg kan ikke svare på om vi har noen sjanser til å forebygge.Jeg kan bare svare for tankene mine om elever jeg har hatt som det gikk galt med.Det var vel ikke mulig å forutse det. Det blir i alle fall bare synsing i etterpåklokskapens tegn. Det blir viktigere og viktigere å se hvert eneste barn, gi det oppmerksomhet og prøve å "løfte" det opp og fram. Vi kan gi det anerkjennelse og støtte, men det er så mange ting som påvirker, og vi kan ikke greie å rå med alt sammen. Vi kan nok gi barna noe med i ryggsekken, noe som kanskje kan være medvirkende til å stoppe en uheldig utvikling. Men vi er bare en liten bit av deres tilværelse. For all del, det nytter lite å lure på om en kunne gjort noe annerledes... Jeg har mange ganger snakket med fedre med annen kulturell bakgrunn om at de må ta ansvar for å få guttene sine med i sunne aktiviteter, slik at de ikke blir gående å slenge gatelangs. Noen hørte på det jeg sa, og sørget for dette. For disse guttene gikk det faktisk bra. Foreldrene må ta aktiv del i barnas utvikling, Der ligger mye av det viktigste forebyggende tiltaket, tror jeg.
SvarSlettTusen takk for dine refleksjoner og tanker rundt dette temaet, Anne Britt. Veldig viktige ord du kommer med!
SvarSlettHa en super dag og uke!
Klem fra meg