Jeg ville også lage sånne fine bokstaver! Jeg ville også lære meg å skrive! Min mormor hentet et ark til meg, for jeg hadde jo ingen skrivebok, og så fikk jeg låne en blyant av min (lille)tante.
Jeg satte i gang å herme etter tanta mi, la igjen bokstaver på kryss og tvers rundt om på arket. Det var ustyrtelig morsomt, husker jeg. Det var bare det at jeg ante ikke hva som stod der, om det stod noe i det hele tatt. Men det betydde ikke noe.
Når man er så liten som jeg var da, har man som regel ingen ambisjoner eller framtidsdrømmer Jeg hadde i hvertfall ikke det. Allikevel så tror jeg - siden jeg husker dette øyeblikke så godt - at en drivkraft våknet der og da i meg.
For da jeg begynte på skolen og knakk lesekoden, så kunne jeg ikke få nok av det skrevne ord. Jeg leste hele tiden, og skrev etterhvert dikt, dagbøker, brev... og så kom historiene.
Å kunne leve seg inn i andre menneskers tanker og handlinger, kunne dikte opp og fantasere i vei, kunne setter ord på tanker og følelser - og kunne skrive dette ned til historier - ja, det er bare helt vidunderlig...
Så lite ante jeg den gangen jeg ba om å få en blyant av mormor, fordi jeg også ville lage bokstaver - at dette var det aller første lille skrittet på min lidenskapelige hobby: skrivingen.
For et fint minne! Morsomt at du husker det, Liv Hege. Jeg kan ikke huske bokstaver, men jeg husker at vi fikk en skrivebok i første klasse der vi skulle kopiere forskjellige border - antageligvis for å øve opp evnen til å styre blyanten. Det irriterte meg grenseløst at mine forsøk ikke ble like fine som lærerinnens border! Jeg er heller tvilsom til at det vekket lyst til å skrive bøker, heller en livslang motvilje mot å gjøre lekser.
SvarSlettJeg er veldig spent på hva som kommer til å befinner seg innenfor permene i det som skal bli din nye bok. Gleder meg til å lese den. Ha en fortsatt super søndag! Klem. Mona
SvarSlett