Å leve eller ikke

(sakset fra FB)

   Livet. En underlig gave. Livet fylles med følelser, tanker og handlinger fra den dagen du blir født, til den dagen du lukker øynene for siste gang. Hvor det bærer videre etterpå, vet vi intet om. Selv om jeg er av den oppfatning at vi aldri dør. Vi går bare over i en annen dimensjon. Men nok om det...
   Livet er komplisert og ikke for amatører, er noe som ofte blir sagt. Det er mye sant i det. Men vi har valg, muligheter... Eller har vi alltid det?
   
   Hun hadde dyp kjærlighetssorg og kjente et stort gap i sinnet sitt. Kjolen var kjøpt inn, den var sid, hvit og flortynn. Det var den hun skulle ha på når hun sto på toppen av svaberget. Hun hadde sett seansen for sitt indre, igjen og igjen. Kjolen skulle flagre rundt henne som blafrende vinger når hun kastet seg utfor. Det mørke, salte havet ville ta henne i mot, hun ville drukne seg i den våte favnen. Det var ingen annen løsning, det var sånn det måtte ende, tenkte hun.
 
   Livet var kaotisk, rusfylt og angsten tok ham. Abstinensene spiste biter av ham. Han la igjen en lapp på bordet, en eller annen ville finne den. En krøllete lapp hvor det sto: "Jeg hadde lyst til å prøve noe annet".

   Han slet med følelsene etter å ha vært i Libanon. Det hjalp ham ikke at det ble kalt et navn, et Libanonsyndrom av noe slag. All krig og død gjorde sitt til at følelsene rev og slet i ham. Han kjente ikke seg selv igjen, og klarte heller ikke å finne tilbake til ham. Han forsvant ut i skogen, folk lette, fant ham og reddet ham. Han forsvant igjen, ble funnet og reddet. Igjen forsvant han.

   Jenta på svaberget hadde sett seansen foran seg så tydelig så mange ganger, hun kjente vinden som strøk henne når hun hoppet. Hun kjente vannet som tok i mot henne med åpne armer når hun traff det. Men noe hindret henne fra å ta på seg den kjolen og dra ut til stranden og gå opp på svaberget. Noe - og hva var det noe?

  Gutten som slet med sine rusproblemer, prøvde noe nytt. Noe helt nytt som han skrev på lappen, han endte sitt liv. Hvorfor var det intet som stoppet ham?

   Mannen som hadde vært i Libanon, hadde ropt "ulv" mange ganger. Ikke bevisst, det var bare hans rop om hjelp - igjen og igjen. Han ble reddet hver gang, men omgivelsene tenkte sitt... Siste gang, da han ikke ropte, var det ingen som kom. Hjertet sviktet bare til slutt. Hadde  han "sendt det ut" så mange ganger, at han ikke orket livet mer? Til slutt fikk han det som han ville?


Vi har valg, muligheter... Når livet blir for vanskelig å leve, klare noen å søke hjelp, noen lytter til sin indre stemme, noen skjønner at det er lys bak alt mørket. Noen tror på Gud, har sin religion og livssyn. Men noen tror ikke på noen ting - lenger - ikke på Gud eller livet, ikke på mennesker eller seg selv. Når man ikke lenger har troen på seg selv... da er det farlig, tenker jeg.

Jeg liker utsagnet til Ferdinand Finne: "Jeg tror at man tiltrekker de muligheter man selv legger grobunn for."  Men jeg vet også at man aldri helt kan forstå et annet mennske - for hver og en må leve sitt liv - med alle dets utfordringer... Noen velger å reise seg opp, eller ta en helt annen vei enn tidligere. Noen gjør det ikke.